Samlivsbrudd med små barn involvert

[Anonym bruker]

Så går det da, den veien høna sparker - ser det ut til. Får helt vondt inni meg med tanke på hva barnet vårt må gå igjennom, og at det nå blir flytting før h*n er 1,5 år. Er det noen som har hørt om foreldre som har klart å samarbeide slik at barnet blir boende på en plass, og mamma/pappa bytter på å være der barnet er så h*n slipper å flytte/reise imellom ofte?

Ønsker at h*n skal kunne ha det trygt og godt uten at det blir for mye endringer på en gang.. Vi har enda ikke blitt enige om samværsfordeling, men tror det skal kunne gå greit. Ønsker innspill til hvordan løse dette, det er visst ikke så mange voksne som vil finne seg i å flytte regelmessig så det er lite å finne om emnet..

 

Anonymous poster hash: 72145...442

[Anonym bruker]

Så går det da, den veien høna sparker - ser det ut til. Får helt vondt inni meg med tanke på hva barnet vårt må gå igjennom, og at det nå blir flytting før h*n er 1,5 år. Er det noen som har hørt om foreldre som har klart å samarbeide slik at barnet blir boende på en plass, og mamma/pappa bytter på å være der barnet er så h*n slipper å flytte/reise imellom ofte?

Ønsker at h*n skal kunne ha det trygt og godt uten at det blir for mye endringer på en gang.. Vi har enda ikke blitt enige om samværsfordeling, men tror det skal kunne gå greit. Ønsker innspill til hvordan løse dette, det er visst ikke så mange voksne som vil finne seg i å flytte regelmessig så det er lite å finne om emnet..

 

Anonymous poster hash: 72145...442

 

 

Det har ingenting med å "finne seg i" det, men for eksempel med økonomi (de færreste har råd til å ha 1,5 boplass hver og betale for det), nye partnere og barn etter hvert (regner med at barnet ikke forblir enebarn og du ikke forblir singel i 18 år til?), husarbeid (regn med at DU må gjøre alt i fellesboligen og at eksen vil sno seg unna dette - da blir du trippelarbeidende - utejobb og husarbeid i to hus). Når dere får nye partnere og ikke lenger kan bo slik, er det lett for barnet å skylde på den nye partneren for at mamma og pappa ikke lenger bor i samme hus, og at barnet må flytte mellom to hjem. I tillegg, hvis dere bor i samme hus og har klær og saker der, vil NAV mest sannsynlig ikke regne noen av dere som aleneforeldre, dere får ingen stønader utover barnetrygd.

 

Anonymous poster hash: 74178...170

[Anonym bruker]

Takk for innspill!

Regnet ikke med at dette skulle være løsninga for all fremtid, men for å lette situasjonen de første årene og så får en ta ting når man eventuelt støter på problemer. Økonomien er grei, men det er klart - for min del vil det ikke bli to fullverdige leiligheter, blir vel mer et innsmett til tak over hodet mens jeg ikke kan være hos barnet, eller hytta så ofte som mulig. Husarbeid gjør han, faktisk - så det tror jeg skal gå bra. Noen flere som har lyst å tenke høyt sammen med meg?

 

Anonymous poster hash: 72145...442

[Anonym bruker]

Har dere nok penger er det vel null problem.

Dere må samarbeide godt da.

For barnets skyld er det definitivt best. Sjelden foreldrene holder ut så lenge slik.

Føler med deg. Har en på 1,5 år selv, hadde vært sønderknust ved tanken.

 

Anonymous poster hash: 7ff6f...e63

[Anonym bruker]

Et problem kan bli at fremtidige partnere får skylden for at ordningen opphører, og dermed et dårlig utgangspunkt for godt samhold mellom barn og steforeldre.

 

Anonymous poster hash: 9b514...a1c

[Anonym bruker]

Først og fremst, fantastisk at du ønsker å gjøre dette lettest mulig for barnet, selv om det innebærer å selv måtte flytte ut og inn. Du virker som en god mamma som setter barnet først!

 

Men min tanke er kanskje at det ikke er den smarteste løsningen, da de færreste holder ut med dette i lengden. Barnet er nå bare 1,5 år og det er lenge til barnet er 18 år og flytter ut. Det jeg tror kan være dumt, er om dere har denne ordningen i et par år, og når barnet er kanskje 6 år finner du deg en ny kjæreste, dere vil flytte inn sammen og starte egen familie. Da vil barnet, som 6-åring, få en ny hverdag, nytt hus og nye regler. Det tror jeg kan bli vanskeligere enn å flytte ut nå.

 

Om dere flytter hver for dere allerede nå, vil ikke barnet huske at mamma og pappa noen gang bodde sammen. Overgangsperioden kan bli tøff, men om ikke lenge er dette den nye normalen, og for barnet er det bare slik livet er. Så lenge dere klarer å samarbeide, vil ikke det at dere bor sammen bli et savn, for barnet vil ikke ha noe å savne. 

 

Lykke til med avgjørelsen, høres ut som du ønsker barnet alt det beste, og det kommer man langt med  

Anonymous poster hash: 8eb51...32d

[Anonym bruker]

Jeg henger meg på hun over.

Jeg og bf gikk fra hverandre da eldste var litt over 2 og minste var 5 mnd. Var tøft. Men nå når barna er et par år eldre så husker ikke de at mamma og pappa har vært sammen, det er "rart" for de om vi gir hverandre klem o.l. (skjer f eks ved jul og bursdager).

Så flytt nå - mindre stress senere. Men samarbeid godt rundt barnet, sett barnets behov og ikke deres foran alt. Og det behovet er å ha trygge hjem. Der bor mamma og der bor pappa.

 

Anonymous poster hash: 795ba...bdb

[Anonym bruker]

Jeg er enig med hun over. Jeg ville flyttet og barnet burde ha en trygg base hos en av dere og samvær med den andre. Ville aldri valgt 40/60 eller 50/50 ordning med så små barn. 

 

Fordelen er at han er så liten nå, det ville preget han mye mer om samlivsbruddet skjedde om 2-3 år. Når de er så små så tilpasser de seg veldig fort. Han vil ikke huske noe annet. Jeg tror at dersom dere klarer å bevare vennskap og ha et godt samarbeid vil dette gi det aller beste utgangspunktet for barnet deres.

 

jeg ønsker deg lykke til fremover.

Anonymous poster hash: d406a...fb8