noen her som har ptsd eller andre utfordringer pga barndom her?

[Anonym bruker]

Hva hr du opplevd (i grove trekk) og hvordan har der påvirket deg sosialt og i arbeid?

 

Anonymous poster hash: 6dbb8...e7e

[Anonym bruker]

Jeg har litt angst, og i perioder er det ganske mye med mange panikkangst anfall. 

 

Mye mobbing på barneskolen, og ganske fraværende foreldre. Jeg tror mamma kan ha en personlighetsforstyrrelse av noe slag, og hun har vært veldig manipulerende og var ganske verbalt voldelig. Pappa var borderline fysisk voldelig. Noe seksuelt missbruk på ungdomsskolen og oppover. Så ble familien snudd på hodet da min søster ble alvorlig psykisk syk og rett og slett klin gæren. Jeg måtte ta mye ansvar da, både for henne og for min yngre bror samt være en slags hobby psykolog og venninne for mamma. Pappa gikk inn i en depresjon. 

 

Kan ikke ta alle enkeltepisoder her som jeg tror var med å trigge, det ville blitt veldig mye:P Har litt angst hele tiden, men det har jeg god kontroll på og det hindrer meg ikke i nor. Den er bare der,og jeg føler den, men jeg lar den ikke styre meg eller hindre meg. Jeg vet også at jeg får kraftig angst med panikkangst anfall over en periode om jeg foreksempel involverer meg for mye i mine foreldre og mine søskens problemer og kaotiske liv, eller om jeg er for mye sammen med dem både av lengde og hyppighet. 

 

Dette har aldri påvirket meg i arbeidslivet. Sosialt har det nok påvirket noe. Jeg trives best alene sammen med mannen og barna, og jeg er lite sosial utenfor familien. Jeg har få venner og trives med det, synes det er slitsomt med mer. Har blitt mer introvert med tiden. Liker heller ikke å overnatte borte eller sånn. Også blir jeg ganske sliten av å være sosial, holder med et par timer av gangen for meg.

Anonymous poster hash: 28ac2...008

[Ylva og Mathilde]

Ble mishandlet fysisk (fikk ris på rumpa, ble kløpet hardt i armen, slått med kleshengere, slått i hodet med forskjærskniven (ikke eggen åpenbart), løftet etter håret osv) og psykisk (sa at jeg var stygg ("hvorfor har du så tynt, pistrete hår, gjør du det bare for å være slem mot meg?"), feit, dum, ingen kom noen gang til å like meg, kom aldri til å få venner, jeg var datteren til djevelen selv osv) av min mor. Fikk aldri en klem, et godord eller noen tegn på kjærlighet.

 

Jeg var samtidig en "merkelig" unge, kunne lese og skrive når jeg var 5 (men fikk skjenn for at jeg ødela et bursdagskort med den stygge håndskriften min), kunne gangetabellen når jeg var 6, likte å sitte inne og studere fuglene i farger, floraen i farger, fremmedordboken osv. Ingen barn i umiddelbar nærhet utenom en fetter og kusine. Var vel sammen med dem mest i mangel av noe annet, var uønsket der av tanten min.

 

Fikk ingen venner på skolen fordi jeg ikke kunne noen sosiale koder, ble utestengt og delvis mobbet. Ble ikke fulgt opp hjemme, så sluttet å gjøre lekser og stakk av fra gjensitting.

Begynte å røyke av og på i 8-års alder, litt mer når jeg var 10, og økende frem til jeg røykte fast i 12-års alder. Drakk mye, ofte til blackout.

 

Skjedde masse i mellom der og voksen, blant annet dyp depresjon hvor jeg var suicidal. Endte med å gifte meg med feil mann og få to barn.

 

Har kroniske smerter, ikke en dag uten at det verker et sted, men jobber full turnus. Går konstant og kjefter på meg selv (inne i hodet mitt) for at jeg spiser i det hele tatt, for at jeg ikke trener hardere, for at jeg er så dum, men for lat til å gjøre noe med det. For at jeg er en dårlig mor, kjedelig å være sammen med, snart orker sikkert ikke kjæresten mer osv.

Har angst (alle slags), borderline personlighetsforstyrrelse, dystymi og mest sannsynlig ADD.

 

Lurer jo på hvem jeg kunne vært hvis jeg hadde fått støtte og kjærlighet, men vennene mine hevder de liker meg, og jeg fremstår som velfungerende og ressurssterk.

Endret 29. mars 2016 av Ylva og Mathilde

[Anonym bruker]

Huff, dette var sterke saker, men de to siste linjene var oppløftende! Sender en klem!

 

Anonymous poster hash: 79893...d66

[Anonym bruker]

Takk for at dere tar dere tid til å svare.

Mye har skjedd hos meg også.

Alt har egentlig skjedd. Alkohol, piller (ikke meg selv) vold, overgrep, selvskading (meg) selvskading hos mamma, politi, barnevern, fosterhjem (fantastisk familie) altfor mange dødsfall. Venner som har sett for mye osv...

Sikkert mer, men kommer ikke på noe. Sosialt kan jeg være sterk, selv om.jeg merker at jeg er mindre og mindre ute blandt venner. Isolerer meg hjemme.

Men når jeg først er blandt folk, er jeg den muntre humoristen...

 

Jobb er en helt annen sak. Klarer ikke jobbe 100%, men har ikke råd til å redusere stillingen min. Som igjen resulterer hyppig fravær...

 

 

 

Anonymous poster hash: 6dbb8...e7e

[Anonym bruker]

Jeg har ingen diagnose, da jeg alltid (automatisk) glatter over de verste følelsene mine når jeg går til psykolog. Men jeg har alle symptomene på unnvikende og avhengig personlighetsforstyrrelser. Jeg fungerer bare såvidt i jobben min, og lever med en konstant smerte i bryst/mage som mest sannsynlig er angst. Jeg holder meg i sjakk ved å trene mye og spise sunt, men vet ikke om det holder i lengden.

 

Skilte foreldre, og vi bodde hos mamma de første årene. Hun hadde sosial angst og var depressiv, men var i det minste glad i oss. Ble så sendt på kostskole i England i ett år, og følte meg forlatt i verden. En del mobbing og lite sosial oppfølging ble hardt for ei elleve-åring.

 

Etter året på kostskole, måtte jeg og bror bo hos pappa, da mamma var for syk til å ha oss. Pappa hadde ny kone, som åpenlyst hatet at vi kom. Hun snakket ikke til oss. Ikke én eneste samtale hadde jeg med henne, på to år. Hun kommenterte kun med onde kommentarer når vi snakket med pappa. Og det meste ble kommentert. Hun ville helst ikke se oss, så vi måtte oppholde oss på rommene våre. Hun laget regler i huset som medførte at hun hadde 'rett' til å bli lynende forbannet når vi brøt dem. For eksempel at alle dører fra stue og kjøkken skulle være lykket til enhver tid. Dersom vi glemte å lukke, slengte hun døra igjen med det største smellet hun klarte og ropte 'faens jævla unge!!'. Dette er et eksempel av mange, og oppførsel vi måtte leve med hver dag. Hun hatet oss virkelig, ikke sånn barnslig furting, men skikkelig ondt åpenlyst hat. Hun er et høyt utdannet menneske, og har bra jobb i en ettertraktet sektor, hvem skulle trodd oppegående mennesker kan være så onde?

 

Annet eksempel; mamma ringte meg fra utlandet på bursdagen min, og jeg var kjempeglad. Hun datt ut, og jeg prøvde å ringe tilbake. Da stemor så hva jeg gjorde (at jeg slo nummeret på hustelefonen), røsket hun telefonen fra hendene mine og freste 'du får faen ikke bruke penger på den jævla mora di'.

 

Pappa så alt dette, men han er nok et svakt menneske som ikke tørr å si imot det monsteret han giftet seg med. Han skal ha ære for at han alltid var snill og god med oss uansett, men det går mer og mer opp for meg athan var vitne til alvorlug psykisk mishandling av sine egne barn, uten å gripe inn. Hvordan kan noen akseptere noe sånt?

 

I voksen alder har både jeg og min bror gått til psykolog og brukt medisiner. Vi er begge enige om at stemor sin mishandling har vært det verste vi har opplevd. Jo, mamma slet med sitt, og noe kan tilskrives arv, men når det kommer til stykket så var begge våre foreldre veldig glade i oss og viste det så godt de kunne. Men stemor var ren ondskap og har nok traumatisert oss på måter vi aldri vil komme helt over. Etter jeg fikk barn selv har jeg blitt mye mer bevisst på hva omsorg og kjærlighet er. Et normalt menneske viser omsorg overfor et barn. Barn trenger det...

 

Anonymous poster hash: f12e5...249

[Anonym bruker]

Har stressutløst utmattelsessyndrom, depresjon og mange somatiske smerter. Jeg jobber ikke nå, og går på aap på 3. året.

Trodde seriøst jeg skulle dø da jeg ble sykmeldt. Hadde veldig mange symptomer bl.a skyhøyt blodtrykk, hjertebank og uregelmessig hjerterytme, migrene, hodepine, oppkast, diaré, smerter i mage og hele kroppen, svette, kvalme, svimmelhet, angst, elendig selvbilde, kognitiv svikt, hukommelsestap, apati, depresjon, maktesløshet, jeg sov 20 t i døgnet - mange me-lignende symptomer osv...

Merkelig nok har jeg ikke ptsd

 

En del av symptomene er bedre, men jeg fungerer fremdeles ikke i jobb/sosialt. Blir syk med migrene/oppkast/diaré og sengeliggende.

 

Vokst opp med fysisk og psykisk omsorgssvikt. Overlatt til oss selv natt og dag fra jeg var 5-6 år. Eldre bror som utøvet makt (han visste ikke bedre) fra han var 11 år. Gjerne på natten med tvunget husarbeid. Utsatt for seksuelle overgrep. Aldri blitt trøstet, aldri fått klem, aldri hørt at noen bryr seg eller er glad i meg, alltid fått høre at jeg ikke strakk til, slått, rist uten grunn, for stygg, for tykk, alkoholisert og psykopatisk stefar, far som snudde ryggen til, selv om han så hva som skjedde, mobbet/marginalisert, ikke fulgt opp med klær, utstyr, skole, var over gjennomsnittet intelligent men ble straffet for det (for smart til mitt eget beste).

 

Klarte meg greit. Jobbet i mange år og tok høyere utdanning. Visste ikke selv at jeg allerede da kjempet for å "overleve" - hver dag. Fikk barn, og da raknet min tilværelse. Energien som jeg brukte på å klare meg selv, gikk til barna. Bruker nå all kapasitet på at de ikke skal ha det slik som jeg hadde det. Jeg vet at de ikke opplever det samme som meg, men frykten er irrasjonell og altoppslukende. Redd for å være den som har ansvaret for å ha "ødelagt" barna.

 

Håper på å komme meg delvis ut i jobb.

 

Anonymous poster hash: 1d878...143

[Anonym bruker]

Ptsd etter overgrep fra storebror, fetter og kusine.

Jeg er nå på aap, vært det ca seks mnd. Planen er å begynn og jobbe til høsten, men jeg føler meg ikke litt klar for det engang. Jeg er helt utmattet!

 

Anonymous poster hash: f2fba...cf9