Bonusmamma som ikke er velkommen?

[Anonym bruker]

Jeg er bonusmor til en jente på 7 år, og hun spurte faren sin om han ikke skulle bli sammen med mamma igjen, for det hadde vært bedre om de var kjærester enn at jeg var kjæreste med faren. Og så kunne jeg bare dra hjem til min egen familie og la de være i fred. Kjente den stakk. (har vært ilag med denne mannen i 4 år) Jeg ble litt paff og visste egentlig ikke hva jeg skulle si. Hva svarer man? Noen som har vært borti lignende?

 

Anonymous poster hash: 9fc57...9b0

[Anonym bruker]

Dette har mine bonusbarn også sagt i den alderen til tross for at de var 1 år når jeg kom inn i livet deres. De tenker ikke lengre enn at de ønsker mamma og pappa sammen, helt sikkert ingenting du skal ta personlig selv om jeg vet det stikker Viktig at far backer opp om deres forhold og forklarer godt i disse samtalene

 

Anonymous poster hash: 07a13...363

[Anonym bruker]

Er jo faren som bør svare siden spørsmålet var rettet til ham.

 

Anonymous poster hash: f559a...566

[Nyttårs barn]

En venninne fant seg mann med barn og var mye hjemme hos dem en periode. Hvorpå det ene barnet spurte henne om hun ikke hadde et eget sted å bo!

I dag er de gift og har fått felles.

Unger sier det de tenker de altså.

[Anonym bruker]

Jeg er bonusmor til en jente på 7 år, og hun spurte faren sin om han ikke skulle bli sammen med mamma igjen, for det hadde vært bedre om de var kjærester enn at jeg var kjæreste med faren. Og så kunne jeg bare dra hjem til min egen familie og la de være i fred. Kjente den stakk. (har vært ilag med denne mannen i 4 år) Jeg ble litt paff og visste egentlig ikke hva jeg skulle si. Hva svarer man? Noen som har vært borti lignende?

 

Anonymous poster hash: 9fc57...9b0

 

Hei. Datteren min er 7 år og det har vært slutt mellom meg og far fra hun fylte 2 år - ergo husker hun ikke at vi bodde sammen.. Hun kan også finne på å si slikt, hvertfall gjorde hun det før. Jeg har ny samboer, og hun har også fått en lillesøster. Hun kan finne på å si: "Skulle ønske du kunne være kjæreste med pappa.." Men da kan jeg si "Hva med "Lars" da (samboer) og Mia (søster)?" Så er jeg også brått ærlig og forteller at mamma og pappa IKKE blir kjærester igjen, fordi vi begge har kjærester på hver vår kant og ikke er forelsket mer. 

 

Anonymous poster hash: c8617...cc1

[Anonym bruker]

Mannen og jeg gikk fra hverandre når datteren var 1,5 år, så hun husker ikke at vi har bodd sammen, men hun sier fremdeles at hun vil at far og jeg skal bo sammen. Har forklart henne at det ikke kommer til å skje. Far har ny familie, to barn og samboer, når jeg spør hva vi skal gjøre med dem, sier hun bare at de kan bo for seg selv..Hun er blitt 10 år nå, så jeg tenker at det bare er en naturlig greie for barna.

 

Anonymous poster hash: e5496...ba2

[Anonym bruker]

Jeg tenkte jo det at med barn så blir ting bare sagt rett ut, uten at det er vondt ment såklart. Men faren hennes sa da ingenting og jeg følte det ble opp til meg å si noe. Hun nevnte dette et par ganger over helgen hun var her, og det var alltid til meg hun sa det. Kanskje jeg bare overreagerer:p

 

Anonymous poster hash: 9fc57...9b0

[Anonym bruker]

Trenger ikke være at hun ikke er glad i deg eller ikke vil ha deg i familien. Kan være så enkelt - eller vanskelig - at hun er lei av pendle mellom mor og far, at hun er sliten av det, at hun denne helgen kanskje vet at moren gjør noe hun hadde hatt lyst å være med på og/eller savnet mor litt ekstra, eller kanskje hun er bekymret for mor av en eller annen grunn, at mor var trist for å ikk eha henne denne helgen. Løsningen for et barn blir da enkel - mamma og pappa flytter sammen, så slipper jeg å flytte frem og tilbake, og jeg slipper å "velge" mellom mamma og pappa.

 

Der tenker jeg at det er viktig at mor og far kommer inn i bildet - i dette tilfellet da far, siden det ble sagt der - og forteller at mor og far ikke kommer til å bo sammen igjen noen gang. At mor og far bestemte seg for dette før far hadde møtt Hi og før mor hadde møtt ev. ny mann. Hennes følelser om det å ønske at mor og far bor sammen bør dere se og vise at dere tar på alvor, vise at dere forstår at hun føler sånn, selv om det ikke er mulig for at de kommer til å skje.

Og så gjerne avslutte med det som er postivt med at hun har Hi i livet sitt.

Anonymous poster hash: d9d96...9b9

[Gjest Antarctica]

Er det så mye å si, da?

Det var ikke hun som valgte deg. Faren valgte deg. Selvsagt kan hun ønske seg noe annet, uten at en voksen trenger å føle seg såra av det. Det handler jo ikke om deg.

[Anonym bruker]

Dette sier de nok, fordi de vil være sammen med mamma og pappa, hver dag, slippe å reise mellom de. Og de mener ikke noe vondt med det. Hun er helt sikkert glad i deg og, men hun er jo mer glad i mammaen sin.

Anonymous poster hash: 115e1...053

[Mandala]

Det tror jeg både mine egne barn og bonusbarn har sagt. Og det stemmer jo - for dem hadde livet vært mye enklere hvis mamma og pappa bodde sammen. Jeg bekrefter bare tanken deres med at "det forstår jeg, men det er ikke alltid det blir sånn. Så derfor er det viktig at vi voksne gjør så godt vi kan for at barna skal ha det best mulig med situasjonen sånn den er nå". Fritt gjengitt og tilpasset alder og hvem av barna jeg snakker med.