kjærlighetssorg. hva hjelper?

[Anonym bruker]

skal flytte fra bf. han vil ikke mer. vi har et barn sammen,. 

 

gjør så vondt. trenger tips til hva som hjelper. 

 

 

Anonymous poster hash: b6cbd...e00

[Ylva og Mathilde]

Så leit! Det er så innmari vondt, og har dessverre ingen råd å komme med, annet enn trøsten at jeg tenker ikke et sekund lenger på folk jeg ikke har trodd jeg kan leve uten.

Hjernen vår er dessverre så forrædersk at den minner deg på alt som var positivt og alt du går glipp av, i stedet for å terpe på alt du kan være glad du slipper. Det er intenst verst de første 14 dagene, så er det ganske ille de neste 14 også, men så kan det begynne å lette litt. Kanskje du ikke tenker på ham før i lunsj-tiden? Om et halvt år tenker du kanskje ikke på ham en hel dag!

Fjern alle spor og påminnelser, skjul på sosiale medier osv.

God bedring, det går over, han var ikke den rette, nå har du endelig muligheten til å treffe den rette!

[Anonym bruker]

Huff, støtter hun over om å fjerne alle spor etter han.

 

Dette er sikkert et dårlig tips, men det hjalp for min del; å finne seg en uskyldig flørt å trøste seg med.

 

Anonymous poster hash: d1753...f99

[Marriet]

Helt enig med Ylva og Mathilde.

Det er skikkelig dritt når det står på, men det er lurt å prøve å skjerme seg mest mulig fra vedkommende. Forhold deg bare til han når du MÅ. Og se videre. Kos deg med barnet deres, nyt mindre klesvask, oppvask og generelt rot og ha masse tid og overskudd til venner og familie. Hold deg opptatt og ikke dyrk sorgen! Det er grusomt og det er lov å ha det grusomt, men det er lov å kose seg også. Ta vare på deg selv

[Anonym bruker]

Enig med de over!

Det ble slutt med min eks i april for 5 år siden og synes det at det var på våren hjalp: hadde stor glede av å være ute, gå turer, treffe venner, kunne sitte ute, holde meg opptatt. Kunne gjøre det jeg ville/barnet ville uten hans innvirkning.

Lykke til! Vet det gjør uendelig vondt!

Anonymous poster hash: 5b309...0ee

[Anonym bruker]

Det er en klisjé, men er likevel sant; tiden leger (nesten) alle sår.

 

Jeg var selv så langt nede etter et samlivsbrudd at jeg verken klarte å jobbe, sove eller forholde meg til omverdenen (hadde ikke barn). Jeg flyttet tilbake dit jeg opprinnelig er fra, og bodde hos foreldrene mine en stund. Bruddet kom helt ut av det blå, og helt uten forklaring. Jeg har ikke sett fyren siden.

 

Jeg gikk til lege og ba om henvisning til psykolog, for jeg var redd jeg kunne skade meg selv. Etter lang ventetid fikk jeg brev med beskjed om at jeg ikke ble prioritert til å få time.

 

Det eneste som hjalp meg var rett og slett tid. For hver dag tenkte jeg litt mindre på ham, og da jeg kom meg i ny jobb fire måneder etter bruddet, gikk det bedre.

 

Nå har det gått snart ti år. Jeg er gift og har to barn, og har aldri vært lykkeligere. Mannen jeg nå deler livet mitt med er en som jeg passer mye bedre sammen med, og jeg er utrolig glad vi fant hverandre. Jeg tenker sjelden eller aldri på ham som en gang knuste hjertet mitt, og som jeg trodde jeg ikke kunne leve uten.

 

Vil bare si til deg at det GÅR over. Selv om du ikke tror det nå, så er det sant. Sender deg en god klem.

 

Anonymous poster hash: 9e605...0b4