Foreldre som ikke kommuniserer

[Anonym bruker]

Slik har det vært, helt siden jeg var liten. Nå er jeg i tyveårene og merker hvor utrolig mye det irriterer meg. Jeg blir sint og lei meg. Hver gang jeg er hjemme kommer den vonde klumpen tilbake i magen. Den som har vært der siden jeg var liten. Den klumpen som vokste seg så stort at jeg fikk den ene og den andre diagnosen i ungdomstiden. 

 

Det er en så tykk vegg mellom foreldrene mine at jeg er sjokkert over at de har holdt sammen i alle disse årene.  Mellom dem er det ikke noe som heter kjærlighet og følelser. De har i alle fall aldri uttrykt  dette fremfor meg og mine søsken. Det var kanskje et "Ha det" kyss i ny og ne når jeg var et barn, men nå veksler de knapt en setning med hverandre.  

 

De sitter i hver sin endre i stua, jeg sitter "i midten" og ser irriterte sukk, halv stygge blikk og kjappe spørsmål  bli utvekslet  

 

Jeg kjenner at jeg er så lei!! Jeg blir så sliten av å være hjemme at jeg snart ikke vet hva jeg skal gjøre. Det er så mange følelser rundt dette som  vi gjør aldri noe sammen... Det er enten tru alene med mamma, eller tur alene med pappa. Vi reiser ALDRI på noe sammen. Det skjer kanskje en gang hvert andre eller tredje år... Det er ikke sånn en familie skal være. Jeg vet i alle fall at jeg ikke skal utsette barna mine for det når jeg en gang får mine egne. For de forstår ikke hvor vondt det er å være et mellomledd mellom sine egne foreldre. 

 

Det er nesten som å ha foreldre som er skilt, bare at de bor i samme hus... 

 

 Det at mine foreldre i tillegg aldri hjalp meg som barn med å forstå og akseptere mine egne følelser, men heller reagere med sinne hver gang jeg uttrykte noe, har virkelig vert med på å ødelegge mye... 

 

 

Jeg må bare lufte dette nå, for jeg er hjemme på ferie og sliter med å holde sinnet inne. 

 

 

(e er gode foreldre på mange områder altså, bare ikke når det kommer til følelser og kommunikasjon)

Anonymous poster hash: 418fb...c70

[Gjest Antarctica]

Har du fortalt dem det? At deres inngrodde uvilje er en belastning å være del av?

[Anonym bruker]

Har du fortalt dem det? At deres inngrodde uvilje er en belastning å være del av?

 

jeg har ikke det. aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det. Reaksjonen blir nok sinne og irritasjon, slik at jeg blir usikker og føler meg dum. Vet jo at jeg burde og at det er det eneste som sikkert kan hjelpe.. 

 

Anonymous poster hash: 418fb...c70

[Anonym bruker]

Kanskje du kan skrive et brev til dem - et til hver av dem og gi det til dem?

 

Ikke kritiser dem så mye (selv om de kanskje fortjener det), bare fortell hvordan det har vært og er for deg å være sammen med dem når de ikke kommuniserer på noen god måte sammen. Si at du ønsker at dere skal ha det godt sammen, og at du tror at hvis dere skal få det så kan det hjelpe om de lærer seg å kommunisere seg imellom. Foreslå ev. at de tar noen timer til psykolog sammen eller familievernkontoret. Da kan de også ta med brevene du har skrevet og bruke det som et utgangspunkt.

 

Du har jo egentlig ikke så mye å tape på å ta det opp.

Anonymous poster hash: 443e1...a87

[Gjest Antarctica]

 

Har du fortalt dem det? At deres inngrodde uvilje er en belastning å være del av?

jeg har ikke det. aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det. Reaksjonen blir nok sinne og irritasjon, slik at jeg blir usikker og føler meg dum. Vet jo at jeg burde og at det er det eneste som sikkert kan hjelpe..

 

Anonymous poster hash: 418fb...c70

Enten som anonym her foreslår, skriv til dem; eller bestem deg for at du ikke vil la dem forpeste livet ditt mer. La dem besøke deg i stedet, og forlang at de kommer hver for seg så lenge de ikke kan ha en hyggelig tone.

[Anonym bruker]

 

Kanskje du kan skrive et brev til dem - et til hver av dem og gi det til dem?

 

Ikke kritiser dem så mye (selv om de kanskje fortjener det), bare fortell hvordan det har vært og er for deg å være sammen med dem når de ikke kommuniserer på noen god måte sammen. Si at du ønsker at dere skal ha det godt sammen, og at du tror at hvis dere skal få det så kan det hjelpe om de lærer seg å kommunisere seg imellom. Foreslå ev. at de tar noen timer til psykolog sammen eller familievernkontoret. Da kan de også ta med brevene du har skrevet og bruke det som et utgangspunkt.

 

Du har jo egentlig ikke så mye å tape på å ta det opp.

 

Anonymous poster hash: 443e1...a87

 

 

takk for godt tips. Det er sikkert verdt å prøve. Håper jeg klarer å gjennomføre det en gang,. Lengter så sykt etter følelsen av at vi er en "kjernefamilie".... 

 

Anonymous poster hash: 418fb...c70

[Anonym bruker]

 

 

Har du fortalt dem det? At deres inngrodde uvilje er en belastning å være del av?

jeg har ikke det. aner ikke hvordan jeg skal klare å gjøre det. Reaksjonen blir nok sinne og irritasjon, slik at jeg blir usikker og føler meg dum. Vet jo at jeg burde og at det er det eneste som sikkert kan hjelpe..

 

Anonymous poster hash: 418fb...c70

Enten som anonym her foreslår, skriv til dem; eller bestem deg for at du ikke vil la dem forpeste livet ditt mer. La dem besøke deg i stedet, og forlang at de kommer hver for seg så lenge de ikke kan ha en hyggelig tone.

 

hadde jeg vært tøff nok, ville jeg prøvd å gjort det! men jeg sliter så enormt med at jeg  lett får dårlig samvittighet. Håper jeg klarer å manne meg opp til å snakke med dem/skrive til dem...

 

Anonymous poster hash: 418fb...c70

[Anonym bruker]

Du må snakke med dem! Si hvordan du føler det.

 

Godt mulig de er sammen kun pga. barna (dere). Jeg og mannen er sammen kun pga barna, men hadde noen av barna sagt til oss at de hater det, hadde det vært sparket bak jeg hadde trengt for å flytte fra mannen!!

 

Anonymous poster hash: c504a...fbf

[Anonym bruker]

 

 

Kanskje du kan skrive et brev til dem - et til hver av dem og gi det til dem?

 

Ikke kritiser dem så mye (selv om de kanskje fortjener det), bare fortell hvordan det har vært og er for deg å være sammen med dem når de ikke kommuniserer på noen god måte sammen. Si at du ønsker at dere skal ha det godt sammen, og at du tror at hvis dere skal få det så kan det hjelpe om de lærer seg å kommunisere seg imellom. Foreslå ev. at de tar noen timer til psykolog sammen eller familievernkontoret. Da kan de også ta med brevene du har skrevet og bruke det som et utgangspunkt.

 

Du har jo egentlig ikke så mye å tape på å ta det opp.

 

Anonymous poster hash: 443e1...a87

 

takk for godt tips. Det er sikkert verdt å prøve. Håper jeg klarer å gjennomføre det en gang,. Lengter så sykt etter følelsen av at vi er en "kjernefamilie"....

 

Anonymous poster hash: 418fb...c70

Jeg tror du først og fremst må akseptere at du aldri blir en del av en "vellykket kjernefamilie". Selv om dine foreldre skulle skjerpe seg litt når du er der, er det lite sannsynlig at dere vil ha hyggelige familiemiddagen der foreldrene dine smiler kjærlig til hverandre. Så lenge du lengter etter dette vil du bli veldig ulykkelig og særlig når du er sammen med dem. Jeg støtter også at du forteller dem hvordan det har vært å være deg, men ikke forvent at dette endrer forholdet mellom foreldrene dine. Må du være hjemme hos dem? Gjør som pashla skriver: få besøk av dem hver for seg.

 

Min erfaring både privat og i møte med venner og familier i jobbsammenheng, er at i det man aksepterer at foreldrene er som de er, senker forventningene og setter grenser for hvordan de skal være en del av livet vårt, har man det bedre med seg selv og i møte med dem.

 

 

 

Anonymous poster hash: d0d7e...ff0