Uventet gravid med nr 3, og jeg føler ingenting.

[Anonym bruker]

Vi har snakket om nr 3, men ikke bestemt oss. Men nå må avgjørelsen tas. Vi har to fine jenter på 7 og 3 fra før.

Jeg har alltid sagt at jeg ønsker meg 3, men nå når jeg sitter i det er jeg så usikker. Så usikker at jeg har blitt helt kald, klarer ikke p forholde med til situasjonen.

 

Mannen startet i ny jobb igår. Tung jobb med lange arbeidsdager. Han har det veldig bra om dagen med sin nye situasjon. En jobb han har ønsket seg i mange år, som han virkelig får drevet med ting gphan brenner for. Han tenker å ta fagbrev i fage, og bli der til han blir 67.

 

Jeg på den andre siden, jobber deltid mye kveld, og syns det er vanskelig å følge opp barna med skole, lekser og aktiviteternår jeg er borte fra 14-0030 mange dager i uken. Har søkt mye dagjobber pga mannen sin nye jobb, uten napp. Om vi skal fullføre dette må jeg bort fra jobben, noe jeg egentlig må uansett.

Jeg savner rutiner, barna, og noe så enkelt som å kunne se idol med 7-åringen på fredager.

 

Og så blir jeg gravid. På verst tenkelig tispunkt. Jeg er så langt nede i utgangspunktet pga min situasjon. Han er så lykkelig som han kunne blitt.

 

Og nå må vi forholde oss til dette. Jeg tenker og tror at det praktiske ordner seg alltid. Han har en sykdom som gjør det naturligat jeg skal ha all permisjon, og det er noe han vil og som passer meg fint.

Så får jeg litt panikk. Får man 5 stk inn på ett hotellrom? Alt er jo tilpasset en familie på 4? Har vi det bra med de barna vi har? Vi har jo snakket om nr 3, ønsket det med tiden. Han virker usikker nå, og jeg tror det har mye med jobben å gjøre.

Er dette en utvei for meg i min situasjon? Ett spark bak? Ønsker jeg virkelig ett tredje barn? Familien idag har en fin harmoni, jentene er veldig knyttet til hvera dre, og begynner å bli store og selvstendige. Men jeg føler meg ikke ferdig med barn. Vil man noen gang føle seg ferdig?

 

Og oppi dette går bare dagene. Og jeg blir bare mer og mer kald. Tenker ikke på at jeg er gravid. Driter nesten litt i det. Uansett hvor mye jeg prøver å tenke, sove på det, la tankene komme, klarer jeg ikke å forholde meg til det.

 

Og gudene vet hva jeg vil med dette innlegget.

 

Anonymous poster hash: f77db...742

[Anonym bruker]

Egentlig betemte jeg meg istad, vi kan ikke gjøre dette. Og blir det ikke noe nå, blir det ikke. Men vi har aldri vært lenger unna hverandre i livet enn hva vi er nå, så pga det tror jeg ikke vi burde gjennomføre dette. Men jeg får meg likevel ikke til å ta den telefonen til legen.

 

Anonymous poster hash: f77db...742

[Anonym bruker]

Ta en tlf til legen og få litt informasjon og en samtale der. Du kan trekke det og det er ikke å ta en avgjørelse å få en time til lege. Bestemmer du deg for å beholde da så vet du at valget var riktig og ikke for du følte du måtte.

 

Anonymous poster hash: 67558...f48

[Anonym bruker]

Nå får du jo et helt år med permisjon, med tid til familien, lage rutinerg, støtte og glede deg over mannens jobb.

 

Så bruker du siste halvdel av permisjonen til å søke jobber, melde deg hos vikarbyråene og rekrutteringsbyråene.

 

Det ordner seg

 

Anonymous poster hash: 83e91...226

[Anonym bruker]

Det er et godt poeng! Lang permisjon med tid til babyen og barna dere har og mannen:) Og god tid til å finne ny jobb:) Dette er jo litt heldig, også Ja, det blir slitsomt, men mye glede, også Du sier du ikke føler deg helt ferdig med å få barn, så virker som du har blandede følelser.

 

Det viktigste er at dere velger det dere ønsker, og ikke hva andre forventer eller mener.

 

Har dere økonomi til at du jobber redusert eller sier opp stillingen til du finner noe annet, hvis du mot all formodning ikke har funnet annen jobb etter en evt. permisjon (eller nå, hvis dere velger å ikke gå videre med graviditeten)? Høres ikke ut som en særlig kjekk situasjon. Viktig at man som par ønsker begge å være lykkelige. Kanskje mannen kan bidra litt ekstra når han kan?

 

Anonymous poster hash: 860b7...70e

[Anonym bruker]

Det er et godt poeng! Lang permisjon med tid til babyen og barna dere har og mannen:) Og god tid til å finne ny jobb:) Dette er jo litt heldig, også Ja, det blir slitsomt, men mye glede, også Du sier du ikke føler deg helt ferdig med å få barn, så virker som du har blandede følelser.

 

Det viktigste er at dere velger det dere ønsker, og ikke hva andre forventer eller mener.

 

Har dere økonomi til at du jobber redusert eller sier opp stillingen til du finner noe annet, hvis du mot all formodning ikke har funnet annen jobb etter en evt. permisjon (eller nå, hvis dere velger å ikke gå videre med graviditeten)? Høres ikke ut som en særlig kjekk situasjon. Viktig at man som par ønsker begge å være lykkelige. Kanskje mannen kan bidra litt ekstra når han kan?

 

Anonymous poster hash: 860b7...70e

Synes forresten helt ærlig at "har vi det bra med de barna vi har" ikke er helt god nok grunn til abort, men det er jo bare min mening. At dere ikke har tid og krefter til å følge opp er en annen sak, det synes jeg er viktig. Mye er lagt opp til familie på fire, ja, men veldig mange har tre barn, da. Det er en helhetsvurdering dere sammen må finne ut av.

 

Anonymous poster hash: 860b7...70e