Har du gått fra partner pga deres sykdom?

[Anonym bruker]

Vi har 3 barn, ett av dem med høytfungerende autisme, jeg er i full jobb som krever minst 10-11 timers arbeidstid daglig, 8 timer dagtid, resten på kveld og helg.

 

Mannen har også høytfungerende autisme, han fikk diagnosen i voksen alder og har etter dette ikke lenger prøvd å fungere. I tillegg har han fått kronisk hodepine som etter 4 år enda ikke er ferdig utredet. I perioder, 1 av 4 uker året rundt, er han helt sengeliggende og trenger hjelp til alt.

 

På en god dag tømmer han oppvaskmaskinen, går tur med hunden og tar ut søppel. Resten av tiden bruker han på sin interesse (data til alle døgnets tider) eller sove. Han trenger hjelp til å huske på egen hygiene, avtaler, hjelp til å huske på å tilbringe tid med barna. Han har ingen venner lenger, han mener han dekker sitt sosiale behov gjennom å spille på nett. Han er visst nestleder i et eller annet Guild..(vet ikke om det skrives slik, fikk vite det for kort tid siden)

 

Hverdagen tømmer meg for energi. Jeg føler meg alene med ansvar for barn, hjem og mann. Jeg er på gråten når jeg er alene, jeg trøstespiser, jeg gruer meg til helg og ferier.. Jeg gruer meg til å komme hjem fra jobb, til ham.

Jeg har søkt mye profesjonell hjelp fra flere instanser.. Men det har liten virkning.

Jeg har forstått at mannen er slik han er, han kan ikke forandres.

I perioder 'skjerper' han seg fordi jeg har hatt en utblåsning.. Men han evner ikke å fungere..

Dette er jo ikke for å være egoistisk og slem, hans syn på verden, hverdagen er bare helt forskjellig fra normalen.

Han har en helt annen oppfatning av hva som er viktig..

 

Min samvittighet gnager.. Jeg vil jo være en god mor og kone.. Nå svikter jeg begge roller..

jeg er så redd for framtiden hvis jeg blir..hvilke verdier får barna? Hvilke forhold kommer de til å søke? Hvilket syn på kvinner får de? Hva om jeg møter veggen? Hvem tar seg av dem da?

 

Hvis jeg går? Hva om han krever å ha barna? Går til rettsak? Barna mister faren sin. Vil jeg klare å ha dem alene?

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Er så tom og trist..

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 1e6ad...e62

[Anonym bruker]

Min tidligere samboer hadde et barn med Asberger og jeg er overbevist om at han selv også hadde en diagnose innen dette spekteret.

Hverdagen med hans følsomhet og virkelighetsfjerne perioder kombinert med hans krevende datter gjorde at jeg valgte å flytte ut.

Jeg var virkelig forelsket men jeg klarte ikke å gi han det han trengte i et forhold.

 

Anonymous poster hash: 2decb...af8

[Anonym bruker]

Huff. Har ingen erfaring med dette, men du kan jo ikke ha det slik! Slik jeg ser det har du ikke annet valg enn å gå, før du kjører deg helt på felgen. Og barna klarer du alene - det gjør du vel i praksis allerede? Du er IKKE egoistisk eller en "dårlig kone og mor" om du går.

 

Anonymous poster hash: 0db11...3ec

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal velge det som er rett for deg. Mannen har gitt opp, og du må ta alt ansvar i tillegg til å følge opp mannen. Noe som ikke er et likeverdig forhold i det hele tatt. Jeg mener ikke at du er egoistisk om du velger å gå. Mannen har gitt opp for lenge siden, hvorfor skal du slite deg ut på å fortsette å prøve?

 

Anonymous poster hash: ae3d6...06e

[Anonym bruker]

Jeg hadde gått. Du er ikke støttekontakten eller hushjelpen hans. Dere skal være partnere. Vekten er nå helt over på den ene siden. Og dette virker permanent også, så da er det ikke for en periode heller.

 

Og helt ærlig, det er ikke bra for barna dine heller. De bor i et hjem med en ikke-fungerende far. Da er det bedre å ikke bo med han.

Han kommer aldri til å få barna. Truer han med rettsak, bare si vær så god, ser frem til å få alt opp i dagen på hvordan det fungerer her og spør om han virkelig tror på om han har noen som helst sjanse selv.

 

Tar du ikke grep, kommer du til å gå på en smell. Da har barna dine to ikke-fungerende foreldre.

Men skjønner selvsagt at det er tøft.

 

 

 

Anonymous poster hash: a9f71...e79

[Anonym bruker]

Du går fra mannen din pga han prioriterer dataspill foran barna og familien, ikke fordi han har en diagnose.

 

Jeg hadde gått fra mannen om han brukte døgnet på pc. En mann som er syk, gjør så godt han kan og som prioriterer barna i gode perioder, om det så er at han ligger i senga og prater med dem, han ville jeg nok ikke godt fra.

 

Anonymous poster hash: 96f3b...9b6

[Anonym bruker]

Sett hard mot hard, si at du ser han sliter og du skjønner at dette er tøft for han, men om dere skal fungere sammen må han jobbe med dette. Velger han å jobbe med det og ta i mot hjelp, så er du der ved han side. Om han velger å kaste inn håndkle så betyr det at han også har gitt opp å ha et samliv med deg. Se hva han velger.

 

Det gjorde jeg. Uheldigvis valgte mannen å ikke jobbe med og det endte med samlivsbrudd. Jeg var på tur til å knekke sammen selv, var helt utslitt. Nå har jeg hus, ungene også har jeg litt avlasning hos hans foreldre. Han ønsker ikke å ha barna alene, men får brukt tid sammen med dem der.

 

Anonymous poster hash: 09e6a...f32

[Anonym bruker]

Dette har ikke plutselig blitt vanskelig. Det har eskalert over tid.

Vi har hatt mange samtaler. Vi har kranglet. Jeg har krevd.

Eneste konsekvens som ikke er brukt nå er å gå..

 

Stor forandring er skummelt. Fornuften sier det vil gå bra, men det er mange andre tanker som melder seg.

 

Hva har vært det vanskeligste for dere?

Hvordan gikk det?

Hva slags samvær har far?

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 1e6ad...e62

[Anonym bruker]

For det første må du gjøre det som er rett for deg selv, og barna. Slik det er nå har ikke du det bra, og klarer ikke være den moren du vil og burde være. 

 

en mann med sterk autisme vil ikke nødvendigvis klare å gjøre de grepene som trengs selv om han skjønner hva du sier og mener, nettopp fordi virkeligheten er så annerledes for han. 

Jeg ville anbefale at du tar kontakt med helsetjenesten der du bor, din mann kan og burde nok ha en form for støttekontakt og han burde nok også vært fulgt opp av DPS (distrikt psykiatrisk senter) som er spesialister på diagnoser som autisme, tourettes, asberger osv. De kan veilede både deg og gi mannen din den behandlingen han trenger. 

 

 

Anonymous poster hash: ff3ce...04d

[Anonym bruker]

Har han vært slik hele tiden? "Ble" han slik etter diagnosen? Om han har vært slik hele tiden, så hadde du vel merket noe før? 

 

Min mann slet med kronisk migrene i flere år hvor han var sykemeldt og på aap, før han endelig fant rett behandling. De årene var utrolig slitsomme.. Jeg måtte ta meg av alt av barn mens han bare måtte sove og ikke kunne ha så høye krav til aktivitet. Da han endelig fant en kombinasjon med medisiner og livsstil som holder anfallene unna, å fytti grisen! Det er et HELT annet liv! Det er fremdeles ting han ikke kan gjøre som f.eks å dra ut med barna i sterk kulde og/eller vind. Men det overlever jeg så lenge han er til stede i hverdagen.

 

Å være alene om alt selv om om man har en mann er vanskelig. Da tenker jeg at det er bedre å være alene og vite at man ikke har forventinger til andre enn seg selv. Du må gjøre det som er rett for deg og barna. Saken ville stilt seg annerledes om mannen din faktisk hadde ønsket å gjøre noe/endret noe, men det virker som om han bare har gitt opp alt. 

Anonymous poster hash: e775f...205