Litt lei meg. Jeg har kanskje ikke grunn til det?

[Anonym bruker]

Sønnen min ble operert forrige tirsdag.

Liten operasjon og ren rutine.

Likevel gruet jeg meg. Han er ett år så skremmende med narkose og slikt.

Jeg har fire gode venninner og alle viste vi skulle inn.

Ingen av de ønsket oss lykke til på operasjonsdagen og ingen har spurt hvordan det gikk.

Det gikk som forventet da og han er i ganske fin form. Jeg føler bare de ikke bryr seg siden de ikke gidder spørre.

Hun ene ringte meg faktisk et par dager senere men snakket da bare om seg og sitt. Jeg sa ikke noe om operasjonen, rett og slett for å se om hun husket det.

Er dette normal oppførsel?

Må jeg bare ta meg sammen?

Jeg husker alltid slike ting, ønsker lykke til, sender gode tanker og tilbyr meg å komme innom om det er noe ekstra som gjør at man trenger litt ekstra omsorg.

 

Anonymous poster hash: 87864...6bb

[Anonym bruker]

Klart du har grunn til å være lei deg.

Men samtidig ser jeg at det er den veien verden går... de fleste har nok med sitt eget, dagene flyr og det er vanskelig å huske alt.

Trist at det er sånn, men du må ikke ta deg nær av det. Jeg er sikker på at de er glad i dere selv om de er litt sløve

 

Anonymous poster hash: 1fb00...0db

[Anonym bruker]

Jeg kunne vært din venninne og jeg kan ikke beklage nok alle de ganger jeg glemmer smått og stort 😔 Det er ikke vondt ment!

 

Anonymous poster hash: f7fc2...36e

[Anonym bruker]

Det var en rutineoperasjon. Greit at det var en stor sak for deg, men som sagt - rutine.

Jeg mener at du ikke har noen grunn til å være lei deg.

 

Anonymous poster hash: 2c735...abe

[Anonym bruker]

Det var en rutineoperasjon. Greit at det var en stor sak for deg, men som sagt - rutine.

Jeg mener at du ikke har noen grunn til å være lei deg.

 

Anonymous poster hash: 2c735...abe

Av ren interesse for hvordan hjernen din fungerer.

Så lenge ting ikke er alvorlig, farlig eller lignende så er det unødvendig å gi et menneske som likevel er engstelig et oppmuntrende ord. Støtte og vise at man bryr seg? Har du normal utviklet empati generelt eller er oppmuntring, støtte og i sorg forbeholdt de som står med en fot i graven?

 

Anonymous poster hash: 87864...6bb

[Anonym bruker]

Jeg synes du ikke bør være lei deg. Kunne ikke falt meg inn og tenkt slik de gangen ungene her har vært i narkose.

Anonymous poster hash: e033a...4f9

[Anonym bruker]

Verden blir mer og mer egoistisk

Utrolig trist

 

Anonymous poster hash: 95ee4...e8f

[Gjest Muji81]

De vinner ingen priser for årets venninner de der.

 

Rutineoperasjon eller ei, et inngrep på så små barn er skummelt for barn og foreldre!

 

Jeg gir til og med omsorg for en venninne som gruer seg for tannlegebesøk. Ingen narkose eller skalpell involvert der.

[Anonym bruker]

Jeg har også et sykt barn og mottar mye støtte og varme tanker syns jeg.

Du omgås kanskje helt feil "venninner"... Egoistiske kjerringer, spør du meg.

 

Anonymous poster hash: 6f06a...7bc

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt. Det er disse små tingene som gjør at man føler seg sett som menneske. Altfor mye kommunikasjon mellom mennesker i dag foregår på overflaten og handler ikke om følelser. Hvor god er egentlig en venninne som bare prater om seg og sitt? Vi trenger venner som spør hvordan det går og som er med på oppturer og nedturer og som selvfølgelig er åpen om sine egne følelser.

 

Anonymous poster hash: b94dc...bae

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt at du er litt lei deg, men samtidig er det antagelig en ting som er stort for deg, men som de ikke kan skjønne hvis de ikke har vært gjennom det samme.

 

Jeg opplever at det stort sett er familie som har vært mest støttende når vi nå har vært i samme situasjon (Det var ikke en rutineoperasjon, men likevel ikke noe livstruende).

 

Jeg har ikke forventet at venner skulle støtte oss i denne situasjonen, men har vel bare lagt inn beskjed til familie og venner på fjesboka om at det var vellykket og fått hyggelige hilsner tilbake.

Anonymous poster hash: de2f4...45c

[Anonym bruker]

Du har grunn til å være lei deg, men jeg gjetter at det ikke er vondt ment.  Jeg vet at jeg av og til glemmer ting som er viktig for andre, det er ikke vond ment men jeg strekker ikke alltid til.  

Jeg regner med at barnet ditt f.eks. tok mandlene.  Det er selvfølgelig fryktelig skummelt for foreldrene, men vanligvis en veldig ufarlig operasjon.  

Jeg har mange venner/bekjente/kolleger, jeg hører stadig vekk om dødsfall, sykdom, arbeidsledighet så vel som barnefødsler, nye forhold, barn som får sin første tann osv.  Jeg prøver å holde oversikten, prøver å vise interesse, har selvfølgelig lyst til å stille opp for alle, men av og til glipper det.  Da håper jeg virkelig ikke at folk blir sure på meg.  

Jeg tror (og kan selvfølgelig ikke vite) at hvis du hadde valgt å si "mini tok mandlene på mandag, det gikk heldigvis helt fint" ville venninne dine ha spurt hvordan det gikk både med mini og deg.  De ville kanskje også beklaget at de ikke hadde spurt osv.  Hvis du nå går rundt og er sår og lei uten å forklare grunnen så er det vanskelig for dem å gjøre noe for å forbedre situasjonen.  

Anonymous poster hash: 65aa7...afb

[Anonym bruker]

 

Du har grunn til å være lei deg, men jeg gjetter at det ikke er vondt ment. Jeg vet at jeg av og til glemmer ting som er viktig for andre, det er ikke vond ment men jeg strekker ikke alltid til.

Jeg regner med at barnet ditt f.eks. tok mandlene. Det er selvfølgelig fryktelig skummelt for foreldrene, men vanligvis en veldig ufarlig operasjon.

Jeg har mange venner/bekjente/kolleger, jeg hører stadig vekk om dødsfall, sykdom, arbeidsledighet så vel som barnefødsler, nye forhold, barn som får sin første tann osv. Jeg prøver å holde oversikten, prøver å vise interesse, har selvfølgelig lyst til å stille opp for alle, men av og til glipper det. Da håper jeg virkelig ikke at folk blir sure på meg.

Jeg tror (og kan selvfølgelig ikke vite) at hvis du hadde valgt å si "mini tok mandlene på mandag, det gikk heldigvis helt fint" ville venninne dine ha spurt hvordan det gikk både med mini og deg. De ville kanskje også beklaget at de ikke hadde spurt osv. Hvis du nå går rundt og er sår og lei uten å forklare grunnen så er det vanskelig for dem å gjøre noe for å forbedre situasjonen.

 

Anonymous poster hash: 65aa7...afb

Selvsagt kunne jeg sagt noe.

Jeg bestemte meg bare for å se om de husket det denne gangen.

Siden jeg reagerer slik så har det selvsagt sin forhistorie der jeg ofte har følt at jeg ikke er like viktig.

Mulig jeg er ekstra påpasselig selv med å vise omsorg og har en urealistisk forventning om hvordan man støtter venner.

Det var ikke mandler. Litt større, åpne barnet, opphold på intensiv (intermediærstua heter det kanskje) i to dager pga sterk smertelindring. Men ren rutine og lovet null komplikasjoner.

 

 

Anonymous poster hash: 87864...6bb

[Anonym bruker]

Jeg synes du har full rett til å både være lei deg og skuffet. En operasjon er en stor greie, og noe alle foreldre ville vært engstelig for. Det er en typisk situasjon der jeg hadde forventet omsorg fra mine venner og min familie. Jeg har selv et (alvorlig) sykt barn og føler heldigvis jeg får mye omtanke fra folk rundt meg, selv om de selvfølgelig ikke kan sette seg helt inn i situasjonen eller forstå hvordan det er. Jeg hadde følt det som deg om det var mine venninner som ikke tok kontakt.

Anonymous poster hash: ea3b8...b09

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok blitt skuffet.

Er selv inne til kontroll med jevne mellomrom for å sjekke to intrakranielle(?) aneurismer. Jeg er like redd og bekymret hver gang, men likevel sjelden jeg hører fra venner hvordan det har gått😔

 

Anonymous poster hash: 16c35...f93

[Anonym bruker]

De vinner ingen priser for årets venninner de der.

 

Rutineoperasjon eller ei, et inngrep på så små barn er skummelt for barn og foreldre!

 

Jeg gir til og med omsorg for en venninne som gruer seg for tannlegebesøk. Ingen narkose eller skalpell involvert der.

Enig i denne.

 

Anonymous poster hash: 7f952...6d2

[Anonym bruker]

Forstår godt at du blir litt skuffet. Men samtidig er det lett å glemme akkurat dato for slike ting.

 

Har en venninne som husker alt jeg sier, alt jeg skal, når og hva, og som alltid sender melding eller noe før eller etter og hører. Hun er god som gull. Jeg selv prøver så godt jeg kan, men av og til går dagene litt fort. Kanskje har vi litt vel mye på gang, så mye i hodet. Men ofte får jeg heldigvis snap eller melding litt før noe, "nå venter vi spent" eller "spennende dag", og det er jeg så glad for. For jeg bryr meg veldig, og tror hun vet at jeg ønsker å vite og bryr meg, og derfor sender sånt.

 

Anonymous poster hash: 9aee6...918

[Anonym bruker]

Forstår godt at du blir litt skuffet. Men samtidig er det lett å glemme akkurat dato for slike ting.

 

Har en venninne som husker alt jeg sier, alt jeg skal, når og hva, og som alltid sender melding eller noe før eller etter og hører. Hun er god som gull. Jeg selv prøver så godt jeg kan, men av og til går dagene litt fort. Kanskje har vi litt vel mye på gang, så mye i hodet. Men ofte får jeg heldigvis snap eller melding litt før noe, "nå venter vi spent" eller "spennende dag", og det er jeg så glad for. For jeg bryr meg veldig, og tror hun vet at jeg ønsker å vite og bryr meg, og derfor sender sånt.

 

Anonymous poster hash: 9aee6...918

Hun er fantastisk, men gir egentlig litt for mye av seg selv. Får aldri like mye tilbake, men tror og håper hun har glede av det selv, da. Eneste er at det av og til gir andre litt dårlig samvittighet, fordi man ikke klarer det samme. Og hvis hun forventer like mye av andre blir det jo mye skuffelser, og det er leit.

 

Anonymous poster hash: 9aee6...918

[Anonym bruker]

Jeg prøver å huske sånne ting for mine venninner men jeg feiler ofte. Ikke fordi jeg ikke bryr meg , men datoer svinner ofte forbi meg. Jeg er veldig glad for at venninner kan si "ja, operasjonen er i dag" eller "ungen opererte i går - det gikk fint men jeg var spent" så kan jeg si "ja, beklager at jeg ikke spurte, har tenkt mye på dere men husket ikke datoen. Hvordan er det nå da..?"

Men, jeg har heller ikke så store forventninger til andre rundt meg om hva de husker på så jeg minner de gjerne om hist og pist (bursdager særlig)

 

 

 

Anonymous poster hash: 77e80...b0c

[Anonym bruker]

Ingen kan si at du føler feil, men jeg mener du forventer litt mye for noe så "lite"..

La meg oppklare:

 

De aller fleste jobber, har unger som skal hit og dit, lekser, treninger, møter, dugnader etc. Man stresser rundt for å få hverdagskabalen i heimen til å gå opp, og man har mer enn nok med å holde styr på hva man skal, når.

Og så skal man også holde styr på hva andres barn skal....?

 

Jeg har hovedansvar for 4 barn, de trener/øver tilsammen hver dag, noen dager flere på samme dag, i tillegg er det vennebursdager, konserter, kamper/cuper.

Jeg får jo med meg at venninnenes barn skal noe, men det er ikke alltid jeg husker akkurat når..

F.eks, sønnen til venninna mi skulle fjerne mandlene, jeg visste jo datoen, men husket det ikke der og da. Bare at det var i slutten av mars. Jeg ringte henne den 27.3 og da fortalte hun at han hadde operert 2 dager før. Det var jo ikke meningen å fremstå som en "drittvenninne" (var det det ei over her kalte det?), men jeg hadde ikke akkurat skrevet i boka mi når han skulle operere, så ja, jeg ringte/skrev ikke for å si lykke til. Heldigvis har vi veldig forståelse for hverandres hverdag, og ingen blir sure. Men selvfølgelig, da hun fortalte at han hadde opererert så snakket vi om det og jeg viste interesse for det hun fortalte.. Hadde jeg ikke giddi å engasjere meg DA, ja, da hadde jeg vært ei dårlig venninne..

 

Anonymous poster hash: 0a546...fb5