Jeg er aldri noen sitt førstevalg.

[Anonym bruker]

Fler enn meg? Greier dere leve fint med det på en måte?

 

- Har lønningspils med kollegaer, og her er er jeg bare en av mange i mengden

- Begynte på studie i år og havnet i klasse med flere. Kom best overens med to av de. Nå har de blitt "bestevenner" og jeg føler meg ekskludert. De gjør ting uten å spørre om jeg vil bli med.. Prøver nå å bli kjent med litt flere så det føles greit ut å gå på skolen. 

- Mine to nærmeste venninner henger mest sammen de to, og de gjør også gjerne ting utenom meg. Blitt LITT flinkere å inkludere da, skal sies.. 

 

Min samboer sier at jeg er hans og ungenes første valg og takk gud for det! 

Anonymous poster hash: 45532...078

[Anonym bruker]

høres ut som du forventer å bli inkludert i alt, at du er person som aldri tar initiativet selv, da blir man lett ett andre valg, dessverre. Man må gi og ta. sånn er livet.

Anonymous poster hash: 9cdea...7b9

[Anonym bruker]

Jeg har også alltid hatt det slik. Tenker ikke så mye på det som voksen for nå er folk så opptatt at når man har tid er det gjerne arrangementer der flere er med som fester osv. og der er jo jeg også invitert (eventuelt den som drar det i gang). Men da jeg var yngre var det vanskelig. Veldig ofte er det tilpasset partall og når vi skulle gå sammen 2 og 2 var det alltid jeg som ble stående alene. Det var ikke alle aktiviteter det er mulig å gjøre alene så da hendte det at jeg måtte se på. Det var ingen av de andre som ville stå alene så det ble aldri rullert på. I slike situasjoner var det ekstra tydelig at jeg ikke var like gode som de andre. Så prøv å bli kjent med flere - da har du flere ben å stå på. Og det blir bedre. Oftere og oftere skjer ting i gruppere snarere enn med 2 og 2.      

Anonymous poster hash: be2c0...115

[Anonym bruker]

 

høres ut som du forventer å bli inkludert i alt, at du er person som aldri tar initiativet selv, da blir man lett ett andre valg, dessverre. Man må gi og ta. sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: 9cdea...7b9

 

Slikt blir jo en ond sirkel. Jeg har også hatt det slik som HI store deler av livet og er veldig var på det. For å spare seg selv for skuffelsene trekker en seg lett unna. Det er for eksempel veldig vanskelig for meg å spørre folk om å være med på ting flere ganger om de sier nei. I frykt for at jeg har mistolket dem slik at de egentlig ikke liker meg og for å trenge meg på, lar jeg det bli opp til dem. Det krever mye av meg å bygge meg opp til å spørre de første gangene. Jeg tror det er vanskelig for de av oss som har blitt mobbet og holdt utenfor å være"på" ovenfor venner og kjente. Vi har blitt fortalt litt for mange ganger at vi ikke er ønsket. 

 

Anonymous poster hash: 3304d...4a6