Jeg som vurderte å gå ifra samboer.

[Anonym bruker]

Jeg skrev for noen uker siden dette :

http://www.klikk.no/forum/barnimagen/index.php/topic/144265094-vurderer-%C3%A5-g%C3%A5-ifra-samboer/#entry147775070


og har nå valgt å gå. vi slo opp for nesten 2 uker siden. Jeg angrer ikke, og føler bare bitterhet fordi jeg ikke fikk til det livet jeg så for meg med han, men ønsker ikke tilbake. Noen som har opplevd det samme?

Anonymous poster hash: a300d...84d

[Anonym bruker]

Har ikke opplevd det samme, men vil bare si så bra for deg! Når jeg las innlegget ditt, så er jeg glad på dine vegner at du har gått fra han og kan starte et nytt og bedre liv

 

Anonymous poster hash: 4e7b2...df8

[Anonym bruker]

ok

Anonymous poster hash: 0f951...1a2

[Anonym bruker]

Hva er det som er ok?

 

Anonymous poster hash: 27705...d24

[Gjest Antarctica]

Lykke til.

Når du nå føler bitterhet har det nok sammenheng med at det tok så lang tid før du gikk.

 

Prøv å si til deg selv at du prøvde å gjøre det som var riktig for deg - helt til det ikke var riktig lenger. Ikke se deg tilbake.

[Anonym bruker]

Lykke til.

Når du nå føler bitterhet har det nok sammenheng med at det tok så lang tid før du gikk.

 

Prøv å si til deg selv at du prøvde å gjøre det som var riktig for deg - helt til det ikke var riktig lenger. Ikke se deg tilbake.

Ja, du har helt rett da. skulle skjønt det for hvertfall 1 år siden.

 

Anonymous poster hash: a300d...84d

[Anonym bruker]

Jeg ble glad for å se at du nå har begynt ditt eget liv.

Jeg vil tro at bitterheten du beskriver kanskje er mer en sorg over at livet du har kjempet sånn for med denne mannen ikke blir sånn fordi han ikke er den mannen du trodde han skulle være. Det er normalt å sørge over noe som ikke ble som du hadde håpet på. Og kanskje noe bitterhet fordi du har brukt så lang tid på denne mannen.

 

Men nå har du begynt ditt eget liv. Heretter kan du skape ditt eget liv og fylle det med det du selv vil, ting og personer og opplevelser som gir deg energi, ikke som tapper deg.

 

Du vil sikkert oppleve både oppturer og litt nedturer innimellom. Kanskje du også vil føle på ensomhet innimellom og lure på om du gjorde riktig. Da er det lett å vurdere å ta ham tilbake, men om du skulle vurdere det så minn deg selv på hvordan det faktisk var å leve med ham, hvordan du selv ble dratt ned av hans sykdom og hvordan du selv ble dratt inn i hans nedstemthet. Det skal du aldri gå tilbake til!

 

Ønsker deg masse lykke til videre, veldig glad for at du nå har tatt tak for å få et bedre liv!

Ikke vær redd for å be om hjelp av legen din, ev. kommunens psykiatriske sykepleier, gode venner eller bekjente, hvis du skulle trenge det.

 

Lykke til

Anonymous poster hash: d8337...d9d

[Anonym bruker]

 

Jeg ble glad for å se at du nå har begynt ditt eget liv.

Jeg vil tro at bitterheten du beskriver kanskje er mer en sorg over at livet du har kjempet sånn for med denne mannen ikke blir sånn fordi han ikke er den mannen du trodde han skulle være. Det er normalt å sørge over noe som ikke ble som du hadde håpet på. Og kanskje noe bitterhet fordi du har brukt så lang tid på denne mannen.

 

Men nå har du begynt ditt eget liv. Heretter kan du skape ditt eget liv og fylle det med det du selv vil, ting og personer og opplevelser som gir deg energi, ikke som tapper deg.

 

Du vil sikkert oppleve både oppturer og litt nedturer innimellom. Kanskje du også vil føle på ensomhet innimellom og lure på om du gjorde riktig. Da er det lett å vurdere å ta ham tilbake, men om du skulle vurdere det så minn deg selv på hvordan det faktisk var å leve med ham, hvordan du selv ble dratt ned av hans sykdom og hvordan du selv ble dratt inn i hans nedstemthet. Det skal du aldri gå tilbake til!

 

Ønsker deg masse lykke til videre, veldig glad for at du nå har tatt tak for å få et bedre liv!

Ikke vær redd for å be om hjelp av legen din, ev. kommunens psykiatriske sykepleier, gode venner eller bekjente, hvis du skulle trenge det.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: d8337...d9d

 

Tusen takk! ja, føles veldig bittert, fordi vi var på et punkt der at vi sa at ja vi vil ha barn, men så tok det noen dager også dabbet det av fra hans side. Han sliter så fært med depresjonen, at det går utover alt. Liker ikke at han høres ut som en fæl mann, for det er han ikke. han bryr seg mye om meg, og er snill, hjelpsom om jeg spør, men det er den vanlige hverdagen som er så grusom, fordi jeg blir så glemt oppi alt. Vet at jeg ikke ønsker tilbake. Om han ringer på hos meg om noen år og sier jeg er helt frisk og alt er bra, så sier jeg ikke nei om jeg vil, men har sagt til han nå at jeg er helt ferdig. vi skal bo sammen ut oppsigelsestiden 3mnd. og tonen mellom oss er bra, så det føles okei. men er bittert fordi jeg har lagt så mye energi i noe og det gikk til helvete.

 

Var sikker på at han var min mann. Vi er kliss like, og det føles litt sånn at om det ikke funket med han, så kommer ingen andre til å funke heller, men det går vel over <3

 

Anonymous poster hash: a300d...84d