Tvangstanker

[Anonym bruker]

Hei .. Vet ikke helt om dette er plassen og skrive men jeg håper noen tar seg tid til og lese.. Kritikk eller nedlatende kommentarer ønsker jeg helst ikke . Jeg og min samboer har vært prøvere i 2,5 år, jeg har en fysisk sykdom som gjør at jeg har tidsbegrenset tid og få barn på.. Dermed har ønsket også vært stort hos oss begge, vi mistet 3 ganger og endelig satt spiren, stoor lykke !! Frem til halveis i graviditeten var bekymringene mer " normale " var redd for og miste og greide ikke slappe av før godt ut i halveis i svangerskapet, følte meg stresset og redd og greide liksom aldri ta helt innover meg at dette faktisk gikk bra .. Siden jeg har prøvd lenge og bli gravid har jeg også satt mange høye forventinger og krav til meg selv ang morsrollen, lest om barns utvikling og tatt til meg alt av råd i hytt og pine .. Det gikk liksom i hodet på meg dette med og bli en god og flink mamma .. Plutselig en dag når jeg skal legge meg ser jeg for meg at jeg skader samboeren min .. Jeg blir livredd og kjempe lei meg ! Gruer meg til han kommer hjem fra jobben og legger vekk alt av kniver i huset .. Tilslutt tar jeg motet til meg og forteller han om bildene og tankene som kom over meg, han ble ikke bekymret i det heletatt for at jeg kunne gjort noe slikt .. Disse tankene fortsetter likevel .. Ser for meg grusomme ting mange ganger om dagen, full av angst og masse tårer .. Ser for meg det samme med naboen min, at jeg skader/dreper vedkommende og tørr nesten ikke gå ut .. Så går tankene over til barnet i magen , tenk om osv .. Jeg begynner og lese på nettet og kommer over masse skrekk historier som jeg tar veldig innover meg og begynner og bli redd jeg er gal .. Orker ikke se tv eller nyheter eller noe som er skummelt, i tankene mine har jeg skadet alle i familien min, grusomme bilder og tanker som kjører seg fast i hodet! Det er grusomt, jeg ville aldri gjort det ! . Jeg oppsøker psykolog som beroliger meg om at dette bare er tvangstanker og at dette ikke er farlig på noen måte .. Jeg greier likevel ikke rive meg fra tankene og bildene .. Jeg prøver alt for og trenge dem vekk, leser selvhjelpsbøker og forsøker og fortelle meg selv at tanker er kun tanker .. Jeg ville jo aldri skadet noen ! Jeg blir så sliten tilslutt at jeg nesten ikke greier stå oppreist og føler at jeg holder på og miste besinnelsen .. Tilslutt legger jeg meg inn , jeg er sliten og føler meg deprimert og utrolig lei meg over situasjonen .. Ønsker så inderlig og komme ut av dette .. Det har frarøvet hele livet mitt og jeg føler meg grusom og syns at dette er fryktelig urettferdig alt sammen .. Har blitt noe bedre .. Tankene og bildene er der enda men jeg jeg vier dem ikke oppmerksomhet på samme måte .. Likevel tar angsten min overhånd noen ganger likevel .. Jeg vil også understreke at jeg er en oppegående kvinne ellers, stabil økonomi , hus gode venner jobb og studier .. Egentlig en veldig livsglad person som bryr meg masse om andre mennesker og aldri har tenkt på og skade noen noen gang før . Nå er jeg redd og lei.. .. Finnes det noen i samme båt ? Jeg føler meg så alene og grusom .

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Anonym bruker]

Jeg tenker at du er ressurssterk og oppegående! Du oppdaget at du hadde et problem, du fant ut at du trengte hjelp - og ikke minst, du skaffet deg hjelp!

 

Som gravid kan hormonene spille noen mange stygge pek, også på psyken.

Har du fått sjekket deg med blodprøver? At du har gode nivåer av alle mineraler og vitaminer? Noen ganger kan også ubalanser i ernæringsstoffer spille inn på psyken. Så om du slet med mye svangerskapskvalme og slet med å få i deg nok mat så kan det være greit å bare sjekke.

 

Jeg tror du setter for stort press på deg selv om å bli perfekt. Perfeksjonisme kan ødelegge deg og gjøre deg langt fra perfekt Så prøv å akseptere at du garantert kommer til å gjøre feil som mor innimellom. Alle gjør det. Og det er greit så lenge du ikke med vilje utsetter barnet ditt for fare eller forsømmelse.

Det at du har en tidsbegrensning på å få barn gjør nok også at du setter større press på deg selv, vil jeg tro, øker stressnivået ditt.

 

Når du stresser med å få barn, stresser med å bli perfekt.... da er det ikke så rart om følelsene dine gir deg tegn på at slik du holder på tankemessig blir feil og gir deg en form for tvangstanker og angst. Men du har jo også søkt hjelp, det viser at du tar ansvar og vil bli en ansvarlig mor.

 

Stol på at du er god nok, at du vil være god nok mor. Fortsett å ta imot hjelp så lenge du trenger det.

Aksepter at ingen er perfekte, heller ikke du

 

 

Anonymous poster hash: 3e2c2...756

[Anonym bruker]

Tusentakk for hyggelig svar ! Gruet meg noe fryktelig til og poste dette Mtp reaksjonene .

Ja jeg søkte hjelp ganske raskt etter disse bildene / tankene kom over meg, først helsestajonen, så spykolog og tilslutt la jeg meg inn. Jeg ønsker jo på ingen måte og ha det slik som dette .. Det må være det værste jeg har opplevd tror jeg . Jeg tenker også at hormonene forsterker altsammen, lege og psykiater tror muligens dette vil fade litt ut når barnet er født siden jeg har fått alt sammen i svangerskapet . Det er 8 uker igjen til fødselen så jeg klorer meg litt fast og forsøker og Jobbe med meg selv for og

Takle dette . Jeg sliter også med mye mareritt om natten så dette blir jeg sliten av. Var ikke forbedret på en slik reaksjon i det heletatt, har aldri hørt om lignende før jeg nå selv ble " rammet" av dette..

Jeg arbeider selv i helsevesenet, men man tenker jo aldri at man selv kan havne i en slags krise spesielt ikke siden alt er så planlagt og ønsket . :/ heldigvis har jeg en enestående samboer som er en enorm støtte for meg nå .

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Anonym bruker]

Hvis noen har opplevd noe lignende og kommet seg ut av det og blitt bedre så skriv gjerne ! 😊

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Anonym bruker]

Tusentakk for hyggelig svar ! Gruet meg noe fryktelig til og poste dette Mtp reaksjonene .

Ja jeg søkte hjelp ganske raskt etter disse bildene / tankene kom over meg, først helsestajonen, så spykolog og tilslutt la jeg meg inn. Jeg ønsker jo på ingen måte og ha det slik som dette .. Det må være det værste jeg har opplevd tror jeg . Jeg tenker også at hormonene forsterker altsammen, lege og psykiater tror muligens dette vil fade litt ut når barnet er født siden jeg har fått alt sammen i svangerskapet . Det er 8 uker igjen til fødselen så jeg klorer meg litt fast og forsøker og Jobbe med meg selv for og

Takle dette . Jeg sliter også med mye mareritt om natten så dette blir jeg sliten av. Var ikke forbedret på en slik reaksjon i det heletatt, har aldri hørt om lignende før jeg nå selv ble " rammet" av dette..

Jeg arbeider selv i helsevesenet, men man tenker jo aldri at man selv kan havne i en slags krise spesielt ikke siden alt er så planlagt og ønsket . :/ heldigvis har jeg en enestående samboer som er en enorm støtte for meg nå .

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

 

Godt din samboer er en så god støtte for deg

 

Håper det også fader ut når hormonene roer seg etter fødselen - husk at noen er litt lenger påvirket av hormonene etter svangerskapet enn andre.

 

Se om du greier å fokusere på det positive i dette. Kan hende er det litt for tidlig for deg til at du greier å se det eller forholde deg til det, men noe positivt vil det nesten alltid være i etterkant. Man lærer seg selv bedre å kjenne, man får erfaringer som kan være nyttig senere i livet, man kan ofte vokse på det - til og med ting som er så vanskelig som det du går gjennom nå.

Jeg er også helsepersonell (ikke lege eller psykolog), har gått gjennom en del svært vanskelige ting siste årene, og står egentlig fremdeles i det. Senest i dag så kom jeg på noe jeg opplever for tiden som vil gjøre meg til en enda bedre terapeut den dagen jeg kommer tilbake i jobb. Jeg greier ikke å føle så mye det positive rundt dette akkurat nå om dagen når ting er så vanskelig, men jeg velger å være oppmerksom på det jeg lærer underveis. Det gjør det på en måte lettere å holde ut.

 

Så hold ut - det er ikke så mange ukene igjen av svangerskapet ditt

 

Anonymous poster hash: 3e2c2...756

[Anonym bruker]

Nei jeg har ikke slitt med svangerskaps kvalme eller liten matlyst

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Anonym bruker]

Det er ikke helt uvanlig, du kan lese om det her: http://www.klikk.no/foreldre/baby/tvangstanker-1520747.ece

 

For meg hjalp det å bare akseptere tankene, men ikke anse dem som nyttige eller sanne. så fikk det bare kverne med minst mulig oppmerksomhet.

 

Anonymous poster hash: 76ca4...540

[Anonym bruker]

En jeg kjenner har noe lignende, aggressive tvangstanker og en form for angst. Han går i terapi og medisineres med god effekt. Hvis du googler dette så ser du at det slett ikke er uvanlig, og at man blir bedre med rett hjelp. 

 

Lykke til 

Anonymous poster hash: 16b57...6e3

[Anonym bruker]

Det er sant det du sier man ser som regel på ting litt annerledes når man er kommet seg litt ut av det . Ja du blir nok en strålende terapeut en dag, du fikk ihvertfall meg litt mer positiv nå . Takk skal du ha !

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Gjest Trulte med to små]

Kjære deg! Om du vil så send meg en PM så kan jeg kanskje komme med noen positive innspill og erfaringer. Jeg slet en periode med dette selv, men er i dag ikke plaget av slike plagsomme tanker.

[Anonym bruker]

Trulte med 2 små : hvordan får jeg sendt deg PM ? Vil gjerne snakke !

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Gjest Trulte med to små]

Trulte med 2 små : hvordan får jeg sendt deg PM ? Vil gjerne snakke !

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

Gå inn på "siden" min og send mld der

[Anonym bruker]

Har gjort det nå, fikk du noen melding ? 😊

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f

[Anonym bruker]

Slet med det samme selv I en lengere periode. Hadde tvangstanker under graviditeten -var livredd gor å sjade/drepe babyen.ble henvist til bup inderne perioden. Det gikk en tid ca 2 år (var I en lykkerus etter å ha blitt mor),og så slo tankene mwg igjen. Så bilder at jeg kvalte sønnen min. Var livredd for å bli gal, og at dette skulle bli virkelighet. En dag var det nok,ringte selv til dps og fikk en slags hastesamtale. Gikk hos psykolog der en periode,men føltes det ikke fungerte så veldig bra. I tillegg følte jeg at for henne at piller var det eneste svaret,mens jeg ønsket å ta problemet ved "rota". Begynte hos en annen psykolog, etter lang tid klarte han å snu tankene mine -og jeg klarte å begynne å leve med dem. Til slutt Ga de seg. Men jeg sliter nok litt med angst (spesielt helseangst). Livredd for døden /døde fra barna. Jeg unner ingen dette. Det går nok bra,men du må gi det tid. 😊

 

Anonymous poster hash: b3086...6f1

[Anonym bruker]

Beklager rotete innlegg.. skriver fra tlf😊

 

Anonymous poster hash: b3086...6f1

[Anonym bruker]

Takk for svar ! Trist og høre at du har hatt det slik, men utrolig godt og vite at man ikke er alene også : ) ..

 

Anonymous poster hash: b39b6...21f