Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #1 Skrevet 9. mars 2016 Hei... Jeg bare lurer litt på dette.... All energi og tid går til 3 barn og jobb, den bittelille rest som er igjen vil jeg har til alenetid! Jeg har ikke så lyst å ha sex sånn så mye heller. Jeg synes det er trygt å bo med han... men kan ikke si jeg er forelsket lengre... Skammer meg litt for følelsene mine... "burde" jo være forelsket og ha sexlyst... men jeg HAR ikke det.... Anonymous poster hash: dfed9...8a7
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #2 Skrevet 9. mars 2016 Man burde absolutt ikke være forelsket etter 18 år! Det er nesten umulig! sex avler sex, man får mindre lyst av lite sex. Tror livet deres er 100% normalt, så trist det enn høres ut! Anonymous poster hash: 46501...232
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #3 Skrevet 9. mars 2016 Vært sammen like lenge. Forelsket har vi ikke vært på mange år og ikke hatt sex på noen år heller. Men sånn er det. Har tre barn sammen og alt annet enn kjærestedelen fungerer, så vi holder sammen av praktiske hensyn. Barna har bedre av sexløse foreldre i samme hus, enn sexglade foreldre i hvert sitt hus. Anonymous poster hash: 2d7c2...dd9
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #4 Skrevet 9. mars 2016 Vi har vært sammen i 18 år, gift i 16 av dem og har 4 barn. Jeg synes vi har et fint samliv jeg. Sexlysten er nok ikke så mye å skryte av, men vi har sex ca en gang i uka. Jeg setter stor pris på nærheten og kosen man får gjennom sex. Noen kvelder snakker vi masse sammen, andre kvelder sitter vi i hver vår sofa med hver vår bok eller nettbrett uten å si et ord til hverandre. Begge deler er helt greit Vi legger oss samtidig om kvelden, pusser tenner side ved side og skravler litt i senga etter å ha slukket lyset. Det er viktig for meg at han har det bra, jeg gjør det jeg kan for at han skal trives. Alt fra å lage yndlingsmiddagen hans til å gi han "fri" fra forpliktelsene for å møte kompiser. Kjøpe små ting til han, gjøre små ting for han, for å glede han. Jeg får det samme tilbake, han er veldig sjenerøs og opptatt av at jeg skal ha det bra. Vi løser hverdagslogistikken med 4 barn sammen, bidrar det vi kan og får ting til å gå ihop Summen av det hele blir et godt samliv. Ikke den kriblende forelskelsen eller voldsomme lidenskapen, men en behagelig tilfredshet med livet. Vi gleder oss til fremtiden vi har sammen også, legger planer sammen. Anonymous poster hash: f3b9e...671
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #5 Skrevet 9. mars 2016 Hi her: Så godt å lese. Da er det ikke bare oss som har det slik? Desverre så ønsker min mann sex hver dag, helst ett par ganger om dagen. Men jeg har ikke lyst... Jeg har prøvd, som en sier: Sex avler sex - men det gjør ikke det for min del. Om jeg "tvinger" meg selv til sex, så går det hundre år til neste gang jeg "gidder". Men, jeg elsker han! Han er så snill, god og alt som finnes!!!!! Men forelskelsesfølelsen, brusingen, smånussingen, tafsingen - den er ikke helt til stede...desverre.... Anonymous poster hash: dfed9...8a7
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #6 Skrevet 9. mars 2016 Vi har vært sammen i 17 år og har to barn. Vi har det veldig bra sammen, klemmer og kysser hver dag Varierer litt hvor mye vi har sex, det kan være hver dag eller en dag i uka. Anonymous poster hash: 57738...410
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #7 Skrevet 9. mars 2016 Vi har vært sammen i 20 år. Det er lite forelskelse, men vi har et godt samliv. Vi har to barn, fulle jobber, samt at jeg studerer deltid. Vi jobber godt i team i forhold til familien AS. Når ungene er i seng på kvelden ser vi av og til på film sammen eller vi prater sammen, men like ofte sitter vi i hver vår ende av rommet og holder på med ulike ting. Vi har venner hver for oss og venner sammen. Sexlivet er bra. Vi har sex 2-3 ganger uken, det er passe for oss begge heldigvis. Men likevel, til tross for dette sukkersøte blir jeg noen dager utrolig lei av ham. Og dette er nok også gjensidig... Da er det om og gjøre å komme seg litt ut av hus og få litt andre impulser. Enten løpetur, kafé med venninne eller noe annet som er mitt. Men dette tror jeg er normalt. Alt i alt elsker jeg han veldig høyt og han er min alle beste venn. Anonymous poster hash: 0e1c0...195
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #8 Skrevet 9. mars 2016 Jeg føler han er den ungdomsgutten jeg ble sammen med. Klarer ikke se på han som en ekte mann (selv om jeg vet at andre anser han som det. Han har bl.annet lederjobb). Jeg har ikke respekt for han slik som jeg har for menn jeg har blitt kjent med i voksen alder. Han tenner meg ikke lenger i det hele tatt, mye fordi han er dårlig i senga men også fordi jeg føler at jeg ligger med broren min. Dere vet, de guttene dere gikk hele skoleløpet sammen med, det er vanskelig å ikke se på de som de samme pubertale guttene..? De vil alltid være guttehvalpene dere fjaset rundt med i ungdommen, uansett hvor mye de forandrer seg..? Dette er medaljens bakside av å 'bli voksen' sammen med noen. Bortsett fra at jeg fortsatt venter på at det ekte livet mitt med en voksen mann skal starte. Jeg vet ikke om jeg klarer å holde ut med å ha det sånn lenger... Anonymous poster hash: df8fe...bb5
Anonym bruker Skrevet 9. mars 2016 #9 Skrevet 9. mars 2016 Snart 20 år her og gift i 11 av dem. Krangling stress og mas. Han skal bestemme det meste og det orker ikke jeg. Feks vist ungene spiser kveldsmat på stua blir han drit forbanna, fordi den skal spises på kjøkkenet. Han er alt for streng så ungene har begynt og viske til meg innimellom. Har vurdert og flytte. Barna er 5 og 8 år. Anonymous poster hash: dd42d...692
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå