I dag er det den internasjonale Downs-syndrom dagen

[Anonym bruker]

Gratulerer så mye til alle fantastiske mennesker med Downs-syndrom og familiene deres.

Jeg leste en artikkel i dag ang denne dagen. Der står det at 9 av 10 tar abort om de finner ut at babyen har Downs-syndrom. For meg er dette skremmende tall. Vi er alle mennesker, vi er alle like mye verdt, og vi som foreldre burde være takknemlige for det barnet som kommer, ikke henge oss på det sorteringssamfunnet vi nå lever i.

Kanskje litt hard og dømmende her, men 9 av 10 er alt for mye

 

Anonymous poster hash: 5fb68...3e9

[Anonym bruker]

Kan du med hånden på hjerte si at du ikke hadde tatt abort i en slik situasjon? Jeg syns egentlig det vitner om uvitenhet om hva det innebærer å ha et barn med down syndrom. Det blir ikke nødvendigvis så "solskinnende" som man ser på tangerudbakken.

 

Anonymous poster hash: 09dba...2cb

[Anonym bruker]

Kan du med hånden på hjerte si at du ikke hadde tatt abort i en slik situasjon? Jeg syns egentlig det vitner om uvitenhet om hva det innebærer å ha et barn med down syndrom. Det blir ikke nødvendigvis så "solskinnende" som man ser på tangerudbakken.

 

Anonymous poster hash: 09dba...2cb

Ja, jeg kan med hånden på hjertet si det.

Jeg er fullstendig klar over hva det innebærer å få et barn med down syndrom, jeg tror ikke det er sang og dans dagen lang, langt derifra. Jeg vet at de blir født med varierende grad av alvorlige følgesykdommer, og jeg vet og ser hver dag hvor hard hverdag man kan ha med et sykt barn.

Jeg kan allikevel, med hånden på hjertet si at for meg er et menneske et menneske, og alle er velkommen til meg, uansett sykdom, syndrom el mangler...

Jeg syntes 9 av 10 var alt for høyt tall.

 

Anonymous poster hash: 5fb68...3e9

[Anonym bruker]

DS er en av veldig få diagnoser som kvalifiserer til senabort. Det sier sitt om hvor belastende diagnosen er. Ikke primært for foreldrene, selvsagt (!), men for personen med en såpass krevende diagnose.

 

Man ser de velfungerende personene med DS og blir sjarmert av deres likefremme og barnlige vesen. Det man ikke ser er alle dem som sliter med svært alvorlige tilleggsdiagnoser som påfører dem både fysisk og psykisk smerte livet gjennom.

 

Jeg fikk påvist foster med trisomi 21 og var i kontakt med både leger og foresatte. Rådene var overraskende klare når jeg spurte direkte. De aller, aller fleste, altså av de som hadde DS barn selv, mente at diagnosen kvalifiserte til senabort. Det syntes jeg var veldig sterkt og etter en grundig vurdering valgte vi å ta abort i uke 15.

 

Selvsagt ikke mest på grunnlag av at vi hadde fått store utfordringer med å følge opp barnet, men med tanke på at det var stor sannsynlighet for at barnet ville få dårlig livskvalitet. Det var et valg som ikke ble tatt av egoisktiske grunne og vi sørger over det som ikke ble et barn.

 

At du er den ene av ti som velger annerledes er helt greit, men vær forsiktig med å dømme dem som tar et annet valg.

 

Anonymous poster hash: 4b624...e92

[Gjest Jigglewiggle]

Tråden er moderert i henhold til regelen;

 

* Hatefullt innhold mot en folkegruppe, religion, livssyn, legning eller rase. Moderatorene forholder seg til Straffelovens paragraf 185

 

JW, brukermoderator

[Anonym bruker]

Jeg har selv sett hvordan det påvirker familier og de eldre søsknene om en får et barn med diagnose ( downs osv) og ville heller prioritert de barna jeg har enn å påvirke familien såpass radikalt og negativt med å bevisst bære frem et sykt barn( ja, for mange med downs har tilleggsykdommer ) som vil kreve spesialbehandling resten av livet

 

Anonymous poster hash: 6eb5a...324

[Anonym bruker]

DS er en av veldig få diagnoser som kvalifiserer til senabort. Det sier sitt om hvor belastende diagnosen er. Ikke primært for foreldrene, selvsagt (!), men for personen med en såpass krevende diagnose.

 

Man ser de velfungerende personene med DS og blir sjarmert av deres likefremme og barnlige vesen. Det man ikke ser er alle dem som sliter med svært alvorlige tilleggsdiagnoser som påfører dem både fysisk og psykisk smerte livet gjennom.

 

Jeg fikk påvist foster med trisomi 21 og var i kontakt med både leger og foresatte. Rådene var overraskende klare når jeg spurte direkte. De aller, aller fleste, altså av de som hadde DS barn selv, mente at diagnosen kvalifiserte til senabort. Det syntes jeg var veldig sterkt og etter en grundig vurdering valgte vi å ta abort i uke 15.

 

Selvsagt ikke mest på grunnlag av at vi hadde fått store utfordringer med å følge opp barnet, men med tanke på at det var stor sannsynlighet for at barnet ville få dårlig livskvalitet. Det var et valg som ikke ble tatt av egoisktiske grunne og vi sørger over det som ikke ble et barn.

 

At du er den ene av ti som velger annerledes er helt greit, men vær forsiktig med å dømme dem som tar et annet valg.

 

Anonymous poster hash: 4b624...e92

Innlegget mitt var ikke ment dømmende, jeg sa at 9 av 10 var mye.

Jeg skrev ikke et innlegg uten forståelse for at folk velger som de gjør.

Men fortsatt, statistikken er skremmende høy.

Hva blir det neste vi kan velge bort? Vi kan allerede (i noen land) velge kjønn.

Kan vi snart velge bort barn med autisme, barn som har fysisk funksjonshemming?

Jeg dømmer ingen av de ni i den statistikken. Folk velger som de vil, folk tar som regel valg som er bra for seg selv, eller barnet de venter.

Men når det er sagt, jeg tror langt fler enn ett barn med Downs -syndrom hadde fått et godt liv. Jeg tror langt mer enn ett foreldrepar hadde fått ett fint liv med et barn med DS.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5fb68...3e9

[Gjest Jigglewiggle]

Vil bare minne om å vise respekt for hverandre som mennesker, ikke spore av en tråd som er ment koselig med å diskutere på en respektløs måte. Husk at dere diskuterer mennesker med følelser og tanker.

 

JW, brukermoderator

[Anonym bruker]

Jeg tror man skal være forsiktig i en slik debatt. Jeg tror INGEN gjør en lett avgjørelse om de skal beholde eller ikke beholde. Og det skal vi respektere.

Anonymous poster hash: 54ed8...dcf

[Anonym bruker]

 

DS er en av veldig få diagnoser som kvalifiserer til senabort. Det sier sitt om hvor belastende diagnosen er. Ikke primært for foreldrene, selvsagt (!), men for personen med en såpass krevende diagnose.

 

Man ser de velfungerende personene med DS og blir sjarmert av deres likefremme og barnlige vesen. Det man ikke ser er alle dem som sliter med svært alvorlige tilleggsdiagnoser som påfører dem både fysisk og psykisk smerte livet gjennom.

 

Jeg fikk påvist foster med trisomi 21 og var i kontakt med både leger og foresatte. Rådene var overraskende klare når jeg spurte direkte. De aller, aller fleste, altså av de som hadde DS barn selv, mente at diagnosen kvalifiserte til senabort. Det syntes jeg var veldig sterkt og etter en grundig vurdering valgte vi å ta abort i uke 15.

 

Selvsagt ikke mest på grunnlag av at vi hadde fått store utfordringer med å følge opp barnet, men med tanke på at det var stor sannsynlighet for at barnet ville få dårlig livskvalitet. Det var et valg som ikke ble tatt av egoisktiske grunne og vi sørger over det som ikke ble et barn.

 

At du er den ene av ti som velger annerledes er helt greit, men vær forsiktig med å dømme dem som tar et annet valg.

 

Anonymous poster hash: 4b624...e92

Innlegget mitt var ikke ment dømmende, jeg sa at 9 av 10 var mye.

Jeg skrev ikke et innlegg uten forståelse for at folk velger som de gjør.

Men fortsatt, statistikken er skremmende høy.

Hva blir det neste vi kan velge bort? Vi kan allerede (i noen land) velge kjønn.

Kan vi snart velge bort barn med autisme, barn som har fysisk funksjonshemming?

Jeg dømmer ingen av de ni i den statistikken. Folk velger som de vil, folk tar som regel valg som er bra for seg selv, eller barnet de venter.

Men når det er sagt, jeg tror langt fler enn ett barn med Downs -syndrom hadde fått et godt liv. Jeg tror langt mer enn ett foreldrepar hadde fått ett fint liv med et barn med DS.

 

 

 

Anonymous poster hash: 5fb68...3e9

Tenker du at man ikke skal kunne velge bort et foster med begrunnelse i store kromosomavvik fordi det kan lede til en mer selektiv prosess rundt dette å få barn? For eksempel kjønn? Jeg syns det blir helt feil å si. Om man har en frisk jente eller en frisk gutt har ikke så mye å si for barnets livskvalitet, store kromosomavvik derimot, det er noe helt annet.

 

Autisme og fysiske funksjonshemminger kan ikke påvises i en gentest, så hvordan tenker du at man skal kunne velge bort dette?

 

Anonymous poster hash: 09dba...2cb

[megmegmeg]

Jeg hadde ikke beholdt.

Av den enkle grunn av at jeg ikke har ressursene til det hverken psykisk eller økonomisk. Dessverre.

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri i livet beholdt om jeg bar et foster med Downs syndrom. Jeg er helt overbevist om at mange mennesker med dette syndromet lever gode liv, og jeg er sikker på at familiene elsker sine barn med eller uten Downs.

 

Men jeg ser faktisk ikke at det skal være et stort poeng i seg selv å sette somdenne barn som mulig til verden med (sannsynligvis) mange sykdommer og (helt garantert) utviklingshemning.

 

Sykdommer og funksjonsnedsettelser er noe man selvsagt må leve med hvis det kommer overraskende, eller hvis barnet er født før man vet det; men så sant man har mulighet til å unngå det, så er det ikke noe galt i å ønske seg et friskt barn! Kan ikke skjønne at det er OK å dømme folk for å benytte seg av muligheten til å ikke bære fram barn med store skavanker og syndromer som blir til plage for individet selv.

 

For det er en ting vi aldri må glemme, og det er at selv om mor og far elsker sitt barn uansett, så lever ikke mor og far evig. Å slippe et barn ut av redet er hardt nok når barnet klarer seg selv og man vet at det er blitt en velfungerende ung voksen. Prøv å se for deg at du aldri kan regne med at ditt barn vil klare seg selv? Hvordan vil du gå inn i alderdommen da? De aldrende foreldrene til voksne mennesker med Downs blir aldri ferdig med sine omsorgsoppgaver.

 

Jeg har et barn som var født friskt, men som ble alvorlig sykt etter 16-årsdagen. Det er forferdelig å tenke på at ungdommen min kanskje vil ønske å flytte hjemmefra om 6 måneder, når jeg vet hvor mye sykdommen gjør utav seg og hva mitt barn trenger i hverdagen. Medisiner, søvn, hjelp til å begrense aktiviteter for ikke å slite seg ut og forverre symptomene, alt dette vil jeg måtte gi slipp på da. Og det bekymrer meg enormt. Tør ikke forestille meg hvordan det er å skulle gi slipp på et barn "aldri blir riktig stor."

 

 

 

Anonymous poster hash: 66e6a...d16

[Anonym bruker]

Rettelse: "somdenne barn som mulig" skal være "så mange barn som mulig"

 

Anonymous poster hash: 66e6a...d16

[Isola&Lille+julegave]

Gratulerer så mye til alle fantastiske mennesker med Downs-syndrom og familiene deres.

Jeg leste en artikkel i dag ang denne dagen. Der står det at 9 av 10 tar abort om de finner ut at babyen har Downs-syndrom. For meg er dette skremmende tall. Vi er alle mennesker, vi er alle like mye verdt, og vi som foreldre burde være takknemlige for det barnet som kommer, ikke henge oss på det sorteringssamfunnet vi nå lever i.

Kanskje litt hard og dømmende her, men 9 av 10 er alt for mye

 

Anonymous poster hash: 5fb68...3e9

Hvilken rett har vi som foreldre til å med viten og vilje bære frem syke barn som med stor sansynlighet risikerer et liv med mye smerter, sykehusinnleggelser og dårlig livskvalitet?! DET er uetisk, det!!

[sotosmor]

Jeg er selv mamma til en datter med et sjeldent syndrom. Her visste jeg ingenting før fødselen. Jeg skal ikke ha flere barn,men hypotetisk så hadde jeg ikke tatt abort om fosteret hadde Down syndrom.

[Anonym bruker]

Kjenner et par med ei jente i klassen til min sønn som har Downs, helt ærlig hadde jeg aldri taklet enn sånn unge selv. Har to barn fra før som da ville blitt satt i skyggen av et barn med denne diagnosen, og det hadde vært uaktuelt. Er selvsagt mennesker de også, men jeg ser hvordan jenta i min sønns klasse er. Trollete, bråkete, slem med de andre ungene, tisser og bæsjer seg ut selv om hun er 10 år gammel osv. Og ja, vi har tilbragt endel tid med henne både på skole og fritid fordi vi som sagt kjenner foreldrene hennes. Så ja, abort helt klart!

Anonymous poster hash: 650c1...c25

[Ylva og Mathilde]

Hvis man setter seg litt inn i gen- og fertilitetsforskning, er det vanskelig å se for seg muligheten for et sorteringssamfunn. Bare å bestemme kjønn krever mye, for først må man høste og befrukte egg, så må de overleve hele prosessen, og faktisk være skikket til å kunne settes inn. Si man ha hentet ut 5-6 egg (dette er mye, og det er ikke mange ganger man orker medisinsk modning og uthenting uten at det går hardt utover psyke og kropp), et par av dem blir ødelagt i befruktningsprosessen, tre av dem er gutter, og den siste er jente. Så skal man begynne å lete etter neste ting man forsøker å oppnå/unngå. Det sier seg selv at vi ikke kommer til å "designe" barn, eller sortere voldsomt i overskuelig fremtid.

Og jeg er enig i at det er uetisk å sette mennesker til verden med viten å vilje, når de mest sannsynlig kommer til å lide mye.

[Anonym bruker]

Datteren min har downs - hun er verdens herligste Vi feiret verdens down syndrom dag med å ha på forskjellige sokker for å markere ønsket om mangfold i samfunnet. 

 

Jeg tok ikke abort. Det var et bevist valg, og jeg ville valgt på samme måte igjen. 

Angrer ikke et sekund på at vi valgte henne. Hun beriker livene våre, og alle rundt oss hver dag. Og ja, det er tunge dager innimellom, men det er det vel i alle liv?

Ting tar lengre tid, men du verden hvor gøy det er den dagen hun mestrer noe nytt  

Man setter så mye mer pris på alle småting her i hverdagen når man har med seg et lite menneske som ser alt litt annerledes. 

 

Jeg syns også 9/10 er et skrekkelig høyt tall. Det er mye uvitenhet blant folk, desverre. 

Anonymous poster hash: 79769...67e

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri i livet beholdt om jeg bar et foster med Downs syndrom. Jeg er helt overbevist om at mange mennesker med dette syndromet lever gode liv, og jeg er sikker på at familiene elsker sine barn med eller uten Downs.

 

Men jeg ser faktisk ikke at det skal være et stort poeng i seg selv å sette somdenne barn som mulig til verden med (sannsynligvis) mange sykdommer og (helt garantert) utviklingshemning.

 

Sykdommer og funksjonsnedsettelser er noe man selvsagt må leve med hvis det kommer overraskende, eller hvis barnet er født før man vet det; men så sant man har mulighet til å unngå det, så er det ikke noe galt i å ønske seg et friskt barn! Kan ikke skjønne at det er OK å dømme folk for å benytte seg av muligheten til å ikke bære fram barn med store skavanker og syndromer som blir til plage for individet selv.

 

For det er en ting vi aldri må glemme, og det er at selv om mor og far elsker sitt barn uansett, så lever ikke mor og far evig. Å slippe et barn ut av redet er hardt nok når barnet klarer seg selv og man vet at det er blitt en velfungerende ung voksen. Prøv å se for deg at du aldri kan regne med at ditt barn vil klare seg selv? Hvordan vil du gå inn i alderdommen da? De aldrende foreldrene til voksne mennesker med Downs blir aldri ferdig med sine omsorgsoppgaver.

 

Jeg har et barn som var født friskt, men som ble alvorlig sykt etter 16-årsdagen. Det er forferdelig å tenke på at ungdommen min kanskje vil ønske å flytte hjemmefra om 6 måneder, når jeg vet hvor mye sykdommen gjør utav seg og hva mitt barn trenger i hverdagen. Medisiner, søvn, hjelp til å begrense aktiviteter for ikke å slite seg ut og forverre symptomene, alt dette vil jeg måtte gi slipp på da. Og det bekymrer meg enormt. Tør ikke forestille meg hvordan det er å skulle gi slipp på et barn "aldri blir riktig stor."

 

 

 

Anonymous poster hash: 66e6a...d16

Det er et poeng at mor og far blir gamle. Det faller også da i mange tilfeller et stort ansvar på eventuelle søsken. Resten av livet. Kanskje kan de ikke studere der de vil, jobbe der de vil, bo i utlandet. Man har et helsevesen som kan "passe på", men mange søsken føler nok et større ansvar.

 

Anonymous poster hash: 5c43b...42e

[Anonym bruker]

Hvilken rett har vi som foreldre til å med viten og vilje bære frem syke barn som med stor sansynlighet risikerer et liv med mye smerter, sykehusinnleggelser og dårlig livskvalitet?! DET er uetisk, det!!

Jeg synes dette er et veldig godt poeng. Akkurat slik jeg føler det. Først og fremst tenker jeg på barnet selv, deretter også på eventuelle søsken, så på meg og mannen min, og deretter også litt på samfunnet og hva det koster (vet det er "kaldt", men er en faktor).

 

Respekterer selvsagt de som velger å beholde, og ser ikke på mennesker med ds som mindre verdt når de er kommet til verden. Ser også at de både kan ha og gi mye glede. Synes bare selv at det er feil å bevisst bære frem et så alvorlig sykt barn. Selv om det ville vært med sorg jeg avbrøt.

 

Anonymous poster hash: 5c43b...42e

[Anonym bruker]

Hvilken rett har vi som foreldre til å med viten og vilje bære frem syke barn som med stor sansynlighet risikerer et liv med mye smerter, sykehusinnleggelser og dårlig livskvalitet?! DET er uetisk, det!!

Sukk.

 

Anonymous poster hash: d7ca7...b88

[soleia]

Hvilken rett har vi som foreldre til å med viten og vilje bære frem syke barn som med stor sansynlighet risikerer et liv med mye smerter, sykehusinnleggelser og dårlig livskvalitet?! DET er uetisk, det!!

Er dei med Downs spesiellt mykje sjuke og med smerter?  Veit ein del er fødde med hjertefeil, men dei eg kjenner har vorte friske etter hjerteoperasjonen.  Jobbar på sjukehus (med vaksne) og kan ikkje seie eg har hatt så mange sjuke pasientar med Downs.