Noen bipolare her?

[Anonym bruker]

Kan du fortelle om dine vansker og din personlighet? Går du på medisin? Hvordan var livet før medisin og hvordan er det nå? Hvordan takler du morsrollen? Går det utover barna?

 

Fikk diagnosen bipolar type 2 i fjor, og har ikke prøvd noe medisin. Har prøvd ritalin på grunn av AAD og det gikk så dårlig at jeg er redd for å prøve noe nytt. Men samtidig merker jeg at dette ødelegger en del og jeg lurer på om medisinering kanskje kunne hjulpet hverdagen vår mye. Jeg er så ustabil i humøret, sier mye dumt som jeg angrer på og kan bli skikkelig forbanna for filleting. Betaler aldri regninger selv om jeg har pengene på konto. Huset er kaos og nå som jeg må tvinge meg selv til å ha normal døgnrytme har jeg energi. Før kunne jeg sove i dagesvis for så å være våken i dagesvis og sette i gang med 100 prosjekter.. Nå har jeg aldri ork til noe lengre...

 

Anonymous poster hash: 9d4ac...71e

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bipolar, men har to stykker som er det i nær familie.

 

Vil bare si at mange bipolare blir feilmedisinert med ritalin før de får diagnosen sin, og det kan være direkte skadelig å gi bipolare ritalin! Nå som du har fått riktig diagnose og kan prøve ut riktig medisin skal du ikke være redd for å få samme reaksjoner som du fikk på helt feil medisin altså.

 

Jeg har vokst opp med en bipolar pappa som nektet å la seg medisinere, og la meg si det pent, jeg anbefaler deg virkelig å prøve. Ja, det går ut over barna når de vokser opp med en umedisinert bipoar forelder.

Anonymous poster hash: 0888d...ca3

[Anonym bruker]

Jeg er ikke bipolar, men har en annen diagnose som har en bipolar bit, om man kan si det sånn. Svarer likevel, om akkurat bipolar-biten. 

Vet ikke om jeg trenger å skrive om personligheten min og morsrollen, fordi diagnosen min er så mye mer enn "bare" det bipolare, men jeg kan fortelle om hva som har hjulpet når det kommer til svingningene i stemningsleiet mitt. 

Før gikk det utover hele livet mitt. Ustabil er bare forbokstaven, og jeg svingte mellom tunge depresjoner og hypomanier fylt med merkelige påfunn og ikke fullt så gode ideer. Jeg var ikke lett å forholde seg til for familie og venner, og de tok det veldig tungt. Tror nesten det er verre å være pårørende enn å faktisk være syk, sånn på det jevne (for hey, bipolar kan være både spennende og gøy for en selv - der og da). Jeg tror nok at jeg lot meg hjelpe mest for dem, og det angrer jeg ikke på. 

I dag er humøret mye mer stabilt. Jeg får stemningsstabiliserende medisiner som funker, selv om det var litt trøblete i starten. Ville ikke ta tablettene når jeg hadde det bra, men etter den kneika tror jeg at medisinene i seg selv var med på å få meg til å ta dem hver dag. Impulsene ble dempet ned til et slikt nivå at de nå kan kontrolleres, og de hindrer meg ikke lenger i hverdagen. Jeg er også mer "normal", og det maniske blir inni meg, uten at det slipper ut. Noe jeg synes er bra, om jeg tenker fornuftig. 

 

Ang. det depressive er det verre, men jeg tror at det er mest pga. hvordan min hoveddiagnose herjer over meg, så kun medisiner holder ikke. Har samtale med behandler en gang i uken, og får innleggelser når jeg trenger det. 

Høres jo ut som at du trenger behandling, og jeg vil råde deg til å gå for det. Jeg synes det var vanskelig i starten, men med en gang forandringen har skjedd, og at man klarer å holde ut mens det står på, så er det veldig verdt det. Regner med at du har en behandler, og da ville jeg vært åpen med han eller hun om hva du har lyst til, og hva du tror du har godt av. Det er langt bedre å prøve en behandlingsform, enn å ikke gjøre det. Om så det første forsøket ikke går, så finnes det andre medisiner, andre måter å jobbe på med behandler osv. 

 

Anonymous poster hash: a01d4...4ad

[Anonym bruker]

Jeg ble diagnostisert med bipolar 2 for tre år siden. Bruker Lamictal, Cipramil og Tolvon i tillegg til gruppeterapi (MBT) en gang i uka i snart tre år. Nå har jeg et godt liv 😊

 

 

Anonymous poster hash: 591a2...477