Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #1 Skrevet 14. mars 2016 Jeg føler meg utrolig smålig og slem, men nyter det samtidig. Jeg ser (jadda, er ikke objektiv) at mine barn bare blir penere og penere med årene. Flere av dem som holdt meg utenfor, slang kommentarer og snakket stygt om meg har barn som ikke er like pene som de var selv. Flere av dem er overvektige, andre bare ikke like heldige med utseendet eller virker ganske spesielle når jeg snakker med dem. Jeg ønsker jo ikke disse barna noe vondt, jeg bare gleder meg over at mine ser ut til å passe inn. Samtidig ser jeg også at de kanskje kan få nyansert litt holdninger ved å ha barn som ikke er helt A4 selv. Jeg holder dette for meg selv, deler ikke barna i sosiale medier men prøver heller å lære dem at de som sosialt sterke og populære må være inkluderene og respektfulle ovenfor andre. Burde jeg ha lagt fra meg disse tankene nå? Når det er sagt hadde ett av disse barna en skikkelig sosial seier på en skoleforestilling før jul. Da ble jeg oppriktig glad på hennes vegne og ble faktisk rørt. Det er bare så godt å se at det perfekte slår sprekker. Vet ikke helt hva jeg vil med dette, lurer vel egentlig bare på om jeg tenker og føler normalt. Anonymous poster hash: a562a...f35
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #2 Skrevet 14. mars 2016 Jeg ser med et snev av fryd at de som mobbet meg for min intelligens (les: var misunnelig på den) jobber i skobutikk og SFO nå. Jobber alle kan klare. Selv har jeg kommet laaaaangt... Ønsker ingen noe vondt, men syns det er en form for skjebnens justis. Anonymous poster hash: 35e43...aaf
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #3 Skrevet 14. mars 2016 Jeg har ikke dårlig samvittighet for å godte meg litt over at den værste mobberen min er kronisk singel f.eks. Eller at de som sa jeg var stygg og feit nå er kvapsete og lite tiltrekkende, mens jeg ser minst fem år yngre ut enn jeg er og er ganske flott. Heller ikke når jeg møter han som latterliggjorde meg for dysleksien min, sa jeg var dum og klagde på muntlig eksamen fordi jeg umulig kunne fortjene en femmer når han fikk en toer. Han jobber på europris og jeg har min drømmejobb. (Ikke at europris er for tapere, men han var jo så overbevist om at jeg var så mye dummere enn han). Det er jo voksne folk. Anonymous poster hash: a562a...f35
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #4 Skrevet 14. mars 2016 Tror vel det du føler er både menneskelig og forståelig, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i det selv. Jeg blir også glad av å se at mitt barn gjør det mye bedre sosialt enn det jeg gjorde og slipper å slite med de samme tingene som meg. Men jeg finner ingen glede i at andre barn sliter. Mulig fordi jeg bor på en annen kant av landet enn der jeg vokste opp og ikke ser noe til de som var kjipe mot meg eller barna deres... Anonymous poster hash: 5a565...487
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #5 Skrevet 14. mars 2016 Fryder meg ikke over sånn nei, men legger jo merke til det noen ganger. At barna deres gjerne velger fritidsaktiviteter som foreldrene deres mobbet oss andre for, men det er vel mest et tegn på at livet går videre og at alt utvikler seg. Godter meg jo ikke over at dattera til skolens "dronning" er tretten år og har astma, regulering og briller, men ja, jeg reflekterer jo over det. Anonymous poster hash: 04d6c...489
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #6 Skrevet 14. mars 2016 Jeg godter meg på ingen måte, men tenker at de kanskje utvikler seg litt på det. De hadde nok ikke sett for seg at det skulle bli slik. Heier virkelig på disse barna, kjenner meg jo igjen i dem. Anonymous poster hash: a562a...f35
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #7 Skrevet 14. mars 2016 Det er absolutt lov å føle litt "skadefryd" inni seg. Jeg hadde noen ordentlige møkkajenter som var ute etter meg (på den subtile måten - turte aldri å konfrontere meg, men laget kvalm for meg på ungdomsskolen når de fikk sjansen). De har ganske så stakkarslige liv nå. Hun ene er nok antagelig død - så henne for mange år siden - dophue som hang med godt voksne utenlandske menn i Oslo bl.a. Selvsagt ønsket jeg ikke det for henne, men samtidig ser jeg at valget mitt om å være meg og ikke ligne de "kule" absolutt var riktig! Anonymous poster hash: 063a4...a68
Anonym bruker Skrevet 14. mars 2016 #8 Skrevet 14. mars 2016 1. Narkoman 2.Kjørte i fylla og døde 3. Blir omtalt som en sjarmør, med glimt i øyet. Han var jeg også forelsket i. Er ekstra sårt at han var så stygg. Jeg ville så gjerne at han skulle like meg. Håper jeg aldri treffer han igjen. Anonymous poster hash: 8feb3...b18
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå