Noen her med en barnefar som kommer og går?

[Anonym bruker]

(Jeg vet mange synes at barnefar er et unødvendig ord, men hadde jeg skrevet "far" så kunne det like gjerne vært din egen far og ikke barnas)

 

Men til spørsmålet, er det noen her som har en barnefar som kommer og går som han vil, og som viser lite til ingen interesse i barna?

 

Jeg er interessert i å høre litt om hvordan det går og hvordan det påvirker barna.

Hva sier barna selv om situasjonen?

Og hva sier du til dem om situasjonen? 

 

Barnefar her er en fjott som nesten aldri vil møte barnet sitt (han vil gjerne ha bilder på melding, oppdateringer på hvordan det går, men prioriterer å møte barnet et par ganger i året).. Men når jeg sier at jeg vil at han skal ha faste dager, sier han bare at det kan han ikke gjøre, så enten er det slik som han holder på nå eller ingen samvær. Jeg begynner å lure på om barnet ville hatt det bedre uten ham.

Anonymous poster hash: ce64e...706

[Anonym bruker]

Har en barnefar som har kommet og gått ja.. Men han er ikke interessert i å vite hvordan det går heller. Gidder aldri å ringe for å snakke.. Begynte med en samværshelg i måneden. Ble bare gråting av det til slutt. Har ikke hørt fra han på 3 måneder, og han har ikke blitt etterlyst eller snakket om. Blir ikke aktuelt med mer samvær for å si det sånn...

 

Anonymous poster hash: 9899b...9c7

[Anonym bruker]

Barnet mitt har hatt det sånn i mange år. Perioder med fast annenhver helg men han avlyste i hytt og pine. Nå er hun 10 år og har ikke hatt samvær på to år. Han ringer aldri mer og viser ingen interesse. RInger ikke på bursdagen hennes eller på julaften. Sender ingen kort eller pakker heller.

 

Hun vil ikke snakke med meg om faren sin og hun forstår nok ikke helt hvorfor ting er som de er. Nå skal hun begynne å samtale med en profesjonell utenforstående om dette. Jeg håper hun klarer å åpne seg for denne personen.

 

Min personlig mening er at hun har det bedre nå uten samvær. Det er fordi hun slipper å sitte annenhver fredag med en ferdig pakket koffert og en far som plutselig ikke dukker opp. Ikke ringer han heller å gir beskjed. Han bare lar Være å dukke opp. Dessuten har jun fortalt meg at hun føler urettferdighet hos far og stemor når det gjelder halvsøsken. Eksempel på dette kan være at de blir kjørt hit og dit til venner og bursdag mens hun får ikke den samme "servicen" siden vi bor 30 min unna og han gidder ikke kjøre så "langt" for ah hun skal i bursdag eller på kamp/turnering.

 

Så fordeler og bakdeler med begge deler. Trist på en måte at hun har mistet sin biologiske far. Men når han gir henne mer negativt enn positivt så blir det vanskelig.

 

 

 

Anonymous poster hash: 3d6bf...653

[Anonym bruker]

Oi! Det kunne nesten vært jeg som skrev dette innlegget, men dine barn virker eldre enn min.

Jeg er i samme situasjon. Han sender melding av og til (hver tredje mnd kanskje) om jeg kan sende bilde og spør hvordan det går. Ellers har de ikke sett hverandre på et år nå (gutten er to) barnet har naturlig nok ikke noe forhold til sin biologiske far. Vet ikke hvem han er. Men far virker som har et vwldog romantisk bilde av hvordan dette utarter seg. Jeg har mest lyst til å be han om å la oss være i fred. Det er nok. Det føles rart å sende bilde av et mer eller mindre fremmed barn for han til han.

 

Jeg tar også gjerne i mot råd!

 

Anonymous poster hash: 0eb7c...5ad

[Anonym bruker]

Her hadde vi det sånn i 6 år. Det største problemet var at største barnet var 8 år, da det startet. Og hun elsket sin far, han var hennes superhelt. Så da han startet å kutte ut samvær, vi fikk ikke tak i han på flere måneder, så taklet hun det ekstremt dårlig. Så her har det utviklet seg til forskjellige typer angst, vi får hjelp av BUP. Men det har vært så utrolig tøft, og sitter igjen med en ganske ødelagt unge. Som følte far sviktet gang på gang, og han løy og mye, for å forsvare sine handlinger, noe som bare gjorde det verre, da hun fant ut at det var løgn. Det minste barnet har taklet det mye bedre, da han var så liten da det startet, så han rakk aldri å få et så godt forhold til faren sin. Og har bare tenkt at det å se pappa nå og da, er normalt.

Anonymous poster hash: 14eaf...00f

[Anonym bruker]

Oi! Det kunne nesten vært jeg som skrev dette innlegget, men dine barn virker eldre enn min.

Jeg er i samme situasjon. Han sender melding av og til (hver tredje mnd kanskje) om jeg kan sende bilde og spør hvordan det går. Ellers har de ikke sett hverandre på et år nå (gutten er to) barnet har naturlig nok ikke noe forhold til sin biologiske far. Vet ikke hvem han er. Men far virker som har et vwldog romantisk bilde av hvordan dette utarter seg. Jeg har mest lyst til å be han om å la oss være i fred. Det er nok. Det føles rart å sende bilde av et mer eller mindre fremmed barn for han til han.

 

Jeg tar også gjerne i mot råd!

 

Anonymous poster hash: 0eb7c...5ad

 

 

Jeg føler det samme som deg, syns det er rart å sende bilder av et fremmed barn til han. HANS barn, som han velger å ikke bli kjent med. 

 

Barnet mitt er ikke eldre enn ditt nei, men jeg skjønner at du tenkte det da jeg skrev at han "prioriterer å møte barnet et par ganger i året". Det er slik det har vært hittil, og det er slik han ser for seg at det alltid skal være. Jeg har veldig lyst til å si til han at enten å treffer han barnet litt oftere og til avtalte tidspunkt, eller  så lar han være å treffe oss i det hele tatt. Problemet er at jeg vet at hvis jeg stiller det kravet, så velger han det sistnevnte, og jeg syns det høres forferdelig ut at jeg er "grunnen" til at barnet aldri får møte pappaen sin. Samtidig klarer jeg ikke helt å se så mye positivt i at de treffes så sjelden. Eneste må vel være å bli kjent med sitt opphav, noe som selvfølgelig er viktig. Men det vil nok være på bekostning av mye savn, gråting og usikkerhet.. Vanskelig dette her!

 

Hvorfor ønsker ikke barnefar hos dere kontakt? hi

 

Anonymous poster hash: ce64e...706

[Anonym bruker]

 

Her hadde vi det sånn i 6 år. Det største problemet var at største barnet var 8 år, da det startet. Og hun elsket sin far, han var hennes superhelt. Så da han startet å kutte ut samvær, vi fikk ikke tak i han på flere måneder, så taklet hun det ekstremt dårlig. Så her har det utviklet seg til forskjellige typer angst, vi får hjelp av BUP. Men det har vært så utrolig tøft, og sitter igjen med en ganske ødelagt unge. Som følte far sviktet gang på gang, og han løy og mye, for å forsvare sine handlinger, noe som bare gjorde det verre, da hun fant ut at det var løgn. Det minste barnet har taklet det mye bedre, da han var så liten da det startet, så han rakk aldri å få et så godt forhold til faren sin. Og har bare tenkt at det å se pappa nå og da, er normalt.

 

Anonymous poster hash: 14eaf...00f

 

 

 

Uff, så utrolig trist! Håper ting blir bedre for eldstejenta. 

 

Kan jeg spørre, og du trenger ikke å svare, men ut i fra din situasjon og slik du har sett at dette påvirker barna dine. Hvis du kunne velge, skulle du ønske de aldri hadde hatt et forhold til faren sin? 

 

Anonymous poster hash: ce64e...706

[Anonym bruker]

 

Jeg føler det samme som deg, syns det er rart å sende bilder av et fremmed barn til han. HANS barn, som han velger å ikke bli kjent med. 

 

Barnet mitt er ikke eldre enn ditt nei, men jeg skjønner at du tenkte det da jeg skrev at han "prioriterer å møte barnet et par ganger i året". Det er slik det har vært hittil, og det er slik han ser for seg at det alltid skal være. Jeg har veldig lyst til å si til han at enten å treffer han barnet litt oftere og til avtalte tidspunkt, eller  så lar han være å treffe oss i det hele tatt. Problemet er at jeg vet at hvis jeg stiller det kravet, så velger han det sistnevnte, og jeg syns det høres forferdelig ut at jeg er "grunnen" til at barnet aldri får møte pappaen sin. Samtidig klarer jeg ikke helt å se så mye positivt i at de treffes så sjelden. Eneste må vel være å bli kjent med sitt opphav, noe som selvfølgelig er viktig. Men det vil nok være på bekostning av mye savn, gråting og usikkerhet.. Vanskelig dette her!

 

Hvorfor ønsker ikke barnefar hos dere kontakt? hi

 

Anonymous poster hash: ce64e...706

 

 

 

 

Her hadde vi det sånn i 6 år. Det største problemet var at største barnet var 8 år, da det startet. Og hun elsket sin far, han var hennes superhelt. Så da han startet å kutte ut samvær, vi fikk ikke tak i han på flere måneder, så taklet hun det ekstremt dårlig. Så her har det utviklet seg til forskjellige typer angst, vi får hjelp av BUP. Men det har vært så utrolig tøft, og sitter igjen med en ganske ødelagt unge. Som følte far sviktet gang på gang, og han løy og mye, for å forsvare sine handlinger, noe som bare gjorde det verre, da hun fant ut at det var løgn. Det minste barnet har taklet det mye bedre, da han var så liten da det startet, så han rakk aldri å få et så godt forhold til faren sin. Og har bare tenkt at det å se pappa nå og da, er normalt.

 

Anonymous poster hash: 14eaf...00f

 

 

Vet du, nå ble jeg nok litt for personlig. Du trenger ikke svare på det siste jeg spurte om :-) Beklager! 

 

Anonymous poster hash: ce64e...706