Vurderer å gå ifra samboer.

[Anonym bruker]

Sitter i et vanskelig dilemma. Vært sammen 4år. Han har alle år vært deprimert,med adhd symptomer og rusproblemer(mildt). Jeg føler jeg har brukt disse årene på å være støttekontakt, kosemaskimn,økonomisk verge, ryddehjelp osv, og dette bunner i at jeg ikke føler jeg får nok oppmerksomhet, og at livet er på vent fordi han "lader". Ventet leenge på at han skal bli frisk men det skjer ikke så mye.

 

Han har aldri vært utro av det jeg vet eller tror, men han kan være veldig fraværende\borte i egen verden. Mye har selvfølgelig blitt bedre, men føler meg ofte lite verdt, oversett og at jeg ikke får den oppmerksomheten jeg søker.

 

Jeg har prøvd nye rart,flyttet ifjor fra han, og ble sammen noen mnd senere (9mnd ca) men føler nå at jeg har kommet til dead end, selvom jeg så gjerne vil ha min kjæreste,og at han skal bli frisk.

 

Jeg har for noen år siden vært ganske needy med han. Likte ikke å være alene, og han sier når vi krangler at jeg er vanskelig å ha med å gjøre, og neste øyeblikk sier at han skulle ønske han var en bedre kjæreste.

 

Føler jeg ikke kommer noen vei, mtp at han har "grodd fast" i sykdommen. Han tar medisiner for depresjon og det ødlegger sexlivet, så føler nesten vi bare er venner, selvom jeg gjerne vil klå, og ha sex. Eller bare sitte i armkroken.

 

Må jeg se at kampen er lost case og takke for meg, eller burde jeg prøve eeenda mer?

 

Han er også sånn at han kan ta seg sammen i noen uker,mnd også glir det tilbake. Så tror ikke det blir noe bedre med mindre han virkeeelig går inn for det

 

Anonymous poster hash: 35432...214

[Anonym bruker]

Sitter i et vanskelig dilemma. Vært sammen 4år. Han har alle år vært deprimert,med adhd symptomer og rusproblemer(mildt). Jeg føler jeg har brukt disse årene på å være støttekontakt, kosemaskimn,økonomisk verge, ryddehjelp osv, og dette bunner i at jeg ikke føler jeg får nok oppmerksomhet, og at livet er på vent fordi han "lader". Ventet leenge på at han skal bli frisk men det skjer ikke så mye.

Han har aldri vært utro av det jeg vet eller tror, men han kan være veldig fraværende\borte i egen verden. Mye har selvfølgelig blitt bedre, men føler meg ofte lite verdt, oversett og at jeg ikke får den oppmerksomheten jeg søker.

Jeg har prøvd nye rart,flyttet ifjor fra han, og ble sammen noen mnd senere (9mnd ca) men føler nå at jeg har kommet til dead end, selvom jeg så gjerne vil ha min kjæreste,og at han skal bli frisk.

Jeg har for noen år siden vært ganske needy med han. Likte ikke å være alene, og han sier når vi krangler at jeg er vanskelig å ha med å gjøre, og neste øyeblikk sier at han skulle ønske han var en bedre kjæreste.

Føler jeg ikke kommer noen vei, mtp at han har "grodd fast" i sykdommen. Han tar medisiner for depresjon og det ødlegger sexlivet, så føler nesten vi bare er venner, selvom jeg gjerne vil klå, og ha sex. Eller bare sitte i armkroken.

Må jeg se at kampen er lost case og takke for meg, eller burde jeg prøve eeenda mer?

Han er også sånn at han kan ta seg sammen i noen uker,mnd også glir det tilbake. Så tror ikke det blir noe bedre med mindre han virkeeelig går inn for detAnonymous poster hash: 35432...214

Hva skal jeg gjøre?

 

Anonymous poster hash: 35432...214

[Anonym bruker]

Om dere ikke har barn hadde jeg ikke orket å prøve mer

Anonymous poster hash: f6594...b89

[HuderRonjaB]

Om dere ikke har barn hadde jeg ikke orket å prøve mer Anonymous poster hash: f6594...b89

Vi har ikke barn. Jeg og egentlig. Er helt utslitt. Føler meg ikke som meg selv lenger.

Men jeg sa til han at om det blir slutt nå så er vi helt ferdig. Jeg orker ikke mer usikkerhet og venting. Er uendelig glad i han. Bare utslitt og lei

Endret 7. mars 2016 av HuderRonjaB

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er vanskelig for deg, men tenk på hva du egentlig sier. Jeg vil ha han, men ikke for den han er. Han er syk, det er ikke hans skyld selvfølgelig. Men når han har grodd fast i sykdommen, så er det en så stor del av hverdagen og personligheten hans at det er vanskelig å komme seg ut at det hvis han skulle bli frisk igjen.

Jeg ville kommet meg ut av det. Det er ikke bra for noen av dere å leve sammen i usikkerhet. Tenk om usikkerheten din går over til hat? Det sårer og ødelegger mer enn å skilles som nogenlunde venner.

 

Anonymous poster hash: 0b946...82d

[HuderRonjaB]

Om dere ikke har barn hadde jeg ikke orket å prøve mer Anonymous poster hash: f6594...b89 [/quoenn at

 

Dette er vanskelig assa.ifjor da jeg dro ble jeg hjemløs. Og om jeg drar nå må jeg ta ut feriepengene for å bruke på depositum. Jeg er bare 21. Mamma er død og pappa er hjemløs. Har ingen jeg kan bo hos, annet enn at jeg evt flytter på hybel. Studerer og jobber. Så dette tar jeg ikke sæ lett

[Anonym bruker]

Skjønner at dette er vanskelig for deg, men tenk på hva du egentlig sier. Jeg vil ha han, men ikke for den han er. Han er syk, det er ikke hans skyld selvfølgelig. Men når han har grodd fast i sykdommen, så er det en så stor del av hverdagen og personligheten hans at det er vanskelig å komme seg ut at det hvis han skulle bli frisk igjen.

Jeg ville kommet meg ut av det. Det er ikke bra for noen av dere å leve sammen i usikkerhet. Tenk om usikkerheten din går over til hat? Det sårer og ødelegger mer enn å skilles som nogenlunde venner.Anonymous poster hash: 0b946...82d

Ja. Du har jo helt rett. Jeg har vært så langt nede som han er selv før jeg møtte han og studerer helsesekretær og er ferdig med helsearbeiderfag så kan så mye om hvorfor han gjlr enkelte ting og at dette er en vanskelig symdom, men han har jo vært sånn siden før vi ble sammen så usikker på liksom hva jeg kan vente meg, som du sier. Uff, skulle (og har egentlig ) ønske jeg kunne hjulpet han. Jeg har faktisk prøvd alt

 

Anonymous poster hash: 35432...214

[Anonym bruker]

Du er ung og bør ikke slite med sånt tull. Kom deg på hybel og lev litt for deg selv og kom deg på bena !

 

Anonymous poster hash: 1e321...23c

[Gjest Antarctica]

 

Om dere ikke har barn hadde jeg ikke orket å prøve mer Anonymous poster hash: f6594...b89

Vi har ikke barn. Jeg og egentlig. Er helt utslitt. Føler meg ikke som meg selv lenger.

Men jeg sa til han at om det blir slutt nå så er vi helt ferdig. Jeg orker ikke mer usikkerhet og venting. Er uendelig glad i han. Bare utslitt og lei

Berg deg selv. Ingen blir lykkelige av at du også lar deg trekke med i dragsuget hans.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med de andre - kom deg bort. Det er ikke bra for deg å leve med en slik mann. Selv om han ikke kan noe for sykdommen sin selv, så må han jobbe aktivt for å bli bedre. Og selv om han jobber aktivt for å bli bedre, men det ikke går fortere enn det gjør, da synes jeg ikke det er riktig at du skal bruke mange flere år på å være støtte for ham i hans sykdom.

 

Dere har ikke barn, det gjør det enklere siden dere ikke trenger ha kontakt etter det er slutt.

Du har lite nettverk i familie, da er det ekstra viktig at de du velger å dele livet med (partner, venner, bekjente) er personer som ikke bare gir deg glede, men som også kan støtte deg - og ikke minst, som gir mer positivt enn belastninger for deg.

Nå risikerer du selv å bli deprimert fordi du tar deg av samboeren, og da risikerer du selv å komme i samme vonde sirkel.

 

Så finn deg et sted å bo, en hybel eller en liten leilighet. Bestill deg gjerne en time til legen din og fortell hvordan du har hatt det, at du har lite nettverk og at du nå går fra samboeren. Kanskje du også kan få litt støtte av f.eks. psykiatrisk sykepleier i kommunen, til å ha som en god samtalepartner.

Om du studerer - fortsett studiene dine, det er fremtiden din. Jobber du, fortsett å gjøre en god jobb og hold på den.

 

Du vil se at selv om det er skummelt å være alene, så vil du få mye mer energi når du har lagt forholdet litt bak deg. Du blir fri til å leve ditt liv - og det fortjener du

Anonymous poster hash: 12a0d...dd8