Tungt og trått vennskap

[Anonym bruker]

Vanskelig tema dette, men må bare få lufte tanker og frustrasjon litt. Jeg har en venninne fra langt tilbake (vgs) som er ganske spesiell av seg. Hun har alltid slitt sosialt, men vi er noen venninner rundt henne som har "tatt oss av henne" hele veien. Dette høres nok stygt ut, men det er slik det er. Hun gir ikke av seg selv på den måten at hun ikke stiller spm, tar initiativ, takker, spøker etc. Hun svarer på tiltale, det er det. En kveld med henne er mer tappende enn en dag på jobb, da vi må glatte over for henne. Mange andre har trukket seg vekk, men det vil ikke vi. Vi trenger bare tips til hva vi kan gjøre for å hjelpe henne. Nå er det veldig lite fristende å være sammen med henne, da familie, jobb etc krever sitt, og jeg helst trenger at tid medvenninner gir meg påfyll heller enn å tappe meg. På forhånd takk.

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Anonym bruker]

Ikke for å være frekk, men hvorfor orker du?

Jeg har selv mistet mange venner opp igjennom livet

Har flyttet og glidd fra hverandre.. sånn er livet..

 

Anonymous poster hash: 2e1a5...663

[Anonym bruker]

Hva med å gå på kino sammen? Da bruker du tid på henne, men behøver ikke prate så mye.

 

Anonymous poster hash: 83514...8ce

[Anonym bruker]

Hva med å gå på kino sammen? Da bruker du tid på henne, men behøver ikke prate så mye.

 

Anonymous poster hash: 83514...8ce

Det gjør vi innimellom. Alltid på mitt initiativ. Det er gøy når vi er flere, men når det bare er oss to blir det veldig tydelig at hun egentlig ikke har særlig interesse av filmen. Hun sitter konstant med mobilen oppe, og ler ikke når noe er morsomt. Sist betalte jeg billettene, og hun sa ikke takk engang. Er vi ute og spiser har hun oftest noe å klage på. Da er hun snakkesalig🙈

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Anonym bruker]

Ikke for å være frekk, men hvorfor orker du?

Jeg har selv mistet mange venner opp igjennom livet

Har flyttet og glidd fra hverandre.. sånn er livet..

 

Anonymous poster hash: 2e1a5...663

Hun har bare oss, i tillegg til familien sin, og jeg har ikke lyst å gjøre henne venneløs. Nå som vi er i midten av 30-årene ser jeg så tydelig hvordan vi i alle år har glattet over for henne...

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Drammensjente]

Skjønner at du ikke bare vil "forlate" henne. Da vil hun mest sannsynlig ikke ha noen, men det skal ikke være slik at du mister all energi ved å være med henne. Det går kanskje an å begrense omfanget? At hun inviteres av og til er hyggelig gjort, men kanskje ikke nødvendig hver gang? Slike mennesker (om man kan gruppere slik) kan nok ikke reddes. Du har sikkert gitt innspill til henne flere ganger opp gjennom årene uten at det har hjulpet. Noen er jo født uten sosiale antenner, er sjenerte og gjør svært lite av seg. De klarer ikke å være annerledes.

[Anonym bruker]

Hun har bare oss, i tillegg til familien sin, og jeg har ikke lyst å gjøre henne venneløs. Nå som vi er i midten av 30-årene ser jeg så tydelig hvordan vi i alle år har glattet over for henne...

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

Jeg har ingen venner jeg heller,dere høres jo helt fantastisk ut! Hadde jeg hatt sånne som dere hadde jeg vært overlykkelig 😊😊

Hun høres egentlig ikke helt "frisk" ut..

 

Anonymous poster hash: 2e1a5...663

[3 i april]

Har hun støttekontakt ? Det høres ut som hun er en kandidat for det. Da får hun sosial omgang og de går en pause. ..

[Monica]

Hva med brettspill? Da gjør man noe, og tiden går fort. Selv om en deltar lite. Og veldig snilt av dere å stille opp for denne venninnen.

[Anonym bruker]

Vi har spillkvelder innimellom. Da sliter hun litt med å henge med, og kan bli amper. Virker ikke som hun koser seg særlig da heller, men vi liker godt spill, så vi spiller i ny og ne.

 

Takk for tipsene😊

Hi

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Anonym bruker]

Har hun støttekontakt ? Det høres ut som hun er en kandidat for det. Da får hun sosial omgang og de går en pause. ..

Det er nok helt uaktuelt. Familien hennes gjør det samme som oss; glatter over, og lever nok i en slags fornektelse. Hun har to søsken, og begge de er veldig oppegående sosialt.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Anonym bruker]

Det er ikke vennskap by the way

Dere er støttekontakter...

 

Anonymous poster hash: 2e1a5...663

[Anonym bruker]

Det er ikke vennskap by the way

Dere er støttekontakter...

 

Anonymous poster hash: 2e1a5...663

Har innsett det....🙈

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Superdolly]

Jeg tror det første du må innse er at du ikke kan forandre eller hjelpe henne. Hun er som hun er, og du sier at foreldrene lever i fornektelse og glatter over. De vil altså ikke innse problemet, og heller ikke utrede og søke hjelp. Da er det dessverre ikke noe du som venn kan gjøre.

 

De eneste valgmulighetene du har er hva du selv gjør i situasjonen. Du kan late som ingenting og fortsette å glatte over. Du hjelper foreldrene hennes til å skjule problemet. De kan trøste seg selv med at det er ikke så ille, for hun har jo venner og det ville hun ikke hatt hvis det var noe galt. Eller du kan kutte henne ut, mer eller mindre. Du sier jo at du ikke vil gjøre det, og det er jo pent av deg. Men endre eller hjelpe henne kan du ikke.

 

Ut fra det du skriver, tenker jeg at det er mer som er problematisk her enn bare at hun ikke er flink sosialt. Men så lenge familien og hun selv ikke ser noe behov for å finne ut hva som gjør henne annerledes, kan ikke du gjøre stort.

 

For øvrig tenker jeg som anonym ...663: Dette er ikke vennskap, dere er støttekontakter for henne. Et vennskap betyr å gi og ta,og her er det bare dere som gir og hun som tar. Og fordi du er "på jobb" som støttekontakt, blir du også sliten av det.

[Anonym bruker]

Takk for innspill Superdolly.

 

Du har rett. Det blir som å være på jobb. Og nei, vi kan ikke hjelpe/forandre henne. Det er tydelig nå. Hun er der hun var da vi møttes førsteåret på vgs. Hun har jobb og leilighet, ellers er det helt som før. Og vi nærmer oss 36. Jeg skal treffe henne i kveld, hun sitter alene, så vi er to stk som skal ta en tur og besøke henne. Men det koster meg mye, da jeg ikke har fri hele påsken, og jeg kunne tenke meg litt familietid heller enn å sitte og holde samtalen i gang. Sist vi møttes så vi en episode av Grey's jeg hadde sett før, bare for å ha noe å gjøre. 🙈

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 4e771...9ce

[Anonym bruker]

Min vennegjeng er "støttekontakt" til ei lignende dame. Vi har invitert henne med i klubben/foreningen vår. Vi treffes ca en gang i måneden alle seks og da er hun også med. På den måten slipper vi å være alene med henne samtidig som hun får være sosial. Hun er nok ikke så negativt innstilt som din venninne, men hun er en enkel person som ikke eier sosiale antenner.

 

Anonymous poster hash: e3a67...06d

[sug lut]

Det er utrolig fint at dere ikke har droppet henne, det er nok som det sies over her at hun burde hatt profesjonelle til å fylle noe av det behovet hun har for kontakt. Hvor ofte "må" dere se henne? Kanskje dere må få til en slags rotasjonsordning så ikke en av dere ender opp med mer enn vedkommende kan bære? Er det noen aktiviteter hun faktisk setter mer aktivt pris på og som ikke sliter dere helt ut?

[Anonym bruker]

Hva med å vente til hun kontakter dere? Hun må jo gjøre en innsats for vennskapet selv.

 

Jeg ville ikke foreslått flere aktiviteter, men sagt ja til å være med på aktivitet hun selv foreslår.

 

Anonymous poster hash: 194aa...0e5

[Gjest Antarctica]

Dere er veldig snille og oppofrende. Jeg er stum av beundring, og kjenner at jeg ikke har et eneste bein i kroppen som hadde giddet dette. I alle fall ikke når jeg selv trenger påfyll og gode, inspirerende mennesker rundt meg. Vi har alle en plikt til å spørre oss "hva tar jeg med inn i vennskapet?"

[Anonym bruker]

Hva med å trene sammen. Det er godt å bli sliten sammen med noen og man opplever også noe. Det er til og med naturlig å klage litt på vondter, dårlig form og stein i skoen, uten at det gjør noe. Dessuten trenger man ikke snakke så mye mens man for eksempel løper og ofte føler man seg veldig vell etterpå. I tillegg er det en veldig tidsavgrenset aktivitet. 40 minutter løping sammen og så hjem hver til sitt.

Anonymous poster hash: e6028...59f

[Anonym bruker]

Imponert over at dere følger opp! Skjønner godt at det blir slitsomt. Men har hun noen gang, noensinne gitt uttrykk for at hun setter pris på det? Er det mulig at hun bare blir med for å bli med, uten at hun egentlig har behov for det? Går det an å spørre henne om hun egentlig synes det er kjekt, siden hun aldri takker (for påspandert billett osv.)?

 

Jeg tenker litt at hun kanskje må få andre støttekontakter hvis dere bare blir slitne og lei. Eller at dere alle får til noe sammen (venninnekveld) en gang i måneden eller noe, så blir det ikke så slitsomt for hver enkelt?

 

Anonymous poster hash: cea37...c09