Trenger råd, ang spontanabort og partner

[Anonym bruker]

Nb, litt langt..

 

Vi er gift og har vært prøvere i to år. For første gang satt spira med positiv test forrige uke. Begynte å blø litt noen dager etter og fikk beskjed i dag om at jeg har mistet. 6 uker på vei.

 

Mannen synes selvfølgelig det er trist, men ser praktisk på det- barnet får ikke bursdag sent på året, det begrenser meg ikke på jobbmarkedet, han får bedre tid til å ferdigstille hobbyen sin, "det var nok for det beste" ol. Og jeg ser jo dette også, men for meg så har jeg for første gang i livet kjent på slike endringer i kroppen.

 

For første gang hadde jeg ømme bryster, var sliten og kvalm, måtte oftere på do, var hormonell osv. Kroppen og psyken endret seg- forberedte seg på å bli mamma. Jeg var ikke langt på vei og er klar over det, men følelsene er sterke likevel- og jeg sørger over tapet og drømmen..

 

Saken er den at han er forståelsesfull, men jeg føler ikke det er nok. Jeg trenger å prate med noen andre om dette. Jeg føler det sitter dypere i meg enn i han. Som han sier selv så gikk det ikke opp for han enda at han skulle bli pappa. Da jeg spurte han hvor mange ganger i løpet av dagen som var at han hadde tenkt på barnet (dagen jeg blødde mest) svarte han mellom 5-10, mens jeg tenker MINST på det mellom 5-10 ganger i TIMEN. Derfor føler jeg at for å lette litt på egen sorg trenger jeg å prate med andre enn han.

 

Dette blir han fryktelig skuffet over fordi han ikke ser poenget og nytten med det. Han mener dette er noe mellom meg og han, det er ikke en glede som skal deles, men en sorg som skal ties om. Det jeg ikke kan spørre han om/dele med han kan jeg snakke med en lege om og ellers bør jeg ikke ha behov for å snakke med andre enn han. Han mener dette gjør at vi kommer lenger fra hverandre i forholdet.

 

Hva mener dere? Holder det for dere å dele hverdagens opp og nedturer med mannen alene? Er det jeg som tar feil og har han grunn til å bli skuffet? Ønsker ærlige svar- hilsen sliten, hormonell og trøtt nesten-mamma..

 

Anonymous poster hash: fa330...2ae

[Anonym bruker]

Med første hadde jeg en MA i uke 14, var ikke tvil om at jeg hadde veldig godt av å prate med andre enn mannen om dette. Nå var/er jeg veldig åpen om det og det har vært riktig for meg. Man sørger forskjellig og han bør kunne godta at du trenger noen andre å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 1dd99...a80

[Anonym bruker]

Med første hadde jeg en MA i uke 14, var ikke tvil om at jeg hadde veldig godt av å prate med andre enn mannen om dette. Nå var/er jeg veldig åpen om det og det har vært riktig for meg. Man sørger forskjellig og han bør kunne godta at du trenger noen andre å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 1dd99...a80

Takk for svar.. Det er akkurat det jeg føler også, og tror det hadde vært lettere for mange hvis dette var mer vanlig å prate om. Da føler man seg ikke så alene.. Var partneren din forståelsesfull?

 

Han mener dette veldig sterkt, og er veldig veldig skuffet over at jeg ikke syns han er nok...

 

Anonymous poster hash: fa330...2ae

[Gjest Antarctica]

Mannen din tar feil. Sorgen skal ikke ties om hvis du trenger noe annet. Men hvis han selv trenger taushet om emnet må dere enten finne et kompromiss, eller du må søke støtte et annet sted. Han kan ikke bortdefinere dine behov.

[Anonym bruker]

Mannen din tar feil. Sorgen skal ikke ties om hvis du trenger noe annet. Men hvis han selv trenger taushet om emnet må dere enten finne et kompromiss, eller du må søke støtte et annet sted. Han kan ikke bortdefinere dine behov.

Kanskje det er der noe av problemet er, at han ikke ønsker spørsmål osv rundt dette..

 

Anonymous poster hash: fa330...2ae

[Anonym bruker]

Jeg har en bestevenninne, som jeg har hatt i 29 år. Henne deler jeg alt med. Både positive og negatve ting mellom meg og min partner. Og det får han bare akseptere. For jeg trenger noen andre å lufte ting med.

Anonymous poster hash: 2c57f...9c6

[Anonym bruker]

Hver og én må føle på dette selv. Vi mistet etter ca 6 uker, vi også. Jeg gråt av glede når testen var positiv og vi var så glade og gledet oss stort. Likevel visste vi at det kunne gå galt, og prøvde å innstille oss litt på at ingen ting var sikkert. En dag oppdaget jeg litt brun utflod på papiret. Ble veldig lei meg, googlet og snakket med helsepersonell. Fikk håp, blødde mer, mistet håp, stoppet å blø, fikk håp, blødde masse og hadde fryktelige smerter. Fikk bekreftet at det ikke var noe der. Antar at det hele stoppet lenge før, da det ikke var tegn til noe foster. Vi sa til oss selv at hjertet aldri startet, så var det litt lettere.

 

Vi tynget oss ikke ned i sorg. Mannen min er realistisk og rolig, og det er forsåvidt jeg, også. Det var nok hakket vanskeligere for meg enn for han, siden jeg hadde følt det på kroppen, holdt masse på magen og snakket til "babyen". Men det var litt lettere å ikke "overdramatisere" det sammen. Ville faktisk ikke fortelle noen, fordi da ville det blitt "tøffere". Venninner ville fort blitt blanke i øynene, og gjort mye ut av det. For oss var det det rette. Og få mnd etter ble jeg gravid igjen, og nå har vi verdens herligste baby vi aldri ville vært foruten.

 

Men trenger du å snakke med noen, bør mannen din respektere det.

 

Anonymous poster hash: a98b4...f7c

[Gjest Antarctica]

 

Mannen din tar feil. Sorgen skal ikke ties om hvis du trenger noe annet. Men hvis han selv trenger taushet om emnet må dere enten finne et kompromiss, eller du må søke støtte et annet sted. Han kan ikke bortdefinere dine behov.

Kanskje det er der noe av problemet er, at han ikke ønsker spørsmål osv rundt dette..

 

Anonymous poster hash: fa330...2ae

Fra andre, mener du?

Men hvis du betror deg til en rådgiver med taushetsplikt, f eks Amathea, helsesøster, fastlege, coach, psykolog? Da slipper han å møte på dette i dagligdagse samtaler, og du får dekket ditt behov for å bearbeide det hele.

Jeg syns han bør komme deg mer i møte, egentlig....

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 17, og mannen kunne bare forsøkt å diktere hvem jeg skulle snakket med. Klart man trenger å snakke med noen som har kjent hva følelsene innebærer, hvordan alt forandrer seg i løpet av sekunder, og tomheten når alle planer og drømmer må skrinlegges.

Men, har du ingen venninner? Jeg har (minst) 2 som kjenner meg inn og ut, og bedre enn mannen noen gang kommer til å kjenne meg, selv om han er en fantastisk fyr. Men han er ikke en dame.

 

Anonymous poster hash: 62b92...415

[Anonym bruker]

 

Med første hadde jeg en MA i uke 14, var ikke tvil om at jeg hadde veldig godt av å prate med andre enn mannen om dette. Nå var/er jeg veldig åpen om det og det har vært riktig for meg. Man sørger forskjellig og han bør kunne godta at du trenger noen andre å snakke med.

 

Anonymous poster hash: 1dd99...a80

Takk for svar.. Det er akkurat det jeg føler også, og tror det hadde vært lettere for mange hvis dette var mer vanlig å prate om. Da føler man seg ikke så alene.. Var partneren din forståelsesfull?

 

Han mener dette veldig sterkt, og er veldig veldig skuffet over at jeg ikke syns han er nok...

 

Anonymous poster hash: fa330...2ae

Han var heldigvis veldig forståelsesfull. Jeg sendte allerede melding til min beste venn når jeg lå på sykehuset for å få tablettene. Håper ikke dette blir et problem for dere videre, sorg er ingen skam som trenger gjemmes.

 

Anonymous poster hash: 1dd99...a80

[Anonym bruker]

Jeg mistet i uke 17, og mannen kunne bare forsøkt å diktere hvem jeg skulle snakket med. Klart man trenger å snakke med noen som har kjent hva følelsene innebærer, hvordan alt forandrer seg i løpet av sekunder, og tomheten når alle planer og drømmer må skrinlegges.

Men, har du ingen venninner? Jeg har (minst) 2 som kjenner meg inn og ut, og bedre enn mannen noen gang kommer til å kjenne meg, selv om han er en fantastisk fyr. Men han er ikke en dame.

 

Anonymous poster hash: 62b92...415

Jo, jeg har ei venninne- men ikke ei jeg har så nært forhold til dessverre..

 

Anonymous poster hash: fa330...2ae