Hvorfor får man "stakkars alenemor" stempel ?

[Anonym bruker]

Reagerer på kommentarer som, "ja, du er jo alene med barna og alt", "du er så flink du som klarer dette som alenemor".

 

Vet dere at det er så mye lettere å være alenemor til tre barn og jobbe fulltid, en å måtte slite meg ut i et forhold med "fjerde barnet" med berg og dalbane liv.

 

Det går an å nyte friheten som singel tilværelsen tilbyr, bestemme alt selv, er ikke engang på jakt etter en ny mann. Har det

helt topp sammen med gjengen min. Kan ikke tenke meg mine,dine forhold eller en mann som forventer at jeg skal være hushjelpen hans.

 

Ikke noe stakkars alenemor her nei.

 

Anonymous poster hash: 7a9c0...314

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta til deg det som er kompliment - de som mener du gjør en god jobb alene med barna.

Det er ikke nødvendigvis en stakkarsliggjøring av deg - men du hører sikkert også forskjellen på den ene og den andre måten å si det på.

 

Og for de andre... kanskje du kan si det slik "det er mye enklere å bare ha tre barn alene enn fire som jeg hadde tidligere "

Si det med et smil så kanskje noen tenker seg litt om

Anonymous poster hash: fc270...a65

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor og trives SÅ godt! Ja, det er slitsomt til tider å ha 100% ansvar, døgnet rundt hele året. Men akkurat nå ville jeg ikke hatt det på noen annen måte og jeg er så avslappet og lykkelig.

 

Likevel har jeg også fått "stakkars alenemor-stempelet" som du snakker om. Får ofte kommentarer om at "Ja vi får håpe barnefaren tar til vett og kommer tilbake til dere snart". Hvorfor i alle dager håper VI på dette??? Syns de virkelig synd på meg?

Han har beklaget, han har flørtet med meg, han har tilbudt seg å flytte sammen, men jeg ønsker ikke dette. Jeg har det fint som alenemor, mye finere enn jeg hadde det sammen med han. Ingen stakkars alenemor her heller nei, dette klarer jeg utmerket godt :-) 

Anonymous poster hash: 9ac74...c45

[Anonym bruker]

Jeg har aldri fått det. Jeg er kronisk syk, fulltidsstudent og 100% alenemamma til 2. Har ikke noe familie. Og skulle gjerne ønske at noen ga meg ros for jobben jeg gjør.

 

Jeg er og moren som har med de andre barna på ting. For mor og far må jo få slappe av litt, selv om besteforeldrene bor i nabohuset. Jeg brakk og benet på 3 steder, og ble operert. Hvem måtte ha med seg nabobarna på stranda, jo jeg. Foreldrene sto og så jeg strevde med å få med alt. Og sa bare at jeg hadde godt av å få røre på meg, mens de hadde godt av å få slappe av. Takk får man heller ikke.

Anonymous poster hash: 35a6e...6db

[Anonym bruker]

Mye enklere å være alene. Full jobb og 3 barn på 6,6 og 10 år. Slitsomt til tider, men så verdt det.

Anonymous poster hash: a743a...e79

[Syngensang]

Eg kunne fint funne på å sagt det, som eit reint kompliment til deg, fordi eg beundrer og respekterer damer som fiksar åleinemortilværelsen. Men no har ikkje eg eit voksen "barn" til i huset. Mannen min bidrag på lik linje med meg i heimen og i forhold til ungane. Difor tenkjer eg at de som greier å ordne opp i alt åleine må vere nokre fantastiske skapningar☺.

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri fått det. Jeg er kronisk syk, fulltidsstudent og 100% alenemamma til 2. Har ikke noe familie. Og skulle gjerne ønske at noen ga meg ros for jobben jeg gjør.

 

Jeg er og moren som har med de andre barna på ting. For mor og far må jo få slappe av litt, selv om besteforeldrene bor i nabohuset. Jeg brakk og benet på 3 steder, og ble operert. Hvem måtte ha med seg nabobarna på stranda, jo jeg. Foreldrene sto og så jeg strevde med å få med alt. Og sa bare at jeg hadde godt av å få røre på meg, mens de hadde godt av å få slappe av. Takk får man heller ikke.

 

Anonymous poster hash: 35a6e...6db

 

Måtte ha med nabobarna?

Hva med å sette ned foten (den som ikke var skadet) og si nei!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d1e1c...409

[Anonym bruker]

Nå er det så ikke sosialt akseptert å snakke om x'en som fjerde barnet og slettes ikke fortelle hvor udugelig far mannen er så en holder kjeft og sier ingenting. For en skal jo ikke snakke negativt om den andre foreldren uansett om drittsekken hadde fortjent det

 

Anonymous poster hash: ecfb0...094

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke synd på dere, men jeg synes dere er beintøffe.

 

Anonymous poster hash: f2f55...d5b

[Anonym bruker]

 

Jeg har aldri fått det. Jeg er kronisk syk, fulltidsstudent og 100% alenemamma til 2. Har ikke noe familie. Og skulle gjerne ønske at noen ga meg ros for jobben jeg gjør.

 

Jeg er og moren som har med de andre barna på ting. For mor og far må jo få slappe av litt, selv om besteforeldrene bor i nabohuset. Jeg brakk og benet på 3 steder, og ble operert. Hvem måtte ha med seg nabobarna på stranda, jo jeg. Foreldrene sto og så jeg strevde med å få med alt. Og sa bare at jeg hadde godt av å få røre på meg, mens de hadde godt av å få slappe av. Takk får man heller ikke.

 

Anonymous poster hash: 35a6e...6db

 

Måtte ha med nabobarna?

Hva med å sette ned foten (den som ikke var skadet) og si nei!

 

 

 

 

Anonymous poster hash: d1e1c...409

 

 

Nå er det jo barna mine, som ville ha med nabobarna. Og jeg gjør det for barna mine sin skyld. Tror disse barna har vært med oss omtrent 100 ganger på stranda i løpet av årene. Og jeg overdriver ikke. Ofte har vi jo vært borte nesten hele dagen. Barna har aldri med mat eller drikke. Og mine har aldri vært med de på en eneste ting.

 

Anonymous poster hash: 35a6e...6db

[Anonym bruker]

Opplever ikke stakkars meg som alenemor. Men mer som kompliment for mange sier de ikke hadde klart det...men svarer alltid man klarer det man må.

 

Anonymous poster hash: 9200b...3d2

[Anonym bruker]

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".

Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.

(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)

 

Anonymous poster hash: f031a...140

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke over det så mye, og kommenterer ihvertfall ikke livet til andre folk! Man vet aldri hva som er et ømt punkt. Alle har sitt å stri med. Alke har ti g de er stolt av. Kommentarer om livsituasjoben til folk kan slå så forskjellig ut. Tenker ihvertfall ikke 'stakkars'.

Om noe, er jeg litt misunnelig. Fordi jeg er såpass mentalt 'svak' alene at jeg ALDRI kunne klart meg uten en mann i livet, til å ordne opp praktiske ting og være der som en styrke for meg. Jeg er ressurssterk, ikke misforstå, men å håndtere hus, bil, regninger, forsikringer, barna og jobb alene... ikke mulig for meg!

Jeg beundrer dere stort, men ville aldri kommentert det.

 

Anonymous poster hash: a00b3...bce

[Anonym bruker]

Jeg tenker ikke over det så mye, og kommenterer ihvertfall ikke livet til andre folk! Man vet aldri hva som er et ømt punkt. Alle har sitt å stri med. Alke har ti g de er stolt av. Kommentarer om livsituasjoben til folk kan slå så forskjellig ut. Tenker ihvertfall ikke 'stakkars'.

Om noe, er jeg litt misunnelig. Fordi jeg er såpass mentalt 'svak' alene at jeg ALDRI kunne klart meg uten en mann i livet, til å ordne opp praktiske ting og være der som en styrke for meg. Jeg er ressurssterk, ikke misforstå, men å håndtere hus, bil, regninger, forsikringer, barna og jobb alene... ikke mulig for meg!

Jeg beundrer dere stort, men ville aldri kommentert det.

 

Anonymous poster hash: a00b3...bce

Så hvis du blir alene så dør du?

 

Anonymous poster hash: 9200b...3d2

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker ikke over det så mye, og kommenterer ihvertfall ikke livet til andre folk! Man vet aldri hva som er et ømt punkt. Alle har sitt å stri med. Alke har ti g de er stolt av. Kommentarer om livsituasjoben til folk kan slå så forskjellig ut. Tenker ihvertfall ikke 'stakkars'.

Om noe, er jeg litt misunnelig. Fordi jeg er såpass mentalt 'svak' alene at jeg ALDRI kunne klart meg uten en mann i livet, til å ordne opp praktiske ting og være der som en styrke for meg. Jeg er ressurssterk, ikke misforstå, men å håndtere hus, bil, regninger, forsikringer, barna og jobb alene... ikke mulig for meg!

Jeg beundrer dere stort, men ville aldri kommentert det.

 

Anonymous poster hash: a00b3...bce

Så hvis du blir alene så dør du?

 

Anonymous poster hash: 9200b...3d2

Nei, da overlever jeg som best jeg kan og finner meg en ny mann når jeg er klar for det (relativt fort, mest sannsynlig).

Har ingen interresse av å være 'independant woman', har slått meg til ro med at jeg trives med en mann i huset.

Men de som er alenemødre pg trives med det - fint for de!! 👍🏼

 

Anonymous poster hash: a00b3...bce

[Anonym bruker]

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".

Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.

(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)

 

Anonymous poster hash: f031a...140

 

Det er jo verre. Og dette har flere tenkt om meg. Her er det 6 år mellom mine barn, derfor antar folk at jeg har 2 fedre til barna mine, og er hun som bare får barn med hvem som helst, for å få OS, og bare gå hjemme.

 

Men her har barna samme far, jeg var gift med han. Og jeg prøvde i flere år, og få det til å fungere. Det gjorde ikke han. Han løy og sviktet grovt gang, på gang, på gang. Så tilslutt må man bare gå. Fordi man blir en bedre mor alene, enn sammen med denne mannen. Og jeg er fortsatt alene 8 år etterpå. Og det er fordi skal det komme en mann inn i livet vårt, så skal det være en temmelig fantastisk mann.

 

Anonymous poster hash: 35a6e...6db

[Anonym bruker]

Reagerer på kommentarer som, "ja, du er jo alene med barna og alt", "du er så flink du som klarer dette som alenemor".

 

Vet dere at det er så mye lettere å være alenemor til tre barn og jobbe fulltid, en å måtte slite meg ut i et forhold med "fjerde barnet" med berg og dalbane liv.

 

Det går an å nyte friheten som singel tilværelsen tilbyr, bestemme alt selv, er ikke engang på jakt etter en ny mann. Har det

helt topp sammen med gjengen min. Kan ikke tenke meg mine,dine forhold eller en mann som forventer at jeg skal være hushjelpen hans.

 

Ikke noe stakkars alenemor her nei.

 

Anonymous poster hash: 7a9c0...314

 

 

Vel, ikke alle liker å gå uten sex og kjærlighet i årevis, måtte fikse alt det tekniske selv, ta alle tunge løft selv, måtte ta hånd om syke barn når man selv ligger med 39 i feber og spyr. Men fint det funker for deg

 

Anonymous poster hash: a5e23...cc7

[Anonym bruker]

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".

Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.

(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)

 

Anonymous poster hash: f031a...140

 

 

Vel, her er forholdet halvveis i dass fordi mannen spiller PC-spill, gidder ikke jobbe og tjene penger, vil ikke ha sex eller gjøre noe med barna. Mener du at så lenge han ikke slår er det egoistisk av meg å bryte, noe jeg vurderer sterkt nå om dagen?

 

Anonymous poster hash: a5e23...cc7

[Anonym bruker]

Om jeg kunne velge, ville jeg nok helst hatt en å dele livet med, men de kan ikke bare plukkes, for det er jeg altfor kresen. Min eksmann fant seg ny kjæreste når datteren vår var 1 år, så jeg har ikke hatt noe annet valg enn å klare meg selv.

 

På disse årene har jeg tatt to utdannelser, dvs bygget på den jeg hadde. Har gått fra hjelpepleier til sykepleier. Jeg har fullstendig slitt meg ut med studier, nesten full jobb ved siden av, og selvsagt barnet mitt. Jeg har i tillegg to diagnoser som styrer endel av livet mitt.

De rundt meg har sett hvor mye jeg har jobbet og slitt for å komme dit jeg er i dag, alle berømmer meg, de syns jeg er sterk og en inspirasjon, jeg har vist at man kan klare alt man vil. Jeg har selvsagt fått praksis hjelp av foreldrene mine, ellers kunne jeg ikke fullført.

 

Men ingen har stemplet meg som en stakkars alenemor.

 

Anonymous poster hash: a9fd3...14f

[Anonym bruker]

 

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)Anonymous poster hash: f031a...140

  Vel, her er forholdet halvveis i dass fordi mannen spiller PC-spill, gidder ikke jobbe og tjene penger, vil ikke ha sex eller gjøre noe med barna. Mener du at så lenge han ikke slår er det egoistisk av meg å bryte, noe jeg vurderer sterkt nå om dagen? Anonymous poster hash: a5e23...cc7

Hvorfor ikke GJØRE noe? Ikke bare flytte/kaste ham ut? Få ham med til fvk, lege, psykolog, sin mor, bror, kamerat eller ett eller annet for å få ham til å forstå hvor dette går om han ikke velger å endre seg? Gå selv på fvk om han ikke vil -få hjelp til å endre situasjonen! Du kan ikke endre ham, det må han gjør selv -men kan du virkelig se barna i øynene og vite at du ikke prøvde ALT? Uansett hvor ekstremt det kan virke?

 

Anonymous poster hash: f031a...140

[Anonym bruker]

 

 

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)Anonymous poster hash: f031a...140

  Vel, her er forholdet halvveis i dass fordi mannen spiller PC-spill, gidder ikke jobbe og tjene penger, vil ikke ha sex eller gjøre noe med barna. Mener du at så lenge han ikke slår er det egoistisk av meg å bryte, noe jeg vurderer sterkt nå om dagen? Anonymous poster hash: a5e23...cc7

Hvorfor ikke GJØRE noe? Ikke bare flytte/kaste ham ut? Få ham med til fvk, lege, psykolog, sin mor, bror, kamerat eller ett eller annet for å få ham til å forstå hvor dette går om han ikke velger å endre seg? Gå selv på fvk om han ikke vil -få hjelp til å endre situasjonen! Du kan ikke endre ham, det må han gjør selv -men kan du virkelig se barna i øynene og vite at du ikke prøvde ALT? Uansett hvor ekstremt det kan virke?

 

Anonymous poster hash: f031a...140

 

 

Skal vi se... jeg har vært selv på fvk (mannen ble invitert men gadd ikke bli med), vi har vært sammen hos fvk etter hans utroskap, hjalp ingenting. Han vil ikke til lege eller psykolog. Har snakket med moren hans som ga ham skyllebøtte flere ganger, han bedrer seg i 2 dager så er det på'n igjen. Det hjelper ikke at jeg prøver alt når han ikke prøver noen ting. Skal jeg virkelig la livet mitt gå i dass for å krampaktig beholde kjernefamilien? Skal jeg ofre meg til barna er 18?

 

Anonymous poster hash: a5e23...cc7

[Anonym bruker]

 

 

 

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)Anonymous poster hash: f031a...140

  Vel, her er forholdet halvveis i dass fordi mannen spiller PC-spill, gidder ikke jobbe og tjene penger, vil ikke ha sex eller gjøre noe med barna. Mener du at så lenge han ikke slår er det egoistisk av meg å bryte, noe jeg vurderer sterkt nå om dagen? Anonymous poster hash: a5e23...cc7

Hvorfor ikke GJØRE noe? Ikke bare flytte/kaste ham ut? Få ham med til fvk, lege, psykolog, sin mor, bror, kamerat eller ett eller annet for å få ham til å forstå hvor dette går om han ikke velger å endre seg? Gå selv på fvk om han ikke vil -få hjelp til å endre situasjonen! Du kan ikke endre ham, det må han gjør selv -men kan du virkelig se barna i øynene og vite at du ikke prøvde ALT? Uansett hvor ekstremt det kan virke?

 

Anonymous poster hash: f031a...140

 

 

Skal vi se... jeg har vært selv på fvk (mannen ble invitert men gadd ikke bli med), vi har vært sammen hos fvk etter hans utroskap, hjalp ingenting. Han vil ikke til lege eller psykolog. Har snakket med moren hans som ga ham skyllebøtte flere ganger, han bedrer seg i 2 dager så er det på'n igjen. Det hjelper ikke at jeg prøver alt når han ikke prøver noen ting. Skal jeg virkelig la livet mitt gå i dass for å krampaktig beholde kjernefamilien? Skal jeg ofre meg til barna er 18?

 

Anonymous poster hash: a5e23...cc7

 

Nei du skal ikke ofre deg til barna blir 18, flytt å få et bedre liv for deg og barna. Det er ingen som takker deg i framtiden hvis du blir, tvert imot så vil ungene takke deg for at de får et bedre liv.

 

Anonymous poster hash: a95e9...bb7

[Anonym bruker]

 

 

 

Beklager, men jeg tenker generelt aldri "stakkars alenemor". Tenker heller "stakkars barn".Jeg tenker at i maaaaaange tilfeller har mor/far valgt dette selv fordi de tenker mer på sine behov enn på barnas, og dermed ikke orker/gidder osv å bli i et forhold som ikke er rosenrødt og må jobbes med.(Mener selvfølgelig ikke der det er vold ol. i bildet og vet at man ikke alltid har et valg -at eks. velger far å gå.)Anonymous poster hash: f031a...140

  Vel, her er forholdet halvveis i dass fordi mannen spiller PC-spill, gidder ikke jobbe og tjene penger, vil ikke ha sex eller gjøre noe med barna. Mener du at så lenge han ikke slår er det egoistisk av meg å bryte, noe jeg vurderer sterkt nå om dagen? Anonymous poster hash: a5e23...cc7

Hvorfor ikke GJØRE noe? Ikke bare flytte/kaste ham ut? Få ham med til fvk, lege, psykolog, sin mor, bror, kamerat eller ett eller annet for å få ham til å forstå hvor dette går om han ikke velger å endre seg? Gå selv på fvk om han ikke vil -få hjelp til å endre situasjonen! Du kan ikke endre ham, det må han gjør selv -men kan du virkelig se barna i øynene og vite at du ikke prøvde ALT? Uansett hvor ekstremt det kan virke?

 

Anonymous poster hash: f031a...140

 

 

Skal vi se... jeg har vært selv på fvk (mannen ble invitert men gadd ikke bli med), vi har vært sammen hos fvk etter hans utroskap, hjalp ingenting. Han vil ikke til lege eller psykolog. Har snakket med moren hans som ga ham skyllebøtte flere ganger, han bedrer seg i 2 dager så er det på'n igjen. Det hjelper ikke at jeg prøver alt når han ikke prøver noen ting. Skal jeg virkelig la livet mitt gå i dass for å krampaktig beholde kjernefamilien? Skal jeg ofre meg til barna er 18?

 

Anonymous poster hash: a5e23...cc7

 

 

 

Nei, det skal du selvfølgelig ikke. Ikke hør på disse damene her inne som mener at man skal gi ALT og LITT TIL for å beholde kjernefamilien. Inntil det er deres mann som er utro, ligger på sofaen og spiller TV-spill hele dagen og griser ned huset uten å rydde opp en tallerken - så vet de ikke hva de snakker om. Kjernefamilien er ikke alt her i verden. Barna kan ha det helt fint med skilte foreldre. 

 

Om du vil gå fra han, så gjør du det. Ikke bry deg om noen anonyme damer som tror de er så mye bedre enn andre fordi de ikke har opplevd det du har. 

 

Anonymous poster hash: 9ac74...c45

[Førstemann]

Jeg tenker ikke stakkars, men imponert kan jeg bli. Men det er jo fordi jeg selv ikke har noe "4.barn", men en MANN som tar sin del av ansvaret både praktisk og mentalt.

[Anonym bruker]

Jeg forventer ikke at noen skal synes synd på meg fordi jeg er alenemor, ei heller synes jeg synd på andre alenemødre. Men jeg skulle mye heller vært to enn å være alene.

Anonymous poster hash: 35c66...30a