En annen "takler ikke mannens sykdom" tråd

[Anonym bruker]

Hva gjør man når mannen helt tydelig har angst, men henger seg opp i det fysiske aspektet ved angsten (brystsmerter, pusteproblemer o.l.), har blitt testet for alt men ikke feiler noe fysisk, og ikke vedkjenner seg angsten?

 

Jeg har prøvd å ymte frempå at han har angst og må få hjelp, men han avskriver meg og mener han ikke har angst for de fysiske smertene kom først.

 

Jeg er så sliten at jeg holder snart ikke ut. Han får ingen støtt fra nav, ergo 0 i inntekt. Jeg mistet jobben og mottar dagpenger men vi har samlet sett gått 20.000 ned i lønn.

 

Kampen med nav jobber vi med men mannen må ha hjelp, ellers er ikke vi familie mer om fem år.

 

Jeg føler meg maktesløs. Hva gjør man?

 

Anonymous poster hash: 775cf...ddc

[Anonym bruker]

Hvordan vet du at han har angst? Er du lege? Jeg har også store brystsmerter og pusteproblemer som legene tror er astma, men som ingen astmamedisiner virker på. Har aldri hatt angst, depresjon, panikkanfall eller lignende. Likevel finner ingen ut hva som feiler meg. Nå er jeg i full jobb og ikke blir forsørget av mannen, men du kan virkelig ikke stille diagnose på gubben uten å ha kompetanse til det.

Anonymous poster hash: 1b77e...135

[Anonym bruker]

Jeg ville sagt det omtrent så klart som du har gjort her. Om mannen ikke er villig til en gang å bli vurdert for angst (og ev. få behandling for det om det er det han har), da orker du ikke mer. Fortell ham at nå må han ta tak i sin egen situasjon og ta ansvar, for hvis ikke så har han ingen familie innen kort tid.

 

Psykisk sykdom hos menn er dessverre enda mer tabubelagt og skambelagt enn for kvinner.

 

Krev at han tar kontakt med legen sin og ber om utredning. Det er ikke noe farlig i det. Om han er villig til å utredes av en psykolog eller psykiater og han ikke er psykisk syk, da vil jo det styrke hans sak om at det er noe fysisk galt med ham.

Uten sammenligning forøvrig - jeg måtte gjennom en slik utredning for ikke lenge siden, fordi Nav mente at jeg hadde psykisk sykdom som ikke gjorde meg i stand til å jobbe. Jeg gikk med på det, for det spiller ingen rolle for meg hvilket stempel jeg får, bare det er det riktige og jeg får hjelp. Har på litt over et år vært i utredning hos to psykiatere og en psykolog. Jeg er stemplet psykisk frisk, bortsett fra en lett depresjon pga. livssituasjon og fysisk helse. Jeg er fysisk syk (noe blodprøvene har vist hele tiden, selv om de ikke forstår årsaken til det), men det som feiler meg kan også gi psykiske sykdommer.

Det er noen fysiske sykdommer som kan etterligne både fysiske og psykiske sykdommer (symptomer som mannen din har), deriblant flere bakterieinfeksjoner og parasittinfeksjoner. Disse er dessverre svært vanskelig å få stadfestet i det vanlige helseapparatet.

 

Men du, Hi - du må stille krav til mannen din. Å ikke gjøre noe for å komme videre er IKKE et alternativ. At han skal gå helt uten inntekt når dere er familie er ikke et alternativ. Må han gjennom en utredning for å bekrefte eller avkrefte en psykisk sykdom, da er det noe han må være villig til å gjøre. Spør ham - er det viktigste for ham å blir frisk? Eller er det viktigste for ham å benekte at han har psykisk sykdom? Si når du spør ham at du ikke sier han har psykisk sykdom, men om han er så sikker på at han ikke har det og at plagene hans kun er fysisk, da er heller ikke en psykisk utredning noe å la være å gå gjennom - tvert imot kan det styrke hans sak overfor sykehus og lege om at hans plager kan være fysisk betinget.

 

Anonymous poster hash: 98797...2be

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar til dere begge.

 

Det med at hvis han er så bombesikker på at han ikke er psykisk frisk, burde det ikke være noe problem å gå gjennom en utredning heller, var veldig lurt å si. Dette går ikke mer uansett, så hvis han vil beholde familien sin må han ta tak. Jeg holder ham i hånden om så, bar han for hjelp.

 

Har i dag ringt fastlegen hans og fortalt min side av saken, og hun rådet meg til å bestille en time og bli med ham. Kommer til å legge det frem til ham, fokusere må at dette må til for oss som familie.

 

Kan bli en ubehagelig kveld, kjenner jeg...

 

hi

 

Anonymous poster hash: 12fa9...db4

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar til dere begge.

 

Det med at hvis han er så bombesikker på at han ikke er psykisk frisk, burde det ikke være noe problem å gå gjennom en utredning heller, var veldig lurt å si. Dette går ikke mer uansett, så hvis han vil beholde familien sin må han ta tak. Jeg holder ham i hånden om så, bar han for hjelp.

 

Har i dag ringt fastlegen hans og fortalt min side av saken, og hun rådet meg til å bestille en time og bli med ham. Kommer til å legge det frem til ham, fokusere må at dette må til for oss som familie.

 

Kan bli en ubehagelig kveld, kjenner jeg...

 

hi

 

Anonymous poster hash: 12fa9...db4

Vet ikke hvorfor koden endret seg her? Jeg er altså hi.

 

Anonymous poster hash: 12fa9...db4

[Anonym bruker]

Jeg er kronisk syk selv, jeg har ME, infeksjonsutløst ME så det har aldri vært tvil om diagnosen.

 

Likevel er det nå sånn at psykisk sykdom kan gi mange av de samme symptomene som ME, så nav krever uttalelse fra psykolog for sikkerhets skyld.

 

Jeg tenkte som så at jeg visste jeg ikke var psykisk syk, men en tur til psykolog kan jo ikke skade likevel. De å miste livskvalitet pga sykdom gir jo en sorgreaksjon, og uansett om man er syk på den ene eller den andre måten kan kognitiv terapi hjelpe deg med å takle din nye hverdag som syk.

 

Jeg synes du skal vinkle det sånn til mannen din, for sånn tenkte jeg. Jeg var syk, ikke psykisk syk, men uansett syk. Jeg ville bli frisk, og selv om jeg visste med meg selv at det ikke var psykisk kunne jeg jo ikke være sikker på at det ikke var et psykisk element i det. Så jeg gikk til psykologen med innstillingen at ingenting kan være uprøvd!

 

Jeg prøvde nesten 6 mnd på antidepressiva, for sikkerhets skyld, jeg gikk gjennom samtaler og kognitiv terapi, for sikkerhets skyld. Det gav med ganske mye det med kognitiv terapi faktisk, det kan være godt å sortere tankene og få litt hjelp med mestring også når man er fysisk syk. Antidepressiva gav meg bare masse bivirkninger, men nå er det da prøvd. I andre enden kom jeg ut med papirer på at jeg er mentalt sterk og at det ikke feiler meg noen ting psykisk. 

 

Det er sånn du må legge det frem for mannen også tror jeg, han må både med tanke på nav og med tanke på seg selv prøve alt som prøves kan, og det kan jo ikke skade. I beste fall får han angstdempende medisiner og opplever bedring, om ikke vil han ihvertfall ha prøvd og vil bli friskmeldt for psykisk sykdom. Han har ingenting å tape.

 

Er han redd for å tape ansikt overfor kompiser o.l. får han bare skylde på nav, si at de krever at alle innfallsvinkler må sjekkes ut, også psykiske.

Anonymous poster hash: e0c3a...679

[Anonym bruker]

Jeg hadde brystsmerter og pustebesvær. Ble utredet ift hjertesykdom, men alt så fint ut. Da ble det kalt angst, noe jeg var sikker på det ikke var. Jeg var så heldig at jeg til slutt, etter mye masing, kom til en kjent kardiolog som kjente igjen symptomene på spasmeangina. Det er en sjelden, men nok også ifølge han, underdiagnosert, lidelse. Det er ikke alltid den første legen har rett.

 

Anonymous poster hash: 9782d...b36