Dere som har ME eller liknende.... selvaksept?

[MMP]

Hei. 

Jeg har ikke ME... ikke i følge Canada-kriteriene i allefall... 

Men, jeg lider av en eller annen form for utmattelses-syndrom... Om jeg klarer bygge meg opp litt, så bruker jeg det på eks en sykkeltur med ungene - og dagen der på er jeg "smadret". Jeg verker i alle ledd/muskler... kroppen føles tom og energiløs... 

Jeg har delvis uføre for det her... har gått til psykolog for sorgprosessen i det hele. Men jeg klarer IKKE akseptere dette her!!!!!!! Jeg vil ikke leve sånn! Dette er ikke meg, jeg har mistet identiteten min  

Så lurer, dere som har ME, eller liknende... dere som ikke kritiserer dere selv i hjel... hvordan får man selvaksept tilbake? Når får jeg mitt "Meg" igjen? For jeg er ikke meg Jeg er noe jeg ikke vil være....Jeg er min største kritiker, min fæleste fiende - for jeg hater meg selv!

[Anonym bruker]

Syk med ME i 5 år. Ikke lyktes med å akseptere. Ikke søren om dette er "slutten" liksom. Jeg må bli frisk! Men jeg har det bedre nå enn før og jeg nekter å la andre styre livet mitt med sine fordommer, så får de bare tro hva se vil om hvor syk jeg er

 

Anonymous poster hash: de789...7bf

[Anonym bruker]

Jeg har Fibromyalgi og må si at jeg har det mye bedre med meg selv nå enn før jeg ble syk. Jeg har en helt annen livskvalitet og evne til å nyte livet akkurat som det er nå på tross av sykdommen, smertene og utmattelsen. Jeg aksepterer at akkurat nå er det sånn, men det betyr ikke at jeg kommer til å være sånn resten av livet og jeg kan rett å slett ikke slutte å leve fordi jeg var så uheldig å bli veldig syk for 3 år siden.

 

Anonymous poster hash: 3372d...17d

[Miss Chocolate]

Har hatt ME i 6 år og ikke klart å akseptere det før den siste tiden. Og det er også først da jeg har klart å bli bedre. Siden jeg ikke bruker opp energien på gode dager, fordi jeg har innsett at jeg er syk, får jeg heller ikke de store dalene.

[Anonym bruker]

Jeg har ME, moderat grad, stilt etter canadakriteriene (syk etter infeksjon).

 

Jeg har vært syk i 7 år, og jeg tror ikke det er mulig å akseptere det på den måten du lengter etter. Jeg hater fremdeles hvordan livet mitt har blitt, jeg sørger fremdeles over tingene jeg ikke får gjort, jeg savner livet jeg hadde før jeg ble syk og er jeg er sinna på skjebnen....

 

Men det blir litt lettere likevel. Jeg har på en måte innfunnet meg meg med at dette er livet mitt her og nå. Jeg har sluttet å sette livet mitt helt på vent fordi til neste år, da er jeg nok frisk så da kan vi gjøre slik eller sånn. Jeg har måttet innse at barnas oppvekst er nå den, med en syk mor, og jeg må gjøre det beste ut av den. Jeg har sluttet å si at de får reise i slalåmbakken med pappa i år, men til neste år skal jeg være med osv, for neste år kommer og går uten at jeg makter være med. Så da må jeg lage gode minner, en god oppvekst med de midlene jeg har. Ok, så får jeg ikke vært med på dagstur i skogen eller på skøytebanen, men jeg kan dra en skøyteledning ut på verandaen og sitte der og steke vafler til lunsj en søndag. Jeg kan ikke gå en lang tur på fjellet en flott høstdag, men jeg kan ta skiheisen til toppen av fjellet, sitte der og spise niste med familien og ta heisen ned igjen og gå på hytta og hvile mens far og barn tar seg en gåtur og leter etter tyttebær og ser om de ser noen lemen....

 

Jeg lar ikke livet går forbi på samme måte som før, jeg prøver å tilpasse, få med meg noen hyggelige og lystbetonte ting innimellom selv om det koster meg dyrt. 

 

Men jeg hater fremdeles kroppen min, og klarer ikke akseptere at jeg skal være syk bestandig. Jeg har fremdeles et håp om å bli frisk nok til å leve et normalt liv, om jeg slipper det håper går jeg i grus tror jeg.

Anonymous poster hash: 91bd7...d87

[MMP]

Har hatt ME i 6 år og ikke klart å akseptere det før den siste tiden. Og det er også først da jeg har klart å bli bedre. Siden jeg ikke bruker opp energien på gode dager, fordi jeg har innsett at jeg er syk, får jeg heller ikke de store dalene.

 

Jeg vet ikke... føler bare jeg og må trø til av og til. Får så dårlig samvittighet ovenfor barn, mann og jobb... og gir alt på gode dager - og så ender det bare opp med sofa og egenmelding etterpå... 

 

Klandrer meg selv, er så frustrert og lei... 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke fått diagnose, men har en utmattelse etter lang tids sykdom. Er alenemor. Prøver å ha det så bra som jeg kan ha det akkurat nå. Det er ikke sikkert livet er slik om et år eller to, det er i hvert fall det jeg prøver å fortelle meg selv. Så en blanding av aksept og håp. Jeg kan ikke vente flere år med å leve, så da må jeg jo leve slik jeg kan nå. Sliter egentlig mer med forståelse og aksept fra omgivelsene, venninner som ikke forstår at en besøk med barn er helt umulig for meg eller at mine kolleger ikke forstår at jeg ikke kan komme på besøk på arbeidsplassen. Familie som gjerne vil komme på spontant besøk osv.

Anonymous poster hash: 77730...6a4

[Miss Chocolate]

Jeg vet ikke... føler bare jeg og må trø til av og til. Får så dårlig samvittighet ovenfor barn, mann og jobb... og gir alt på gode dager - og så ender det bare opp med sofa og egenmelding etterpå...

 

Klandrer meg selv, er så frustrert og lei...

Jeg ser den. Det tar tid, men hvis man klarer å "skynde seg langsomt" så tåler man mer og mer (gjelder dessverre ikke alle). Hvis jeg unngår å bli sengeliggende, blir jeg gradvis friskere og tåler mer, slik at jeg kan trå til innimellom uten å bli helt utmattet etterpå. Man lærer seg å kjenne kroppen etterhvert (tok noen år for min del).

[MMP]

Jeg ser den. Det tar tid, men hvis man klarer å "skynde seg langsomt" så tåler man mer og mer (gjelder dessverre ikke alle). Hvis jeg unngår å bli sengeliggende, blir jeg gradvis friskere og tåler mer, slik at jeg kan trå til innimellom uten å bli helt utmattet etterpå. Man lærer seg å kjenne kroppen etterhvert (tok noen år for min del).

 

Ja... skal bli bedre til å ta det med ro. Alltid så mye man "må" gjøre... Forventninger fra alle kanter - inkludert meg selv. Jeg graver meg selv dypere og dypere for tiden, og jeg ser ikke helt hvordan jeg skal klare "komme meg på bena" igjen.... 

 

Men så godt å få luftet tanker, få råd og forståelse. Tusen takk! Det gjør godt på en dag jeg hverken har vært god mor, kone, arbeidstaker....  

[Anonym bruker]

Jeg har ikke ME, men kronisk migrene, og har kjent på mange av de samme følelsene som du beskriver.

Jeg er bitter for at livet har blitt som det har blitt, og det er først nå (etter tre år) at jeg har akseptert at dette nok ikke kommer til å gå over med det første, og at jeg derfor må ta tak og gjøre noen endringer i livet.

 

Jeg må slutte å se på meg selv som hun som klarer alt, hun som alltid kan stille opp for andre og hun som kan ha verv både her og der, for det er ikke den jeg er lengre.

Det har vært en lang vei å gå, men jeg føler at jeg nærmer meg.

 

Jeg har meldt meg ut av alle verv og styrer, jeg har blitt flinkere til å si nei, og til å ikke si "si fra hvis du trenger hjelp til noe", og jeg er nå på vei til å gå ned i stilling på jobb (en slags delvis ufør) i et år.

 

Akkurat nå må fokuset mitt være på å få tilbake livskvaliteten, og på å være en god mor for ungene mine, for det er dessverre de som har lidd mest av at jeg har vært syk.

 

Så får jobb og karriere bare vente litt noen år.

Kanskje blir det bedre senere, kanskje ikke.

 

Akkurat nå skal jeg få hodet over vannet igjen, og jeg kjenner at selv om jeg fortsatt synes det er vanskelig å identifisere meg med en som er kronisk syk, så er det faktisk akkurat det jeg må gjøre.

 

Nå ser keg fram mot et år hvor jeg forhåpentligvis kan kjenne på litt overskudd etter jobb, og hvor jeg ikke ønsker å gråte når jeg må stå opp om morgenen.

 

Kanskje en dag blir jeg frisk, men hvis jeg ikke blir det skal jeg nok klare å finne mening i livet med en liten stillingsprosent på jobb samtidig som jeg følger opp ungene mine.

Det kunne tross alt vært værre ☺️

 

Anonymous poster hash: a0d79...792