Vet ikje hva eg vil med dette innlegget men

[Anonym bruker]

Eg er så rådløs..

Eg føler meg fanget i et forhold et ikje vil ver i. Eg hater samboeren min. Eg tåler han ikje lenger. Å det på grunn av at han e så stygg mot meg. Kaller meg alle navn i boka, forteller meg kor lat eg er, snakker stygt om familien min.. Han har også vært fysisk mot meg. Ikje missforstå meg- eg tek igjen. Så godt eg kan. Me har kommet i en tralt kor alt bare består av kjefting og kalling av kverandre.

Eg blir sjuk av det. Eg trøstespiser. Å igjen blir eg så lei meg når han kaller meg ei "feit hore". Eg kjenner meg så aleine. Me klarer ikje ver i same rom eingang uten å begynne å krangle.

Me har ein gut ilag, men me krangler ikje foran han.når han har lagt seg sitter eg aleine i stuå, og han går opp på soverommet å setter seg.

Eg kjenner meg så aleine. Å har ingen eg føler eg kan snakke me dette om.

Han blir ikje bedre. Han lyger om alt. Han gjer ting me ilag har blitt enige om at han ikje ska gjer. Feks har han et spilleproblem- men han spelar bak ryggen min. Han har ingen respekt for meg.

Han har og gitt oss opp virker det som. Kommer heim sur frå jobb kver dag. Seier eg nåke, så kommenterer han alt. Alt eg gjer er feil.

 

Eg kan ikje gå. Eg har ikje penger. Å samtidig så av en eller annen grunn føler eg at det er for seint for meg å treffe nåken annen. Går eg kjem eg alltid t å ver aleine. Eg er 30 år, eg veit det ikje er gammalt. Men alikevel kjenner eg at det er forseint. Å så er det guten min som eg er så uendelig glad i. Eg klarer ikje tanken på å ikje bo med han alltid. Han er alt eg har.

 

Samtidig kjenner eg på følelsen av å bli elska. Eg sko så gjerne hatt en god og trygg arm å ligga i. Ein som elska meg. Ein som var der for meg! Eg savner følelsen av å ha nåken å le med. Nåken å dele glede med. Eg savner bare å ha nåken der.. For meg.

Eg grine kver dag. For eg er så aleina. For eg blir så lei meg av å ha det slik, eg griner for eg blir tråkka på. Når eg grin hpnflirer han bare av meg. Ler av meg, eller peser og går vekk for han ikje orker å høre på meg.

Eg er egentlig en ganske sterk dame! Med bein i nasen. Ingen av vennene mine hadde trodd eg hadde det slik. Å eg hadde ikje trodd det sjøl engang. Å hadde eg stått utenfor hadde eg sakt SPRING- men eg klarer det ikje sjølv..

 

Eg er tom. Å lei meg. Eg hadde for første gang et angstanfall på grunn av detta for nåkre uker siden. Eg var på legevakten. Samboer var heime. Når eg kom heim sa han at "eg nok hadde dikta opp den diagnosen sjølv".

 

Eg hater meg sjølv. Eg lar meg forfalle.. Eg vet ikje ka eg ville med dette innlegget. Eg måtte berre få det ut ein plass. Takk for at du leste. Eg er berre så aleine.

 

Anonymous poster hash: 01eba...958

[Gjest Stjerneklart]

Kjære deg, dette var vondt å lese. Du burde absolutt snakke med en venninne om dette. Om du var min venninne hadde jeg satt pris på den tilliten du viser ved å snakke med meg om dette.

 

Som du selv sier, så har ikke denne mannen respekt for deg i det hele tatt. Du sier du ikke kan gå pga. penger? Kan du flytte inn hos familie i en overgangsperiode før du finner deg en mindre leilighet? Kan du flytte til et sted hvor leieprisene er lavere? Gå opp i stillingsprosent eller søke andre jobber? Som enslig forsørger vil du få dobbel barnetrygd, og du kan kanskje ha krav på overgangsstønad?

 

Angående gutten din, så vet jeg ikke hvordan far stiller seg. Ville han gått for hovedomsorgen? Du kunne ikke tatt deg en tur til fvk og forhøre deg litt om mulighetene dine og hans?

 

Jeg vil bare råde deg til å gjøre alt du kan for å komme deg ut av dette forholdet. Du fortjener å bli behandlet med respekt! Ting kan bli bedre selv om det virker mørkt nå. Og du er bare 30, livet er ikke over. Du er ikke halvveis en gang!

 

Klem ❤

Endret 1. april 2016 av Stjerneklart

[Anonym bruker]

Dette lukter behov for en profesjonell samtalepartner lang vei. Bestill time hos fastlegen, fortell så mye du klarer, be om henvisning til psykolog.

 

Du trenger hjelp til å jobbe deg gjennom dette, her er det mange tanker som skal sorteres.

 

Anonymous poster hash: 2e086...2bd

[Anonym bruker]

Enig med de over. Snakk med venninnene dine og familien din, fortell dem hvordan du har det. Det er ikke du som har noe å skamme deg over! (samboeren din derimot...)

 

Bare bestem deg nå. I helgen snakker du med en venninne eller noen i familien din. Mandag ringer du legen og får en time, du ringer familievernkontoret for time for deg selv.

 

Det du lever med er psykisk mishandling - og du ser jo hvordan det går.... nå har det gått så langt at du er deprimert og har fått angst. Hvordan tror du det blir om du fortsetter i dette forholdet? Hvilken mor tror du at du greier å være når du ikke lenger greier å ta vare på dine egen psykiske og fysiske helse? Ønsker du virkelig at gutten din skal vokse opp med en mor som er ødelagt psykisk og fysisk pga. far? Ønsker du at gutten sin skal vokse opp i et hjem hvor de voksne hater hverandre?

Hvem skal lære den lille gutten din hva kjærlighet er når du og far velger å vise ham hva hat og forakt er?

 

Du VIL få hjelp til å greie deg økonomisk om du går! Du VIL få hjelp på Nav om du trenger det. Det blir ikke nødvendigvis mye å rutte med, men det kan du jo jobbe med på sikt selv når du står på egne ben. Du KAN få en mann som elsker deg, en som respekterer deg og viser deg og sønnen din masse omsorg. Den eneste som står i veien for dette - det er deg selv akkurat nå.

Så bare bestem deg - du skal ut av dette forholdet som kommer til å ødelegge deg som person og som kommer til å gjøre deg til en dårligere mor. Du skal ut av dette forholdet fordi du ønsker å beskytte gutten din og gi ham et liv han fortjener - et liv uten hat og forakt i hjemmet! Og du KAN komme deg ut av det!

 

Det første skrittet er alltid vanskeligst, men du har allerede begynt. Ved å skrive dette innlegget så har du vist at du vet at du ikke kan fortsette å leve med den mannen du bor sammen med. Han viser psykopatiske trekk, og er det én ting man må gjøre når man er i et forhold med en slik person så er det å komme seg unna. Det vil aldri bli bedre, han kommer aldri til å forandre seg. Han er ikke verdt å kaste bort livet ditt på. Han er ikke verdt det!

 

Du skriver at du tror det er for sent for deg å finne en ny mann. Det er det samboeren din ønsker at du skal tro, for da kan han fortsette å psyke deg enda mer ned. Vil du la ham gjøre det? Du sier det selv, du føler deg helt alene. Og vet du, ingenting er mer ensomt enn å være ensom i et forhold med mishandling. Om du går fra den mannen og lever alene hele resten av livet så ville du aldri bli så ensom som du er i det forholdet du er i nå. Du ville være mye tryggere uten ham.

 

Uten ham kan du ta vare på deg selv og bli deg selv igjen. For nå er du redd for å være deg selv, for din samboer aksepterer deg ikke. Uten ham kan du få fred, du vil oppdage at du er sterker uten han enn du noengang har vært med ham!

 

Du sier at du elsker sønnen din og ikke orker å se ham mindre. Men hva er best - at du ev. ser ham litt mindre, men greier å ta vare på deg selv og din egen psykiske helse og dermed være en mye bedre mamma enn du vil være i dette forholdet.... eller at sønnen din må vokse opp med to foreldre som hater hverandre, hvor sønnen din vil se mamma forsvinner mer og mer i pappas nedpsykisk. Det eneste sønnen din vil lære er at når han kommer i et forhold skal han oppføre seg som faren gjør mot deg nå - for det er jo det du godtar. Vil du ikke at sønnen din skal få det bedre enn som så?

 

Jeg tror du skrev dette innlegget fordi du ønsker å få et kjærlig spark bak slik at du tar tak for å komme deg ut av forholdet. Du VET du ikke kan fortsette forholdet, og det vil være mye enklere for deg å gå nå enn om du venter et halvt - ett - fem år til og er helt ødelagt både psykisk og fysisk. Nå har du krefter til å gå, og det vet du - derfor skrev du dette innlegget!

 

Bare bestem deg nå. Snakk med en venninne eller et familiemedlem i helgen, og mandag kontakter du legen din og familievernkontoret. Det forholdet du lever i er faktisk så ille at du mer enn kvalifiserer til å kontakte et krisesenter også! Den mannen er stygg og ondskapsfull og psyker deg ned, og krisesentrene er der også for slike som deg som utsettes for psykisk vold/mishandling.

 

Så ikke tenk - bare sett i gang. Du vil greie deg, du vil få det bedre. Bare be om og ta imot den hjelpen du trenger!

 

Klem

 

Anonymous poster hash: 9421e...801

[Anonym bruker]

Ikke noe du skal skamme deg over, heller vær stolt over at du har klart å stå i dette!

 

Men vær så snill å kom deg ut. For deg og for gutten din. Han trenger en mamma som har det bra. Og etter hvert blir han større og forstår mer. Barn plukker opp mye mer enn man tror, også. Du får støtte fra staten om du ikke har noen inntekt. Det er bedre å bo i en litt rimelig leilighet og ha det bra enn å være så ulykkelig og ha det så fælt! Livet er nå, og du lever bare en gang.

 

All lykke til! <3

 

Anonymous poster hash: 275ef...c28

[Anonym bruker]

Ikke noe du skal skamme deg over, heller vær stolt over at du har klart å stå i dette!

 

Men vær så snill å kom deg ut. For deg og for gutten din. Han trenger en mamma som har det bra. Og etter hvert blir han større og forstår mer. Barn plukker opp mye mer enn man tror, også. Du får støtte fra staten om du ikke har noen inntekt. Det er bedre å bo i en litt rimelig leilighet og ha det bra enn å være så ulykkelig og ha det så fælt! Livet er nå, og du lever bare en gang.

 

All lykke til! <3

 

Anonymous poster hash: 275ef...c28

Og du kan finne en som vil ha deg for den du er, en å elske og dele livet med:) Han finnes der ute:) Du fortjener det!

 

Snakk med noen! Lege, familie, venner. Ikke vær alene med dette. Du er ikke så alene som du tror. Mange er glad i deg<3

 

Anonymous poster hash: 275ef...c28

[Gjest Antarctica]

Berg helsa di og kom deg ut av forholdet.

Barnet deres skal ikke vokse opp i den fryseboksen!

 

Ikke skyld på økonomi. Finn deg et smått sted å bo, selg alt du ikke trenger. Lev enkelt, og sjekk alle ordninger som kan hjelpe deg. Du kan kanskje kvalifisere til OS, bostøtte, utvidet barnetrygd, bidrag fra far...

 

Hvis du er i ferd med å få angst - ta affære nå!

[Anonym bruker]

Takk for gode svar alle dokke!

 

Anonymous poster hash: 01eba...958

[Anonym bruker]

Har vært I samme situasjon og kunne ikke gå pga økonomi. Det tok meg litt tid men tilslutt fikk jeg gjort ferdig et studie jeg holdt på med og fikk meg jobb. Noen uker etterpå flyttet jeg inn I mitt eget hus og deiligere følelse har jeg sjelden hatt. Du klarer dette, bare bestem deg, jobb mot målet og bør konsekvent. Snakk med noen om det og du er absolutt ikke gammel.

 

Anonymous poster hash: f0578...b5c