Hva tenker du om min situasjon (vurderer uføretrygd)?

[Anonym bruker]

Jeg er syk. Har to sykdommer som gjør at jeg har konstante smerter i store deler av kroppen. Jeg har vært gjennom flere operasjoner, men blir ikke bedre. Jeg halter, jeg bruker i innimellom krykker, og har i en periode sittet i rullestol.

 

Jeg har noe arbeidsevne, ca 50 %. Jeg har vært i en jobb en stund, det gikk greit fordi jeg fikk styre arbeidstiden min selv. Jeg kunne komme og gå som jeg ville. Det er nødvendig for meg fordi jeg noen dager føler meg fint, andre dager klarer jeg ingenting og sliter med å kle på meg, smøre brødskiver osv. i tillegg har jeg flere legetimer, Fysio osv i løpet av uken. Inkludert reisetid tar dette ca ti timer i uken.

 

Jeg ble akutt dårlig. Sykehusinnleggelse osv. Sykemeldt i 12 mnd. Disse månedene var egentlig fine for meg. Jeg hadde overskudd til barna og meg selv, klarte å være sosial igjen osv. smertene var fremdeles konstante, men kroppen var generelt bedre. Brukte ikke krykker i denne perioden, sov godt om nettene.

 

Nå har jeg begynnt å jobbe igjen. Jeg bruker krykker, sover ikke om nettene, orker ikke lage middag, husarbeid er et kapittel for seg selv, jeg sliter med å følge opp barna skikkelig. Smertene er ekstreme, og jeg bruker store mengder tunge smertestillende.

 

Legene har i seks år bedt meg søke om uføretrygd, men jeg har nektet. Nå vurderer jeg det, men er der riktig? Jeg klarer jo å jobbe 50%, men jeg er ødelagt. Jeg har ikke noe liv, og det går utover mine kvaliteter som mor

 

Anonymous poster hash: 9c624...9b9

[Katta82]

Høyres heilt riktig ut!

[Anonym bruker]

Slik du beskriver det så ville jeg ikke ha fortsatt å jobbe 50 %. Kan det være en ide å prøve å jobbe f.eks. 20 %. En dag i uken, eller to halve dager? At du er sykemeldt resten. Da får du en indikasjon på om det fungerer eller ikke. Går det bra kan du kanskje prøve deg på 30 % i jobb og resten sykemelding. Fungerer ikke noe så mener jeg full uføretrygd er det beste. Så kan du heller kanskje få en liten jobb hvor du kan være tilkallingsvakt (butikk eller lignende) hvor du kan jobbe noen få timer når du er i form til det. Ikke helt enkelt å få, men vet om noen som greier det.

 

Du må ta med i beregningen din hva det koster helsen din å gå på så store mengder tunge smertestillende medisiner i mange år. Det kan ødelegge helsen din enda mer, og det tror jeg ikke du har råd til når det finnes et valg som gjør at du kan greie deg uten eller med mindre mengder.

 

Det er en tøff avgjørelse, men det blir kanskje lettere om du blir sykemeldt slik jeg beskrev over en periode, da ser du selv hvor mange prosent som vil fungere, om noen.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: 608ff...763

[Anonym bruker]

Så klart du søker uføretrygd. Hvem ofrer du helsa for !!?? Ta deg sammen

 

Anonymous poster hash: ed915...096

[Anonym bruker]

Jeg er syk. Har to sykdommer som gjør at jeg har konstante smerter i store deler av kroppen. Jeg har vært gjennom flere operasjoner, men blir ikke bedre. Jeg halter, jeg bruker i innimellom krykker, og har i en periode sittet i rullestol.

 

Jeg har noe arbeidsevne, ca 50 %. Jeg har vært i en jobb en stund, det gikk greit fordi jeg fikk styre arbeidstiden min selv. Jeg kunne komme og gå som jeg ville. Det er nødvendig for meg fordi jeg noen dager føler meg fint, andre dager klarer jeg ingenting og sliter med å kle på meg, smøre brødskiver osv. i tillegg har jeg flere legetimer, Fysio osv i løpet av uken. Inkludert reisetid tar dette ca ti timer i uken.

 

Jeg ble akutt dårlig. Sykehusinnleggelse osv. Sykemeldt i 12 mnd. Disse månedene var egentlig fine for meg. Jeg hadde overskudd til barna og meg selv, klarte å være sosial igjen osv. smertene var fremdeles konstante, men kroppen var generelt bedre. Brukte ikke krykker i denne perioden, sov godt om nettene.

 

Nå har jeg begynnt å jobbe igjen. Jeg bruker krykker, sover ikke om nettene, orker ikke lage middag, husarbeid er et kapittel for seg selv, jeg sliter med å følge opp barna skikkelig. Smertene er ekstreme, og jeg bruker store mengder tunge smertestillende.

 

Legene har i seks år bedt meg søke om uføretrygd, men jeg har nektet. Nå vurderer jeg det, men er der riktig? Jeg klarer jo å jobbe 50%, men jeg er ødelagt. Jeg har ikke noe liv, og det går utover mine kvaliteter som mor

 

Anonymous poster hash: 9c624...9b9

Du klarer jo egentlig ikke å jobbe 50%. Du blir jo sykere av det. Du vet nok hva du skal gjøre, men det tar kanskje litt tid å komme dit. Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 63bed...eea

[Anonym bruker]

Familie og helse er det viktigste av alt, selv om man føler at jobb også er veldig viktig!

Du må søke om å bli ufør, du ødelegger deg selv!

Klem til deg!

 

Anonymous poster hash: b7547...955

[Anonym bruker]

For meg høres det ut som om du ikke kan jobbe 50%.

Hvilke sykdommerhar du og er det sjanse for at du kan bli bedre?

Om du en dag kan jobbe så kan du det. Men nå burde du ikke jobbe!

 

Anonymous poster hash: 8f24a...886

[Anonym bruker]

Lytt til legen din. Forstår det sitter langt inne, men dette er det eneste livet du har og barna dine fortjener en mamma som har krefter til å følge de opp. Og du fortjener et liv der du kan delta i barna dine sine liv.

 

God bedring😊

 

Anonymous poster hash: e177c...f5c

[Anonym bruker]

Du kan vel bli ufør f.eks 70%?

 

Anonymous poster hash: 3c7e9...095

[Mamma`n til Will& Ailo]

Lytt til kroppen din! Den prøver desperat å fortelle deg at den ikke orker mer.. Det er ingen som kommer til å takke deg for at du sliter deg ut!

[Gjest Antarctica]

 

Jeg er syk. Har to sykdommer som gjør at jeg har konstante smerter i store deler av kroppen. Jeg har vært gjennom flere operasjoner, men blir ikke bedre. Jeg halter, jeg bruker i innimellom krykker, og har i en periode sittet i rullestol.

 

Jeg har noe arbeidsevne, ca 50 %. Jeg har vært i en jobb en stund, det gikk greit fordi jeg fikk styre arbeidstiden min selv. Jeg kunne komme og gå som jeg ville. Det er nødvendig for meg fordi jeg noen dager føler meg fint, andre dager klarer jeg ingenting og sliter med å kle på meg, smøre brødskiver osv. i tillegg har jeg flere legetimer, Fysio osv i løpet av uken. Inkludert reisetid tar dette ca ti timer i uken.

 

Jeg ble akutt dårlig. Sykehusinnleggelse osv. Sykemeldt i 12 mnd. Disse månedene var egentlig fine for meg. Jeg hadde overskudd til barna og meg selv, klarte å være sosial igjen osv. smertene var fremdeles konstante, men kroppen var generelt bedre. Brukte ikke krykker i denne perioden, sov godt om nettene.

 

Nå har jeg begynnt å jobbe igjen. Jeg bruker krykker, sover ikke om nettene, orker ikke lage middag, husarbeid er et kapittel for seg selv, jeg sliter med å følge opp barna skikkelig. Smertene er ekstreme, og jeg bruker store mengder tunge smertestillende.

 

Legene har i seks år bedt meg søke om uføretrygd, men jeg har nektet. Nå vurderer jeg det, men er der riktig? Jeg klarer jo å jobbe 50%, men jeg er ødelagt. Jeg har ikke noe liv, og det går utover mine kvaliteter som mor

 

Anonymous poster hash: 9c624...9b9

Du klarer jo egentlig ikke å jobbe 50%. Du blir jo sykere av det. Du vet nok hva du skal gjøre, men det tar kanskje litt tid å komme dit. Lykke til!

 

 

Anonymous poster hash: 63bed...eea

Dette.

[Anonym bruker]

Jeg er i lignende situasjon, bare at jeg jobber 30% nå, men etter 1 år er jeg på det punktet at jeg innser at det ikke fungerer. Ser lite til mine barn da jeg legger meg før de 2 eldste for å klare å gå på jobb, ekteskapet henger i en tynn tråd, vi har jo ikke et parforhold lengre. Og vet dere hva? Det er så jævla bittert å innse at man ikke klarer, ikke en gang en liten stilling som 30%. Jeg har godt av å jobbe, møte kolleger, rett og slett komme meg ut.

 

For meg toppet seg det hele da min største sa "Mamma, nå må du være grei med X" da jeg kjeftet igjen da vi var megastresset. Minsten begynte å grine og søke trøst. Hos storebror. Ikke meg. Jeg klarer ikke glemme det og for meg er det oppsummering av situasjonen hjemme, at jeg setter mine behov så høyt at det går ut over hele familien. Ingen jobb er verdt det.

Anonymous poster hash: 24662...21d

[Anonym bruker]

Jeg var i en lignende situasjon.

 

Lang historie kort: Jobbet noen prosent og mottok AAP for resten. Det fungerte dårlig selv om jeg i praksis bare jobbet ca. 37 uker i året. NAV var ikke lydhøre mtp å endre aktivitetsplanen. Fikk innvilget 80 % uføretrygd fordi jeg "klarer å jobbe litt".

 

Man søker ikke lenger x % uføretrygd. Man søker uføretrygd og så avgjør NAV prosenten.

 

Anonymous poster hash: 0406c...0d7

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en tilsvarende situasjon (men med et annet sykdomsbilde). For mg er det av svært stor verdi å jobbe og jeg jobber nå 30%. Av og til kan jeg jobbe mer, av og til mindre, men jeg styrer dette selv med fleksitidsordningen på jobb og muligheter for hjemmekontor (jobber en halvtime av gangen når jeg er på det dårligste og stempler meg inn og ut). Det er selvsagt et helvete om jeg har et møte på jobb og er dårlig, men jeg velger i det lengste å bite tenna sammen.

 

Det er en stor verdi å kunne jobbe litt. Dersom du tenker at du kan balansere det å jobbe litt med en brukbar "fritid" - altså til trening, hvile, tid med barn og daglige gjøremål, så anbefaler jeg det.

 

Hvis det ikke er mulig, så må du rett og slett bite i det sure "uføreeplet".

 

Lykke til med å finne balansen!

 

 

Anonymous poster hash: 6b661...01a