Hvordan akseptere situasjonen? (Flytting)

[Anonym bruker]

Vi har bodd et sted i et halvt år nå og jeg kjenner at jeg virkelig ikke trives. Innser at det var et stort feilskjær å flytte hit. Vi har tre barn i bhg alder, og de trives heldigvis, mannen også. Men hva kan jeg gjøre for å akseptere situasjonen?? Dette legger en demper på hele hverdagen min, jeg sliter med å være glad og nå bare gruer jeg meg til sommeren - tenker at det blir ekstra tungt når "alle" er så glade og vi ikke har en terasse eller uteplass enda engang (en del som må gjøres med huset i sommer). Jeg føler ingen glede over dette huset selv om det egentlig er ganske fint og vi i utgangspunktet ønsket å flytte. Men føler dessverre at vi flyttet både til feil hus og sted, er ikke fornøyd i det hele tatt med noe :-( Innser at det var en stor feil å flytte, hadde faktisk hatt det mye bedre der vi var. Men hvordan "komme over" denne store tabben? Hvordan bli glad igjen?

Er det noen som har opplevd noe lignende eller som har noen råd? Tusen takk!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

[Anonym bruker]

Prøv å tenke positivt og gled deg over at hvertfall de andre trives. (skjønner det er vanskelig, sorry) Men hva spesifikt er det du ikke trives med? Jobb? Har du venner der? Er det overveldende at det er mye å gjøre med huset kanskje?

Hva kan konsekvensene bli om dere flytter igjen?

Sett deg ned og prat med mannen din om dette, kanskje dere i lag kan se litt annerledes på ting, man går seg fort bort i sine egne negative tanker. Sett opp en liste over ting du faktisk LIKER der du bor nå, og sett opp en annen liste over ting du mener må endres der dere bor for at du skal trives. Da får du litt perspektiv over hele situasjonen. Prat om dette med noen du stoler på og prøv å se ting fra flere sider. Vanskelig men lykke til og jeg håper du klarer å bli lykkelig

Anonymous poster hash: 14978...ff9

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte!! Mistrives veldig i ny jobb, men får ingen ny jobb her nå pga oljekrisen..

 

Mannen presset meg til å flytte hvis familien skulle være samlet, og nå er jeg bare lei meg og bitter..

 

Huff, trist at flere har det slik. 2 år siden vi flyttet..

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

[Anonym bruker]

Har hatt det sånn. Ikke bare hengi deg til håpløsheten, da blir du deprimert. Handlingsplan er løsningen.

Gi deg selv en realistisk tidsfrist (helst sammen med mannen). F.eks at dere skal bo der i to år, gjøre det beste ut av disse to årene, fokus på å fiks opp huset så det er helt perfekt til et eventuelt salg (verdiøkning!!) og bare se hvordan det går.

Skal ikkelove deg at du vil lære deg å eldke plassen, men da har du i det minste gitt det en reell sjangse. Så kan dere flytte med god samvittighet (og penger i babken😉).

 

Anonymous poster hash: d4944...4d5

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, dere! Og trist å høre at flere kjenner på det samme :-(

 

Jeg likte det som ble nevnt om handlingsplan, jeg tror også at jeg MÅ ha en slags plan fremover, ellers blir jeg gal! Det tar på å mistrives i egen bolig/på stedet :-(

 

Huff, det er nok ganske mye som gjør at dette ikke er rett hus/sted for meg; det er en del å gjøre med huset, jeg opplever at vi burde hatt større plass når vi først skulle flytte, og det er så veldig tett med naboer her, sånn type vegg-i-vegg nesten.... Kjenner allerede at det blir litt "mye" for meg, jeg er ikke super sosial hele tiden og liker å ha litt plass rundt meg.

 

Huff det hele føles bare feil kjenner jeg, og jeg har bare lyst å flytte igjen, selv om det nok blir vanskelig å overtale mannen. Men jeg er redd for at denne mistrivslen vil føre til at jeg blir deprimert til slutt.

 

Skal prøve å være så positiv jeg kan og gi det tid! Tusen takk for svar igjen :-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, dere! Og trist å høre at flere kjenner på det samme :-(

 

Jeg likte det som ble nevnt om handlingsplan, jeg tror også at jeg MÅ ha en slags plan fremover, ellers blir jeg gal! Det tar på å mistrives i egen bolig/på stedet :-(

 

Huff, det er nok ganske mye som gjør at dette ikke er rett hus/sted for meg; det er en del å gjøre med huset, jeg opplever at vi burde hatt større plass når vi først skulle flytte, og det er så veldig tett med naboer her, sånn type vegg-i-vegg nesten.... Kjenner allerede at det blir litt "mye" for meg, jeg er ikke super sosial hele tiden og liker å ha litt plass rundt meg.

 

Huff det hele føles bare feil kjenner jeg, og jeg har bare lyst å flytte igjen, selv om det nok blir vanskelig å overtale mannen. Men jeg er redd for at denne mistrivslen vil føre til at jeg blir deprimert til slutt.

 

Skal prøve å være så positiv jeg kan og gi det tid! Tusen takk for svar igjen :-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

Kan dere finne et annet hus i samme område da?

 

Hos meg er det dessverre byen og ikke huset som er feil. Flyttet fra sør i Norge til lengre nord og trives ikke. Ikke bare å flytte tilbake heller. Vanskelig med jobb og mannen trives da han har familie/kompiser her.

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

[Anonym bruker]

 

Tusen takk for svar, dere! Og trist å høre at flere kjenner på det samme :-(

 

Jeg likte det som ble nevnt om handlingsplan, jeg tror også at jeg MÅ ha en slags plan fremover, ellers blir jeg gal! Det tar på å mistrives i egen bolig/på stedet :-(

 

Huff, det er nok ganske mye som gjør at dette ikke er rett hus/sted for meg; det er en del å gjøre med huset, jeg opplever at vi burde hatt større plass når vi først skulle flytte, og det er så veldig tett med naboer her, sånn type vegg-i-vegg nesten.... Kjenner allerede at det blir litt "mye" for meg, jeg er ikke super sosial hele tiden og liker å ha litt plass rundt meg.

 

Huff det hele føles bare feil kjenner jeg, og jeg har bare lyst å flytte igjen, selv om det nok blir vanskelig å overtale mannen. Men jeg er redd for at denne mistrivslen vil føre til at jeg blir deprimert til slutt.

 

Skal prøve å være så positiv jeg kan og gi det tid! Tusen takk for svar igjen :-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

Kan dere finne et annet hus i samme område da?

 

Hos meg er det dessverre byen og ikke huset som er feil. Flyttet fra sør i Norge til lengre nord og trives ikke. Ikke bare å flytte tilbake heller. Vanskelig med jobb og mannen trives da han har familie/kompiser her.

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

Her er det motsatt, mannen fikk lokket meg til å flytte nordfra og til en by sørpå. Føler jeg har eldes mye på de seks årene jeg har bodd her, pga forurensning, trafikk, travelhet, kubismen i en storby, trives ikke med været etc. Savner sånn stillheten, de åpne og uhøytidelige folka, den storslåtte naturen der man kunne gå i timer uten å møte et menneske, roen i et mindre travelt liv etc.

Fortsatt, etter seks år, får jeg klump i halsen når jeg ser programmer nordfra eller et sjeldent nordlys på himmelen.

 

Anonymous poster hash: 60454...73a

[Anonym bruker]

 

 

Tusen takk for svar, dere! Og trist å høre at flere kjenner på det samme :-(

 

Jeg likte det som ble nevnt om handlingsplan, jeg tror også at jeg MÅ ha en slags plan fremover, ellers blir jeg gal! Det tar på å mistrives i egen bolig/på stedet :-(

 

Huff, det er nok ganske mye som gjør at dette ikke er rett hus/sted for meg; det er en del å gjøre med huset, jeg opplever at vi burde hatt større plass når vi først skulle flytte, og det er så veldig tett med naboer her, sånn type vegg-i-vegg nesten.... Kjenner allerede at det blir litt "mye" for meg, jeg er ikke super sosial hele tiden og liker å ha litt plass rundt meg.

 

Huff det hele føles bare feil kjenner jeg, og jeg har bare lyst å flytte igjen, selv om det nok blir vanskelig å overtale mannen. Men jeg er redd for at denne mistrivslen vil føre til at jeg blir deprimert til slutt.

 

Skal prøve å være så positiv jeg kan og gi det tid! Tusen takk for svar igjen :-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

Kan dere finne et annet hus i samme område da?

 

Hos meg er det dessverre byen og ikke huset som er feil. Flyttet fra sør i Norge til lengre nord og trives ikke. Ikke bare å flytte tilbake heller. Vanskelig med jobb og mannen trives da han har familie/kompiser her.

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

Her er det motsatt, mannen fikk lokket meg til å flytte nordfra og til en by sørpå. Føler jeg har eldes mye på de seks årene jeg har bodd her, pga forurensning, trafikk, travelhet, kubismen i en storby, trives ikke med været etc. Savner sånn stillheten, de åpne og uhøytidelige folka, den storslåtte naturen der man kunne gå i timer uten å møte et menneske, roen i et mindre travelt liv etc.

Fortsatt, etter seks år, får jeg klump i halsen når jeg ser programmer nordfra eller et sjeldent nordlys på himmelen.

 

Anonymous poster hash: 60454...73a

Hvordan er forholdet ditt til mannen da? Jeg er så bitter.. Mistrives på jobb hver dag. Klarer ikke å tilgi han for at han truet med å gå fra meg hvis jeg ikke ble med..

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

[Anonym bruker]

 

 

 

Tusen takk for svar, dere! Og trist å høre at flere kjenner på det samme :-(

 

Jeg likte det som ble nevnt om handlingsplan, jeg tror også at jeg MÅ ha en slags plan fremover, ellers blir jeg gal! Det tar på å mistrives i egen bolig/på stedet :-(

 

Huff, det er nok ganske mye som gjør at dette ikke er rett hus/sted for meg; det er en del å gjøre med huset, jeg opplever at vi burde hatt større plass når vi først skulle flytte, og det er så veldig tett med naboer her, sånn type vegg-i-vegg nesten.... Kjenner allerede at det blir litt "mye" for meg, jeg er ikke super sosial hele tiden og liker å ha litt plass rundt meg.

 

Huff det hele føles bare feil kjenner jeg, og jeg har bare lyst å flytte igjen, selv om det nok blir vanskelig å overtale mannen. Men jeg er redd for at denne mistrivslen vil føre til at jeg blir deprimert til slutt.

 

Skal prøve å være så positiv jeg kan og gi det tid! Tusen takk for svar igjen :-)

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

Kan dere finne et annet hus i samme område da?

 

Hos meg er det dessverre byen og ikke huset som er feil. Flyttet fra sør i Norge til lengre nord og trives ikke. Ikke bare å flytte tilbake heller. Vanskelig med jobb og mannen trives da han har familie/kompiser her.

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

Her er det motsatt, mannen fikk lokket meg til å flytte nordfra og til en by sørpå. Føler jeg har eldes mye på de seks årene jeg har bodd her, pga forurensning, trafikk, travelhet, kubismen i en storby, trives ikke med været etc. Savner sånn stillheten, de åpne og uhøytidelige folka, den storslåtte naturen der man kunne gå i timer uten å møte et menneske, roen i et mindre travelt liv etc.

Fortsatt, etter seks år, får jeg klump i halsen når jeg ser programmer nordfra eller et sjeldent nordlys på himmelen.

 

Anonymous poster hash: 60454...73a

Hvordan er forholdet ditt til mannen da? Jeg er så bitter.. Mistrives på jobb hver dag. Klarer ikke å tilgi han for at han truet med å gå fra meg hvis jeg ikke ble med..

 

Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

Jepp, den bitterheten har jeg helt klart kjent på også! Jeg har også gjennom mange samtaler oss imellom, klart å få han til å forstå hvor dårlig det er for min psykiske og fysiske helse å bo her i en stor by, og at jeg gjorde det utelukkende for hans skyld.

Dette setter han pris på, og han har faktisk sagt seg villig til å flytte ut av byen på litt sikt (må tilpasses barna, deres skolegang etc.). Det blir kanskje ikke nordpå, men vi skal iallfall leve et roligere liv "på landet".

 

Det er viktig å snakke med mannen din og få han til å forstå i hvor stor grad dette påvirker deg. Og så må du selv prøve å finne ut om dette har mest med innstillingen din å gjøre, om ting kunne endret seg dersom du klarte å snu den negative tankegangen - eller om det påvirker deg på et mye dypere nivå.

 

 

Anonymous poster hash: 60454...73a

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Tusen takk for svar, dere! Og trist å høre at flere kjenner på det samme :-(

Jeg likte det som ble nevnt om handlingsplan, jeg tror også at jeg MÅ ha en slags plan fremover, ellers blir jeg gal! Det tar på å mistrives i egen bolig/på stedet :-(

Huff, det er nok ganske mye som gjør at dette ikke er rett hus/sted for meg; det er en del å gjøre med huset, jeg opplever at vi burde hatt større plass når vi først skulle flytte, og det er så veldig tett med naboer her, sånn type vegg-i-vegg nesten.... Kjenner allerede at det blir litt "mye" for meg, jeg er ikke super sosial hele tiden og liker å ha litt plass rundt meg.

Huff det hele føles bare feil kjenner jeg, og jeg har bare lyst å flytte igjen, selv om det nok blir vanskelig å overtale mannen. Men jeg er redd for at denne mistrivslen vil føre til at jeg blir deprimert til slutt.

Skal prøve å være så positiv jeg kan og gi det tid! Tusen takk for svar igjen :-)

HI Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

Kan dere finne et annet hus i samme område da?

Hos meg er det dessverre byen og ikke huset som er feil. Flyttet fra sør i Norge til lengre nord og trives ikke. Ikke bare å flytte tilbake heller. Vanskelig med jobb og mannen trives da han har familie/kompiser her.Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

Her er det motsatt, mannen fikk lokket meg til å flytte nordfra og til en by sørpå. Føler jeg har eldes mye på de seks årene jeg har bodd her, pga forurensning, trafikk, travelhet, kubismen i en storby, trives ikke med været etc. Savner sånn stillheten, de åpne og uhøytidelige folka, den storslåtte naturen der man kunne gå i timer uten å møte et menneske, roen i et mindre travelt liv etc.

Fortsatt, etter seks år, får jeg klump i halsen når jeg ser programmer nordfra eller et sjeldent nordlys på himmelen. Anonymous poster hash: 60454...73a

Hvordan er forholdet ditt til mannen da? Jeg er så bitter.. Mistrives på jobb hver dag. Klarer ikke å tilgi han for at han truet med å gå fra meg hvis jeg ikke ble med..Anonymous poster hash: 3dfdc...c85

Jepp, den bitterheten har jeg helt klart kjent på også! Jeg har også gjennom mange samtaler oss imellom, klart å få han til å forstå hvor dårlig det er for min psykiske og fysiske helse å bo her i en stor by, og at jeg gjorde det utelukkende for hans skyld.

Dette setter han pris på, og han har faktisk sagt seg villig til å flytte ut av byen på litt sikt (må tilpasses barna, deres skolegang etc.). Det blir kanskje ikke nordpå, men vi skal iallfall leve et roligere liv "på landet".

Det er viktig å snakke med mannen din og få han til å forstå i hvor stor grad dette påvirker deg. Og så må du selv prøve å finne ut om dette har mest med innstillingen din å gjøre, om ting kunne endret seg dersom du klarte å snu den negative tankegangen - eller om det påvirker deg på et mye dypere nivå.Anonymous poster hash: 60454...73a

Det er så trist å høre at vi er flere som sliter med dette, det går virkelig utover livskvalitet og helsen å ha det slik! Sender dere gode ønsker om fremtiden! Det MÅ jo være mulig for oss å få det bra?? Er det riktig at vi skal "lide" for at resten av familie skal ha det bra...? Selvsagt går barna først, men kan barna trives like godt et annet sted også...? Og har hele familien det virkelig bra, egentlig, når mor mistrives....? Sukk, vanskelig dette....

Vi kan i teorien finne et (bedre) hus i samme område, som ikke ligger i et tett boligområde slik som dette, jeg er bare redd mannen ikke går med på det og at barna vil slite med enda en flytting.... Men for min egen del så kjenner jeg at jeg ikke kan trives her :-( Jeg blir bare mer og mer sikker.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

[Anonym bruker]

Finnes det barn på samme alder i nabolaget?

 

Vi bor tett og det er fantastisk! Barns leker ute, løper til hverandre, ringer på dører og man treng få avtaler. Passer det ikke sier vi nei, som regel har de tid til å leke ute i hagen 30 min før vi skal avgårde og da sendes nabobarn enkelt hjem.

 

Det tok en hel sommer å bli kjent i nabolaget. Vi gikk turer, fant lekeplasser og hilste på naboer med barn på samme alder.

 

Prat med mannen og bli enig om at Hagen haster. Sett i gang kjapt, få platting, rull på gress osv. Dette gjør vår/sommer/høst bedre for alle. Sett opp hagemøbler og evt kjøp trampoline eller andre ting til barna!

 

Når Hagen er tatt kan dere evt starte på huset. Da har barna et sted å være å leke mens dere jobber.

 

Anonymous poster hash: 5da5b...644

[Anonym bruker]

Finnes det barn på samme alder i nabolaget?

Vi bor tett og det er fantastisk! Barns leker ute, løper til hverandre, ringer på dører og man treng få avtaler. Passer det ikke sier vi nei, som regel har de tid til å leke ute i hagen 30 min før vi skal avgårde og da sendes nabobarn enkelt hjem.

Det tok en hel sommer å bli kjent i nabolaget. Vi gikk turer, fant lekeplasser og hilste på naboer med barn på samme alder.

Prat med mannen og bli enig om at Hagen haster. Sett i gang kjapt, få platting, rull på gress osv. Dette gjør vår/sommer/høst bedre for alle. Sett opp hagemøbler og evt kjøp trampoline eller andre ting til barna!

Når Hagen er tatt kan dere evt starte på huset. Da har barna et sted å være å leke mens dere jobber.Anonymous poster hash: 5da5b...644

Takk for hyggelig svar! :-) Ja, det er mange barn i nærheten, så jeg tenker at det blir positivt for barna våre.

Takk for gode tips ellers!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

[oslofrk]

Jeg har akkurat flyttet, har tenkt mye på dette og er utrolig spent! Unektelig redd for å mistrives, men jeg har tenkt at jeg må ta skikkelig grep om jeg skal trives. Jeg prøver å være positiv og finne prosjekter som vil gjøre at JEG trives bedre. Feks hage-prosjekt, trening, invitert venninnegjengen på jentefest m overnatting og finne muligheter her som det ikke var der vi bodde før. Jeg snakker mye med mannen om hvordan det går. Han skjønner heldigvis at jeg trenger tilpanningstid. I begynnelsen sa jeg "det er bare for et år", men nå har jeg lovet megselv å slutte med det. Hvis jeg hele tiden tenker at det er for en periode vil jeg jo ikke slå rot... Lykke til damer - håper det blir bra for oss alle!

[Anonym bruker]

Får du gjort noe med det? Er det noen mulighet å flytte derfra? 

Om ikke, så har du løsningen sjøl, aksepter det og se etter måter å hjelpe deg videre på. Prøv å kom i kontakt med naboene. Sett i gang med det som skal gjøres ute. Finn positive sider og la være å være frustrert og bitter - det løser ingen verdens ting. 

Anonymous poster hash: 68dcd...e22

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat flyttet, har tenkt mye på dette og er utrolig spent! Unektelig redd for å mistrives, men jeg har tenkt at jeg må ta skikkelig grep om jeg skal trives. Jeg prøver å være positiv og finne prosjekter som vil gjøre at JEG trives bedre. Feks hage-prosjekt, trening, invitert venninnegjengen på jentefest m overnatting og finne muligheter her som det ikke var der vi bodde før. Jeg snakker mye med mannen om hvordan det går. Han skjønner heldigvis at jeg trenger tilpanningstid. I begynnelsen sa jeg "det er bare for et år", men nå har jeg lovet megselv å slutte med det. Hvis jeg hele tiden tenker at det er for en periode vil jeg jo ikke slå rot... Lykke til damer - håper det blir bra for oss alle!

Så flink du er til å tenke positivt! :-)

Takk for svar :-) Håper at det vil gå bra for deg og at du har flyttet til det rette stedet!

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd

[Anonym bruker]

Får du gjort noe med det? Er det noen mulighet å flytte derfra? Om ikke, så har du løsningen sjøl, aksepter det og se etter måter å hjelpe deg videre på. Prøv å kom i kontakt med naboene. Sett i gang med det som skal gjøres ute. Finn positive sider og la være å være frustrert og bitter - det løser ingen verdens ting.  Anonymous poster hash: 68dcd...e22

Takk for svar, du har helt rett.

Det er kanskje det som er så vanskelig, at jeg vet ikke hvordan fremtiden ser ut, jeg vet ikke om det er mulig å flytte igjen og jeg aner i så fall ikke når :-( Det er så slitsomt med denne usikkerheten, vanskelig å slå seg til ro når jeg egentlig bare håper på å flytte videre.... Men tror det blir vanskelig å få med mannen. Må nok ta en skikkelig prat med ham...

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0a7d2...3bd