Dette er en vanskelig situasjon, men kan noen se?

[Anonym bruker]

For de som ikke har lest mine tidligere innlegg, så er jeg en førstegangsmamma til en jente på 6 år. Jenta mi begynte på skolen, og jeg har siden dag 1 vært sykt bekymret for at hun ikke skal få seg venner i egen klasse, eller komme inn i gjengen. Grunnen til bekymringen min er at bestevenninnen går i parallellklassen,og de har lekt mye sammen. De har lekt bare de to veldig lenge, og jeg har prøvd å fått satt inn tiltak. Uten at det fører frem.

 

Når jeg sier at jeg er sykt bekymret, så underdriver jeg. Jeg har angst for det. Angsten er stor, og tar meg hele tiden. I morgen sksl klassen på idrett sammen, og jeg har klump i magen, for jeg er livredd for å se jenta mi falle utenfor. Alle de andre jentene i klassen leker fint, men jeg tror jenta mi blir holdt utenfor. Isted sa hun til meg " mamma, "Anne" sa at "Lise" fikk skrive i boken hennes, men jeg fikk ikke lov, selv om de voksne sa at alle måtte få være med. Da gikk jeg for å finne på noe annet, men jeg fant ingen å leke med ". Bestevenninnen hennes lekte en lek med to andre jenter,og jenta mi spurte om bestevenninnen ville leke med henne, men hun sa nei. Jeg har fysisk vondt i magen nå, jeg ser for meg at jenta mi blir fullstendig utestengt nå.

 

Men samtidig, så virker jenta mi til å ha det bra. Hun er glad når hun blir levert på skolen, av og til sur for at hun blir hentet, hun er blid hjemme og er seg selv lik. Kanskje litt mer trassig nå, men..

 

Hvordan skal jeg ta dette? Jeg klarer ikke lenger å ha denne klumpen i magen.. Jenta mi har en tendens til å overdrive, om hun ikke kan dra på besøk til noen så er livet ødelagt liksom..

 

Jeg har ikke lyst å ta dette opp med lærer, for jeg har gjort det 20 ganger på under ett år og ser for meg at hun kommer til å melde meg til barnevernet snart..

 

Seriøst, jeg blir kvalm av tanken på foreldre og barn-festen skolen har arrangert for 1 klasse om noen uker, for jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det faktum at jenta mi blir holdt utenfor... Denne festen er også bare for ene klassen, så bestevenninnen kommer ikke til å være der.. Herregud, jeg er avhengig av bestevenninnen til jenta mi, for at jeg skal føle at hun ikke er alene, og nå kan det hende det går skeis også..

 

Anonymous poster hash: 47bc2...345

[klg,2 boys now:)]

Se hvordan ungene din har det,det bør være en indikasjon på at hun har det bra..

[Anonym bruker]

Dette er sagt av kjærlighet, jeg tror du trenger noen å snakke med. Det og være bekymret for barnets ve og vel er helt normalt, men når det opptar deg så mye så har det gått for langt.

 

Hun ser ut til å trives, da gjør hun nok det. Det og bli holdt utenfor er aldri gøy, men det skjer og det kommer til å skje senere. Det betyr ikke at hun kommer til å gå hele grunnskolen alene uten venner

 

Anonymous poster hash: 1e4b8...0dd

[Anonym bruker]

Herregud, ro deg ned! Håper du ikke viser disse følelsene til datteren din, hun kommer jo til å ende løp med angst selv.

Du skriver at det virker som hun har det bra, hun gleder seg til skolen og blir sur når du henter henne. For meg høres det ikke ut som en jente som blir holdt uten for.

 

Hva sier skolen? Regner med de hadde sagt ifra hvis hun gikk alene hele tiden. Når du henter henne på skolen, sitter hun å leker alene hver dag?

 

Det er viktig at hun får seg andre venner enn bare denne bestevennen i parallellklassen. Hva med å invitere en fra klassen med hjem en dag?

 

Jeg tror du må roe deg kraftig ned, du kan ikke holde på slik. Utifra det du skriver så virker det ikke som datteren din mistrives eller ikke har noen å leke med

 

Anonymous poster hash: 946d9...b6d

[Pengetreet]

Datteren min begynte i parallellklassen til sin bestevenninne og de gled naturlig nok fra hverandre etter hvert, men datteren min lekte fint med de aller fleste i klassen og selv om hun ikke fikk en ny bestevenninne ila 1 klasse så trivdes hun på skolen og likte å leke med de andre.  Av og til kom hun hjem og forteller at hun har blitt holdt utenfor, men alle opplever dette av og til. Jeg har aldri sett behov for å bekymre meg så lenge det ikke utviklet seg til et mønster. Nå går hun i 3. og har to nære venninner, men leker også mye med de andre jentene i klassen.

 

For meg høres det ut som om du har en grunnleggende angstproblematikk som egentlig handler om deg, men at du projiserer denne over på datteren din. Det er ikke datteren din som har behov for hjelp, det er deg. Du burde oppsøke hjelp, for dette er ikke bra og det forstår du nok også selv. Jeg er klar over at jeg høres krass ut nå, men du må plassere fokuset ditt der problemet er.

[Anonym bruker]

Ta initiativ og inviter andre/ulike barn hjem til dere. Da kan du både observere og samtidig veilede litt dersom det trengs. Ha en plan for hva barna evt kan gjøre dersom det er nødvendig med noe styrt aktivitet; lage mat sammen, dekke på, lekser, spille spill, etc.

Skjønner godt din uro men du bør for deg ned og avdramatisere situasjonen ellers risikerer du selvoppfyllende profeti.. Datteren din blir garantert prega av angsten (og hysterien) din. Det er HELT vanlig å oppleve sosial usikkerhet i perioder, i større eller mindre grad - dette kommer til å gå helt fint:-)

 

Anonymous poster hash: 4afd3...6bb

[Anonym bruker]

Du må slutte med dette bestevenntullet.

 

Oppfordre datteren din til å bli kjent med de andre barna, inviter noen med hjem, snakk positivt om alle.

 

Gi det tid, ser for meg at du maser mye på datteren din om denne bestevenninnen.

 

Kanskje datteren din kan starte på idrett/aktivitet der hun kan bli kjent med andre.

 

Anonymous poster hash: 0eda1...43b