Problemer i forholdet, trenger innspill

[Anonym bruker]

Jeg har en allertiders mann på mange måter og vi har vært gift en årrekke. Dessverre er jeg blitt kronisk syk og det påvirker min hverdag i langt større grad enn jeg forsøker å gi inntrykk av utad (også ovenfor mann og barn). Jeg har i de årene jeg har vært syk bitt tenna sammen og forsøkt å beholde familiedynamikk og gjøremål i hjemmet uforandret (dog med hjelp av vaskehjelp etc). Det praktiske er i hverdagen er ikke lengre utfordringen, men alle deres forventninger til mitt funksjonsnivå i helger og ferier er virkelig en utfordring blitt.

 

Jeg har gjentatte år sagt at vi må finne andre løsninger for spesielt ferier, men det går ikke inn! Jeg sitter ikke bare å syter, men kommer med løsningsforslag også. Nå sist opplevde jeg faktisk å bli ledd av fordi mannen mente ungene ikke hadde så mange ukers sommerferie. Måtte fader meg be han telle ukene og da var reaksjonen "jøss".

 

Utfordringen min er altså da å komme meg igjennom 3 uker aktiv ferie (dere kaller det normal ferie) og så bli sittende med ansvaret for innhold resten av ferien, for da drar mannen på jobb og tenker ikke på om ungene synes det er artig å sitte hjemme i huset med den syke moren resten av ferien.

 

Men uansett da så har jeg snakket og snakket og forklart og forklart så jævlig mange ganger at nå bare klikka jeg! Jeg forlangte at han i år får ta største delen av sin ferie med ungene alene, så jeg har energi til å fylle de resterende ukene med "noe". Ja, også kjøre/hente på div sommerskole etc (det er så dårlig jeg er/blir dessverre). Og jeg la til at jeg vurderer å flytte fordi jeg ikke har energi til å tenke på og være god kone, ha sex og alt som følger med av hans forventninger til selskapsliv, reiser, opplevelser osv. Jeg synes ikke det er rettferdig ovenfor han og det er ikke bra for min helse!

 

Han ble da helt ute av seg og jeg sa vi kunne ta frem til høsten som en vurdering og at jeg da flytter om ingen endring skjer. Jeg listet så opp alt jeg ikke akter å delta på fremover bare for å gjøre han til lags og ba han begynne PRATE med meg! Planlegge i fellesskap til familiens beste!!

 

Det er gått ei uke og han sier IKKE NOE! Han oppfører seg som at alt er som før og blir tydelig snurt når jeg ikke er så begeistret for hei nuss, natta suss og klyping i rumpa.

 

Hva faen gir du meg? Etter mange års forsøk på dialog har jeg satt ned foten og han bare ignorerer meg?? Jeg er så jævlig skuffa at jeg kan ikke få sagt det 😔 Alle mine følelse av at jeg mest er kjekk å ha, ei som "alltid" er hjemme og setter alle andre først er virkelig sanne...?

 

Måtte bare kjefte på noen og beklageligvis ble det dere! Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre....

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Anonym bruker]

Hei. Jeg har ikke mange innspill til deg- men en virtuell klem kommer i ekspressfart! Jeg tror ikke mannen din vet hvordan han skal reagere, men det er ikke en god grunn for å ikke oppføre seg. Håper du får gode råd!

 

 

Anonymous poster hash: 94461...279

[Anonym bruker]

Har ikke så mange gode råd dessverre annet enn at du må vise han det du sier med handlingene dine. Sett grenser, si nei og deleger oppgaver. Si til barna at mamma orker ikke, du må spørre pappa etc. Og igjen SI NEI. Gjenta deg selv i det uendelige om du må. Det er en jobb i seg selv, men det vil ta tid for mannen din å venne seg til forandringene. Etter hvert vil han forhåpentligvis skjønne hvor nivået ligger og ta hensyn til det. Sender deg en god klem!

Anonymous poster hash: e398f...0e8

[Anonym bruker]

Tusen takk for støtten dere

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Anonym bruker]

Noen andre som kan ha noen kloke innspill?

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Anonym bruker]

Om ikke mannen vil forstå alvoret når du forteller det til ham, så bør dere dra til familievernskontoret. Ta ev. med brev/attest fra lege på hva slags sykdom du har, slik at de forstår hvordan du har det.

 

Kanskje forstår mannen alvoret når noen andre (enn deg) forklarer hvordan ting er og hvordan de ideelt sett burde være. Du har i hvertfall ingenting å tape på å prøve dette.

 

Anonymous poster hash: e908f...3f6

[Anonym bruker]

Kunne dere tatt en tur til fastlegen sammen slik at legen kunne hjulpet til å forklare din situasjon? Jeg vet om andre som har hatt nytte av å snakke med fastlegen da de hadde ekteskapsproblemer.

 

Anonymous poster hash: 9f63a...792

[Gjest Antarctica]

Du gjorde rett.

Og kanskje har han bare bruk for tid til å fordøye det.

 

Gi han noen flere dager, og neste gang dere er innom temaet, så kan du jo se om du klarer å holde dialogen litt mer åpen, vennlig og "undrende".

 

Han har jo ikke tatt dine begrensninger innover seg før, og det må han begynne med. Men å sette andre foran seg selv er ikke det de fleste menn er gode til, og det må øves på. Hans hverdag vil også endre seg. Sett fra ditt ståsted er endringen allerede på overtid, for ham er dette ennå litt "nytt".

[Anonym bruker]

Ja takk alle. Dette er virkelig tungt! Det ligger å skurrer i hodet hele tiden og jeg klarer ikke være glad eller finne gode løsninger, alt er liksom helt på hold og det er et vakuum det ikke er hverken trivelig eller godt å være i.

 

I ettermiddag spurte faktisk mannen hvorfor jeg ikke gir han kyss og klem når han kommer hjem fra jobb. Jeg tror ikke han har forstått alvoret! Av hensyn til barna kunne jeg ikke svare annet enn at dersom han tenkte seg litt om fant han grunnen og kanskje ikke synes det så rart.

 

Jeg føler meg helt død innvendig. Jeg er så sliten at jeg vet ikke om jeg makter kjempe for dette. Når det nesten kjennes litt likegyldig ut om det skjærer seg og jeg bare antar det vil bli godt med en mindre å ta hensyn til, kan det jo umulig love bra! At mannen hadde noen store ord for ei uke siden for deretter å leve som før og ignorere situasjonen totalt kan heller umulig love bra. Fatter ikke at han kan ha noe særlig med følelser igjen sånn egentlig heller. Der tror jeg det er mest tanken på å være alene som er lei.

 

Jeg får bare vente han ut da..., og se om vi kan få hjelp med kommunikasjonen etterhvert om han er interessert. Men hvordan jeg skal få følelser med i dette forstår jeg ikke lenger 😔 Trist altså!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Gjest Antarctica]

Du er veldig skuffa, ser jeg ut av svaret ditt.

Hvis du får ham med til legen el lign kan dere jo ta noe der. At han realitetsorienteres.

 

Hvis ikke, er det jo verre. Prøv å tenke slik: nå er dere så langt nede som dere kan komme. Prøv å gjøre ingen nye ting i en periode - bare gå på rutinen. Ikke flere sammenstøt på en stund. La det hele bero.

 

Kanskje kommer du ut av det med en klar og tydelig overbevisning om at du må berge restene av helsa di ved å flytte ut. Kanskje kommer han til en konklusjon som gjør livet bedre for alle.

[Anonym bruker]

Du er veldig skuffa, ser jeg ut av svaret ditt.

Hvis du får ham med til legen el lign kan dere jo ta noe der. At han realitetsorienteres.

 

Hvis ikke, er det jo verre. Prøv å tenke slik: nå er dere så langt nede som dere kan komme. Prøv å gjøre ingen nye ting i en periode - bare gå på rutinen. Ikke flere sammenstøt på en stund. La det hele bero.

 

Kanskje kommer du ut av det med en klar og tydelig overbevisning om at du må berge restene av helsa di ved å flytte ut. Kanskje kommer han til en konklusjon som gjør livet bedre for alle.

Ja, jeg er skuffa! Jeg er så skuffa at jeg har ikke ord for det! Hvis det hadde vært viktig for meg at han ikke hadde flytta hadde jeg virkelig satt action på det pronte, med alle tilgjenglige midler og redskap! Hadde det ikke vært så farlig hadde jeg turt å si det. Hva søren vil ha oppnå a? Sitte og sippe når jeg går og være den forsmådde som det er så synn på?

Hele denne situasjonen har dessverre fått meg til å tvile på vår eksistens som ektefeller. Jeg er ikke utpreget romantisk selv og ganske rett på sak. Det angrer jeg inderlig nå! For jeg kan faktisk ikke komme på en eneste gang hvor han har vært inderlig forelska i meg 😔 Han har mer bare dilta med alle mine påfunn og vært fornøyd uansett. Så, derav er det heller ikke så nøye. Finner han seg ei anna tror jeg seriøst ikke han vil merke forskjell. Det innblikket i fortiden gjør meg nå forbanna! Tenk å bare være en dott a! Hva faen liksom! Det blir jo sjeldent konflikter med slike mennesker selvfølgelig, men å føle seg så lite verdsatt suger 😔 Sorry! Im a bitter bitch i kveld! 😡

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Gjest Antarctica]

Ja, jeg er skuffa! Jeg er så skuffa at jeg har ikke ord for det! Hvis det hadde vært viktig for meg at han ikke hadde flytta hadde jeg virkelig satt action på det pronte, med alle tilgjenglige midler og redskap! Hadde det ikke vært så farlig hadde jeg turt å si det. Hva søren vil ha oppnå a? Sitte og sippe når jeg går og være den forsmådde som det er så synn på?

Hele denne situasjonen har dessverre fått meg til å tvile på vår eksistens som ektefeller. Jeg er ikke utpreget romantisk selv og ganske rett på sak. Det angrer jeg inderlig nå! For jeg kan faktisk ikke komme på en eneste gang hvor han har vært inderlig forelska i meg 😔 Han har mer bare dilta med alle mine påfunn og vært fornøyd uansett. Så, derav er det heller ikke så nøye. Finner han seg ei anna tror jeg seriøst ikke han vil merke forskjell. Det innblikket i fortiden gjør meg nå forbanna! Tenk å bare være en dott a! Hva faen liksom! Det blir jo sjeldent konflikter med slike mennesker selvfølgelig, men å føle seg så lite verdsatt suger 😔 Sorry! Im a bitter bitch i kveld! 😡

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

Du kan unne deg det i kveld. Prøv å se det i et annet lys i morgen.

Husk, denne "uromantiske" mannen kysser og klemmer deg hver dag, og reagerer når han går glipp av det... Kanskje er han litt romantisk likevel?

[Anonym bruker]

Du kan unne deg det i kveld. Prøv å se det i et annet lys i morgen.

Husk, denne "uromantiske" mannen kysser og klemmer deg hver dag, og reagerer når han går glipp av det... Kanskje er han litt romantisk likevel?

Takk 😊 Du er en god "lytter"

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Anonym bruker]

Ja, da er det gått enda noen dager og mannen har tatt på seg arbeidsbuksene for å få huset ferdig. Vel og bra det! Han lurte på hva jeg ville, prate sa jeg, ok sa han og satte seg ned og sippa over at han var så sliten og egentlig kjeder seg på jobb. Hva faen?! Så javel, da har VI fikset opp i det da så HAN kanskje kan få det litt bedre. Han håpet jo det også ville dryppe på meg selvfølgelig.... Og det var det! Ikke ett ord etterpå selv om jeg sender ganske krasse hint om at han overser fullstendig grunnen til at JEG vil flytte og MITT behov for å prate. Jeg har tom sakt jeg synes det er passe frekt å legge fokuset over på seg selv når JEG forsøker ta opp ett problem...

 

Til helgen går første familietur uten meg. Han har ikke nevnt en gang at han synes det er trist eller dumt eller leit. Så da antar jeg vi vil tilbringe endel tid hver for oss fremover selv om jeg egentlig ikke helt vet om han feks har fått avbestilt flybilletter feks, for slikt snakker vi jo ikke om!

 

Så hvor lenge gir du meg?! Nytter ikke vente ut dette veit du. Det er til å grine av hele greia!!!

 

Fremdeles jævlig frustrert!

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Anonym bruker]

Jeg tror du må innse at mannen din ikke aner hva du egentlig vil ha når du sier at du trenger at han prater med deg. Jeg er nesten villig til å vedde på at når han satte seg ned og fortalte deg om sin jobb og sine utfordringer så har han inntrykk av at han har gjort en stor innsats for å få mer nærhet i forholdet, dele tanker.... prate sammen. Og der han tror han virkelig har gjort en innsats i riktig retning, der freser du av sinne fordi dere ikke   p r a t e r   sammen.

 

Du skal heller ikke se bort fra at han kanskje tror ting blir bedre bare han ikke snakker noe om at du ikke skal bli med på familietur eller ferier. Du vil ikke (kan ikke) være med, du har bedt ham om å respektere at han må gjøre en del ting alene. Og så gjør han akkurat det, mens han trolig igjen tror han gjør en god innsats for forholdet...

 

Før jeg skriver mer må jeg bare si at jeg i din situasjon sikkert ville vært like frustrert. Men det er lettere å se ting utenfra enn å leve midt oppi det.

 

Jeg prøver å se litt på det du skrev i hovedinnlegget. "Dessverre er jeg blitt kronisk syk og det påvirker min hverdag i langt større grad enn jeg forsøker å gi inntrykk av utad (også ovenfor mann og barn).

Her tror jeg at du i beste mening har skapt den "fella" du nå sitter i. I flere år beit du tennene sammen og latet som om du ikke var så dårlig som du egentlig var. Du fant løsninger på det praktiske med vaskehjelp. Men mange har vaskehjelp i dag uten å være veldig dårlig, så selv om du kanskje sa det, så vil jeg tro heller ikke det at dere fikk det har fått mann og barn til å virkelig forstå hvor dårlig du har vært og er.

For meg er det litt uforståelig at andre ikke får med seg at den man bor sammen med er så dårlig, men det er dessverre ikke alle som får det med seg. Eller de får det egentlig med seg, men vet ikke hvordan de skal forholde seg til det, og så er det lettere å late som ingenting enn å gå inn i det.

 

Jeg får inntrykk av at du gjorde en litt for god jobb med å skjule hvor dårlig du egentlig var. I de årene følte du alle vondtene og måtte leve med alle problemene og det det gjorde med deg å presse deg langt mer enn du egentlig greide. Og i denne lange tiden så har du gått gjennom mange faser mtp. din egen sykdom, fornektelse, sinne, sorg... og tilslutt aksept. Akseptet fører gjerne til at man også blir enda mer konstruktiv, finner ut hva man skal gjøre for å få en bedre hverdag.

Husk at de rundt deg også går gjennom en lignende prosess, de har også fått livet sitt totalt endret pga. din sykdom. Når de i flere år trodde du var bedre enn du egentlig var fordi du "beit tenna sammen", så ligger nok din mann et godt stykke etter deg i å forstå hvor dårlig du egentlig er.

 

Og ingenting blir bedre av at mannen din gir inntrykk av å være dårlig på å kommunisere om følelser. Når det kommer til kommunikasjon om det praktiske (som du nå også etterlyser), så har han aldri behøvd å kommunisere om det, for du har jo vært den som har tatt styring på svært mye. Og når han har vært fornøyd med det så har han nok ikke sett vitsen med å diskutere noe. Så igjen har dere ikke kommunisert godt nok. Du liker å ta styring og planlegge, det ligger i din personlighet. Samtidig så har det blitt slik at du føler du står alene om det, at dere ikke er et team - og du ønsker å ikke bare ha ham på laget slik at dere kan planlegge og finne løsninger sammen, du ønsker også at han skal begynne å ta litt mer ansvar og at han kan ta initiativ både til kommunikasjonen og til planleggingen.

Ser du at dere trolig har gått dere inn i et mønster sammen som fungerte så lenge begge var friske? Jeg får i hvert fall inntrykk av at det har fungert mellom dere før du ble syk. Men de mønstrene og vanene dere hadde da, og måten å kommunisere om praktiske ting, de lot dere begge bli litt hjelpesløse når dere plutselig må kommunisere på en helt annen måte. Dere forsøkte samme mønster som før - men nå har du nådd din grense hvor en endring MÅ skje hvis dere skal redde ekteskapet.

 

"Hele denne situasjonen har dessverre fått meg til å tvile på vår eksistens som ektefeller. Jeg er ikke utpreget romantisk selv og ganske rett på sak. Det angrer jeg inderlig nå! For jeg kan faktisk ikke komme på en eneste gang hvor han har vært inderlig forelska i meg Han har mer bare dilta med alle mine påfunn og vært fornøyd uansett."

Vet du, noen menn er slik. De kan føle inderlig og sterkt, men de er ikke som person slik at de greier å vise det så tydelig utad, eller snakke om det. Slike menn (eller kvinner) er gjerne også litt konfliktsky, og så lenge de er strålende fornøyd eller godt fornøyd eller bare passe fornøyd med måten partneren løser ting på, så ser de ingen hensikt med å selv gjøre noe for en endring. Og i tillegg så blir det en sovepute, de blir så vant med at ting fungerer at de ikke ser at de overlater ansvar til den andre.

 

"Tenk å bare være en dott a! Hva faen liksom! Det blir jo sjeldent konflikter med slike mennesker selvfølgelig, men å føle seg så lite verdsatt suger."

Jeg får egentlig ikke inntrykk av at mannen din bare er en dott som dilter etter deg. Han har vært fornøyd med ting, så han har ikke sett noen hensikt i å markere seg mer med å finne på andre ting. Men det viktigste i det du skriver her er kanskje dette: "men å føle seg så lite verdsatt suger" og "Ja, jeg er skuffa! Jeg er så skuffa at jeg har ikke ord for det!"

 

Ikke glem at denne mann som du ikke tror vil merke forskjell om han byttet deg ut med en annen... det er samme mann som savner daglige kyss og klem. Det er samme mann som ellers er dårlig på å prate, men som synes det er så viktig med den nærheten til deg at han tar det opp og lurer på hvorfor det er blitt borte. Hadde mannen din vært likegyldig og tenkt "dame er dame" så hadde han ikke tatt opp det at han savnet den daglige nærheten! Det han egentlig sier der er at han savner deg!

Og den "dotten" du skriver om, det er samme mann som du åpnet hovedinnlegget ditt å omtale slik: "Jeg har en allertiders mann på mange måter.."

 

Jeg tror faktisk at dere har en god mulighet til å få ting til å fungere igjen mellom dere. For jeg får inntrykk av at dere er veldig glade i hverandre.

 

Men ingen tvil om at det må endringer til! Ring familievernkontoret her og nå og bestill en time, og så forteller du mannen når dere har fått time. Dere trenger begge to å lære dere å kommunisere bedre. Dere må begge slutte å late som om ting er bra når det ikke er det. Du har forsåvidt sluttet med det, men du har gjort det, og mens du har hatt en utvikling der så har ikke mannen hatt like lang tid på seg å forstå hvor ille du har vært fordi du lenge skjulte det. Nå prøver mannen å prate om det han greier. Det er ikke det du trenger eller vil snakke om akkurat nå. Men jeg tror mannen din på sin måte prøvde å komme deg i møte med å prate. Og trolig så sitter han igjen med å ikke helt forstå hvordan han skal snakke med deg, det han forsøkte fungerte (naturligvis) ikke, og da blir han trolig redd for å "prate" neste gang.

 

Og slik det er nå så er du så såret og skuffet og trist at du blir forbanna på ham. Og da vil jeg tro dere går enda mer inn i tidligere mønster som nå bare forsterker problemene.

 

Med litt hjelp så tror jeg at dere vil greie å kommunisere bedre med hverandre, ikke på kryss og tvers for hverandre slik dere holder på nå. Jeg tror det blir mer reelt for mannen din om han hører deg fortelle til en parterapeut hvor dårlig du er, hva det får deg til å føle fysisk og psykisk, hva det gjør at du trenger fra mannen din. For mitt inntrykk er at du trenger at mannen din både tar mer initiativ og ansvar og er interessert i å diskutere løsninger for familien mtp. ferier - men også at han skal se deg, ikke bare som mor til hans barn og som syk, men som den kjæresten du er, den personen du er.

Og kanskje trenger også du å høre hvordan det har vært for ham å oppleve at du ble syk, for det har nok også påvirket ham mer enn du i dag har inntrykk av.

 

Jeg får en så sterk følelse av at du og mannen din kan rette opp i forholdet igjen. Men skal det gjøres så tror jeg du må begynne nå med å bestille time til fvk. Hvis du fortsetter å gå i de veldig sårede og skuffa følelsene du går med så har det lett for å bikke over i bitterhet og forakt for mannen din. Og da er det ikke sikkert dere greier å fikse det, det blir i hvert fall mye vanskeligere. Så ring her og nå til fvk og bestill en time.

 

For din egen del - avhengig av hvilken diagnose du har - det er noen støttegrupper for ulike diagnoser som har ganske ok måter å støtte og møte hverandre, hvor man kan lufte frustrasjoner og gleder med andre i samme situasjon, kanskje også få frem litt galgenhumor innimellom. Kanskje det kan være noe for deg?

 

Og til slutt - når gjorde du og mannen noe som kjærester sist, bare du og han? Begynn å tenke på hva dere kan gjøre sammen, kanskje du og han kan reise bort en helg i sommer uten barna. Bare være sammen. Trenger ikke reise så langt, poenget er å bare komme dere ut av den vanlige hverdagstralten som nå sluker dere.

 

Ring fvk nå!

Jeg tror mannen din kan lære å kommunisere slik du trenger, og lære å ta mer initiativ/ansvar. Og du kan sikkert bli tydeligere på en måte han forstår. Ikke utsett det, bare sett i gang nå!

Anonymous poster hash: d417f...0c0

[Anonym bruker]

Tusen takk for er utrolig langt og bra svar 💕

Jeg har på en måte også troa på oss. Vi har så mange år sammen. Hyggelige år uten drama på noen måte. Men, jeg kjenner meg helt død. Jeg når ikke igjennom 😔 Enten må jeg bestemme og regjerte alt, ellers skjer intet. Og der er den slitsomme sannheten.

Jeg har foreslått samtaleterapi to ganger de siste mnd, han har konkludert med at han trenger å gå til samtale, men han bestiller ikke time.

Ja, vi har endel kjærestetid. Til og med bestilt en uke alene i sommer. Den har jeg nå i frustrasjon meldt meg av igjen fordi turen inneholder så mange opplevelser og venner av han i tillegg at jeg forstår ingen ting! Det er som om han ikke har vært tilstede når jeg sier at ja, vi kan reise til xxx, men skal jeg få det til å fungere må jeg bo på hotell i der omgrådet så jeg ikke sliter meg ut på å bo der -som ett eksempel.

Det er jo så håpløst! Han gleder seg til å reise på tur med hundre gjøremål. Jeg kan ikke det! Det blir urettferdig for han og dra med meg da! Får bare dårlig samvittighet jeg!

To ganger tidligere i løpet av disse 15 årene sammen har jeg bestilt timer til oss for samtaler. Nå har jeg foreslått det igjen og må virkelig igjen være den som bare bestemmer og ber han møte. Jeg synes det er så utrolig frustrerende! Hva tror han kan hjelpe på situasjonen? Feriene for hele sommeren er avblåst og jeg har sakt jeg flyttet til høsten om han ikke kan prate så vi kommer i ett annet spor og han velger å jobbe mer og prate om seg selv. Nuvel, Mars og Venus. Det skal ikke være lett, men å somle bort hele livet på slikt tull 😔 Igjen skal jeg da banke igjennom noen tiltak, hverdagen går og ting "fungerer" jeg blir bare aldri kvitt følelsen av at det for han kunne vært bedre med noe annet og for meg bedre med ro!

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Anonym bruker]

Tusen takk for er utrolig langt og bra svar

Jeg har på en måte også troa på oss. Vi har så mange år sammen. Hyggelige år uten drama på noen måte. Men, jeg kjenner meg helt død. Jeg når ikke igjennom Enten må jeg bestemme og regjerte alt, ellers skjer intet. Og der er den slitsomme sannheten.

Jeg har foreslått samtaleterapi to ganger de siste mnd, han har konkludert med at han trenger å gå til samtale, men han bestiller ikke time.

Ja, vi har endel kjærestetid. Til og med bestilt en uke alene i sommer. Den har jeg nå i frustrasjon meldt meg av igjen fordi turen inneholder så mange opplevelser og venner av han i tillegg at jeg forstår ingen ting! Det er som om han ikke har vært tilstede når jeg sier at ja, vi kan reise til xxx, men skal jeg få det til å fungere må jeg bo på hotell i der omgrådet så jeg ikke sliter meg ut på å bo der -som ett eksempel.

Det er jo så håpløst! Han gleder seg til å reise på tur med hundre gjøremål. Jeg kan ikke det! Det blir urettferdig for han og dra med meg da! Får bare dårlig samvittighet jeg!

To ganger tidligere i løpet av disse 15 årene sammen har jeg bestilt timer til oss for samtaler. Nå har jeg foreslått det igjen og må virkelig igjen være den som bare bestemmer og ber han møte. Jeg synes det er så utrolig frustrerende! Hva tror han kan hjelpe på situasjonen? Feriene for hele sommeren er avblåst og jeg har sakt jeg flyttet til høsten om han ikke kan prate så vi kommer i ett annet spor og han velger å jobbe mer og prate om seg selv. Nuvel, Mars og Venus. Det skal ikke være lett, men å somle bort hele livet på slikt tull Igjen skal jeg da banke igjennom noen tiltak, hverdagen går og ting "fungerer" jeg blir bare aldri kvitt følelsen av at det for han kunne vært bedre med noe annet og for meg bedre med ro!

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

 

Jeg forstår frustrasjonen din veldig godt. Du føler nok at du snakker til en vegg. Men igjen, jeg tror mye går på at han ikke virkelig forstår hvor dårlig du er. Og han har tydeligvis ikke forstått at ting han ser på som kun positivt (møte venner i ferien) kan være en stor belastning for deg. Da må du dessverre bli enda tydeligere.

 

Ja, jeg tror du må bestille time til fvk, du/dere har ikke råd til å vente lenger. Det koster deg en telefon. Så svelg kamelene rundt det at du vil at han skal gjøre det når han innrømmer han/dere må prate med noen. Det at han i to måneder innrømmer at han/dere trenger å prate med fagfolk, men ikke gjør noe med deg selv eller tar opp med deg om dere skal bestille time, det kan du ta opp som et veldig godt eksempel når dere kommer til fvk

 

En annen ting - har du vært på et rehabiliteringssenter noen gang? Vurder om det kan være noe for deg. Det virker på meg som om du kunne trengt et avbrekk hvor du ikke trenger tenke på andre enn deg selv. Snakk med legen din om det og sjekk ut hvilke steder som kan være aktuelle. Kanskje du og mannen også ville hatt godt av å kjenne litt på det å være borte fra hverandre. Mannen måtte ta alt i hverdagen hjemme, ikke hatt noen som kunne ordne opp for ham. Om du ikke har snakket med noen om sykdommen din, så kanskje det også kan være godt for deg å gjøre det - bare for å få ut litt steam og frustrasjon. Psykiatrisk sykepleier i kommunen er ofte et mer lavterskeltilbud enn psykolog og derfor ofte kortere ventetid på.

Vurder det.

 

Men svelg de kamelene og ring fvk nå

 

Anonymous poster hash: d417f...0c0

[Anonym bruker]

Ja, det var det førere han sa; dra på rehabilitering. Da vrenger det seg litt i meg! Enkel måte å bli kvitt problemet som om det kun er jeg som er det...

 

Vet jeg er lite løsningsorientert og ja, det ender nok med at jeg kontakter familievernkontoret, men jeg er usikker på om det blir for å redde forholdet eller finne en grei måte for ungene i forbindelse med brudd.

 

Vi bor på et lite sted og må reise relativt langt avgårde for å oppnå nogenlunde anonymitet. Ja, folk slaver selv om de ikke har lov. Jeg har ingen ork lengre. Vet at det ikke er bare mannens skyld, men det er vel det som er mest skremmende at det alltid er jeg som tar tak i disse tingene og nå som jeg har sakt jeg ikke akter gjøre det en eneste gang til reagerer han heller ikke. Det er som om han ikke tror meg 😔 Nei, jeg skal slutte å gnåle! I en ideell verden hadde dette løst seg, men jeg tror jammen jeg skal ta kontakt med noen å få ryddet opp litt i eget hodet og finne ut hva jeg vil før jeg legger mer energi i dette. Takk for tankehjelpen

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Gjest Antarctica]

Mange menn har rett og slett veldig dårlig relasjonskompetanse...

 

I deres vokabular finnes ikke begrepet "å forstå hverandre" (i betydningen "sette seg i den andres sted og føle med i den andres følelser.")

 

Så lenge konflikter ikke oppstår er alt hunky dory for dem. Selv om mangelen på konflikt kun beror på den andre partens evne til å svelge kameler og klistre på seg et smil... Det faller dem ikke inn å tenke "hvordan er det å være deg?"

[Anonym bruker]

Jeg synes i grunn det bare blir værre og værre 😔 Spurte i går om han har avbestilt flybillettene til vår aleneferie i år. Men, det har han ikke, han regnet med at jeg ville bli med bare jeg fikk en helg alene først 😳 Da lytter du?! 😔

Jeg synes det er arrogant jeg...

 

Og til de som mener jeg kunne hatt godt av den turen... Ja, vi hadde hatt det, men han har trumfet igjennom å reise til en av verdenens mest urolige/bråkete jetzet byer med lang flyreise, kun masse bråk/lyder/lys osv. Han skal være mye opptatt med sine ting og i tillegg viser det seg han kjenner mange der og der forventes fellemiddager og engelsk språk osv osv osv... Dette er ikke rekreasjon for meg! Jeg kommer til å bli helt utslitt og det er ikke lagt opp til at vi får annen tid sammen enn den tiden vi sover sammen. Jeg sa i utgangspunktet nei til denne turen også pga stedet det er, men har da i flere uker fått høre hvor "dum" jeg er, også av øvrig familie som blander seg inn. Tenkte jeg fikk legge godviljen til, men det baller bare på seg med flere og flere planer, gjøremål osv på denne turen og med DEN kommunikasjonen i tillegg 😳 Nei, bedre med ei uke på fjellet alene da!

 

Sorry gnålet, jeg skal finne ut av dette! Bare fatter ikke hvordan. Og jeg pleier ikke være rådvill og med manglende lyst til løsning, så dette er dessverre nytt for med

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Gjest Antarctica]

Har du beskrevet for ham hvordan og hvorfor dette ikke er aktuelt for deg? I detalj, som du gjør her?

[Anonym bruker]

Jada, men det går jo bare ikke inn 😔

Fått det skriftelig til og med

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

[Gjest Antarctica]

Jada, men det går jo bare ikke inn 😔

Fått det skriftelig til og med

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577

Da har han jo seriøs læringsvegring.

Kjenner typen...vet dessverre ikke hva man gjør med den! (Og det er synd, hadde jeg visst det, ville jeg ha blitt millionær!)

[Anonym bruker]

Jeg har svart deg helt først i tråden og repeterer/utdyper litt. Jeg tror utfra hva jeg leser at du trenger å lage deg noen setninger som et slags mantra ala: dette orker jeg ikke, det er for mye for kroppen min. Dette må du repetere hver gang du kjenner at det er noe du ikke orker, både til mann og barn. Jeg oppfatter det som du har vært alt for utydelig. Du må ikke forklare noe, da blir budskapet borte, kun repetere det samme om igjen og om igjen. Det er en jobb du må gjøre ved å lære omgivelsene hva du tåler. Det krever energi og gjøre denne jobben, men om du ikke gjør det blir det aldri bedre. DU må sette grensene. Ang ferien så har du jo ikke satt grenser eller vært tydelig i det hele tatt. Selvfølgelig tror han du kan bli med, du har jo sagt ja og bestilt flybilletter. Hvordan skal han skjønne at dette er for mye for deg da? Her burde du vært i forkant og sagt: den eneste ferien jeg orker er 1 uke i syden på et hotell for vokse og ligge på en solseng. Noe annet enn dette er uaktuelt. Jeg tror også for din egen del at du må skru ned forventningene til din mann, ellers blir du bare skuffet og bitter. Han er en voksen mann og kommer ikke til å snu på flisa over natta, forandring tar tid. Anbefaler også terapi og som en annen nevner, la han lytte til deg forklare dette til en tredje part. Og du må nok dessverre ta initiativ til denne terapien, bare godta det og bestill time først som sist om du vil redde ekteskapet ditt. Nå vet jeg ikke hva slags diagnose du har, men jeg har selv ME og sliter med en del av de samme problemstillingene ift mine omgivelser så dette med repetering og grensesetting er råd jeg selv har fått og erfarer sakte men sikkert at det virker.

Anonymous poster hash: e398f...0e8

[Anonym bruker]

 

Jeg har svart deg helt først i tråden og repeterer/utdyper litt. Jeg tror utfra hva jeg leser at du trenger å lage deg noen setninger som et slags mantra ala: dette orker jeg ikke, det er for mye for kroppen min. Dette må du repetere hver gang du kjenner at det er noe du ikke orker, både til mann og barn. Jeg oppfatter det som du har vært alt for utydelig. Du må ikke forklare noe, da blir budskapet borte, kun repetere det samme om igjen og om igjen. Det er en jobb du må gjøre ved å lære omgivelsene hva du tåler. Det krever energi og gjøre denne jobben, men om du ikke gjør det blir det aldri bedre. DU må sette grensene. Ang ferien så har du jo ikke satt grenser eller vært tydelig i det hele tatt. Selvfølgelig tror han du kan bli med, du har jo sagt ja og bestilt flybilletter. Hvordan skal han skjønne at dette er for mye for deg da? Her burde du vært i forkant og sagt: den eneste ferien jeg orker er 1 uke i syden på et hotell for vokse og ligge på en solseng. Noe annet enn dette er uaktuelt. Jeg tror også for din egen del at du må skru ned forventningene til din mann, ellers blir du bare skuffet og bitter. Han er en voksen mann og kommer ikke til å snu på flisa over natta, forandring tar tid. Anbefaler også terapi og som en annen nevner, la han lytte til deg forklare dette til en tredje part. Og du må nok dessverre ta initiativ til denne terapien, bare godta det og bestill time først som sist om du vil redde ekteskapet ditt. Nå vet jeg ikke hva slags diagnose du har, men jeg har selv ME og sliter med en del av de samme problemstillingene ift mine omgivelser så dette med repetering og grensesetting er råd jeg selv har fått og erfarer sakte men sikkert at det virker.

 

Anonymous poster hash: e398f...0e8

Jeg er veldig klar over at jeg selv er medeier av problemet. Greia er jo litt som feks med den ferie hvor jeg sa nei i flere uker, men ble utsatt for overtakelse fra flere hold. Alle problemer jeg så hadde andre en god løsning på. Jeg vil jo at mannen min også skal ha et bra liv. Jeg vil jo imøtese han på enkelte ting, ellers forstår jeg godt om han ikke orker bo med meg. Så til slutt sa jeg ja da...., men så kommer jammen ikke turen alikevel til å bli som lovet. Da er det jo ikke så lett og møtes på halvveien som jeg gjorde et forsøk på. Da må jeg si nei til alt! Og skal jeg si nei til alt klarer jeg ikke bo sammen med noen, det er ikke godt for meg det heller.

 

Ta et annet eks: for noen år siden var vi på aleneferie "jeg bestemte". Da kjeder han seg litt og går å sparker i grusen og maser litt på om vi kan finne på noe... Jeg vil jo gjerne det, men blir syk! Så da må jeg si ja og nei annenhver gang. Jeg kan ikke leve med å sperre han inn i samma livsstilen jeg er tvunget til å leve. Da vil jeg få kronisk dårlig samvittighet i tillegg.

Det vil jo aldri fungere, det er problemet 😔

Jada, vi får få litt hjelp utenfra igjen. Og igjen er det jeg som må fikse det. Spørsmålet er hvor lenge og mange ganger man skal være den som "drar lasset" for slik føler jeg det er nå. Jeg drar lasset.

Vi har forøvrig samme sykdom. Jeg hater min egen situasjon hver jævla dag, men jeg må overleve med den for ungenes skyld. Som sakt er ukedagene ok, der har jeg funnet løsninger jeg tror alle har det bra med, men disse feriene har utviklet seg til et mareritt 😔

Hi

 

Anonymous poster hash: 80ecf...577