Når kan man gi opp venner? Jeg orker ikke mer.

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som betyr veldig mye for meg, som har en veldig fin, inkluderende og støttende familie. Venninnen min har vært inn og ut av dårlige forhold så lenge jeg har kjent henne, og det er vondt å se på. Hun har tidligere hatt voldsalarm og besøksforbud. De siste forholdene hun har vært i, har ikke vært forhold hvor hun har blitt mishandlet fysisk, men definitivt psykisk. Hun har funnet seg i ufattelig mye dritt. Jeg har sett at det har ødelagt henne, gang på gang. Samtidig har det også vært veldig tøft for barnet hennes.

 

Jeg har støttet henne hver gang hun endelig har kommet seg ut av dårlige forhold, og fortsatt å støtte henne når hun har gått tilbake. Jeg har forsøkt å snakke henne til fornuft, og jeg har vært veldig ærlig når det har vært nødvendig. Nå kjenner jeg derimot at jeg snart ikke klarer mer. Jeg klarer ikke å se på hva hun utsetter seg selv og barnet sitt for. Jeg klarer ikke å være mer støttende, for jeg blir så sint og trist. Det går på bekostning av hvordan jeg selv har det.

 

Nå har hun gått tilbake til fyren hun endelig hadde fått ut av livet sitt. Det er vel fjerde gangen hun går tilbake til samme fyr. Selv om han behandler henne som dritt, utnytter henne økonomisk og heller ikke er bra for barnet.

 

Hun betyr veldig mye for meg, men nå tror jeg faktisk at jeg ikke orker mer. Jeg føler meg som en fæl person på grunn av det, men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

 

Anonymous poster hash: 0230d...0b0

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som betyr veldig mye for meg, som har en veldig fin, inkluderende og støttende familie. Venninnen min har vært inn og ut av dårlige forhold så lenge jeg har kjent henne, og det er vondt å se på. Hun har tidligere hatt voldsalarm og besøksforbud. De siste forholdene hun har vært i, har ikke vært forhold hvor hun har blitt mishandlet fysisk, men definitivt psykisk. Hun har funnet seg i ufattelig mye dritt. Jeg har sett at det har ødelagt henne, gang på gang. Samtidig har det også vært veldig tøft for barnet hennes.

 

Jeg har støttet henne hver gang hun endelig har kommet seg ut av dårlige forhold, og fortsatt å støtte henne når hun har gått tilbake. Jeg har forsøkt å snakke henne til fornuft, og jeg har vært veldig ærlig når det har vært nødvendig. Nå kjenner jeg derimot at jeg snart ikke klarer mer. Jeg klarer ikke å se på hva hun utsetter seg selv og barnet sitt for. Jeg klarer ikke å være mer støttende, for jeg blir så sint og trist. Det går på bekostning av hvordan jeg selv har det.

 

Nå har hun gått tilbake til fyren hun endelig hadde fått ut av livet sitt. Det er vel fjerde gangen hun går tilbake til samme fyr. Selv om han behandler henne som dritt, utnytter henne økonomisk og heller ikke er bra for barnet.

 

Hun betyr veldig mye for meg, men nå tror jeg faktisk at jeg ikke orker mer. Jeg føler meg som en fæl person på grunn av det, men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

 

Anonymous poster hash: 0230d...0b0

Hvis du var i hennes sko, hva ville du ønsket?

 

Jeg tror du kommer til å skuffe deg selv om du dropper henne. Du er ikke nødt til å slite deg ut for henne, men man tar faktisk vare på de i sitt liv som man er glad i. Ved å lytte, hjelpe til der man har overskudd.

Eller har du så mange nære venner, at ei fra eller til ikke berører deg? Da er du heldigere stilt enn de fleste...

 

Anonymous poster hash: 0e357...c4f

[Anonym bruker]

Det høres ut som at du har holdt ut lenge nok. Men jeg tenker på barnet hennes, vil det ta skade av det dersom du forsvinner ut av livet deres?

Dersom du ikke ønsker mer så synes jeg du skal være ærlig og fortelle årsaken - noe må jo til slutt gå inn. Hvor er barnets far? Kunne det vært en idé å be om hjelp fra barnevernet - det høres ikke ut som at denne oppveksten er til det beste for barnet. Kanskje BV kunne fått mor på bedre tanker?

 

Anonymous poster hash: de6f9...41a

[Anonym bruker]

 

Jeg har en venninne som betyr veldig mye for meg, som har en veldig fin, inkluderende og støttende familie. Venninnen min har vært inn og ut av dårlige forhold så lenge jeg har kjent henne, og det er vondt å se på. Hun har tidligere hatt voldsalarm og besøksforbud. De siste forholdene hun har vært i, har ikke vært forhold hvor hun har blitt mishandlet fysisk, men definitivt psykisk. Hun har funnet seg i ufattelig mye dritt. Jeg har sett at det har ødelagt henne, gang på gang. Samtidig har det også vært veldig tøft for barnet hennes.

 

Jeg har støttet henne hver gang hun endelig har kommet seg ut av dårlige forhold, og fortsatt å støtte henne når hun har gått tilbake. Jeg har forsøkt å snakke henne til fornuft, og jeg har vært veldig ærlig når det har vært nødvendig. Nå kjenner jeg derimot at jeg snart ikke klarer mer. Jeg klarer ikke å se på hva hun utsetter seg selv og barnet sitt for. Jeg klarer ikke å være mer støttende, for jeg blir så sint og trist. Det går på bekostning av hvordan jeg selv har det.

 

Nå har hun gått tilbake til fyren hun endelig hadde fått ut av livet sitt. Det er vel fjerde gangen hun går tilbake til samme fyr. Selv om han behandler henne som dritt, utnytter henne økonomisk og heller ikke er bra for barnet.

 

Hun betyr veldig mye for meg, men nå tror jeg faktisk at jeg ikke orker mer. Jeg føler meg som en fæl person på grunn av det, men jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre.

 

Anonymous poster hash: 0230d...0b0

Hvis du var i hennes sko, hva ville du ønsket?

 

Jeg tror du kommer til å skuffe deg selv om du dropper henne. Du er ikke nødt til å slite deg ut for henne, men man tar faktisk vare på de i sitt liv som man er glad i. Ved å lytte, hjelpe til der man har overskudd.

Eller har du så mange nære venner, at ei fra eller til ikke berører deg? Da er du heldigere stilt enn de fleste...

 

Anonymous poster hash: 0e357...c4f

Det spiller jo ingen rolle hvor mange andre venner jeg har, poenget er at dette vennskapet sliter meg ut. Så lenge vi har kontakt, vil jo forholdene hennes berøre meg på en eller annen måte. Det er vondt å se på at noen ødelegger livet sitt på den måten. Jeg klarer ikke å distansere meg fra det. Jeg ønsker gjerne å støtte henne, og det har jeg gjort i mange år, men jeg tror ikke jeg klarer det mer.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 0230d...0b0

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke vært gjennom det samme kan det hende jeg hadde kalt deg egoistisk.

 

Venninnen min var som din venninne + mye drikking. Det ble etter hvert en følelseskarusell som ble for mye for meg. Jeg ble stresset, urolig, bekymret og det gikk utover min psykiske helse. Det endte med en lang prat med venninnen min om at jeg måtte ha en pause fra henne. Jeg var ærlig, noe jeg kanskje ikke burde vært. Hun ba meg dra til helvete og jeg har siden ikke hørt fra henne. Det er nå over 2 år siden.

 

Jeg vil råde deg til å ta bedre vare på deg selv, om det er å kutte ut venninnen din, så gjør det.

Lykke til!

 

Anonymous poster hash: f29e5...8ed

[Anonym bruker]

Nå kjenner ikke jeg din venninne, og hvordan hun reagerer - men kanskje et brudd med deg vil vekke henne litt?

Da jeg hadde tenkt å ta tilbake min voldelige eks var det min egen far som sa at "da orker ikke jeg mer, jeg vil ikke lengre se på at du lar han ødelegge livet ditt".

Da våknet jeg og gikk fra ham for alltid.

 

Anonymous poster hash: e13e9...b26

[Anonym bruker]

Jeg har en venninne som du beskriver, kom til et punkt for ett år siden hvor jeg ikke orket mer. Men droppet henne ikke, bare unnlot å ta kontakt og gikk fra bestevenninne til venninne. Det dumme er at hun fortsatt ser på meg som sin bestevenninne, ringer meg når hun har selvskaptdrama med x/kjæreste/x osv

 

Jeg kommer aldri til å kutte henne ut, holder meg bare lavt i terrenget og tar ikke problemene hennes inn på meg i like stor grad som før. Etter 5 år hvor jeg har støttet og prøvd å snakke henne "til vett" og hun gang på gang gir han fyren en sjangse har jeg bare gitt opp

 

Anonymous poster hash: 299e4...e1f

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta en telefon til barnevernet. Det er jo tydelig at din venninne trenger profesjonell hjelp til å holde seg unna disse destruktive forholdene med fysisk og/eller psykisk vold.

Hun trenger veiledning for barnet sitt sin skyld, og hun trenger trolig hjelp for å bearbeide alt hun har vært gjennom.

Så meld en bekymringsmelding til bv og si at du bekymrer deg for hva mors dårlige valg gjør med barnet, all den instabiliteten barnet opplever, all utryggheten.

 

Så har du litt tålmodighet med henne. Vil tro hun kommer til deg og forteller at hun er meldt til bv. Da kan du si at du synes det er bra, for det er tydelig at hun trenger hjelp til å holde seg unna disse destruktive mennene, og at du vil støtte henne hvis hun nå begynner å rydde opp i livet sitt og tar imot hjelp.

 

Det å fortsette å "støtte" henne hele tiden når hun går inn og ut av forhold mange ganger til samme destruktive mann, det er egentlig ikke en støtte, da blir man nærmest "medavhengig"... man gir så mye støtte at personen orker å holde ut all dritten litt lenger.

Anonymous poster hash: b9539...121