Har du følt at forholdet er over? Hvordan endte det?

[Anonym bruker]

Etter mange, mange år har jeg vært med på opp og nedturer selvfølgelig, men nå føles alt over på en måte. Ingen god grunn, kanskje vokst fra hverandre.

 

Har du opplevd lignende og hva skjedde? Hvordan taklet du det?

 

Har jo egentlig lyst til at det skal vare, men føler alle triks jeg kan komme på allerede er oppbrukt uten videre resultat 😓

 

Anonymous poster hash: ed202...b91

[Anonym bruker]

Hmmm... Akkurat sånn har jeg det om dagen! Og jeg vet ikke hvordan det vil ende...

 

Anonymous poster hash: 9c931...291

[Anonym bruker]

Hmmm... Akkurat sånn har jeg det om dagen! Og jeg vet ikke hvordan det vil ende...

 

Anonymous poster hash: 9c931...291

To ganger.

Med han ene gikk jeg i samtaleterapi. Vi to, og to terapeuter. Det var samtaler annen hver uke, og annen hver uke møtte jeg terapeuten min alene, og han gikk til sin. Vi hadde store vansker med kommunikasjon, forventninger til forholdet, mangel på kontakt og nærhet (syntes jeg!) og mye mer. En gang hadde vi vært på et ganske vellykket møte med alle fire. Han hadde gjort noen innrømmelser og vi hadde gjort noen gode avtaler om hvordan vi skulle ha det framover. Det var oppløftet stemning, og vi hadde en halvtime før vi skulle tilbake på jobb, så vi gikk på kafé.

 

Der ved kafébordet prøvde jeg å ha litt vanlig lett samtale. Jeg var blid og glad. Han så ikke på meg, satt og stirret en annen vei, svarte kun på annenhver ting jeg sa, og da bare med hånlige kommentarer, fnys eller litt overlegen latter. Det var som om han straffet meg for at han måtte gjøre innrømmelser hos terapeuten, selv om det jo ikke var jeg som hadde tynt dem ut av ham. Etter et kvarter på dette viset begynte jeg å gråte, jeg var så såra og skuffa. Det var som om noe brast inni meg. Jeg reiste meg fra bordet, spurte om han virkelig syntes det var ok at jeg hadde det slik med ham, og om det var dette vi prøvde å oppnå med møtene våre. Da så han meg endelig i øynene, og prøvde å ro seg i land. Jeg gikk på jobb, stengte døra, gråt mer, og ringte terapeuten. Sa bare at jeg avbestiller neste fellestime og avslutter herved min andel i forløpet. Hun var helt overrasket, "nå som det gikk så bra" osv. Men jeg hadde mistet håpet. Uten håpet går det ikke. Om han gikk på noen flere timer med dem vet jeg ikke.

 

Jeg var i et forhold senere en gang også. Da var min nye mann på et tidspunkt så stygg mot sønnen min at jeg nesten kjente det fysisk inni meg. Som en strikk når den ryker. Forholdet var over.

 

Anonymous poster hash: f8f19...2c5

[Anonym bruker]

Ja, da han lagde en scene fremfor meg og barnet mitt som var så voldsom at barnet ble redd han, kjente jeg at nå var forholdet over. Null respekt for en person som oppfører seg som en machoape. .

 

Anonymous poster hash: 70ca4...8dc

[Anonym bruker]

Mannen min var utro og det ble oppdaget. Vi gikk i terapi og han fikk klar beskjed både av meg og terapeuten om hvordan han kunne redde forholdet. Det haltet og gikk noen måneder, han ga innimellom uttrykk for at han syns at jeg snart burde glemme det hele og komme meg videre, og jeg slet mye med dette. En del av avtalen vi gjorde i terapien gikk blant annet på full åpenhet rundt mobilen hans og sosiale medier, og kontakt med andre damer. En dag kom det fram at han hadde sendt meldinger med en dame, men slettet meldingene. Han påsto at det var helt ufarlige meldinger om dagligdagse ting, og at han hadde slettet meldingene fordi han ikke ville at jeg skulle se det og bli opprørt. I det øyeblikket han sa det, kjente jeg at det var slutt. Han vil aldri, ikke nå heller, forstå hva som ble galt og hvorfor.

 

Anonymous poster hash: b696b...314