Hvilken rolle spiller egentlig en far i barnets liv?

[Anonym bruker]

Vanskelig å formulere overskrift, for jeg vet nesten ikke helt hva jeg lurer på. Men saken er den at jeg har en jente som dessverre kommer til å vokse opp uten sin far. Hun er enda så liten at hun kommer heller ikke til å huske hvem han er, annet enn gjennom bilder jeg kan vise henne og historier jeg kan fortelle. Jeg har lest litt om temaet, og ser at å vokse opp uten pappa kan resultere i blant annet lavere selvtillitt/selvbilde blant mye annet.

 

Jeg skjønner at ingen kan erstatte en pappa, men på en eller annen måte må jeg likevel ta på meg "begge rollene", og jeg lurer litt på om dere kan fortelle hva som er typisk far/datter-ting hjemme hos dere? 

Er det noen aktiviteter pappa tar ansvar for, både i hjemmet og ute? Noe jeg bør tenke på, i forhold til at datteren min ikke har far i livet sitt? 

 

Fortell gjerne alt dere kommer på. Jeg har selv vokst opp med et dårlig forhold til min far, så har ikke så mye erfaringer derfra heller. 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

[Anonym bruker]

Hun trenger deg;-) og vokser hun opp med kun deg er det det hun er vant til. Hun kommer nok til å savne en far etterhvert, men har inntrykk av at de savner det mest fordi andre har det. Hilsen ei mor som har vært 100% alene fra fødselen av. Det har gått som en drøm :-)

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

[Anonym bruker]

Hun trenger deg;-) og vokser hun opp med kun deg er det det hun er vant til. Hun kommer nok til å savne en far etterhvert, men har inntrykk av at de savner det mest fordi andre har det. Hilsen ei mor som har vært 100% alene fra fødselen av. Det har gått som en drøm :-)

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

 

Tusen takk for fint svar. Det var godt å høre at det har gått så bra med dere. Kan jeg spørre om når barnet ditt begynte å spørre etter pappaen? 

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

[Anonym bruker]

Når far er til stede og gjør "jobben sin" er han uvurderlig. Min eks gjør stort sett alt jeg gjør; han er virkelig fantastisk med ungene, både vår og min, men han er flinkere på de fysiske aktivitetene.

 

Når hun ikke kjenner annet enn å være alene med deg blir det en annen sak, det blir normalen for dere. Likevel vil hun jo, som noen nevnte, se at andre har en pappa, og kan ut i fra det kjenne på et savn etter hvert. Min jente møtte ikke sin far før hun var 7, og da hun var 3-4 snakket hun masse om pappa; at de hadde funnet på ting sammen, at han skulle hente henne i bhg. etc. Hvis livet gikk henne i mot og mamma var dust ropte hun etter pappa, noe som var vondt å se (jeg ble ikke såret, men lei meg på hennes vegne). Jeg lot henne snakke om ham så mye hun ville, men stoppet henne så snart det ble veldig konkret, som at han skulle hente henne, og forklarte at det nok ikke gikk.

 

Er far død, eller "bare" fraværende? Tenker nesten det er enklere (merk enklere, ikke bedre) om han er død, om det da ikke er håp om at han stiller opp senere. Det er så konkret, og man kan trygt fortelle historier, vise bilder og fortelle at pappa er glad i dem og ville vært stolt. Man må være mye mer forsiktig når han er der ute et sted, slik at man ikke bygger opp et bilde av pappa som er helt feil og som bare bringer skuffelse om han skulle dukke opp igjen.

 

Jeg var heldig i og med at far kom på banen etter hvert, og selv om han stort sett er fraværende er han en kjærlig pappa når de først er sammen, hun trenger aldri tvile på at han er glad i henne. Jeg tror kanskje ikke han kjenner det samme båndet som jeg har til henne, til det har han nok mistet for mye tid, men han ser at hun trenger den bekreftelsen, og gir den til henne i rikelig monn, noe jeg er veldig takknemlig for (det er en litt spesiell forhistorie som gjør at jeg er glad for alt han kan stille opp med). Hun glorifiserer nok pappa litt, og det er greit. Jeg lurer jo veldig på hvordan forholdet til far vil bli etter hvert når hun kanskje innser at han ikke akkurat stiller opp så mye, men jeg gjør mitt beste for å forklare uten å hverken svartmale eller unnskylde far for mye.

Anonymous poster hash: eea88...c72

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for fint svar. Det var godt å høre at det har gått så bra med dere. Kan jeg spørre om når barnet ditt begynte å spørre etter pappaen?

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

Hun var ikke mer enn 2-3 år. Årsaken til at han ikke var der var rus og han døde etter noen år. Jeg var så ærlig som jeg kunne være med en 3 åring og sa at han var syk og klarte ikke passe på noen, ikke engang seg selv. Da han døde var det på en måte lettere, for da var det så endelig. Hun reagerte veldig (hun hadde jo møtt han noen ganger) , men det har gått fint:-) jeg aldri kompensert for at hun ikke har hatt en far, men man må kanskje være ekstra sterk eneste:) dette går nok så fint! Og dette med dårlig selvtillit/ lav selvfølelse stemmer iallefall ikke med jenta mi.. Hehe;-)

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

[Anonym bruker]

Hun var ikke mer enn 2-3 år. Årsaken til at han ikke var der var rus og han døde etter noen år. Jeg var så ærlig som jeg kunne være med en 3 åring og sa at han var syk og klarte ikke passe på noen, ikke engang seg selv. Da han døde var det på en måte lettere, for da var det så endelig. Hun reagerte veldig (hun hadde jo møtt han noen ganger) , men det har gått fint:-) jeg aldri kompensert for at hun ikke har hatt en far, men man må kanskje være ekstra sterk eneste:) dette går nok så fint! Og dette med dårlig selvtillit/ lav selvfølelse stemmer iallefall ikke med jenta mi.. Hehe;-)

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

 

 

Uff, jeg håper det går like bra her! :-)

 

Her er far i live og egentlig "oppegående" i form av at han har jobb, ingen rus eller alkoholproblemer eller lignende. Men han har valgt bort datteren vår for sin nye familie. Han sier han er glad i henne likevel, og det har jeg også fått inntrykk av. Men som han sier selv, så fungerer det ikke med hans nye familie (de er muslimer og dette "mine,dine våre" systemet er visst ikke like godtatt der som i vår kultur). 

 

Men du som har litt erfaring med en far som ikke er tilstede, jeg lurer på en ting til, om du kunne tatt deg bryet med å svare hva du tenker om det her :-)

 

Pappaen nevnte nemlig tidligere at han kunne jo møte henne i blant uten at noen vet det. På grunn av avstanden mellom oss vil nok dette i praksis bety at han treffer henne et par timer i året, uten at hans foreldre, kone eller fremtidige barn får vite noe om det. Da han sa dette var jeg så forbanna fordi han sa at han ikke ville ha noe forhold til henne lengre, at jeg skreik at "Det kan du bare drite i, om det er sånn du føler det har hun det ti ganger bedre uten deg".

 

Men nå har jeg begynt å tenke, er det kanskje bedre om hun får møte han ca en gang i året? Eller vil det bare forverre situasjonen? 

Uff, jeg vil så gjerne gjøre det som er best for henne, men vanskelig å vite hva det er! I tillegg tenker jeg på, hva skulle jeg eventuelt sagt når hun spør hvorfor hun ikke kan treffe han oftere en en gang i året... 

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

[Anonym bruker]

 

Uff, jeg håper det går like bra her! :-)

 

Her er far i live og egentlig "oppegående" i form av at han har jobb, ingen rus eller alkoholproblemer eller lignende. Men han har valgt bort datteren vår for sin nye familie. Han sier han er glad i henne likevel, og det har jeg også fått inntrykk av. Men som han sier selv, så fungerer det ikke med hans nye familie (de er muslimer og dette "mine,dine våre" systemet er visst ikke like godtatt der som i vår kultur).

 

Men du som har litt erfaring med en far som ikke er tilstede, jeg lurer på en ting til, om du kunne tatt deg bryet med å svare hva du tenker om det her :-)

 

Pappaen nevnte nemlig tidligere at han kunne jo møte henne i blant uten at noen vet det. På grunn av avstanden mellom oss vil nok dette i praksis bety at han treffer henne et par timer i året, uten at hans foreldre, kone eller fremtidige barn får vite noe om det. Da han sa dette var jeg så forbanna fordi han sa at han ikke ville ha noe forhold til henne lengre, at jeg skreik at "Det kan du bare drite i, om det er sånn du føler det har hun det ti ganger bedre uten deg".

 

Men nå har jeg begynt å tenke, er det kanskje bedre om hun får møte han ca en gang i året? Eller vil det bare forverre situasjonen?

Uff, jeg vil så gjerne gjøre det som er best for henne, men vanskelig å vite hva det er! I tillegg tenker jeg på, hva skulle jeg eventuelt sagt når hun spør hvorfor hun ikke kan treffe han oftere en en gang i året...

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

Uff, den var litt vanskelig. På ene siden så er det jo veldig bra at hun får sett og bli kjent med opphavet sitt. Men på en annen side så er 1 gang i året utrolig lite og kanskje birdar til en vondt savn? Kan du ikke spørre helsestasjon eller noen?

 

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

[Anonym bruker]

 

Når far er til stede og gjør "jobben sin" er han uvurderlig. Min eks gjør stort sett alt jeg gjør; han er virkelig fantastisk med ungene, både vår og min, men han er flinkere på de fysiske aktivitetene.

 

Når hun ikke kjenner annet enn å være alene med deg blir det en annen sak, det blir normalen for dere. Likevel vil hun jo, som noen nevnte, se at andre har en pappa, og kan ut i fra det kjenne på et savn etter hvert. Min jente møtte ikke sin far før hun var 7, og da hun var 3-4 snakket hun masse om pappa; at de hadde funnet på ting sammen, at han skulle hente henne i bhg. etc. Hvis livet gikk henne i mot og mamma var dust ropte hun etter pappa, noe som var vondt å se (jeg ble ikke såret, men lei meg på hennes vegne). Jeg lot henne snakke om ham så mye hun ville, men stoppet henne så snart det ble veldig konkret, som at han skulle hente henne, og forklarte at det nok ikke gikk.

 

Er far død, eller "bare" fraværende? Tenker nesten det er enklere (merk enklere, ikke bedre) om han er død, om det da ikke er håp om at han stiller opp senere. Det er så konkret, og man kan trygt fortelle historier, vise bilder og fortelle at pappa er glad i dem og ville vært stolt. Man må være mye mer forsiktig når han er der ute et sted, slik at man ikke bygger opp et bilde av pappa som er helt feil og som bare bringer skuffelse om han skulle dukke opp igjen.

 

Jeg var heldig i og med at far kom på banen etter hvert, og selv om han stort sett er fraværende er han en kjærlig pappa når de først er sammen, hun trenger aldri tvile på at han er glad i henne. Jeg tror kanskje ikke han kjenner det samme båndet som jeg har til henne, til det har han nok mistet for mye tid, men han ser at hun trenger den bekreftelsen, og gir den til henne i rikelig monn, noe jeg er veldig takknemlig for (det er en litt spesiell forhistorie som gjør at jeg er glad for alt han kan stille opp med). Hun glorifiserer nok pappa litt, og det er greit. Jeg lurer jo veldig på hvordan forholdet til far vil bli etter hvert når hun kanskje innser at han ikke akkurat stiller opp så mye, men jeg gjør mitt beste for å forklare uten å hverken svartmale eller unnskylde far for mye.

 

Anonymous poster hash: eea88...c72

 

 

Takk for langt og utfyllende svar! Far er ikke død, han har "bare" valgt henne bort for sin nye familie, så håpet om at han skal komme på banen igjen er nok der hos meg, og jeg er redd for at datteren min vil håpe det samme, i og med at jeg innerst inne tviler på at det skjer

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

[Anonym bruker]

Uff, den var litt vanskelig. På ene siden så er det jo veldig bra at hun får sett og bli kjent med opphavet sitt. Men på en annen side så er 1 gang i året utrolig lite og kanskje birdar til en vondt savn? Kan du ikke spørre helsestasjon eller noen?

 

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

 

Jeg tenker helt likt som deg! Jeg er så redd for at hun da ender opp med å savne pappaen i et helt år, og ser for meg noen katastrofale uker i ettertid av det årlige møtet mellom dem. Spesielt når hun ser at de andre barna i barnehagen blir hentet av pappa og sitter på skuldrene til pappa ut døra. Da tenker hun nok på pappan sin, som hun ser en gang i året og som aldri vil kunne hente i barnehagen og ta henne med hjem til familien. Samtidig vil det nok, som du sier, være bra at hun får bli kjent med han og se hvor/hvem hun kommer fra. Vanskelig situasjon det her, jeg får prøve på helsestasjonen. Takk for svar :-) 

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

[Anonym bruker]

Dere klarer dere nok veldig godt uansett:-) bare fortsett å være der for henne og vær sterk!! Du virker som en fin mamma som vil det beste for barnet sitt. Lykke til og god klem:)

 

Anonymous poster hash: 41b29...78d

[Anonym bruker]

Faren min døde da jeg var liten. Så mamma var alene med meg. Jeg savnet av og til å ha en pappa der, husket han ikke så godt, men så på venner som hadde sin pappa. Så savnet mitt var ikke reelt, jeg manglet ikke noe! Jeg savnet det fordi andre hadde det.

Jeg var heldig, for vi bodde nærme pappa sine brødre, han ene tok utrolig godt vare på meg, tok meg med på tur, snekre, male.. Ja, alle "pappating" (som egentlig moren min drev med også ) men det som var viktig for meg, ser jeg nå senere, er kanskje menns måte å tenke på... at de er mer praktiske enn oss damer, tar litt lettere på ting... dette var en "gave" jeg fikk av min onkel...

Mitt største ønske i verden var at mamma skulle gifte seg med onkel hehe... (Som selvfølgelig ikke skjedde)

Jeg hadde det helt fint med bare mamma. Hun brettet opp armene og sto på for å gi meg et så godt liv hun kunne, og det klarte hun med glans! Masse trygghet, masse tålmodighet og et hav av kjærlighet, da trenger man ikke mer

Jeg savner mer en pappa nå i voksen alder. En jeg kan ringe og skravle litt med, en som kan komme å hjelpe meg med "pappating" (snekre litt, skru litt) men for all del, jeg har vokst opp med en handy mamma og klarer meg fint selv, savner nok ideén om en pappa mest. Og aller aller mest savner jeg en morfar til barna mine

Men vi har det fint

 

Anonymous poster hash: 55cf0...813

[Anonym bruker]

La henne møte pappaen!

 

Be han skrive til henne noen ganger i året og la han møte henne.

 

De barna som overhodet ikke har kontakt med sin far lager seg gjerne en fantasipappa og det kan også bli veldig galt, da dagdrømmer og fantaserer de som bare barn kan gjøre og min mening er at de har et realistisk bilde av pappa

 

Anonymous poster hash: ce7f2...43d

[Anonym bruker]

La henne møte pappaen!

 

Be han skrive til henne noen ganger i året og la han møte henne.

 

De barna som overhodet ikke har kontakt med sin far lager seg gjerne en fantasipappa og det kan også bli veldig galt, da dagdrømmer og fantaserer de som bare barn kan gjøre og min mening er at de har et realistisk bilde av pappa

 

Anonymous poster hash: ce7f2...43d

Min mening er at det er BEDRE de har et realistisk bilde av pappa

 

 

Anonymous poster hash: ce7f2...43d

[Superdolly]

Dette er vanskelig. På den ene siden er det viktig at hun får treffe og bli kjent med faren sin. Også fordi hun etter hvert skal kunne se at han ikke en misforstått "prins" som blir hindret av slemme deg. Noen ganger lager barn seg slike fantasier om fraværende foreldre; De er tvers igjennom fantastiske og perfekte på alle måter. Og den de bor med, som har den daglige jobben og må sette alle de kjipe grensene (rydd rommet ditt, puss tennene dine, gjør lekser, ikke noe sjokolade før middagen), bli gjerne som trollet i eventyret. Den slemme, den som har skylden for at barnet og pappa ikke treffes.

 

På den andre siden er det fryktelig lite å avspise et barn med noen få timer i året. Og hun kan fort få reaksjoner i etterkant, sorg og sinne.

 

Og uansett hvilken løsning du velger risikerer du også at hun tar på seg skylden og tenker at det er noe galt med henne og at det er derfor hun ikke får treffe pappa.

 

Så søk hjelp fra fagfolk. Start gjerne på helsestasjonen, men jeg foreslår at du tar en samtale uten henne for å få lagt frem saken.

[Anonym bruker]

Å møte pappa en gang i året kan være fint, og det kan være katastrofe. Å vokse opp helt uten far kan være fint, og det kan være katastrofe. Det hele koker ned til hva DU gjør og sier, og hvordan du fremstiller hennes rolle, en fars rolle og din egen. Ikke bare via ord, men også i holdninger, handlinger og følelser.

 

Jeg hater å måtte si dette, men det skinner altfor tydelig igjennom at DU ser på dette som en sorg og et tap, og at DU syns synd på henne, at DU forventer negative konsekvenser og lavere selvbilde, og at du panisk vil gå i gang med snekring og fisketurer for å erstatte far. Og det er dødfødt.

 

Jeg har en 17-åring som vokste opp med at far valgte ham bort. Jeg visste det allerede da barnet var baby, og bestemte meg der og da for at dette faktisk ikke var noen tragedie. Mitt raseri mot faren "skrev jeg av meg" i en dagbok, kastet den og gikk videre.

 

Man må tenke som så: dette har millioner av kvinner gjort før. I mange samfunn har det vært like vanlig å ikke ha en far som å ha en. I mange generasjoner før oss har kvinner vært krigsenker, tenk bare på 1.verdenskrig og den masseutryddelsen av menn som foregikk da? Da var det jo vanligere å være enke enn å ha en levende mann... Så en far kan bety alt, og en far kan bety ingenting. Det du aller først må kvitte deg med, er ideen om hvor annerledes hennes oppvekst *kunne* ha vært. Den blir som den blir, den blir hva du gjør den til.

 

Helt konkrete råd fra meg er:

Ikke dyrk pappa og snakk masse om ham eller om det årlige besøket, ikke framstill ham som en flott og fantastisk fyr som tilfeldigvis slumper til å ikke være her. Da mater du fantasiene.

 

Ikke sitt hjemme og vent på at noe skal skje. Skaff deg venner, kontakter, barnevakter og eventuelt også kjærester. At hun vokser opp uten far betyr vel ikke at hun skal måtte gå uten stefar?

 

Bruk andre gode voksne i ditt nettverk. Du kan ikke være både far og mor, du er bare mor. Men en onkel eller bestefar er også en viktig voksen.

 

Anonymous poster hash: 5f483...39e

[Anonym bruker]

Å møte pappa en gang i året kan være fint, og det kan være katastrofe. Å vokse opp helt uten far kan være fint, og det kan være katastrofe. Det hele koker ned til hva DU gjør og sier, og hvordan du fremstiller hennes rolle, en fars rolle og din egen. Ikke bare via ord, men også i holdninger, handlinger og følelser.

 

Jeg hater å måtte si dette, men det skinner altfor tydelig igjennom at DU ser på dette som en sorg og et tap, og at DU syns synd på henne, at DU forventer negative konsekvenser og lavere selvbilde, og at du panisk vil gå i gang med snekring og fisketurer for å erstatte far. Og det er dødfødt.

 

Jeg har en 17-åring som vokste opp med at far valgte ham bort. Jeg visste det allerede da barnet var baby, og bestemte meg der og da for at dette faktisk ikke var noen tragedie. Mitt raseri mot faren "skrev jeg av meg" i en dagbok, kastet den og gikk videre.

 

Man må tenke som så: dette har millioner av kvinner gjort før. I mange samfunn har det vært like vanlig å ikke ha en far som å ha en. I mange generasjoner før oss har kvinner vært krigsenker, tenk bare på 1.verdenskrig og den masseutryddelsen av menn som foregikk da? Da var det jo vanligere å være enke enn å ha en levende mann... Så en far kan bety alt, og en far kan bety ingenting. Det du aller først må kvitte deg med, er ideen om hvor annerledes hennes oppvekst *kunne* ha vært. Den blir som den blir, den blir hva du gjør den til.

 

Helt konkrete råd fra meg er:

Ikke dyrk pappa og snakk masse om ham eller om det årlige besøket, ikke framstill ham som en flott og fantastisk fyr som tilfeldigvis slumper til å ikke være her. Da mater du fantasiene.

 

Ikke sitt hjemme og vent på at noe skal skje. Skaff deg venner, kontakter, barnevakter og eventuelt også kjærester. At hun vokser opp uten far betyr vel ikke at hun skal måtte gå uten stefar?

 

Bruk andre gode voksne i ditt nettverk. Du kan ikke være både far og mor, du er bare mor. Men en onkel eller bestefar er også en viktig voksen.

 

Anonymous poster hash: 5f483...39e

 

 

Du har nok rett i det ja, at hittil er det nok jeg som føler litt på sorgen for henne ja. Spesielt i og med at hun har så få menn i livet sitt fra før. De få hun har bor langt unna, så som du sier så står jeg litt klar med hammer og fiskestang

 

Jeg har helt tro på at hun kan ha det helt fint sammen med bare meg, men jeg forventer nok at savnet etter pappa kommer en dag. Eller, savnet etter den hun tror pappa er, og ser at de andre barna har. Forhåpentligvis kommer det en god og ansvarsfull stepappa inn i bildet etterhvert, men hittil har jeg ingen i sikte.

 

Mener du forresten at jeg skal la være å snakke om pappaen i det hele og store, men la han treffe henne en gang i året? Eller misforstod jeg? Alt av råd taes i mot! 

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

[Anonym bruker]

 

Du har nok rett i det ja, at hittil er det nok jeg som føler litt på sorgen for henne ja. Spesielt i og med at hun har så få menn i livet sitt fra før. De få hun har bor langt unna, så som du sier så står jeg litt klar med hammer og fiskestang

 

Jeg har helt tro på at hun kan ha det helt fint sammen med bare meg, men jeg forventer nok at savnet etter pappa kommer en dag. Eller, savnet etter den hun tror pappa er, og ser at de andre barna har. Forhåpentligvis kommer det en god og ansvarsfull stepappa inn i bildet etterhvert, men hittil har jeg ingen i sikte.

 

Mener du forresten at jeg skal la være å snakke om pappaen i det hele og store, men la han treffe henne en gang i året? Eller misforstod jeg? Alt av råd taes i mot!

 

Anonymous poster hash: d4919...0fa

Å snakke om ham er normalt, de gangene det kommer opp naturlig. Å svare på spørsmål er også rett og riktig.

 

Men noen mødre legger en masse arbeid ned i f eks å fortelle barna at "pappa ER glad i deg, selv om han aldri er på besøk", eller "pappa savner deg like mye som du savner ham". Det er DA barnet får lavt selvbilde og personlige problemer! For det som sies rimer ikke med det som blir gjort, og barnet merker det. Da kommer hatet mot dem som nekter dem å sees, og det kan bli du. Eller skuffelsen over at han ikke er så fantastisk når de først sees.

 

Svar på alle spørsmål, og gjerne i bittelitt forblommede vendinger, men ikke rosemal ting. Om du ikke vet, si du ikke vet.

 

Anonymous poster hash: 5f483...39e

[Gjest Jigglewiggle]

Tråden er ryddet for personhets/uthengning av navngitt person.

 

JW, brukermoderator

[Iiiiik]

Hennes livsbelastning er jo at hun har en far som prioriterer sin nye familie fremfor henne. Du har sannsynligvis dårlig samvittighet fordi du har fått barn med en sånn fyr - at du ga henne en sånn far.

 

Mitt råd er at du prøver å tenke at du ikke må ta de rette valgene for resten av livet nå. Kanskje møter du verdens flotteste mann om noen måneder og sånn sett gir jenta di en fin farsfigur. Kanskje ombestemmer faren seg og finner en ordning med sin nye familie og opprettholder et tett samvær. Kanskje sklir han helt vekk. Uansett kan du bare gjøre det du kan gjøre. Vær en god mor, svar på det hun spør om, og prøv å skjerme henne fra din egen skuffelse og frustrasjon. Barn som vokser opp med bare én forelder har på gruppenivå litt flere vansker enn andre, men det går supert med mange!

[Anonym bruker]

Min venninne mistet mannen og barnet hennes mistet faren pga narkotika par år etter at barnet ble født. Hennes far steppet inn både som besteforelder og en slags fars figur til gutten. Det går veldig bra med barnet. Forfaren henter i barnehagen,tar han med på turer osv. I følge min erfaring var faren min av uvurderlig betydning. Jeg var hans prinsesse,vi har veldig nær forhold. Det viktigste for meg at han viste nærhet samt ga meg et push der det trengtes. Om jeg var feks usikker i fotball,han pushet meg med "selvsagt kan du klare det" osv. Som noen sa,menn ser praktisk på problemene og finner løsninger så der mora mi var der for meg følelsemessig,var faren mi der ideemessig. Dattera di trenger en farsfigur,kort sagt.

 

Anonymous poster hash: f5141...8d1

[Gjest Antarctica]

Min venninne mistet mannen og barnet hennes mistet faren pga narkotika par år etter at barnet ble født. Hennes far steppet inn både som besteforelder og en slags fars figur til gutten. Det går veldig bra med barnet. Forfaren henter i barnehagen,tar han med på turer osv. I følge min erfaring var faren min av uvurderlig betydning. Jeg var hans prinsesse,vi har veldig nær forhold. Det viktigste for meg at han viste nærhet samt ga meg et push der det trengtes. Om jeg var feks usikker i fotball,han pushet meg med "selvsagt kan du klare det" osv. Som noen sa,menn ser praktisk på problemene og finner løsninger så der mora mi var der for meg følelsemessig,var faren mi der ideemessig. Dattera di trenger en farsfigur,kort sagt.

 

Anonymous poster hash: f5141...8d1

Nei, hun trenger trygge, gode voksne, uansett kjønn, og kjærlighet og omsorg fra dem.