Gravid men har ikke lyst på ungen

[Anonym bruker]

Vil bare lufte litt frustrasjon. Er 20 uker gravid med 4 mann og kjenner ingen plasser at jeg ønsker dette barnet. Vi var ferdige med å få barn og mannen har sterilisert seg, og når dette skjedde kom det altså som et sjokk. Jeg var over 12 uker gravid når vi oppdaget det, så det var altså for sent å ta abort. Mannen gleder seg, jeg gjør definitivt ikke det. Jeg klarer ikke å se noe positivt ved å få enda et barn. Jeg var innstilt på at nå var endelig perioden med små barn over og at årene som kommer skulle være fylt at helt andre ting enn barn. Vi har god og solid økonomi og alt det praktiske er greit. Dette kommer helt sikkert til å gå helt greit, men jeg gleder meg altså ikke og skulle ha gjort omtrent alt for å slippe. Men det kan jeg jo ikke. Kjenner jeg gruer meg med hver trevel i hele kroppen, det er INGENTING ved en baby og enda en småbarnsperiode som frister. Vet jeg blir glad i ungen og alt det der, men som sagt så syns jeg dette er helt pyton. Med denne innstillingen er jeg sikkert også disponert for å få fødselsdepresjon med alt det dét innebærer. De to eldste barna er store og har flyttet ut ut så foreløpig har vi bare en flott 13åring hjemme. Føler meg fanget og kvalt.

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3

[Anonym bruker]

Jeg kan gjerne få den.

Ønsker så inderlig å bli gravid

 

Anonymous poster hash: 6853a...61c

[Anonym bruker]

Ja hadde gubben gått med på det skulle du fått den gratis:). Dette går sikkert fint når barnet først kommer, men akkurat nå føles ting veldig lite ok ut.

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3

[Anonym bruker]

Snakk med en jordmor. Du trenger proff hjelp.. Svangerskapsdepresjon finnes.

 

Anonymous poster hash: 91695...009

[februarprins2013]

kanskje du skal skal ta og Apodtere det vekk ?  mange som ønsker barn og ikke kan få det, kanskje hvis du føler det slik at det er best at barnet bor hos noen andre ?=)

[Anonym bruker]

Ja sikkert, men kan ikke adoptere bort et barn som mannen vil ha. Jeg endrer sikkert mening etterhvert som ting går sin naturlige gang. Det er tøft nå, og har vel ennå ikke kommet over sjokket ved å være gravid og måtte starte helt på nytt.

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3

[Anonym bruker]

kanskje du skal skal ta og Apodtere det vekk ? mange som ønsker barn og ikke kan få det, kanskje hvis du føler det slik at det er best at barnet bor hos noen andre ?=)

Hun har en mann som ønsker barnet.. Hadde jeg følt det samme når barnet ble født ville jeg søkt profesjonell hjelp. Helst nå mens du er gravid. Hvis ikke - latt mannen få eneomsorg for barnet. Ingen barn skal føle seg uønsket. Når det er sagt følte jeg at graviditeten min var feil i starten. Min andre..Når barnet kom angret jeg ikke.

 

Anonymous poster hash: 91695...009

[Anonym bruker]

Slik har jeg følt det i alle mine svangerskap, angret på at jeg inder hele tatt møtte faren, angret på at jeg ikke tok abort, vurdert å søke nemda osv. Grått og grått og grått, men så er bebis der, og så er det bare bra.

Bror og svigerinne fikk når de var 43 og 50, og det ser utrolig koselig ut!

 

Anonymous poster hash: ad566...aa2

[Anonym bruker]

Kanskje mannen kan ta det meste av permisjonen mens du jobber?

 

Vi er i omvendt situasjon. Ungene på 11 og 13 har travle liv med skole, venner og trening. De sykler og ordner seg selv.

 

Meg og mannen hadde en diskusjon på hva vi skulle gjøre nå? Det ble mye kjedelige helger for oss mens ungene farter rundt. Vi har og god økonomi, forholdsvis nytt hus som ikke trengs oppussing og en enkel velstelt hage.

 

Vi bestemte oss for en etterpåklatt. Ungene gleder seg stort og jeg tror de vil være mer hjemme når babyen kommer. Da har vi et felles"prosjekt"!

 

Anonymous poster hash: e8c63...d24

[Anonym bruker]

Jeg vet jo at ting mest sansynlig vil endre seg etterhvert spesielt når barnet blir født. Mannen og fastlegen min er klar over hvordan jeg har det. Får bare gjøre det beste ut av situasjonen og satse på at det går fint. Er nok mest panikk nå samt sorg over at ting ikke ble helt slik jeg hadde tenkt at de neste 20 årene skulle bli,- samt en god dose hormoner... Føler jeg det samme som jeg gjør nå når jeg nærmer meg uke 30 ber jeg om henvisning til psykolog. Ting blir sikkert bra til slutt, kjenner d hjalp veldig å bare få blåst ut her som jeg kan være anonym.

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3

[Anonym bruker]

Jeg vet jo at ting mest sansynlig vil endre seg etterhvert spesielt når barnet blir født. Mannen og fastlegen min er klar over hvordan jeg har det. Får bare gjøre det beste ut av situasjonen og satse på at det går fint. Er nok mest panikk nå samt sorg over at ting ikke ble helt slik jeg hadde tenkt at de neste 20 årene skulle bli,- samt en god dose hormoner... Føler jeg det samme som jeg gjør nå når jeg nærmer meg uke 30 ber jeg om henvisning til psykolog. Ting blir sikkert bra til slutt, kjenner d hjalp veldig å bare få blåst ut her som jeg kan være anonym.

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3

Det er ikke unaturlig å føle slik du gjør som sagt har jeg kjent på samme følelser selv. Følte meg ensom og utestengt fra det sosiale som gravid også (mange barnløse venner). Regner med dere har pratet om permisjon? Permisjonslivet er ikke noe for meg, jeg er flinkere med større barn og liker "friheten" det gir å ha barn som klarer masse selv. Får jeg et barn til vil jeg kun ta ut det som er nødvendig. Jeg ble helt ærlig på grensa til deprimert på slutten av permisjonen og kunne sikkert lagt meg selv inn en eller annen plass. Nå er vesla to år og ting er så mye bedre! Babytiden har sin sjarm den også på en måte.

 

 

Anonymous poster hash: 91695...009

[Anonym bruker]

Ja enig med deg. Han er innstilt på å ta det meste av permisjonen, så det er godt. Vet jo ikke hvordan ting blir når babyen først er her, men kjenner jeg meg selv rett så blir jeg nok helt på tuppa etter babyen. Syns egentlig at spebarnstiden er grei nok, men blir verre når de blir eldre. Er vel mest det som "skremmer" meg. Henting/ levering i barnehage, unger som står i bue bakover og ikke vil, dugnad, våte klær, klær som blir borte, gris, sutring, møter osv. I 20 år til... Jeg som trodde jeg var ferdig... HOFF:)

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3

[Yellow Brick Road]

Selvfølgelig er det lov å bli fortvilet når man skal gjennom en en så omfattende forandring i livet som du ikke har lyst til å gå gjennom. Du er voksen og fornuftig, virker det som og du sier selv at du vet at du vil bli glad i barnet og "alt det der".   Heldigvis er jo vi voksne fornuftige mennesker laget sånn at vi klarer det vi må klare og vi klarer å til og med å glede oss over og bli glade og lykkelig selv i situasjoner vi ikke har ønsket oss å være i.  Det kan være enten vi må flytte mot hvor vilje, mister jobben eller går gjennom andre forandringer - som f.eks å få barn når det ikke er det vi ønsker oss mest.

 

Jeg syns du skal la deg selv få lov til å være lei deg og fortvilet over situasjonen og til og med få lov til å innrømme i alle fall overfor deg selv at du ikke gleder deg til å få et nytt barn - en stund.  Det er viktig å kjenne på de følelsene og anerkjenne dem, men ikke grave seg ned i dem.  Jeg fikk et tips av en lege en gang jeg var gjennom noe veldig vanskelig at jeg skulle la meg selv få lov til å være lei meg og kjenne på at dette var vondt en stund, men så skulle jeg sette en dato for når jeg måtte ta tak i det å gå videre og så jobbe med å "bli normal" igjen.  Det har jeg brukt mange ganger senere i livet.  Når jeg føler at livet er rævva, så lar jeg meg få lov til det en stund før jeg tar meg selv kraftig i nakken og ser fram over.  Det er noe med det der å få lov til å kjenne på de vonde følelsene og tillate seg selv at det faktisk er ok.

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det lov å bli fortvilet når man skal gjennom en en så omfattende forandring i livet som du ikke har lyst til å gå gjennom. Du er voksen og fornuftig, virker det som og du sier selv at du vet at du vil bli glad i barnet og "alt det der".   Heldigvis er jo vi voksne fornuftige mennesker laget sånn at vi klarer det vi må klare og vi klarer å til og med å glede oss over og bli glade og lykkelig selv i situasjoner vi ikke har ønsket oss å være i.  Det kan være enten vi må flytte mot hvor vilje, mister jobben eller går gjennom andre forandringer - som f.eks å få barn når det ikke er det vi ønsker oss mest.

 

Jeg syns du skal la deg selv få lov til å være lei deg og fortvilet over situasjonen og til og med få lov til å innrømme i alle fall overfor deg selv at du ikke gleder deg til å få et nytt barn - en stund.  Det er viktig å kjenne på de følelsene og anerkjenne dem, men ikke grave seg ned i dem.  Jeg fikk et tips av en lege en gang jeg var gjennom noe veldig vanskelig at jeg skulle la meg selv få lov til å være lei meg og kjenne på at dette var vondt en stund, men så skulle jeg sette en dato for når jeg måtte ta tak i det å gå videre og så jobbe med å "bli normal" igjen.  Det har jeg brukt mange ganger senere i livet.  Når jeg føler at livet er rævva, så lar jeg meg få lov til det en stund før jeg tar meg selv kraftig i nakken og ser fram over.  Det er noe med det der å få lov til å kjenne på de vonde følelsene og tillate seg selv at det faktisk er ok.

 

Lykke til videre!

Og så er det noe med det at ikke alle kan skru av følelser, slik som deg. Noen har mer alvorlige problemer.

 

Anonymous poster hash: fcd82...117

[Yellow Brick Road]

 

Og så er det noe med det at ikke alle kan skru av følelser, slik som deg. Noen har mer alvorlige problemer.

 

Anonymous poster hash: fcd82...117

 

 

Det handler ikke om å skru av følelser, det handler om å ta grep om livet sitt.  Og da snakker jeg selvfølgelig ikke om psykiske problemer, men om andre ting vi går igjennom som en naturlig del av livet.  

[Anonym bruker]

Enig. Har ingen psykiske problemer, men ser helt klart at om mine følelser rundt dette ikke snur innen fødselen står jeg i fare for å utvikle fødselsdepresjon. Har som sagt ikke kommet over sjokket ved å være gravid ennå og er i ekstremt dårlig form om dagene, så mye av de negative følelsene rundt dette henger vel sammen med dette. Satser på at det blir bedre etterhvert. Er vel en grunn til at svangerskapet varer i 9 mnd. Hadde jeg vært som katten som bare gikk i noen uker hadde nok ikke dette gått bra....

 

Anonymous poster hash: f710f...2f3