Hjelp... (Langt)

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i 4 år. Vi har en nydelig jente sammen på ett år, og jeg fant nylig ut av at jeg er gravid på nytt i 11 uke. Dette vet jeg ikke hva jeg gjør med, men det er ikke saken her.

 

Samboeren min gjør ingenting. Han spiller og gjør ellers ingen nytte for seg. Jeg tar alt, og da mener jeg alt. Både her hjemme og stort sett økonomisk, ettersom han har en jobb som ikke er særlig godt betalt. Han er fryktelig umoden i oppførsel, og det vises dessverre svært godt. Hvis han gjør en feil (Her om dagen slo han meg med en pute i sinne) legger han for eksempel all skyld over på meg, og får det til å høres ut som at det var min feil ved å si at jeg for eksempel provoserte han "til" å gjøre det. Det jeg egentlig gjorde var å snu meg i sengen og bli skikkelig oppgitt fordi han bestemte seg klokken to om natten for å gå ut på kontoret sitt for å spille med kompiser.

 

Han er frekk. Svarer meg frekt når vi krangler. Jeg har tidligere vært veldig stygg med å kalle ham opp i diskusjoner, altså ikke noe veldig ille, men drittsekk og så videre. Dette har jeg stoppet med, og det er over ett år siden sist. Jeg skjønner selv at det er veldig stygt og har lagt meg fullstendig flat. Likevel når vi krangler nå og han sier til meg at jeg skal dra til helvete og at jeg er ei fitte, så rettferdiggjør han det når krangelen har roet seg med at jeg pleide å kalle han stygge ting før.

 

Jeg kunne skrevet en bok om hvor stygg han er med meg. Jeg sier ikke at jeg er plettfri og perfekt selv, men jeg ser mine feil og unnskylder meg om jeg gjør noe feil. Dessuten lærer jeg av dem, og gjør ikke samme feilen flere ganger. Det gjør tydeligvis ikke han. Jeg kan brått få beskjed på en fredag når jeg endelig tror jeg kan slappe av, at han skal ut med kompiser. Sist gang dette skjedde trodde jeg at han endelig kunne ta barnet vårt litt slik at jeg kunne slappe litt av på sofaen, jeg tar jo alt av husarbeid og har behov for å slappe av jeg også. Han dro ut halv seks på ettermiddagen og kom ikke hjem før klokken to om natten. Når jeg var på gråten i tolv tiden fordi barnet vårt ikke ville sove og jeg var så sliten, sendte jeg han en melding og spurte om han ikke vær så snill kunne komme hjem klokken tolv. Da svarte han "Vi får se."

 

Og nei, han er ikke utro. Dette vet jeg 99% sikkert, rett og slett fordi jeg vet hvor han er til en hver tid, vet at han aldri jobber overtid, vi har mye kontakt på meldinger og telefon og han kommer hjem til samme tid hver dag, han lar pc og mobil ligge åpen og har ingen problem med at jeg ser på noen av delene. Dessuten dusjer han knapt 3 ganger i uken og pusser nesten ikke tennene sine. Vi har kanskje sex en gang hver andre uke. Jeg trener masse, holder meg i form og ser veldig bra ut. Jeg dusjer nesten hver dag og pynter meg, kjøper nytt undertøy og føler jeg gjør alt "riktig" og vil bare føle meg verdsatt og elsket.

Han sier at han elsker meg, og at han vil leve med oss. Nå har det gått så langt at jeg er helt utslitt. Jeg har i tillegg en krevende jobb og er som skrevet gravid igjen. Dette er ikke lett.

 

Alle rundt meg reagerer, venninnene mine og familie, og det verste er at jeg skjønner det veldig godt. Men jeg klarer ikke å gå. Jeg fatter ikke hvorfor jeg er så glad i ham og hva i meg som får meg til å godta dette, men jeg klarer ikke å se for meg et liv uten han. Jeg takler ikke tanken. Jeg føler meg på mange måter fanget i forelskelsen, jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det på andre måter. Er det noen som har opplevd noe lignende? Jeg vet jo fryktelig godt at jeg burde gå, men jeg takler ikke tanken på det. Det føles klin umulig for meg, fordi jeg er så forelsket og er livredd konstant for at han ikke skal orke mer, så jeg gjør alt jeg kan for at han skal fortsette å elske meg. Kjøper ting, serverer middag, lunsj, og kveldsmat til han hver eneste dag. Viser at jeg elsker han.

Når vi har kranglet skjelver jeg bokstavelig talt av frykt for å miste ham, men så vet jeg at jeg bare burde stikke fordi ingen skal tolerere å bli behandlet som dette. Men det klarer jeg ikke 

Anonymous poster hash: f5c63...55f

[Heihånåerdetjuligjen]

Uff, så vanskelig å ha det sånn :-( Er du sikker på at du egentlig er så forelsket i ham? Det er ikke mer et slags avhenighetsforhold du har til ham?

 

Slik jeg leser det, er det ikke en mann som har de rette prioriteringene. Og du høres heller ikke lykkelig ut med ham. Hva du velger å gjøre er jo helt opp til deg, men jeg synes det er et sterkt signal om at mannen din bør forandre seg, når både familie og venner reagerer på ham.

[Anonym bruker]

Hadde du gått om han var utro? Hadde det gjort det lettere?

 

Hva slags fremtid ser du med denne mannen? Du er i teorien allerede alenemor som gjør alt, mens han velger å spille.. Han bidrar heller ikke økonomisk. Mest sannsynlig hadde du kommet bedre ut av det som alenemor..

 

Hva vil du? Du kan ikke forandre han. Dette er sånn han er, da kan du velge om du vil leve sammen med han, og godta det, eller flytte fra han..

Anonymous poster hash: 8ae31...e4b

[Anonym bruker]

Du skriver i tillegg at du gjør masse for å vise at du elsker han, men hva gjør han for å vise DEG at han elsker deg?

Anonymous poster hash: 8ae31...e4b

[Anonym bruker]

 

Hadde du gått om han var utro? Hadde det gjort det lettere?

 

Hva slags fremtid ser du med denne mannen? Du er i teorien allerede alenemor som gjør alt, mens han velger å spille.. Han bidrar heller ikke økonomisk. Mest sannsynlig hadde du kommet bedre ut av det som alenemor..

 

Hva vil du? Du kan ikke forandre han. Dette er sånn han er, da kan du velge om du vil leve sammen med han, og godta det, eller flytte fra han..

 

Anonymous poster hash: 8ae31...e4b

 

 

Jeg vet ikke om det ville gjort det lettere. Umulig å si.

 

Jeg vet at jeg burde gå, jeg vet at jeg ikke fortjener å ha det sånn. Problemet ligger i at jeg ikke klarer det. Og jeg klarer ikke å begripe hvorfor, når det egentlig burde være så "enkelt" når han oppfører seg slik han gjør...

 

Anonymous poster hash: f5c63...55f

[Anonym bruker]

Mitt svar er i innlegget mitt fra kvinnedagen:

 

http://www.klikk.no/forum/dinbaby/index.php/topic/144265181-dere-som-%C3%B8nsker-men-n%C3%B8ler-med-%C3%A5-forlate-en-egoistisk-slem-utro-uf%C3%B8lsom-lat-maipulerende-slask-av-en-mann/page-1#entry147776098

 

Anonymous poster hash: d3a26...e25

[Anonym bruker]

Virker litt rart å fortsatt være så forelsket etter fire år, når dere har det slik. Kan det hjelpe å tenke på datteren og eventuelt det neste barnet? Vil ikke si at det er et positivt miljø å vokse opp i for de. Særlig når de blir større og forstår mer. Om du ikke klarer å gå for din egen skyld, kanskje du klarer det for barna?

 

Kanskje tar han seg sammen og blir mer moden hvis han forstår alvoret, også. Hvis du sier at du går, hvis han ikke skjerper seg (men da må du jo gå hvis ikke).

 

Hvor gamle er dere (han)?

 

Anonymous poster hash: 7aeac...eeb

[Anonym bruker]

Virker litt rart å fortsatt være så forelsket etter fire år, når dere har det slik. Kan det hjelpe å tenke på datteren og eventuelt det neste barnet? Vil ikke si at det er et positivt miljø å vokse opp i for de. Særlig når de blir større og forstår mer. Om du ikke klarer å gå for din egen skyld, kanskje du klarer det for barna?

 

Kanskje tar han seg sammen og blir mer moden hvis han forstår alvoret, også. Hvis du sier at du går, hvis han ikke skjerper seg (men da må du jo gå hvis ikke).

 

Hvor gamle er dere (han)?

 

Anonymous poster hash: 7aeac...eeb

 

Jeg synes også det er rart at jeg fortsatt er så forelsket, men så har jeg alltid vært den som har falt skikkelig når jeg først faller for noen. Jeg går jo ikke rundt med nyforelsket følelse men merker godt at jeg er forelsket i han. Barnet vårt nå merker ikke stort til det. Det har jo blitt verre med tiden, men hun er like blid og god som alltid. Dessuten krangler vi ikke foran henne, det meste er om kvelden og da sover hun jo... På dagen når jeg spør om samboer kanskje kan gå ut med søppel, sette på oppvaskmaskinen og så videre sier han jo "Ja selvfølgelig", men når det ikke skjer og hun er våken lar jeg det bare gå. Jeg tar jo alt og er vant med det, og har jo prøvd å si i fra utallige ganger. Hjelper jo ikke, og vil ikke lage noe styr når hun er våken.

 

Prøvde en gang å si at jeg ville gjøre det slutt, ikke så lenge siden kanskje 1-2 måneder siden. Han bare lo og sa at det trodde han ikke på, for jeg hadde ropt ulv så mange ganger... Har tidligere kanskje prøvd en gang for ett år siden, men han vet jo at jeg ikke klarer. Han vet jo at han har meg uansett, jeg føler nesten at han har skikkelig taket på meg og at han har makt over meg og at han utnytter det fordi han vet at jeg er der uansett.

 

Og han har jo rett. Jeg klarer det jo ikke. Er så vondt å føle seg så fanget 

 

 

Han er 25 og jeg er 24.

 

Anonymous poster hash: f5c63...55f

[Anonym bruker]

 

Virker litt rart å fortsatt være så forelsket etter fire år, når dere har det slik. Kan det hjelpe å tenke på datteren og eventuelt det neste barnet? Vil ikke si at det er et positivt miljø å vokse opp i for de. Særlig når de blir større og forstår mer. Om du ikke klarer å gå for din egen skyld, kanskje du klarer det for barna?

 

Kanskje tar han seg sammen og blir mer moden hvis han forstår alvoret, også. Hvis du sier at du går, hvis han ikke skjerper seg (men da må du jo gå hvis ikke).

 

Hvor gamle er dere (han)?

 

Anonymous poster hash: 7aeac...eeb

 

Jeg synes også det er rart at jeg fortsatt er så forelsket, men så har jeg alltid vært den som har falt skikkelig når jeg først faller for noen. Jeg går jo ikke rundt med nyforelsket følelse men merker godt at jeg er forelsket i han. Barnet vårt nå merker ikke stort til det. Det har jo blitt verre med tiden, men hun er like blid og god som alltid. Dessuten krangler vi ikke foran henne, det meste er om kvelden og da sover hun jo... På dagen når jeg spør om samboer kanskje kan gå ut med søppel, sette på oppvaskmaskinen og så videre sier han jo "Ja selvfølgelig", men når det ikke skjer og hun er våken lar jeg det bare gå. Jeg tar jo alt og er vant med det, og har jo prøvd å si i fra utallige ganger. Hjelper jo ikke, og vil ikke lage noe styr når hun er våken.

 

Prøvde en gang å si at jeg ville gjøre det slutt, ikke så lenge siden kanskje 1-2 måneder siden. Han bare lo og sa at det trodde han ikke på, for jeg hadde ropt ulv så mange ganger... Har tidligere kanskje prøvd en gang for ett år siden, men han vet jo at jeg ikke klarer. Han vet jo at han har meg uansett, jeg føler nesten at han har skikkelig taket på meg og at han har makt over meg og at han utnytter det fordi han vet at jeg er der uansett.

 

Og han har jo rett. Jeg klarer det jo ikke. Er så vondt å føle seg så fanget 

 

 

Han er 25 og jeg er 24.

 

Anonymous poster hash: f5c63...55f

 

Oj, er dere så unge! 

Tenk alle de årene du har foran deg sammen med ham, da...Hvis dere begge lever til dere blir 84 og 85 må du leve med dette i 60 år til.

En mann som kaller deg fitte og håner deg og driter i deg og lar deg nærmest være tjeneren hans.

 

Det er ikke sånn det skal være i et forhold. I et forhold skal man være hverandres fortrolige. Man skal ville hverandre det beste, sette den andres ønsker høyt, strekke seg for å gjøre den andres dag lys og lett. Snakke pent til hverandre, men ta opp og diskutere problemer alvorlig og saklig. Tilgi hverandre, oppmuntre hverandre, være hverandres største fan. Le sammen, gråte sammen, ønske å være sammen, men også la den andre få dyrke interesser og aktiviteter utenfor hjemmet.

 

Det er sånn mitt ekteskap har vært, og hvis du fortsetter det samlivet du har med samboeren din, vil du aldri få oppleve å ha det sånn.

 

Anonymous poster hash: d3a26...e25

[Gjest Antarctica]

Hadde bare lest de to første avsnittene da jeg tenkte med meg selv: heller trillinger alene enn en 30-årig baby i hus. Her passer det amerikanske uttrykket "what a waste of space."

[Anonym bruker]

25 år og 16 år i sinn og sjel.

Dette hadde jeg ikke orket. Du får det bedre alene.

 

Anonymous poster hash: 04489...34d

[Anonym bruker]

Og ja, jeg har vært der du er. Jeg kastet guttungen på dør. Jeg fikk plutselig bedre økonomi og mindre husarbeid.

 

 

Anonymous poster hash: 04489...34d

[Anonym bruker]

Kan du ikke be foreldrene dine og venninner om hjelp? De vil jo tydeligvis at du skal flytte fra han, så da bør de jo stille opp med husrom, bærehjelp og støtte! Snakk med dem! Snakk med venninner og din mor, si det du skriver her.. Du vil gå fra han, men vet ikke hvordan du skal klare det.

 

Sånn praktisk sett, så vil jeg tro det er lettere å flytte nå, enn om 9mnd med en nyfødt baby og barseltiden..

Anonymous poster hash: 8ae31...e4b

[Anonym bruker]

Sikker på at du er forelsket i han?

 

Det er ikke bare angsten for å bli alene og dermed frykten for å miste han som får det til å kjennes sånn ut?

Anonymous poster hash: ee07a...6ec

[Gjest Antarctica]

 

Sikker på at du er forelsket i han?

 

Det er ikke bare angsten for å bli alene og dermed frykten for å miste han som får det til å kjennes sånn ut?

 

Anonymous poster hash: ee07a...6ec

Noen er forelsket i selve forelskelsen. En tilstand som "mater" seg selv uansett hvilke dumheter den utkårede gjør.

 

Kjenner en fyr med ei dame som virkelig har ødelagt livet hans. Selv ikke ungene hans får møte ham mer, for frua bestemmer. Hun er alkoholiker og går under navnet "sykkelmorderen" etter at hun fyllekjørte og drepte en syklist. Men han ventet pent mens hun var i fengsel...

Annen hver måned er det krangling som også blir synlig i FB-meldinger mellom dem, helt pinlig. Og så blir de venner igjen og hun skjeller ut alle rundt ham med at de skal ligge unna, "han er MIN!"

 

Destruktive forhold kan være underlig avhengighetsskapende...

[Anonym bruker]

Hi, du er ikke forelsket i ham. Du er forelsket i illusjonen av hvem du trodde han var da du engang ble forelsket i ham. Men etter disse årene burde du ha innsett at han ikke er i nærheten av å være den mannen du trodde han var.

Det er ikke noe som helst i den mannen du forteller om som er å være forelsket i. Destruktivt avhengig av, ja, og det er nok det du blander med forelskelse. Hvorfor er du så redd for å være alene?

 

Det er på tide du søker hjelp, HI. Jeg vil faktisk anbefale deg å ringe til et av de nærmeste krisesentrene. Jeg vet du ikke synes det er alvorlig nok. Men det du forteller er et så destruktivt forhold at du kommer til å trenge krisesenter senere om du ikke kommer deg unna ham nå! Krisesentre kan gi kun rådgivning, og de vil kjenne igjen all argumentasjonen som han bruker overfor deg.

 

Så hvem er det du er forelsket i? En mann som utnytter deg både økonomisk, følelsesmessig og praktisk. Han lever mer eller mindre på deg, han bor på hotell hos deg (han gjør mindre i deres felles hjem enn hva moren hans krevde av ham, virker det som), du er tjeneren hans, du er hans sexleketøy når han vil ha sex, han har deg som gratis barnevakt, kommer og går som han vil helt uten å ta hensyn til deg, han kaller deg stygge ting for å psyke deg ned i krangler - og han gir deg skylden for måten han er på når dere krangler (!). Der du steller deg selv og tar vare på egen hygiene så driter han i egen hygiene - men jeg regner med at du ville fått høre hvor uattraktiv du ville være om du ikke stelte deg?

En god pappa når han er i humør til det, sier du? Vel, en god pappa gjør sitt beste for å skape en god familie, til å få familien til å fungere. Denne mannen gjøre ingenting for å holde familien samlet, han gjør ingenting av det som er hans soleklare ansvar, han gjør ingenting for å avlaste deg. Han ser deg ikke, han driter i hva han gjør med deg - bare du gjør som han vil. En god pappa driter ikke i sitt barns mor, gjør ikke narr av henne, utnytter henne ikke, psyker henne ikke ned med ord og handlinger, kaster ikke ting etter henne. En god pappa respekterer sitt barns mor og gjør sitt beste for både henne, barnet og familien som samlet. Den mannen du betaler for å ha i hus gjør ikke noe av dette, han bare utnytter deg og psyker deg ned!

 

Så kontakt krisesenteret og be om råd, de vil hjelpe deg til å komme deg unna ham. Du trenger ikke flytte dit, men de kan gi deg riktige råd. Om du ikke vil ta kontakt der så ta i hvert fall kontakt med familievernkontoret for din egen del.

Og ang. ny graviditet... Om du har ett eller to barn så kan du ikke fortsette å bo sammen med en mann som ødelegger deg. Barna dine fortjener bedre. Barna dine fortjener en mor som ikke lar seg ødelegge fysisk og psykisk av en egoistisk drittsekk av en mann!

 

Søk hjelp, HI!

Anonymous poster hash: ee83d...579

[Anonym bruker]

Min mening:

-gå fra ham.

-abort.

-sikker prevensjon til du har vært sammen med en mann lenge nok til å være sikker på at han vil være en god fra for både barnet du allerede har og eventuelle fellesbarn.

Anonymous poster hash: 38e18...8ff

[Anonym bruker]

Der er nok en skjevhet i forholdet deres som gjør at han kan gjøre det han vil for han vet at du aldri kommer til å gå noe sted. Han kan kalle deg alt mulig stygt mens du kryper for han. Så lenge det er slik så vil han dessverre ikke forbedre seg. Det er t.o.m. mulig at han ubevisst prøver å finne dine grenser som ikke finnes i det hele tatt. I det fleste slike tilfeller om du kastet han ut eller i det minste sluttet å bry deg om han i det hele tatt så ville vekten ha tippet og han ville begynt å krype for deg, problemet er at den type klyping er veldig lite sexy. 

Tenk deg at du får en datter, hva ville du rådet henne til i samme situasjon? Sagt at hun burde stå opp tidlig for å ta seg av barna slik at han fikk sove ut etter en kveld på fylla for så å varte han opp med frokost på senga når han var klar for dette? 

Prøv å hold ut i 2 uker med å tenke på deg og det barnet du alt har: Lag middag når det passer DEG, gå ut når det passer DEG, rydd om DU gidder, ikke klag på han i det hele tatt, vær opptatt med mobil eller pc ---> ta tilbake litt kontroll.  

Anonymous poster hash: 5dd82...90f

[Singelmamma <3 <3]

Blæææh! Takk for påminnelsen om at det faktisk er fint å være singel

[Anonym bruker]

sutre sutre sutre

Anonymous poster hash: 190ec...256

[Anonym bruker]

 

sutre sutre sutre

 

Anonymous poster hash: 190ec...256

 

 

Og der viste du bare én ting - nemlig at Hi er langt mer voksen enn du trolig noengang kommer til å bli... hvis du da ikke er 13 år og har forvillet deg på feil forum, da er det kanskje håp for deg.

 

Anonymous poster hash: ee83d...579

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt at du er forelsket i ham og ikke vil gå.

 

Jeg også ELSKER

 

- å bli kalt ei fitte

- å få ting kastet på meg

- å ha sex med en som pusser tenner en gang i uka

- å gjøre alt av husarbeid alene

- å gråte i fortvilelse over alt mannen min gjør/ikke gjør

- å varte opp mannen min dag og natt uten å få noe tilbake

- å bo med en tenåring som spiller dataspill halve natta

- å gjøre venner og familie bekymret fordi jeg har det vondt

 

And the list goes on.

 

 

 

Anonymous poster hash: a79dc...f98

[Anonym bruker]

En av livets virkelig store ironier er når flotte og ellers oppegående kvinner gidder å bruke så mye som ett sekund på tapermenn.

 

Sikker på at den/de som styrer der oppe sitter og hånflirer.

 

Anonymous poster hash: 1b67d...337

[Anonym bruker]

Kanskje det blir lettere å gå hvis du tenker på at det er en sånn mann (gutt) datteren deres vokser opp med som forbilde? Hun vil komme til å vokse opp med at det er vanlig at menn oppfører seg sånn, at det er normalt at kvinnen gjør alt i heimen. 

Dere fortjener bedre, begge to. 

Anonymous poster hash: babce...24f