Hva er galt med meg? Er jeg relasjonskadd? Diagnose?

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hva det er med meg, men skjønner at det må være noe..

 

Kort fortalt:

 

På barneskolen ble jeg mye mobbet, og det var ikke før siste del av barneskolen jeg fikk et par venner. På ungdomsskolen endret det seg og jeg ble fort veldig populær. Ikke sånn "sjef i jentegjengen" populær, men jeg var venn med alle, og kunne både være sammen med de kuleste gutta på skolen og det største mobbeofferet. Jeg hadde høy status, om man kan kalle det det og hadde tonnevis med venner. 

 

På videregående fikk jeg også fort mange gode venner, og jeg og et par andre ble kjernen i en jentegjeng på 8-10 jenter. Vi var en gjeng som hadde det mye gøy sammen og hang med de kuleste gutta. 

 

Senere i livet har jeg også fått veldig gode venner på jobb og andre steder... men...

 

For meg er det slik at når en person er "ute av synet" så er den også ute av minnet... altså, på vgs hadde jeg en skikkelig bestevenninne. Vi var sammen i tykt og tynt og hele tiden. Men så fort vgs var ferdig, så glemte jeg henne liksom, hun betydde ingenting for meg mer. Og slik har det vært med alle de andre også... jeg slutter å tenke på de, savner de ikke og de betyr rett og slett ikke noe for meg når jeg ikke lenger møter de pga flytting, ny jobb osv. Om jeg for eksempel har en krangel med en venninne jeg har vært sammen daglig i 5 år, så gjør det meg ikke noe om vi ikke ordner opp og jeg aldri ser henne mer. Og det er ikke slik at jeg er falsk sånn sett.... for når jeg er sammen med vennene så bryr jeg meg masse og gjør hva som helst for dem. Gråter og ler sammen... 

 

Nå har jeg nesten ikke noen venner. Kanskje 2-3 stk jeg møter en gang i blant. Det er jo fordi jeg ikke har holdt kontakt med gamle relasjoner, og fordi jeg ikke har behov for å få mennesker innpå meg. De eneste jeg føler jeg er oppriktig knyttet til i verden er mannen og barna mine. 

 

Hva er det med meg...???

 

 

Anonymous poster hash: 7120e...e6f

[Gjest Antarctica]

Kanskje du har innøvd et mønster der du "stenger av" følelsene. Logisk - med tanke på mobbing osv, at tilknytningen ikke stikker dypere.

 

Samtidig tror jeg nok at den gjør det, og at overlevelsesstrategien din kan skifte farge med tiden.

[Anonym bruker]

Som å lese om meg selv, bortsett fra at jeg flyttet konstant som barn. Så snart folk er ute av syne er de ute av minne. Mener ikke noe vondt med det, jeg forstår på et vis ikke hvorfor jeg skal holde kontakten. 

 

Ingenting som feiler meg - som jeg vet, men tror det har med at jeg i barndommen måtte lære meg å skaffe venner kjapt, men måtte også lære meg å gi slipp på venner fort.

Anonymous poster hash: 95eb7...47c

[Anonym bruker]

Jøss, akkurat slik er jeg også, men har aldri tenkt over det før... jeg var verken populær eller mobbeoffer, jeg hadde mine gode venner men ikke kjempestor omgangskrets. Jeg har heller ikke holdt kontakten med så mange fra barndommen eller ungdomstida, og de jeg har kontakt med nå er de som ikke har gitt slipp på meg selv om jeg har gitt slipp på dem.

 

Som deg så er det mann og barn jeg bryr meg om, og de vennene har møter jeg med glede, og jeg deler det meste med de, men likevel så føler jeg meg faktisk ikke så veldig knyttet til de.

 

Jeg har ikke tenkt over dette før! Så merkelig! Men det kan da ikke være en diagnose som gjør at det er slik?

Anonymous poster hash: f8903...770

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen.

Er flyttebarn. Måtte flytte mellom foreldre og skoler hvert år, det var slitsomt.

Nå synes jeg det er slitsomt å opprettholde vennskap. Det er kun kjærlighet jeg brenner for, kjærlighet og trygghet er kjempeviktig for meg fordi det er det som til syvende og sist jeg skal leve med. For meg er venndkap et middel mot... hva? Poste bilder av vennefester og jentehelger på fb? Satt på spissen, altså, fordi jeg trives sammen med venner og barna deres. Det er bare at jeg holder alle vennskap på et overfladisk nivå... jeg ser ingen grunn (og vet ærlig talt ikke hvordan) jeg skal opprette dype vennskap. Jo, jeg vet hvordan, fordi jeg åpner meg fullstendig med kjærester (har kun hatt 3 stk, aldri singel). Så vennskap har jeg aldri fiksa. Vet ikke om heg boen gang vil gjøre det.

 

Noen andre her som har gjort noe konkret for forandre seg på dette området? Skulle gjerne blitt en besre venn...

 

Anonymous poster hash: 56079...f2e

[Anonym bruker]

Sånn er jeg også. Har aldri vært mobbet eller flytta mye. Bodd stabilt hos mor og far og tre søsken. Normal oppvekst. Tror ikke det er noe galt med meg i det hele tatt.

Men jeg har utrygg unnvikende tilknytning til begge foreldrene mine. Kanskje det spiller inn? Gode foreldre, bare ikke så varme, nære eller kjærlige.

Jeg syns også det er slitsomt å opprettholde vennskap. Har én god venn. Jeg har slått meg til tro med at jeg ikke er så spesielt sosial. Stort sett syns jeg folk er irriterende og kjedelige. Er så sær på hvem jeg gidder å være med at det blir liksom ikke så mange..

 

Anonymous poster hash: cb245...354

[Merdee]

Interessant lesning! Tror aldri jeg har hørt om dette før på slik generell basis, men så er det tydeligvis flere som kjenner seg igjen.

Jeg tror ikke nødvendigvis det ene er bedre eller sunnere enn det andre, men er nok selv motsatt.

 

Har aldri blitt mobbet, men flyttet en del, men holdt i åresvis etterpå god kontakt med dem jeg kjente godt og var glad i, og enhver jeg noensinne har kjent og bydd meg om også i voksen alder, vil for alltid ha en plass i nostalgiavdelingen i mitt hjerte .

 

Nå har forresten ikke jeg søsken, og heller ikke noe familie i nærheten der vi bodde, men har hatt nære og langvarige vennskap med gjensidig lojalitet og støtte med begge kjønn   . Stabile og langvarige kjærlighetsforhold har det derimot vært færre av.

Endret 13. mars 2016 av Virginia!