Psykisk omsorgssvikt

[Anonym bruker]

Når den ene forelderen snakker så negativt om den andre forelderen at det ender med at barnet legger den andre for hat. Er det omsorgssvikt?

Hva gjøres med slikt?

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

[Anonym bruker]

Sikker på at det er det som skjer ? Her forsvarer jeg far til barnet selvom han ikke fortjener det i det hele tatt men det er barnet selv som har snudd ryggen til far fordi han er blitt gammel nok til å gjennomskue han.

 

Anonymous poster hash: f5187...d90

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det er vel ikke i kategorien omsorgssvikt, men absolutt i kategorien dårlig forelder.

[Gjest Antarctica]

Når den ene forelderen snakker så negativt om den andre forelderen at det ender med at barnet legger den andre for hat. Er det omsorgssvikt?

Hva gjøres med slikt?

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

Jo, det er jo en form for omsorgssvikt. Man plikter jo å ha et godt samarbeid med den andre. Det er uforenlig med å sverte og baksnakke den andre.

[Anonym bruker]

Enig med Pashla i at det er en form for omsorgssvikt. Om man ikke evner å ha et normalt forhold til den andre forelderen og snakker så mye dritt (ufortjent? eller ting som har med de voksnes konflikt å gjøre, ikke barnet) om den andre at barnet begynner å hate den andre forelderen, da mener jeg at det er psykisk omsorgssvikt. Man tar fra barnet et godt forhold til den andre forelderen, da stjeler man fra barnet. Og i tillegg så risikerer man å skape mange følelsesmessige problemer/skader hos barnet. Sorg, savn, sinne, hat, skyldfølelse. Senere, når barnet forstår hva som har skjedd så risikerer man også at barnet begynner å hate den første forelderen også, og da kan barnet nærmest stå igjen totalt sviktet og "foreldreløst".

 

Om man gjør noe slik trenger man hjelp fordi man overfører de voksnes konflikt på barnet. Da trenger de voksne hjelp slik at de ikke påfører barnet traumer! Er det allerede skjedd trenger også barnet hjelp!

Anonymous poster hash: b5e65...ac9

[Gjest Antarctica]

 

Enig med Pashla i at det er en form for omsorgssvikt. Om man ikke evner å ha et normalt forhold til den andre forelderen og snakker så mye dritt (ufortjent? eller ting som har med de voksnes konflikt å gjøre, ikke barnet) om den andre at barnet begynner å hate den andre forelderen, da mener jeg at det er psykisk omsorgssvikt. Man tar fra barnet et godt forhold til den andre forelderen, da stjeler man fra barnet. Og i tillegg så risikerer man å skape mange følelsesmessige problemer/skader hos barnet. Sorg, savn, sinne, hat, skyldfølelse. Senere, når barnet forstår hva som har skjedd så risikerer man også at barnet begynner å hate den første forelderen også, og da kan barnet nærmest stå igjen totalt sviktet og "foreldreløst".

 

Om man gjør noe slik trenger man hjelp fordi man overfører de voksnes konflikt på barnet. Da trenger de voksne hjelp slik at de ikke påfører barnet traumer! Er det allerede skjedd trenger også barnet hjelp!

 

Anonymous poster hash: b5e65...ac9

Ja, konsekvensene er jo helt uforutsigbare - man skader barnets psykiske helse ved å lage lojalitetskonflikter.

[Anonym bruker]

Synes det er en form for omsorgssvikt å "frarøve" barnet samvær med en kjærlig forelder. Om det er definert som det juridisk aner jeg ikke. Det er uansett ikke sunt for et barn å vokse opp i et hjem med en bitter mamma. (Det må være bitterhet som driver henne)

Min onkel mistet kontakt med sine barn pga dette. I voksen alder har barna skjønt at mammaen er gal og har løyet. Nå har de god kontakt med sin far og har så og si kuttet ut moren.

Blir så provosert av sånne kjerringer.

 

Og du som sier det kanskje ikke er det som skjer. Nå sier hi at det er det som skjer ganske konkret. Enten svar på spørsmålet eller la være å svare.

Hvorfor skal folk alltid komme med slike svar når det gjelder spørsmål om barn som lever med skilte foreldre?

 

 

Anonymous poster hash: d0533...661

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Dette gjelder ei venninne av meg. Hun har gjort dette med jenta si siden hun var 5-6 år. Nå er hun 12 og vil ikke vite av sin far. Far er en kjekk mann med flere barn som han rar seg godt av.

Barnevernet har blitt koblet inn, men venninna mi forstår ikke at hun gjør galt. Jeg har advart henne om omsorgsovertakelse.. Er det noe som kan skje? Jenta har ikke sett far på 2,5 år. Hun vil ikke se han heller basert på hva moren har gjort.

Hi

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

[Anonym bruker]

Mener jeg leste om en far som ikke lenger fikk se barnet etter rettsaken der han tapte,å det var pga at far hele tiden snakket stygt om moren å forsatte med dette selv om han fikk advarsler om hvilke konsekvenser det kunne få.

 

Anonymous poster hash: 83142...ea5

[Anonym bruker]

 

Mener jeg leste om en far som ikke lenger fikk se barnet etter rettsaken der han tapte,å det var pga at far hele tiden snakket stygt om moren å forsatte med dette selv om han fikk advarsler om hvilke konsekvenser det kunne få.

 

 

Anonymous poster hash: 83142...ea5

Det er det jeg er redd skjer her..

"Pappa er ikke glad i deg, han bryr seg ikke, vil ikke vite av deg eller se deg." Har hørt alt dette med mine egne ører. Har tatt en alvorsprat, og nå er bv innkoblet, men hun fortsetter på samme viset. Trist!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke omsorgssvikt. Men det er dumt. 

Anonymous poster hash: 1cd82...406

[Anonym bruker]

 

Mener jeg leste om en far som ikke lenger fikk se barnet etter rettsaken der han tapte,å det var pga at far hele tiden snakket stygt om moren å forsatte med dette selv om han fikk advarsler om hvilke konsekvenser det kunne få.

 

 

Anonymous poster hash: 83142...ea5

Det er det jeg er redd skjer her..

"Pappa er ikke glad i deg, han bryr seg ikke, vil ikke vite av deg eller se deg." Har hørt alt dette med mine egne ører. Har tatt en alvorsprat, og nå er bv innkoblet, men hun fortsetter på samme viset. Trist!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

Har du spurt henne hva hun vil oppnå?

 

Mamma var litt sånn mot oss. Hennes mål var nok 1. at vi ikke skulle vente oss noe av pappa og bli skuffa, for han var rotete og lite pålitelig og 2. at hun selv skulle få en slags moralsk oppreisning.

 

Men resultatet er ikke at barnet blir mer glad i mamma. Resultatet er at barnet blir mindre glad i seg selv! Og det ødelegger selvfølelsen og selvbildet. For hvis min egen pappa driter i meg, da må jeg jo være veldig liten og ubetydelig, ikke sant? Slik oppleves det for barnet!

 

Spør henne om dette er det hun ønsker? For selv om hun selv syns hun sier sannheten, ja, selv i de familier der det ER sannheten, så må man spørre seg: trenger et barn en slik sannhet? Eller kan det vente?

 

 

Anonymous poster hash: f534a...6f3

[Anonym bruker]

 

 

Mener jeg leste om en far som ikke lenger fikk se barnet etter rettsaken der han tapte,å det var pga at far hele tiden snakket stygt om moren å forsatte med dette selv om han fikk advarsler om hvilke konsekvenser det kunne få.

 

 

Anonymous poster hash: 83142...ea5

Det er det jeg er redd skjer her..

"Pappa er ikke glad i deg, han bryr seg ikke, vil ikke vite av deg eller se deg." Har hørt alt dette med mine egne ører. Har tatt en alvorsprat, og nå er bv innkoblet, men hun fortsetter på samme viset. Trist!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

Har du spurt henne hva hun vil oppnå?

 

Mamma var litt sånn mot oss. Hennes mål var nok 1. at vi ikke skulle vente oss noe av pappa og bli skuffa, for han var rotete og lite pålitelig og 2. at hun selv skulle få en slags moralsk oppreisning.

 

Men resultatet er ikke at barnet blir mer glad i mamma. Resultatet er at barnet blir mindre glad i seg selv! Og det ødelegger selvfølelsen og selvbildet. For hvis min egen pappa driter i meg, da må jeg jo være veldig liten og ubetydelig, ikke sant? Slik oppleves det for barnet!

 

Spør henne om dette er det hun ønsker? For selv om hun selv syns hun sier sannheten, ja, selv i de familier der det ER sannheten, så må man spørre seg: trenger et barn en slik sannhet? Eller kan det vente?

 

 

Anonymous poster hash: f534a...6f3

Hun hater faren, og ønsker han alt vondt. Bare derfor. Hun forstår virkelig ikke hva hun driver med. Hun har nå en datter med psykiske problemer. Håper hun leser svarene deres, jeg vet hun sniker her inne.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

[Anonym bruker]

 

 

 

Mener jeg leste om en far som ikke lenger fikk se barnet etter rettsaken der han tapte,å det var pga at far hele tiden snakket stygt om moren å forsatte med dette selv om han fikk advarsler om hvilke konsekvenser det kunne få.

 

 

Anonymous poster hash: 83142...ea5

Det er det jeg er redd skjer her..

"Pappa er ikke glad i deg, han bryr seg ikke, vil ikke vite av deg eller se deg." Har hørt alt dette med mine egne ører. Har tatt en alvorsprat, og nå er bv innkoblet, men hun fortsetter på samme viset. Trist!

 

Hi

 

 

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

Har du spurt henne hva hun vil oppnå?

 

Mamma var litt sånn mot oss. Hennes mål var nok 1. at vi ikke skulle vente oss noe av pappa og bli skuffa, for han var rotete og lite pålitelig og 2. at hun selv skulle få en slags moralsk oppreisning.

 

Men resultatet er ikke at barnet blir mer glad i mamma. Resultatet er at barnet blir mindre glad i seg selv! Og det ødelegger selvfølelsen og selvbildet. For hvis min egen pappa driter i meg, da må jeg jo være veldig liten og ubetydelig, ikke sant? Slik oppleves det for barnet!

 

Spør henne om dette er det hun ønsker? For selv om hun selv syns hun sier sannheten, ja, selv i de familier der det ER sannheten, så må man spørre seg: trenger et barn en slik sannhet? Eller kan det vente?

 

 

Anonymous poster hash: f534a...6f3

Hun hater faren, og ønsker han alt vondt. Bare derfor. Hun forstår virkelig ikke hva hun driver med. Hun har nå en datter med psykiske problemer. Håper hun leser svarene deres, jeg vet hun sniker her inne.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

Ja, mange ønsker eksen alt vondt. Men hvis man må påføre barnet enda mer vondt for å oppnå det, kanskje det kunne vekke henne?

 

Anonymous poster hash: f534a...6f3

[Anonym bruker]

Mamma snakket så mye stygt om pappa at jeg i mange år var redd for ham, og jeg trodde oppriktig at han ikke var glad i meg eller stolt av meg.

 

Ingen av foreldrene mine oppførte seg noe bra mens jeg var barn/tenåring, men jeg skjøv også pappa veldig fra meg fordi jeg trodde han bare så på meg som dum og mislykket, og det påvirket ham nok mye.

 

Da jeg ble litt mer voksen oppdaget jeg at pappa faktisk var den som stilte opp for meg, mens mamma sutret over at det var så dyrt å ta bussen (jeg var innlagt på sykehus i en annen by, og pappa besøkte meg flere ganger og hjalp meg i tiden etterpå). Sakte begynte jeg å få litt tillit til ham, men så ble han veldig syk og døde. Etter at han døde kom det frem at han hadde brydd seg mye om meg, men da var det jo for sent.

 

Jeg føler meg fremdeles utrolig sviktet av mamma. Det er litt som en annen skrev over her, man blir på en måte foreldreløs. Mamma var ikke noe bra for meg på veldig mange andre måter også, men at hun tok fra meg muligheten til å kanskje ha et (mer) normalt forhold til pappa er nok egentlig det verste. Jeg har ingen kontakt med henne lenger, og jeg føler meg veldig alene i verden.

 

(Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde vokst opp i fosterhjem i stedet.)

 

Anonymous poster hash: 97c38...393

[Anonym bruker]

Når den ene forelderen snakker så negativt om den andre forelderen at det ender med at barnet legger den andre for hat. Er det omsorgssvikt?

Hva gjøres med slikt?

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7

 

Ja, det er helt klart omsorgssvikt og enhver som mistenker at barn er utsatt for omsorgssvikt (uavhengig om det er fysisk eller psykisk) plikter faktisk å melde til barnevernet.

 

Anonymous poster hash: b27d5...041

[Anonym bruker]

Jeg håper faktisk at barnet blir tatt ut av hjemmet. Barnevernet er der med veiledning, men hun holder på enda. Jenta blir helt ødelagt av dette.. Jeg hørte henne i helga.

Hi

 

Anonymous poster hash: 08833...fa7