Blir gal av sur tenåring

[Anonym bruker]

Har en jente på 16 år som svarer surt/irritert HELE tiden. Jeg er så lei at jeg egentlig ha mest lyst til å slutte å snakke til henne. Et enkelt spørsmål som "Har du hatt det fint?" når hun har vært ute med venner er nok til å trigge et glefsende "Jaaaaaadahhhhhh!!!" som svar. 

 

Hun har ingen store utfordringer, hun har venner og klarer seg fint på skolen. Det har vært slik i 2-3 år, men har blitt verre. Tror ikke hun selv er klar over hor utrivelig hun svarer. Har påpekt gang på gang at voksne faktisk også ta seg nær av å bli snakket til på den måten, og hun sier at hun skjønner det - men ingen ting skjer. 

 

Mulig jeg er en sart sjel, men jeg merker at det går ut over humøret mitt å være omgitt av så mye irritabilitet hele tiden. 

Anonymous poster hash: a17e4...b6c

[nasse nøffen]

Hun er tenåring, bare lukk øra. Jeg har en på 18 år, det er mye bedre nå=) Hun kan fremdeles feks lukke døra til badet når jeg prøver snakke med henne, himle med øynene osv. Men jeg VET jo at det kun er denne alderen.

 

IKKE BRY DEG!!!! Lat som ingenting, og ikke lag noe nummer ut av det. Jeg kan kjenne det litt i magen noen ganger jeg også, men det går fort over. Det har jeg lært meg til=)

 

EN dag kan dere le av det...

 

Husker jeg sa til min mor engang: Mamma, meg hadde dere ikke noe stress med? Jeg var alltid snill jeg? Hvorpå mamma sa: DUUUU var så utrolig frekk og uoppdragen.. Hehe

 

Din datter ser ikke seg selv og egen oppførsel vettu, hun tror hun har rett og synes nok du er helt teit. Men sånn er det=)

[Anonym bruker]

Jeg har en sånn her hjemme. 14 (blir 15 til sommerem) år gutt. Svarer surt, hvis han svarer i det hele tatt. Prater bare hvis samtalen kan dreie seg om det han er interessert i.

 

Anonymous poster hash: 1c170...7fe

[Anonym bruker]

Svar tilbake på samme måte, så hører hun hvor teit det er å snakke sånn

Jeg har en datter på 15, uansett hva jeg sa svarte hun surt. Jeg spurte, "er du sur?" Neeeeeei! fikk jeg til svar. Tror de tror at de skal være sånn.

Så, jeg begynte å svare på alt i samme livstrøtte, irriterte og sure måte.

Hun kunne spørre "er det middag snart eeeeelllleeeeer? (Oh kjip tone) jeg svarte "ahhhhhh ser du ikke det eller?" Osv hun endte opp med å le (flaks, for det kunne gått andre veien hahaha) men hun fikk sin egen medisin, og sluttet

 

Anonymous poster hash: 2fc05...198

[Anonym bruker]

Svar tilbake på samme måte, så hører hun hvor teit det er å snakke sånn

Jeg har en datter på 15, uansett hva jeg sa svarte hun surt. Jeg spurte, "er du sur?" Neeeeeei! fikk jeg til svar. Tror de tror at de skal være sånn.

Så, jeg begynte å svare på alt i samme livstrøtte, irriterte og sure måte.

Hun kunne spørre "er det middag snart eeeeelllleeeeer? (Oh kjip tone) jeg svarte "ahhhhhh ser du ikke det eller?" Osv hun endte opp med å le (flaks, for det kunne gått andre veien hahaha) men hun fikk sin egen medisin, og sluttet

 

Anonymous poster hash: 2fc05...198

 

 

Hm, det burde jeg kanskje prøve. For jeg tror ikke hun selv er klar over hvor ille det høres ut. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: a17e4...b6c

[skinnfilla]

Her er vi nesten over den kneika, holdt på fra ca13-16 år.

Jeg har også "tatt igjen" , himla med øynene og svarte (altfor) ofte: serr? Seriøøøst?

Haha! Hun ble like snurt hver gang😂

Men nå er hun stort sett blid, hjelpsom og spør om vi trenger hjelp til noe .

Så nå kommer snart neste datter i den alderen, når hun er ferdig har vi nok en datter og jaggu en til etter der igjen😱

Blir noen flotte 15 år fram i tid😱😖

[Anonym bruker]

Jeg har to tenåringer, og du har min fulle sympati Merker jeg koker inne mellom, men har lært å svelge mange kameler...

Anonymous poster hash: 5ca06...81c

[Anonym bruker]

Her får de rett og slett ikke snakke slik til meg. De har selvfølgelig prøvd seg, men får ta beskjed om å finne en annen tone å snakke i.

 

Jeg står på hodet og driter i vinkel for at ungene mine skal ha det bra, handler klær og utstyr, betaler mobilabonnement og gir lommepenger, kjører og henter, vasker klær osv osv, jeg fortjener respekt! Hvorfor skal jeg gidde å gjøre alle disse tingene for dem om jeg bare får dritt tilbake? Et snev av takknemlighet og god oppførsel krever jeg tilbake

 

Jeg forlanger og forventer at de snakker til meg i en skikkelig tone. Er de i dårlig humør en dag, har lyst til å være i fred, ikke orker snakke med meg, er slitne eller hva det måtte være er det helt greit, jeg har full forståelse for det og lar de få være i fred, MEN da har de å formidle at de vil være i fred på en ok måte. F.eks ved å si at jeg er skikkelig sur i dag så jeg gidder ikke snakke med deg, jeg går på rommet mitt og ser en film på ipaden, i en skikkelig tone.

 

Dette er barna mine opplært til fra de er små, og de klarer det stort sett også. Nå har jeg to tenåringer i hus og de kan være både humørsyke og irritable, men det er ikke min skyld. De vet jeg er her om de vil snakke, og de vet at om de bare vil være sure og ikke snakke så får de forlate rommet. Fungerer fint her.

 

De har faktisk blitt veldig empatiske og takknemlige mennesker som vet å sette pris på alt jeg gjør for dem, og de viser det ved å behandle meg ok selv om de synes jeg er urteit innimellom

Jeg passer også på å få noen gode samtaler med dem i løpet av uka, f.eks i bilen. Man snakker veldig godt sammen i bilen, så å hente dem en kveld og skravle litt er fint. På søndag skulle 9.klassingen i gudstjeneste (konfirmant) så da la jeg min daglige rusletur med hunden til det tidspunktet, vi tok da følge til kirken også gikk jeg videre på turen min, vi hadde en fin og god samtale på den gåturen. Et nært og godt forhold kommer ikke av seg selv.....

Anonymous poster hash: c69df...894