Hvordan takle siste stadie av kreft i nær familie?

[Anonym bruker]

Det er så forferdelig... Han har så vondt, bare ligger der og klarer så vidt å prate enkeltord... Kaster opp konstant, får ikke i seg næring, sykehuset får ikke gjort mer,og han vil dø hjemme,så hjemmesykepleien er hos han.

Familie/slekt er der med han, vi bytter på slik at kona skal få "luftet seg" litt også.

Han er så redd og har så vondt, og jeg syns så forferdelig synd på han :-(

I dag har han begynt på vival og morfin,og får sykehuseng hjem i morgen siden han ikke kommer seg til soverommet selv med hjelp...

Av erfaring fra andre i familien som har lidd samme skjebne,vet jeg at nå går det fort...

 

Det er så urettferdig, så ufortjent! Snille,gode onkel :-(

Og jeg kjenner at jeg ikke helt takler dette så bra :-(

Det er forferdelig å se han lide, jeg skulle av hele mitt hjerte hjulpet han,men jeg vet jeg ikke kan, og det gjør så vondt :-(

 

Sakte men sikkert ser vi han forsvinner, og raskt øker smerten hans... Det har gått så fort fra den friske,morsomme,blide og gode onkelen til den smertelidende,tynne,døende mannen :-( Han fortjener ikke dette, og jeg kjenner på en følelse av redsel,sorg,fortvilelse og sinne...

 

Redd fordi alle i slekta dør av denne faens dritten, og sint fordi staten nekter å hjelpe med behandling som kanskje kunne hjulpet han(og alle andre med kreft)...

 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget... Måtte bare få det ut et sted tror jeg...

 

En av de nærmeste dagene nå får jeg en tlf som jeg vet vil være forferdelig trist, og jeg bare griner 😢

 

Anonymous poster hash: bec88...8e7

[Anonym bruker]

Det er tøft. Men vær tilstede så mye du orker og han/de rundt orker. Om han er så dårlig at han ikke orker særlig selskap av andre så kanskje du kan være i huset, lage litt mat til de andre, gjøre slike praktiske ting, gi en klem.

 

Det er vanskelig å se noen forsvinne på den måten. Jeg tenker at det er viktig at han får så god smertelindring som mulig nå, så pass på at han får nok oppfølging på dette. Akkurat den biten ville gjerne vært litt enklere på sykehuset, men samtidig så er det så viktig for ham å dø hjemme at det ene kanskje veier opp det andre. Håper familien har god dialog med lege som følger ham opp og hjemmesykepleien.

 

Jeg har vært gjennom det samme, også mye kreft i familien. Husk at det viktigste er forebygging, forebygging og forebygging. Man er uansett ikke sikret, men man kan redusere risikoen for å få kreft drastisk ved de valgene man selv tar - og det er viktig at vi selv husker og også lærer våre barn. Kosthold og fysisk aktivitet, nok søvn og redusere stress.

Staten gir ikke alle medisiner, de er også noe trege ift. noen andre land vi kan sammenligne oss med. Samtidig så blir det dessverre en avveining hvor mye vi har råd til å bruke for å forlenge et sykt liv litt. Kynsisk og likevel nødvendig mtp. årene som kommer når vi må forvente å ikke ha like mye å rutte med. Derfor er også egeninnsatsen til hver og en av oss ekstra viktig. Så husk å formidle det til de rundt deg.

 

Om dere ikke har kontakt med kreftforeningen så kan det være en hjelp, pårørendegrupper. Mange kommuner har også kreftsykepleier som kan komme hjem til den syke og snakke med ham og familien, vet flere som har hatt god hjelp av en slik kreftsykepleier, også med tanke på angsten mange kjenner på. Om onkelen din har en tro så kan også en prest være en god samtalepartner for den angsten han føler for å dø. Vet også om ikke-troende som har fått mer fred etter å ha snakket med en prest. Prester er ofte gode til å møte personer i alvorlige livssituasjoner, uavhengig av tro eller ikke tro.

 

Håper dere familien greier å støtte hverandre. Det er hver sin tid å gråte, hver sin tid å støtte de andre. Det viktigste er å se hverandre og være der for hverandre.

 

Sender deg en god klem <3

Anonymous poster hash: 05f76...33f

[DesLykke08<3SepLykke12]

Jeg vet ikke, vil bare gi deg en klem❤

[Anonym bruker]

Høres ut som første punkt på programmet er å få ham bedre lindret, slik at tiden han har igjen blir lettere! Er det mulighet for at hjemmesykepleien kan legge inn smertepumpe? Får han nok morfin (smertestillende) ofte nok? Får han kvalmestillende?

 

Og blir dere rundt ivaretatt? Prest, kreftsykepleier?

 

Ta pauser, ikke få dårlig samvittighet over at du ikke er er hele tiden! Du skal ta vare på deg selv og! Det er og slitsomt for den som ligger der å være omgitt av mange mennesker hele tiden, så gi ham rom og hvile hvis han ønsker det.

 

Men, som sagt, det viktigste er at dere opplever at han blir lindret så godt som mulig.

 

Klem til deg i den vonde situasjonen du er i!

 

Anonymous poster hash: 3a200...d3a

[Anonym bruker]

Jeg kan anbefale morfinpumpe. Datteren min hadde det de siste tre mnd, og da hadde hun ingen smerter. Hjemmesykepleien kom 3 ganger i døgnet for å sjekke pumpa, ellers gjorde vi alt selv.

 

Han kommer til å bli ruset ned av morfinen, men det er bedre enn å ha det vondt. Sender deg en klem!❤️

 

Anonymous poster hash: f9fc6...4ae