Jeg vil gå fra mannen

[Anonym bruker]

Men jeg klarer ikke tanken på samvæsordning. Vil ha barna fulltid hos meg. Jeg tror jeg får bli i forholdet til barna er voksne.

Skjønner hvorfor folk velger å bli aleneforeldre, det er en kunst å leve to sammen.

 

Anonymous poster hash: 9875d...15a

[Anonym bruker]

Men jeg klarer ikke tanken på samvæsordning. Vil ha barna fulltid hos meg. Jeg tror jeg får bli i forholdet til barna er voksne.

Skjønner hvorfor folk velger å bli aleneforeldre, det er en kunst å leve to sammen.

 

Anonymous poster hash: 9875d...15a

Da er det bedre at du holder deg i forholdet til ungene flytter hjemme ifra.. Enten det eller starter å sette barnas beste først når du går fra han.. De har to foreldre, ikke bare deg, de elsker dere begge, de har rett til å være med dere begge.

 

Anonymous poster hash: 646bb...c9f

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt.

Jeg kunne bodd med barnefaren for å få være mer med barna.

Vi hadde et ekstremt platonisk forhold til slutt, vi var som bror og søster.

Dette kunne jeg levd med, men ikke han (full forståelse for det også)

Så nå har vi barna 50/50, jeg synes det er FORFERDELIG! Jeg føler jeg går glipp av halvparten av livet til barna ;( jeg har ikke den samme kontakten med de lengre. Vi snakkes på Tlf og mld, men dette er jo ikke det samme.

Dette er det vondeste jeg har opplevd

 

Anonymous poster hash: d90ca...e2f

[Anonym bruker]

Her har jeg valgt å holde sammen med mannen. Til tross for tidligere affære på si fra hans side, null seksuell interesse i meg som partner (med den konsekvens at jeg er tvunget til å leve i sølibat) og manglende empati til meg (ikke til barna), tenker jeg at jeg klarer da virkelig å holde ut i 16-17 år til. Å begynne med sex igjen som nesten 50-åring blir veldig stor overgang for meg, men jeg orker ikke å dele barna. Basert på hans ekser og den dama han hadde affære med, mangler han evne til å velge en dame som kan være god stemor til barna mine. Hvis han går, ja, det får jeg ikke gjort noe med. Men så lenge ballen ligger på min banehalvdel og han er fornøyd med tilværelsen slik den er nå, så har jeg bestemt meg for at jeg blir.

Anonymous poster hash: 30e44...b87

[Anonym bruker]

 

Men jeg klarer ikke tanken på samvæsordning. Vil ha barna fulltid hos meg. Jeg tror jeg får bli i forholdet til barna er voksne.

Skjønner hvorfor folk velger å bli aleneforeldre, det er en kunst å leve to sammen.

 

Anonymous poster hash: 9875d...15a

Da er det bedre at du holder deg i forholdet til ungene flytter hjemme ifra.. Enten det eller starter å sette barnas beste først når du går fra han.. De har to foreldre, ikke bare deg, de elsker dere begge, de har rett til å være med dere begge.

 

Anonymous poster hash: 646bb...c9f

Jeg er fullt klar over det. Dette er grunnen til hvorfor jeg ikke har gått.

Jeg vet det ville blitt store problemer under samvær med far ettersom han ikke klarer å kle barna, dusje/bade dem, bare er inne og ser tv, ikke vil ta dem med ut på aktiviteter, ikke har noen kunnskap om kosthold og ikke klarer å styre økonomi, hygiene i hjemmet eller andre praktiske ting alene (bil på service f.eks).

Det er likevel ikke grunn nok til fullt samvær hos meg og da har jeg ikke noe valg. Jeg må bli. Heller være ulykkelig enn at barna må lide pga udugelig far

 

Anonymous poster hash: 9875d...15a

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt.

Jeg kunne bodd med barnefaren for å få være mer med barna.

Vi hadde et ekstremt platonisk forhold til slutt, vi var som bror og søster.

Dette kunne jeg levd med, men ikke han (full forståelse for det også)

Så nå har vi barna 50/50, jeg synes det er FORFERDELIG! Jeg føler jeg går glipp av halvparten av livet til barna ;( jeg har ikke den samme kontakten med de lengre. Vi snakkes på Tlf og mld, men dette er jo ikke det samme.

Dette er det vondeste jeg har opplevd

 

Anonymous poster hash: d90ca...e2f

Jeg føler med deg. Det er virkelig noe jeg ikke ønsker.

 

Anonymous poster hash: 9875d...15a

[Anonym bruker]

 

Her har jeg valgt å holde sammen med mannen. Til tross for tidligere affære på si fra hans side, null seksuell interesse i meg som partner (med den konsekvens at jeg er tvunget til å leve i sølibat) og manglende empati til meg (ikke til barna), tenker jeg at jeg klarer da virkelig å holde ut i 16-17 år til. Å begynne med sex igjen som nesten 50-åring blir veldig stor overgang for meg, men jeg orker ikke å dele barna. Basert på hans ekser og den dama han hadde affære med, mangler han evne til å velge en dame som kan være god stemor til barna mine. Hvis han går, ja, det får jeg ikke gjort noe med. Men så lenge ballen ligger på min banehalvdel og han er fornøyd med tilværelsen slik den er nå, så har jeg bestemt meg for at jeg blir.

 

Anonymous poster hash: 30e44...b87

Du har min fulle medfølelse.

 

Anonymous poster hash: 9875d...15a