Offerrollen

[Anonym bruker]

Samboeren min inntar alltid uten unntak offerrollen når vi diskuterer noe, det har han gjort siden jeg ble kjent med han for 2 år siden. I steden for å svare konstruktivt på det vi diskuterer, sier han med en gang "jada, alt er bestandig min feil, det er det alltid, jeg klarer jo ingenting!" 

 

Det er utrolig frustrerende, og jeg begynner helt ærlig å bli drittlei av det. Jeg er heller ikke perfekt i det hele tatt, men da kan jeg innrømme det på en normal måte og ta til meg kritikken. Det er helt umulig å snakke om noe som helst når han bare dreper samtalen med å innta offerrollen bestandig. Har forsøkt å ta det opp med han men det hjelper ingenting. 

Anonymous poster hash: d0006...1f3

[Anonym bruker]

Tror du det endrer seg om du venter to år til? Eller tolv år? Eller tyve?

 

Finn deg en voksen fyr som tåler å høre det. De overfølsomme og konfliktsky typene har null selvtillit og blir selvrettferdige og ynkelige i alle uoverensstemmelser.

 

Anonymous poster hash: e2304...268

[Anonym bruker]

Er en irriterende hersketeknikk. Har en kollega som er på samme måte...

Anonymous poster hash: bb06a...495

[Anonym bruker]

Ja jeg tenker også at det er en hersketeknikk, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. 

 

Hi 

Anonymous poster hash: d0006...1f3

[Anonym bruker]

Ta han på det NÅR han bruker det. "Nå inntar du offerrollen, da er det umulig å snakke sammen om ting". 

Anonymous poster hash: 1ba05...ce0

[Anonym bruker]

Ja, har gjort det noen ganger. Da stopper samtalen der, så går det en stund, og så later han som om ingenting har skjedd.

 

Hver gang. Han mener han er flink når han later som ingenting, for da prøver han tross alt å gjøre stemningen mellom oss bedre.

 

Blir sprø av å diskutere med noen som er så merkelige, ikke vant til det.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: d0006...1f3

[Anonym bruker]

Huuuuuff, høres ut som eksmannen min! Han er generelt lite praktisk anlagt, og uansett hvor mange ganger jeg fortalte ham hvordan ting skulle gjøres, gjorde han det konsekvent feil. Så når jeg sa "så hyggelig at du hjelper til, det setter jeg pris på, men parketten skal ikke vaskes med Jif", gikk han fullstendig i forsvarsposisjon og freste "si ifra når jeg gjør noe riktig da!" Til slutt svatre jeg bare, "ja, det skal jeg gjøre, hvis det noengang skjer". Han er fortsatt umulig å snakke med.

-Sier at skoene til sønnen er for små, og han trenger nye;

-Nei, de er ikke for små, de passer fint.

-Nei, de er for små, han bruker størreslse 32, ikke 30.

-Jammen han klager ikke!

-Nei, han klager aldri, han hadde heller ikken sagt noe når jeg kom hjem og oppdaget at han hadde gått med sålen krøllet i tåenden av støvelen sin i flere dager (jeg har bedt ham kjenne nedi vinterstøvlene hver dag, for å sjekke om de er våte, -ja selvfølgelig gjør jeg det, jeg er ikke dum! svarte han. nei, riktig...), han sier ikke i fra om han har vondt, er sulten, eller fryser, det er derfor vi må passe på!

-Dritsur, og furter.

Gå til samlivsterapeut for å snu det, ikke få barn med noen som kommuniserer dårligere enn et barn!

Anonymous poster hash: e6219...1ac