Det er så mange med skavanker som har hund

[Anonym bruker]

Mange helt vanlige også selvfølgelig. Men jeg begynte å tenke på det nå, at her som jeg bor er det veldig mange av dem som for eksempel ofte er sykemeldte, eller er trygdede, eller arbeidsledige, eller rusmisbrukere som har hund. Ofte har de mange dyr også, av alle slag. 

 

Er det slik der du bor også?

Anonymous poster hash: 110ee...221

[Anonym bruker]

Det er nok bare du som har altfor lite å fylle dagene med...

 

Anonymous poster hash: 642f0...186

[Anonym bruker]

 

Mange helt vanlige også selvfølgelig. Men jeg begynte å tenke på det nå, at her som jeg bor er det veldig mange av dem som for eksempel ofte er sykemeldte, eller er trygdede, eller arbeidsledige, eller rusmisbrukere som har hund. Ofte har de mange dyr også, av alle slag.

 

Er det slik der du bor også?

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

Ja det er det, og det er en helt naturlig forklaring på det.

Mange som er mye syke, trygdede, rusmisbrukere el. er mye alene, og en hund kan være den eneste vennen og støtten de har.

Skjønner dette godt.

 

Anonymous poster hash: 11b4c...45d

[Anonym bruker]

 

Mange helt vanlige også selvfølgelig. Men jeg begynte å tenke på det nå, at her som jeg bor er det veldig mange av dem som for eksempel ofte er sykemeldte, eller er trygdede, eller arbeidsledige, eller rusmisbrukere som har hund. Ofte har de mange dyr også, av alle slag.

 

Er det slik der du bor også?

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

Ja det er det, og det er en helt naturlig forklaring på det.

Mange som er mye syke, trygdede, rusmisbrukere el. er mye alene, og en hund kan være den eneste vennen og støtten de har.

Skjønner dette godt.

 

Anonymous poster hash: 11b4c...45d

Jepp dette er det forsket mye på:-)

 

Anonymous poster hash: 7c629...8b1

[Anonym bruker]

Vet du hvorfor?

 

Det å ha et dyr som trenger ut å luftes osv, motiverer en sliten kropp/vond kropp og/eller et slitent sinn til aktivitet, de er også gode å ha et dyr som viser deg omsorg når ting gjør vondt, og møte noen som er overlykkelig for å se deg komme hjem igjen

 

 

Anonymous poster hash: d2302...739

[Anonym bruker]

Og her jeg bor er det utelukkende leger, økonomer, sykepleiere og politiansatte som har hund. 

Anonymous poster hash: e90d8...bac

[Anonym bruker]

Jeg ser selvfølgelig det poenget, men av de jeg snakker om nå så er det veldig mange av dem som har familie også. Jeg kunne skjønt det bedre hvis de var alene, men med familier og mange utfordringer så må vel alle disse dyra bare bli en ekstra belastning. 

 

Hi

Anonymous poster hash: 110ee...221

[Anonym bruker]

 

Jeg ser selvfølgelig det poenget, men av de jeg snakker om nå så er det veldig mange av dem som har familie også. Jeg kunne skjønt det bedre hvis de var alene, men med familier og mange utfordringer så må vel alle disse dyra bare bli en ekstra belastning. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

 

 

Eller den eneste gleden.. Hunder er enkle, de er trygge, gode og du vet hvor du har den.. Den er glad når du ser den, du kan snakke til den, og alltid få glede tilbake... Det blir nok ekstra viktig om resten av livet er tungt og belastet.. (Selvsagt gitt at det er en frisk hund med oppdragelse)

 

Anonymous poster hash: 3c114...bea

[Anonym bruker]

 

Jeg ser selvfølgelig det poenget, men av de jeg snakker om nå så er det veldig mange av dem som har familie også. Jeg kunne skjønt det bedre hvis de var alene, men med familier og mange utfordringer så må vel alle disse dyra bare bli en ekstra belastning. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

 

I en familie er kanskje hunden den eneste som aldri er sur,som ikke krangler og sutrer, som gir koser til alle, som elsker alle like mye hele tiden uansett hva de gjør eller sier. 

 

Anonymous poster hash: 76751...534

[Anonym bruker]

 

Jeg ser selvfølgelig det poenget, men av de jeg snakker om nå så er det veldig mange av dem som har familie også. Jeg kunne skjønt det bedre hvis de var alene, men med familier og mange utfordringer så må vel alle disse dyra bare bli en ekstra belastning.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

Jeg er døv, så for meg er hund mine hørende ører og gir en trygghet i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 956c2...e09

[Anonym bruker]

 

Jeg ser selvfølgelig det poenget, men av de jeg snakker om nå så er det veldig mange av dem som har familie også. Jeg kunne skjønt det bedre hvis de var alene, men med familier og mange utfordringer så må vel alle disse dyra bare bli en ekstra belastning. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

 

Tro meg, det belaster hele familien om en er mye syk, er kronisk syk, ufør osv.. De går lei om de må være "støttekontakt" for å få deg ut for å bevege deg osv.. Samtidig ønsker man ikke å være en belastning for de, en hund lytter til deg når du forteller, gir deg omsorg og kjærlighet, uten å gå lei..

Her i huset er jeg 100% ufør, ble det i fjor, en stor skuffelse for meg, det påvirket familien fra jeg fikk bekreftelsen på papir. Jeg følte meg sønderknust og ødelagt.. Gikk enda mer inn i meg selv, enda jeg leker med ungene osv, så følte jeg meg ubrukelig, gikk hjemme hele dagen, uten å føle meg brukbar til noe.. Før jul her fikk jeg en hund, en litt eldre herremann, som også har sine skavanker, han skulle avlives fordi familien fant han for gammel og skavankene sinket han.. Jeg ba pent om å få overta han, jeg viste jo hvor vondt det er å føle seg ødelagt av helsen, så hvorfor ikke.. Men hvor mye glede og motivasjon han skulle ende opp med å gi meg, det hadde jeg ikke trodd På de verste dagene er det smertefullt å stå opp, og det føltes før som om jeg brukte halve dagen bare på å stå opp.. Nå er det jo slik, når mann og barn har reist for dagen, så kommer denne eldre herren tuslene inn til meg, legger hodet på sengekanten og ser på meg, om jeg spør om han må ut, så starter halen å logre, og han napper litt i dyna mi.. Og vet du hva, tross smertene som fikk meg til å dra dyna over hodet den dagen, så kan jeg ikke annet enn å le... Samtidig viser han meg at det ALLTID er en løsning! Han er stiv i bakbena, så vi trodde ikke han ville klare å gå trappa vår opp til soverommene, men han har funnet sin egen metode, han går sikksakk opp trappa, også aker han mer på rompa ned, enn han bruker bakbena <3 Han gir ikke opp, han blir ikke liggende der bare fordi kroppen starter å gi en del plager, han holder motet oppe, og har alltid glede å vise oss alle.. Jeg gruer meg til han er blitt for gammel, når han eventuelt gir opp, eller sovner inn, eller får smerter som utgjør at han vil ha det bedre med å slippe.. Men det vil bli ny hund i hus da, en som trenger nytt hjem

 

 

Anonymous poster hash: d2302...739

[Anonym bruker]

 

 

Jeg ser selvfølgelig det poenget, men av de jeg snakker om nå så er det veldig mange av dem som har familie også. Jeg kunne skjønt det bedre hvis de var alene, men med familier og mange utfordringer så må vel alle disse dyra bare bli en ekstra belastning. 

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 110ee...221

 

Tro meg, det belaster hele familien om en er mye syk, er kronisk syk, ufør osv.. De går lei om de må være "støttekontakt" for å få deg ut for å bevege deg osv.. Samtidig ønsker man ikke å være en belastning for de, en hund lytter til deg når du forteller, gir deg omsorg og kjærlighet, uten å gå lei..

Her i huset er jeg 100% ufør, ble det i fjor, en stor skuffelse for meg, det påvirket familien fra jeg fikk bekreftelsen på papir. Jeg følte meg sønderknust og ødelagt.. Gikk enda mer inn i meg selv, enda jeg leker med ungene osv, så følte jeg meg ubrukelig, gikk hjemme hele dagen, uten å føle meg brukbar til noe.. Før jul her fikk jeg en hund, en litt eldre herremann, som også har sine skavanker, han skulle avlives fordi familien fant han for gammel og skavankene sinket han.. Jeg ba pent om å få overta han, jeg viste jo hvor vondt det er å føle seg ødelagt av helsen, så hvorfor ikke.. Men hvor mye glede og motivasjon han skulle ende opp med å gi meg, det hadde jeg ikke trodd På de verste dagene er det smertefullt å stå opp, og det føltes før som om jeg brukte halve dagen bare på å stå opp.. Nå er det jo slik, når mann og barn har reist for dagen, så kommer denne eldre herren tuslene inn til meg, legger hodet på sengekanten og ser på meg, om jeg spør om han må ut, så starter halen å logre, og han napper litt i dyna mi.. Og vet du hva, tross smertene som fikk meg til å dra dyna over hodet den dagen, så kan jeg ikke annet enn å le... Samtidig viser han meg at det ALLTID er en løsning! Han er stiv i bakbena, så vi trodde ikke han ville klare å gå trappa vår opp til soverommene, men han har funnet sin egen metode, han går sikksakk opp trappa, også aker han mer på rompa ned, enn han bruker bakbena <3 Han gir ikke opp, han blir ikke liggende der bare fordi kroppen starter å gi en del plager, han holder motet oppe, og har alltid glede å vise oss alle.. Jeg gruer meg til han er blitt for gammel, når han eventuelt gir opp, eller sovner inn, eller får smerter som utgjør at han vil ha det bedre med å slippe.. Men det vil bli ny hund i hus da, en som trenger nytt hjem

 

 

Anonymous poster hash: d2302...739

 

Å, så koselig  å høre!

 

det er jo dessuten vitenskapelig bevist at hunder øker både helsen, hunøret og livskvaliteten til sine menneskelige eiere.

Fikk meg til å tenke på denne:

 

 

Anonymous poster hash: 76751...534

[Anonym bruker]

Kan også legge til at han er veldig flink til å få meg til å roe ned på de gode dagene mine, så jeg ikke er nær sengeliggende dagen etter, når han merker at kroppen min starter å bevege seg stivere, så kommer han og setter snuta inntil kneet mitt, og gir det et dult, i starten forsto jeg det ikke, men forstår hva det mener nå: slapp av, husarbeidet stikker ikke av, mannen kan kjøpe inn matvarer jeg har glemt, fremfor at jeg haster ut igjen selv og lignende.. Han flytter seg ikke fra meg, og fortsetter å dulte kneet mitt, helt til jeg klapper han på hodet og sier det er greit, vi kan sette oss litt, før vi går en tur.. Er spasertur med han går rolig, han er en liten treiging, men noen dager ser jeg det, han har tider han later som om han er tregere enn han egentlig er, fordi han vet jeg er ekstra stiv i kroppen den dagen <3 Familien i sin helhet har fått det så langt bedre enn vi hadde før han kom til oss, mann og barn vet de ikke finner meg kolapset på sofa/i senga fordi jeg har overdrevet en god dag, de vet jeg ikke har brukt halve dagen på å stå opp, de vet jeg gjør det jeg klarer hjemme, fremfor å kjempe mot kroppen.. Samtidig er det langt bedre for de når jeg kommer og spør de om de vil være med på en spasertur, enn at de løp rundt og "maste" på meg, fordi vi vet det er det beste for meg Han har blitt viktig for oss alle, og alle er like glad i han, av ulike grunner vel og merke, for i starten mente mann og barn at det hadde vært bedre med en ung hund, enn han her, men de så hvor stor innvirkning han fikk for oss alle, han gjorde livet vårt som familie positivt igjen.. Og de dagene jeg er så sliten og lei av sykdom, så kan jeg gråte inn i pelsen hans mens de er borte, når de kommer hjem, så har jeg fått det ut av systemet, og han har gjort meg glad igjen

Anonymous poster hash: d2302...739

[Anonym bruker]

Jeg har også lagt merke til det,og har tenkt at det må være fordi de har tid og mulighet til å ha hund. Det er ikke bare bare å ha hund i full jobb, når hunden må være hjemme alene hele dagen..

Anonymous poster hash: 5f52d...d48