Barn med spiseforstyrrelser og profesjonell hjelp

[Anonym bruker]

Vi har nylig startet en prosess med familieterapeut og psykolog på sykehus. Har tro på opplegget, siden spiseforstyrrelser er så komplisert så klarer vi ikke dette alene. Noen som har erfaringer med profesjonell hjelp ang. dette? Jeg har endel kunnskap om temaet, men det blir så mye følelser, så jeg er glad for at vi er igang. 

 

Anonymous poster hash: a0c6e...38e

[Anonym bruker]

Ja, jeg går selv i terapi. Men nå er ikke hoveddiagnosen her spiseforstyrrelse, den er i tillegg atypisk.

Men jeg får god hjelp av samtaleterapi og jevnlig veiledning av klinisk ernæringsfysiolog. Hadde en stund samtaler hos psykomotorisk fysioterapeut, og det var effektivt, hun kunne hjelpe meg å se på meg selv med friskere øyne. Altså den kroppen sykdommen viste meg var jo en helt annen enn sånn den faktisk så ut, så å få klarhet i det hjalp meg. Hva familie og venner sa provoserte meg bare mer så ikke lurt å kommentere kropp eller matinntak, og aldri si til noen med s.f at de ser "godt ut". Vet jo ikke om det gjelder alle, men jeg fikk høre det for et par dager siden, og hun kunne like godt ha sagt " jøss så feit du har blitt, mista kontrollen nå?"

 

Godt at deres barn får hjelp, kjempeviktig å ta tak i det så tidlig som mulig. Det er nok kjempetøft for dere rundt, men forhåpentligvis vil barnet få god hjelp og dere få god veiledning. Masse lykke til, kan se ut som dere tar tak og vil få et godt resultat

Anonymous poster hash: 97fc4...2e3

[Anonym bruker]

Takk for svar. Ja det er mye man ikke kan si for tiden, så det handler om å finne balanse i det hele. En kommentar kan velte hele prosessen ja........Derfor vet vi ikke helt hvordan vi skal gjøre det med øvrig familie. Har informert min mor, så skal informere flere, men tror det blir med det foreløpig. Ikke involvere for mange vel? Ja det er veldig tøft, det tar stor plass i livet vårt nå, og hun trenger den beste hjelpen hun kan få. 

 

HI

Anonymous poster hash: a0c6e...38e

[Anonym bruker]

 

Takk for svar. Ja det er mye man ikke kan si for tiden, så det handler om å finne balanse i det hele. En kommentar kan velte hele prosessen ja........Derfor vet vi ikke helt hvordan vi skal gjøre det med øvrig familie. Har informert min mor, så skal informere flere, men tror det blir med det foreløpig. Ikke involvere for mange vel? Ja det er veldig tøft, det tar stor plass i livet vårt nå, og hun trenger den beste hjelpen hun kan få. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: a0c6e...38e

 

Alle er forskjellige. Nå er jeg voksen så vet ikke om det kan sammenlignes, jeg har ikke fortalt flere enn min mor og min beste venninne. Men siden jeg er en voksen mor er det nok heller få som ville sagt noe hvis de merket noe. Deres er barn og da er det kanskje større sjans for at noen sier noe. Så kanskje det kan være lurt å informere de som har en del med barnet å gjøre. Bare så de vet og holder igjen kommentarer på kropp og matinntak. Jeg selv vil tro det beste er at ingen fokuserer på det, det kan virke triggende om noen kommenterer om barnet f.eks spiser lite, mange er kanskje fristet til å si "ta et kakestykke til, du trenger det" eller "så tynn du er, du må spise mer".. Jeg tror de behandlerne barnet har kan komme med mere råd og veiledning ifht dette.

 

Anonymous poster hash: 97fc4...2e3

[Anonym bruker]

 

Alle er forskjellige. Nå er jeg voksen så vet ikke om det kan sammenlignes, jeg har ikke fortalt flere enn min mor og min beste venninne. Men siden jeg er en voksen mor er det nok heller få som ville sagt noe hvis de merket noe. Deres er barn og da er det kanskje større sjans for at noen sier noe. Så kanskje det kan være lurt å informere de som har en del med barnet å gjøre. Bare så de vet og holder igjen kommentarer på kropp og matinntak. Jeg selv vil tro det beste er at ingen fokuserer på det, det kan virke triggende om noen kommenterer om barnet f.eks spiser lite, mange er kanskje fristet til å si "ta et kakestykke til, du trenger det" eller "så tynn du er, du må spise mer".. Jeg tror de behandlerne barnet har kan komme med mere råd og veiledning ifht dette.

 

Anonymous poster hash: 97fc4...2e3 [

Takk for at du delte din erfaring. 

HI

 

Anonymous poster hash: a0c6e...38e

[Anonym bruker]

Hvor gammel er din datter da?

 

Jeg fikk anorexia som 13-14 åring. Veide 44,5kg og var 180 høy. For min sin del så var den utløsende faktor en slankekur som gikk feil. Jeg har aldri vært lang og tynn,- men smålubben og med "valpefett" til tross for at jeg vokste fort og tidlig. Når man i tillegg er sjenert, og helst ikke vil bli lagt merke til,- men liker det best sammen med få, gode venner... Når man da er 180 som 13 år og ikke kan finne "vanlige ungdomsklær" pga størrelse,- da var det et helt naturlig ønske å bli litt tynnere. Var et ønske om ikke skille seg ut,- rett og slett.

 

For min del var det helt feil og skulle lete etter en "ekstern faktor" for å finne noe og skylde på mtp min diagnose. Psykologen skulle på død og liv finne en mobber, en overgriper ett eller annet utenfra som vi kunne skylde på,- følte jeg..Jeg VISSTE det var min egen feil, og at det var en fysisk prosess som gav den psykiske lidelsen.... For lite mat over tid,- pluss på en rus for hver kilo man går ned,- så er det lett å bli avhengig av dette... Om dette er tilfelle med din datter, er det viktig å la henne få jobbe med det som utgangspunkt! Tror min "helbredelse" drøyde litt pga av dette.

 

Ellers så er det og være der for henne viktig. Pass på og vær streng. Det vil bli satt pris på. Og når hun blir erklært "frisk" vil det fortsatt være en lang vei å gå- Hun vil trolig ha lyst til,- og kanskje få flere små tilbakefall,- og jeg kjenner mange som har vært gjennom en fase de har vært forholdsvis "seksuelt frigjort".... Jeg tror det er en del av helbredelseprosessen til mange av oss,- vi bruker sex som en bekreftelse på at vi er attraktive og bra nok...  Selvsagt med de fallgruver og anger det kan medføre.... Men kan være greit å ha i bakhode og snakke om FØR det kan skje? Og prøve og vise aksept for et slikt behov, men samtidig hjelpe med å finne andre måter som kan ta over den følelse av aksept som sex gir...

 

Igjen, vet ikke alder på din datter men ut fra min erfaring og det jeg har snakket med andre jenter om gjennom min sykdom,- så er dette noe og ha i bakhodet..Altså, hva utløste spiseforstyrrelsen, slanking eller et kontrollbehov, traume etc... VIdere,- når hun er frisk,- eller "frisk nok";- er det lov for henne å ønske seg tilbake og/eller ha tilbakefall,- men vær der og hjelp henne tilbake til livet før det går for langt.... Tredje er å akseptere alle faser i prosessen hun må gjennom. Selv om det ikke er mye logikk i det som skjer....... Det siste er å vite at en spiseforstyrrelse mest sannsynlig alltid vil ligge latent i henne. En simpel slankekur etter en sommerferie som har gitt for mange kilo kan være trigger nok til å "falle tilbake";- da er det bare å håpe at hun har lært å kjenne sine tankemønster og greier ta tak før det går for langt..... For vi er flinke til å skjule det for omverdene, når andre ser at noe er galt, har det mest sannsynlig vært ille lenge....

 

Lykke til.

Anonymous poster hash: 06aa4...f22