Noen med fødselsangst som fikk keisersnitt?

[Anonym bruker]

Hvem pratet du med? Tok det lang tid å få det i orden? Var det vanskelig? Ble du trodd? Sliter så innmari....

 

Anonymous poster hash: c8a5b...fbf

[Anonym bruker]

Ja men da hadde jeg en vaginal fødsel på mitt første barn. Den ga meg fødselsangst til barn nr2. Fortalte historien min til jordmor. Måtte i samtale på sykehus som bevilger KS.

 

Anonymous poster hash: 41507...dba

[Anonym bruker]

Ja men da hadde jeg en vaginal fødsel på mitt første barn. Den ga meg fødselsangst til barn nr2. Fortalte historien min til jordmor. Måtte i samtale på sykehus som bevilger KS.

 

Anonymous poster hash: 41507...dba

* med mitt første barn

 

 

Anonymous poster hash: 41507...dba

[Anonym bruker]

Ja, jeg fikk det 2 ganger. Ble tatt veldig seriøst i mot både på Bærum sykehus og Rikshospitalet de to gangene jeg var gravid.

 

Anonymous poster hash: efdc1...b8a

[Anonym bruker]

jeg har født 3 ganger og skulle egentlig føde den 4 vanlig nå..men fikk keisersnitt denne gangen pga vanskelig fødsel sist. Man kommer seg mye fortere etter vanlig fødsel. smertene er vonde der og da..men etterpå er de glemt: )hadde jeg vært deg, hadde jeg prøvd vanlig.hadde selv fødselsangst med alle mine 3. ved 2 fødsel fikk jeg epidural. for meg var det som natt og dag. så du kan jo evt kanskje få til en avtal om at de gir deg det hvis du trenger det og forholdene ligger til rette for at du kan få det.  lykke til.

Anonymous poster hash: c528e...834

[JessicaM50]

Ja.

 

Tok veldig lang tid og var på mange samtaler, men etter første og siste avgjørende samtale med overlegen ved sykehuset så de at dette var høyst nødvendig. Startet prosessen i svangerskapsuke 11 og fikk det innvilget i sv. Uke 32. Tiden mellom var grusom.

[Anonym bruker]

Legen min skrev et brev til sykehuset at jeg ønsket dette.

Ble innkalt til samtale på sykehuset midtveis i svangerskapet. Måtte vise at jeg skjønte hva det innebar og fikk dato samme dag.

Enkelt og greit, dette var på Voss

 

 

Anonymous poster hash: 518b8...92b

[Anonym bruker]

Jepp, nettopp vært gjennom denne mølla, og fikk sønnen min med KS nylig. Tok det opp på OUL i uke 18. Fikk da satt opp time til samtale med jordmor uken etter. Hun skulle da prøve å overtale meg til at vaginal fødsel var så fint, men jeg stod på mitt og sa at det var helt uaktuelt. Jeg takket også klart nei til å gå til flere samtaler om dette for å "behandle" angsten. Fikk da ny samtale med fødselslege som har det endelige ordet i avgjørelsen, og hun ga meg bekreftelse på at jeg skulle få KS dersom jeg ønsket det. Datoen for selve KS'et fikk jeg imidlertid ikke før ca en mnd før termin. Dette var på Riksen og opplevde det ikke som problematisk å få dette innvilget. Det viktigste er at du er hard nok selv til å stå på ditt og ikke la deg overtale til å gå i "terapi" eller å ha en alternativ fødselsplan. Er du helt klar på hva du vil så er det enkelt. Jeg er så innmari glad jeg valgte planlagt KS, beste som kunne skjedd meg! Alt gikk så fint, i ro og mak og god stemning under fødselen. Det gjør veldig vondt de neste par dagene, men du får masse smertestillende så det går fint! Og for all del; ikke la deg skremme av alle de som sier at KS er så forferdelig. De kan umulig ha vært gjennom et planlagt KS. Hastesnitt er noe heeeeelt annet og må ikke sammenlignes. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: e92fc...ec2

[Anonym bruker]

Jeg fikk innvilget mitt andre ks pga fødselsangst. Grunnlaget var at min første fødsel endte i haste-ks grunnet stort barn. Andre svangerskap ble jeg tettere fulgt opp, med blant annet vektestimering. Den viste at babyen lå an til å bli større enn førstemann. Jordmor ville ha meg til å prøve naturlig fødsel med andremann, men jeg klarte ikke presse meg til det. Noe jeg er veldig glad for. Andremann var større, og bekkenet hadde ikke klart et større barn enn førstemann var.

 

Anonymous poster hash: 29912...158

[Anonym bruker]

Det høres jo mye mer skummelt å ligge fast på et operasjonsbord, måtte stole på den kirurgen man får utdelt, håpe man ikke får komplikasjoner av bedøvelsen, bli kuttet dypt i magen med kniv og ta ut barnet på en måte som ikke er naturlig og optimal for verken barn eller mor.

 

Så blir barnet som regel tatt bort, mens man ligger der "alene" på et kaldt bord og blir sydd, pumpet med medisiner og må minst to timer på oppvåkning. Som regel får man ikje ha barnet hos seg og mister dermed de første timene, lurer på hva barnet "tenker" når mor ikke er der? Så har man vondt lenge etterpå, kan få infeksjon i såret, kan ikke løfte og må ta hensyn i ukesvis.

 

Hvorfor skal dette være noe man ønsker frivillig og skal overtale leger til å få gjennomført? Hvorfor ikke prøve en naturlig fødsel med god smertelindring og oppfølging? Hvorfor gidder man ikke ha samtaler for å prøve å gjennomføre en fødsel?

 

Selvsagt MÅ noen ha keisersnitt pga legene anbefaler det.

 

Jeg har prøvd begge deler og fødsel er helt klart en fantastisk opplevelse. Keisersnitt var grusomt, man føler seg total hjelpeløs og livredd.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

[Anonym bruker]

Jepp, nettopp vært gjennom denne mølla, og fikk sønnen min med KS nylig. Tok det opp på OUL i uke 18. Fikk da satt opp time til samtale med jordmor uken etter. Hun skulle da prøve å overtale meg til at vaginal fødsel var så fint, men jeg stod på mitt og sa at det var helt uaktuelt. Jeg takket også klart nei til å gå til flere samtaler om dette for å "behandle" angsten. Fikk da ny samtale med fødselslege som har det endelige ordet i avgjørelsen, og hun ga meg bekreftelse på at jeg skulle få KS dersom jeg ønsket det. Datoen for selve KS'et fikk jeg imidlertid ikke før ca en mnd før termin. Dette var på Riksen og opplevde det ikke som problematisk å få dette innvilget. Det viktigste er at du er hard nok selv til å stå på ditt og ikke la deg overtale til å gå i "terapi" eller å ha en alternativ fødselsplan. Er du helt klar på hva du vil så er det enkelt. Jeg er så innmari glad jeg valgte planlagt KS, beste som kunne skjedd meg! Alt gikk så fint, i ro og mak og god stemning under fødselen. Det gjør veldig vondt de neste par dagene, men du får masse smertestillende så det går fint! Og for all del; ikke la deg skremme av alle de som sier at KS er så forferdelig. De kan umulig ha vært gjennom et planlagt KS. Hastesnitt er noe heeeeelt annet og må ikke sammenlignes. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: e92fc...ec2

Har du født før? Siden du vet bedre enn fagfolk hva som er best? Hvordan kan du argumentere for at keisersnitt er best dersom du ikke har prøvd å føde?

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke at noen frivillig kan ønske seg ks. Det smerte helvete etter ks var mye verre enn smertene under fødsel. Pluss at etter ks var jeg jo ødelagt i mange uker, kunne ikke løfte/ bære vogna ut av bilen engang så var avhengig av hjelp til det meste.

 

Anonymous poster hash: d8127...260

[Elsker livet]

Det høres jo mye mer skummelt å ligge fast på et operasjonsbord, måtte stole på den kirurgen man får utdelt, håpe man ikke får komplikasjoner av bedøvelsen, bli kuttet dypt i magen med kniv og ta ut barnet på en måte som ikke er naturlig og optimal for verken barn eller mor.

 

Så blir barnet som regel tatt bort, mens man ligger der "alene" på et kaldt bord og blir sydd, pumpet med medisiner og må minst to timer på oppvåkning. Som regel får man ikje ha barnet hos seg og mister dermed de første timene, lurer på hva barnet "tenker" når mor ikke er der? Så har man vondt lenge etterpå, kan få infeksjon i såret, kan ikke løfte og må ta hensyn i ukesvis.

 

Hvorfor skal dette være noe man ønsker frivillig og skal overtale leger til å få gjennomført? Hvorfor ikke prøve en naturlig fødsel med god smertelindring og oppfølging? Hvorfor gidder man ikke ha samtaler for å prøve å gjennomføre en fødsel?

 

Selvsagt MÅ noen ha keisersnitt pga legene anbefaler det.

 

Jeg har prøvd begge deler og fødsel er helt klart en fantastisk opplevelse. Keisersnitt var grusomt, man føler seg total hjelpeløs og livredd.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

Jeg er enig med deg, jeg var også redd for keisersnitt. Hadde før tatt 5 fødsler før ett keisersnitt, og er glad jeg kunne føde vanlig. Men du kan tenke deg angsten for fødsel når man velger å gå gjennom alt dette for å slippe? Tenk alle bekymringer når man ikke vet om man får det invilget. Den bekyringen må man gå med i månedsvis. Samtale etter samtale der helsepersonell skal overtale deg til å føde, samtidig som man er hormonell og veldig redd og i en svært sårbar situasjon. Jeg vet ikke selv hvordan jeg hadde taklet det, hadde vel ikke fått frem et ord fordi jeg hadde vært så nedfor at jeg ikke klarte å snakke. jeg føler virkelig med de som har en så sterk angst, og håper sykehusene har gode rutiner på hvordan de håndterer dette. Slik at de stakkars kvinnene skal slippe å plages så sterkt og lenge med jobben om å overbevise hva som er riktig for vedkommende,

[Anonym bruker]

Hvem pratet du med? Tok det lang tid å få det i orden? Var det vanskelig? Ble du trodd? Sliter så innmari....

 

Anonymous poster hash: c8a5b...fbf

Jeg har nylig fått innvilget KS, etter samtale med overlege. Det var ikke en lett samtale da hun konsekvent misforstod alt jeg sa slik at angsten min ialllefall ikke fikk mening. Jeg stod på mitt, ville ikke ha nye samtaler med jordmor, og heller ikke tilrettelagt tilbud hvor jeg skulle få komme inn tidlig når fødselen startet osv. 

 

Anonymous poster hash: b137f...16c

[Anonym bruker]

 

Jeg har nylig fått innvilget KS, etter samtale med overlege. Det var ikke en lett samtale da hun konsekvent misforstod alt jeg sa slik at angsten min ialllefall ikke fikk mening. Jeg stod på mitt, ville ikke ha nye samtaler med jordmor, og heller ikke tilrettelagt tilbud hvor jeg skulle få komme inn tidlig når fødselen startet osv.

 

Anonymous poster hash: b137f...16c

Synd de ikke nektet keisersnitt siden du ikke var interessert i å høre på hva de som fagfolk hadde å si.

 

Hva ville du gjort da?

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

[Anonym bruker]

Jepp, nettopp vært gjennom denne mølla, og fikk sønnen min med KS nylig. Tok det opp på OUL i uke 18. Fikk da satt opp time til samtale med jordmor uken etter. Hun skulle da prøve å overtale meg til at vaginal fødsel var så fint, men jeg stod på mitt og sa at det var helt uaktuelt. Jeg takket også klart nei til å gå til flere samtaler om dette for å "behandle" angsten. Fikk da ny samtale med fødselslege som har det endelige ordet i avgjørelsen, og hun ga meg bekreftelse på at jeg skulle få KS dersom jeg ønsket det. Datoen for selve KS'et fikk jeg imidlertid ikke før ca en mnd før termin. Dette var på Riksen og opplevde det ikke som problematisk å få dette innvilget. Det viktigste er at du er hard nok selv til å stå på ditt og ikke la deg overtale til å gå i "terapi" eller å ha en alternativ fødselsplan. Er du helt klar på hva du vil så er det enkelt. Jeg er så innmari glad jeg valgte planlagt KS, beste som kunne skjedd meg! Alt gikk så fint, i ro og mak og god stemning under fødselen. Det gjør veldig vondt de neste par dagene, men du får masse smertestillende så det går fint! Og for all del; ikke la deg skremme av alle de som sier at KS er så forferdelig. De kan umulig ha vært gjennom et planlagt KS. Hastesnitt er noe heeeeelt annet og må ikke sammenlignes. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: e92fc...ec2

Det høres ikke ut som angst for meg..'er hard nok og står på det du VIL'.

Avvise tilbud om terapi, ikke gå til samtaler...

 

Jeg tenker det var din unnskyldning for å få ks.

 

Jeg har født vaginalt, hatt hastekeisersnitt og planlagt keisersnitt.

Når det gjelder å komme seg etter fødsel så var vaginal fødsel å foretrekke. Lite restriksjoner på hva en kan gjøre i ettertid.

 

Litt smerter har man jo.

 

Dernest kommer hastesnittet. Kom meg relativt raskt, selv om jeg ikke kunne løfte og bære mye på lang tid.

 

Så har jeg to planlagte, hvor jeg endte opp med infeksjon begge gangene, og sist gang virket ikke spinalen godt nok.

En ekkel opplevelse. Men flinke folk tok seg av meg.

 

Så jeg anbefaler å prøve å få hjelp med den angsten. Ks er langtfra lettvint og piece of cake bestandig.

 

Anonymous poster hash: a2c25...d89

[ulenissen]

Det høres jo mye mer skummelt å ligge fast på et operasjonsbord, måtte stole på den kirurgen man får utdelt, håpe man ikke får komplikasjoner av bedøvelsen, bli kuttet dypt i magen med kniv og ta ut barnet på en måte som ikke er naturlig og optimal for verken barn eller mor.

 

Så blir barnet som regel tatt bort, mens man ligger der "alene" på et kaldt bord og blir sydd, pumpet med medisiner og må minst to timer på oppvåkning. Som regel får man ikje ha barnet hos seg og mister dermed de første timene, lurer på hva barnet "tenker" når mor ikke er der? Så har man vondt lenge etterpå, kan få infeksjon i såret, kan ikke løfte og må ta hensyn i ukesvis.

 

Hvorfor skal dette være noe man ønsker frivillig og skal overtale leger til å få gjennomført? Hvorfor ikke prøve en naturlig fødsel med god smertelindring og oppfølging? Hvorfor gidder man ikke ha samtaler for å prøve å gjennomføre en fødsel?

 

Selvsagt MÅ noen ha keisersnitt pga legene anbefaler det.

 

Jeg har prøvd begge deler og fødsel er helt klart en fantastisk opplevelse. Keisersnitt var grusomt, man føler seg total hjelpeløs og livredd.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

Tror ikke du skjønner hva fødselsangst er! Og hvor ulike grunnet det er for st noen får det....

 

Og barnet blir som regel godt ivaretatt sv far når mor blir snurpet sammen.

 

Jeg har selv hatt haste Ks, vaginal fødsel med epidural og uten. Smertemessig i etterkant var fødselen med smertelindring verst, da det måtte nåde klippes og sy. Verre å ha vont i musa i ukesvis enn i et opprasjonssår er min erfaring.

[Anonym bruker]

Det høres ikke ut som angst for meg..'er hard nok og står på det du VIL'.

Avvise tilbud om terapi, ikke gå til samtaler...

Jeg tenker det var din unnskyldning for å få ks.

Jeg har født vaginalt, hatt hastekeisersnitt og planlagt keisersnitt.

Når det gjelder å komme seg etter fødsel så var vaginal fødsel å foretrekke. Lite restriksjoner på hva en kan gjøre i ettertid.

Litt smerter har man jo.

Dernest kommer hastesnittet. Kom meg relativt raskt, selv om jeg ikke kunne løfte og bære mye på lang tid.

Så har jeg to planlagte, hvor jeg endte opp med infeksjon begge gangene, og sist gang virket ikke spinalen godt nok.

En ekkel opplevelse. Men flinke folk tok seg av meg.

Så jeg anbefaler å prøve å få hjelp med den angsten. Ks er langtfra lettvint og piece of cake bestandig. Anonymous poster hash: a2c25...d89

Det å komme seg fort eller ikke er relativt.

 

Jeg har også hatt en av hver og har totalt forskjellig opplevelse.

 

Brukte lengst tid på å komme meg etter etter den vaginale fødselen. Den var helt problemfri og jeg måtte sy bare litt. Så det var ikke noe med å gjøre.

Var helt ødelagt i kropen og trengte hjelp til alt i dager.

 

Etter hastesnittet kom jeg meg greit raskt.

Men aller fortest kom jeg meg etter planlagt snitt. Var oppe i tv-stua kun timer etter og levde livet som normalt. Var minimalt med smerte, Paraset trengte jeg kun pga etter-riene og den eneste hemmelsen jeg hadde var svake magemuskler.

 

Alikevel er jeg forsiktig med å si at noen skal ta KS for det gjør ikke vondt overhode, mens ettervirkningene til vaginal er et helvete. Rett og slett fordi dette er forskjellig fra menneske til menneske.

Men skulle jeg hatt barn nummer 4 hadde det uten tvil blitt ks på meg.

 

Anonymous poster hash: 518b8...92b

[Anonym bruker]

Det høres jo mye mer skummelt å ligge fast på et operasjonsbord, måtte stole på den kirurgen man får utdelt, håpe man ikke får komplikasjoner av bedøvelsen, bli kuttet dypt i magen med kniv og ta ut barnet på en måte som ikke er naturlig og optimal for verken barn eller mor.

 

Så blir barnet som regel tatt bort, mens man ligger der "alene" på et kaldt bord og blir sydd, pumpet med medisiner og må minst to timer på oppvåkning. Som regel får man ikje ha barnet hos seg og mister dermed de første timene, lurer på hva barnet "tenker" når mor ikke er der? Så har man vondt lenge etterpå, kan få infeksjon i såret, kan ikke løfte og må ta hensyn i ukesvis.

 

Hvorfor skal dette være noe man ønsker frivillig og skal overtale leger til å få gjennomført? Hvorfor ikke prøve en naturlig fødsel med god smertelindring og oppfølging? Hvorfor gidder man ikke ha samtaler for å prøve å gjennomføre en fødsel?

 

Selvsagt MÅ noen ha keisersnitt pga legene anbefaler det.

 

Jeg har prøvd begge deler og fødsel er helt klart en fantastisk opplevelse. Keisersnitt var grusomt, man føler seg total hjelpeløs og livredd.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

Selv om din vaginale fødsel var helt fantastisk er ikke alle fødsler det. Noen har også flotte opplevelser med ks.

 

Som regel får man ha barnet hos seg rett etter ks, selv om det ikke ligger på brystet. Angst er en irrasjonell ting. Det er ikke bare å tenke "det er tull, vaginal fødsel blir fint". Årsakene til at man har angst kan være så mangt, traumatisk førstefødsel, seksuelle overgrep +++. Ikke døm andre så hardt.

 

Hi: Jeg fikk fødselsangst etter første fødsel i 2009 og har lest mange innlegg her om det. Inntrykket er at det er litt avhengig av hvilket sykehus det gjelder hvor omstendelig prosessen er. Stort sett vil de forsøke å få deg til å føle deg trygg på vaginal fødsel, fordi det objektivt sett er mindre risiko og krever mindre ressurser. Inntrykket videre er at de fleste som har skikkelig angst og ikke blir noe bedre, får ks innvilget, men at noen må gjennom mange samtaler og i den prosessen kan føle seg liten og "presset". Det er viktig at du setter deg godt inn i hva et ks innebærer.

 

Jeg ble henvist Embla på Ahus da jeg var i uke 23 med nr to. Legen der sa til meg (jeg svettet og skalv da jeg fortalte hvordan det var fatt) at ingen ville tvinge meg til vaginal fødsel. Jeg fødte likevel vaginalt og hadde en veldig fin opplevelse med det. Fikk mye oppfølging i forkant og under fødselen. Men jeg har ingen vansker med å forstå og respektere at andre velger annerledes.

 

 

 

Anonymous poster hash: af78d...895

[Anonym bruker]

Bare lurer. Kan man definere det som fødselsangst dersom man ikke har født tidligere?

 

Anonymous poster hash: 0d5d2...a5f

[Anonym bruker]

Jeg hadde kraftig fødsel angst etter første fødsel. Først skulle jeg bare aldri ha flere barn. Men så kom jo ønsket etter hvert. Og jeg pratet mye med legen min om fødsel angsten min. Og vi la en plan for hva vi skulle gjøre da jeg ble gravid. Så jeg kom veldig fort inn på samtaler på sykehuset. Der pratet vi om de forskjellige mulighetene, og avtalen var først å prøve samtaler. Så jeg gikk jevnlig til samtaler på sykehuset. Jeg fikk flere omvisninger på føden, og der brukte vi god tid. Fikk sitte i 1-2 timer på en fødestue, og hvor både lege og jordmor kom inn for å prate med meg. Dette gjorde vi flere ganger. Og vi la en veldig nøye plan om alle mine ønsker under fødselen, som de på føden måtte lese. Så jeg ble såpass trygg at jeg valgte vanlig fødsel, og det ble en helt fantastisk opplevelse. De på føden behandlet meg helt fantastisk, tok virkelig hensyn til alle mine ønsker. Og jeg følte jeg hadde god kontroll hele tiden. 

 

Og jeg hadde virkelig stor angst for det, både fordi første fødsel var grusom, og jeg har blitt grovt seksuelt misbrukt som barn. Så første fødsel ble og ekstra traumatisk grunnet det.

 

Og avtalene med sykehuset var, at hvis vi prøvde alt dette, og det ikke hjalp. Så skulle jeg få KS. Og det må da være mye bedre å prøve, så se om man kan føde normalt. Og den følelsen av å ha klart det, er utrolig stor.

Anonymous poster hash: ddc33...c22

[Anonym bruker]

Det høres jo mye mer skummelt å ligge fast på et operasjonsbord, måtte stole på den kirurgen man får utdelt, håpe man ikke får komplikasjoner av bedøvelsen, bli kuttet dypt i magen med kniv og ta ut barnet på en måte som ikke er naturlig og optimal for verken barn eller mor.

 

Så blir barnet som regel tatt bort, mens man ligger der "alene" på et kaldt bord og blir sydd, pumpet med medisiner og må minst to timer på oppvåkning. Som regel får man ikje ha barnet hos seg og mister dermed de første timene, lurer på hva barnet "tenker" når mor ikke er der? Så har man vondt lenge etterpå, kan få infeksjon i såret, kan ikke løfte og må ta hensyn i ukesvis.

 

Hvorfor skal dette være noe man ønsker frivillig og skal overtale leger til å få gjennomført? Hvorfor ikke prøve en naturlig fødsel med god smertelindring og oppfølging? Hvorfor gidder man ikke ha samtaler for å prøve å gjennomføre en fødsel?

 

Selvsagt MÅ noen ha keisersnitt pga legene anbefaler det.

 

Jeg har prøvd begge deler og fødsel er helt klart en fantastisk opplevelse. Keisersnitt var grusomt, man føler seg total hjelpeløs og livredd.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

Glad for at du ikke er en lege!

 

Anonymous poster hash: c40a1...5a4

[Anonym bruker]

 

Jeg hadde kraftig fødsel angst etter første fødsel. Først skulle jeg bare aldri ha flere barn. Men så kom jo ønsket etter hvert. Og jeg pratet mye med legen min om fødsel angsten min. Og vi la en plan for hva vi skulle gjøre da jeg ble gravid. Så jeg kom veldig fort inn på samtaler på sykehuset. Der pratet vi om de forskjellige mulighetene, og avtalen var først å prøve samtaler. Så jeg gikk jevnlig til samtaler på sykehuset. Jeg fikk flere omvisninger på føden, og der brukte vi god tid. Fikk sitte i 1-2 timer på en fødestue, og hvor både lege og jordmor kom inn for å prate med meg. Dette gjorde vi flere ganger. Og vi la en veldig nøye plan om alle mine ønsker under fødselen, som de på føden måtte lese. Så jeg ble såpass trygg at jeg valgte vanlig fødsel, og det ble en helt fantastisk opplevelse. De på føden behandlet meg helt fantastisk, tok virkelig hensyn til alle mine ønsker. Og jeg følte jeg hadde god kontroll hele tiden.

 

Og jeg hadde virkelig stor angst for det, både fordi første fødsel var grusom, og jeg har blitt grovt seksuelt misbrukt som barn. Så første fødsel ble og ekstra traumatisk grunnet det.

 

Og avtalene med sykehuset var, at hvis vi prøvde alt dette, og det ikke hjalp. Så skulle jeg få KS. Og det må da være mye bedre å prøve, så se om man kan føde normalt. Og den følelsen av å ha klart det, er utrolig stor.

 

Anonymous poster hash: ddc33...c22

Sånn bør det gjøres! Har man angst bør man prøve å bearbeide denne -for sin egen del - slik at man blir kvitt litt av angsten.

 

Det virker som mange tenker jeg har angst, hi meg det jeg vil ha, istedenfor å jobbe psykisk med å bli trygg på hva som faktisk skjer under fødsel, lære og kanskje også prøve. Kanskje ender det i keisersnitt likevel, men da har man kanskje uansett blitt mer trygg og mindre redd.

 

Man kan ikke sitte hjemme og se på fødeprogram på tv, man må prate med fagfolk.

 

Det blir for dumt å si, jeg har angst og VIL ikke føde, jeg gidder ikke høre på dere fagfolk.

 

Damer som har hatt traumatiske fødsler før bør også prøve å bearbeide angsten, selv om man da skjønner at man heller velger keisersnitt.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

[Anonym bruker]

Ja! Fikk med førstemann, på St.Olavs.

 

Jeg var veldig bestemt på at ingen kan tvinge meg til å føde, og jeg beskrev tydelig hvor mye angsten ødela mitt svangerskap. Det eneste som gjorde svangerskapet til noe bra, var at jeg fikk KS-dato slik at jeg kunne slappe av.

 

Man må bare stå på sitt. Ikke hør på andres meninger, de forstår ikke angst.

 

Jeg jobbet meg gjennom mye angst etter det KS'et (som forresren var en flott fødselsopplevelse) og jeg har hatt to vaginale fødsler etter det. Hadde ks-dato på nr.2 også, men klarte å våge meg på vanlig fødsel. Veldig stolt av meg selv.

 

Gjør det som er best for deg. Men forbered deg på å være veldig bestemt, og les deg opp på kunnskap omkring ks (ikke skremselspropaganda!) slik at du ikke blir overkjørt på samtale.

 

Anonymous poster hash: fbbe4...5f8

[Anonym bruker]

Det høres jo mye mer skummelt å ligge fast på et operasjonsbord, måtte stole på den kirurgen man får utdelt, håpe man ikke får komplikasjoner av bedøvelsen, bli kuttet dypt i magen med kniv og ta ut barnet på en måte som ikke er naturlig og optimal for verken barn eller mor.

 

Så blir barnet som regel tatt bort, mens man ligger der "alene" på et kaldt bord og blir sydd, pumpet med medisiner og må minst to timer på oppvåkning. Som regel får man ikje ha barnet hos seg og mister dermed de første timene, lurer på hva barnet "tenker" når mor ikke er der? Så har man vondt lenge etterpå, kan få infeksjon i såret, kan ikke løfte og må ta hensyn i ukesvis.

 

Hvorfor skal dette være noe man ønsker frivillig og skal overtale leger til å få gjennomført? Hvorfor ikke prøve en naturlig fødsel med god smertelindring og oppfølging? Hvorfor gidder man ikke ha samtaler for å prøve å gjennomføre en fødsel?

 

Selvsagt MÅ noen ha keisersnitt pga legene anbefaler det.

 

Jeg har prøvd begge deler og fødsel er helt klart en fantastisk opplevelse. Keisersnitt var grusomt, man føler seg total hjelpeløs og livredd.

 

Anonymous poster hash: f8170...4ad

Jeg har også prøvd begge deler. Natt og dag. Føler meg fullstendig snytt for en fødsel. Vaginal fødsel er rett og slett fantastisk. Kan ikke sammenlignes med ks som føles så kaldt og kjipt i forhold til å få barnet på brystet rett etter forløsningen.

 

Anonymous poster hash: 1f7e5...643