Pårørende og dårlig samvittighet

[Anonym bruker]

Dere som er alene som pårørende for alvorlig syk/ufør partner og alvorlig syke foreldre/svigerforeldre/andre i tillegg og i tillegg har små barn (barnehagebarn eller barn på barneskolen): Hvordan får dere dagene til å gå opp uten for mye dårlig samvittighet? Føler at tidsklemmen har fått en helt ny dimensjon og forventer ikke at det blir bedre med det første. I tillegg er jo dette alvorlig sykdom slik at jeg bekymrer meg jo også.... Noen som har noen råd? 

Anonymous poster hash: 5976f...496

[Anonym bruker]

Eller noen som er i en stilsvarende situasjon eller har vært i litt utvidet tidsklemme/dårlig samvittighetssituasjon som har noen råd?

Anonymous poster hash: 5976f...496

[Anonym bruker]

Jeg har mye sykdom i familien for tida. Jeg har ikke dårlig samvittighet, fordi jeg er realist (kan ikke rekke alt) og fordi folk rundt meg faktisk skjønner at jeg ikke rekker alt.

 

Anonymous poster hash: cd7e3...cf0

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg vet jo at jeg ikke kan rekke alt (og folk rundt meg vet det jo også), men det er alltid noe som ikke burde vært forsaket/skjøvet på som blir da ting ikke blir gjort før jeg gjør det. Synes det er vanskelig å finne balansen mellom alt jeg synes jeg burde gjort og det som er mulig å få til. Kjenner jeg begynner å bli godt sliten, men ettersom helsen min nå er så viktig er det viktig at jeg passer meg fra å bli syk selv, men det er vanskelig når man svært gjerne vil hjelpe dem man er glad i, det er bare det at man ikke strekker til når det blir så mye og man i tillegg er i full jobb.   

Anonymous poster hash: 5976f...496

[Anonym bruker]

 

Takk for svar Jeg vet jo at jeg ikke kan rekke alt (og folk rundt meg vet det jo også), men det er alltid noe som ikke burde vært forsaket/skjøvet på som blir da ting ikke blir gjort før jeg gjør det. Synes det er vanskelig å finne balansen mellom alt jeg synes jeg burde gjort og det som er mulig å få til. Kjenner jeg begynner å bli godt sliten, men ettersom helsen min nå er så viktig er det viktig at jeg passer meg fra å bli syk selv, men det er vanskelig når man svært gjerne vil hjelpe dem man er glad i, det er bare det at man ikke strekker til når det blir så mye og man i tillegg er i full jobb.

 

Anonymous poster hash: 5976f...496

Det har vel de syke også forståelse for.

Og du kan søke avlastning.

 

Anonymous poster hash: cd7e3...cf0

[Anonym bruker]

Er det kun du som stiller opp? Som kan stille opp? Hvis dere er flere pårørende, bør dere dele på oppgavene.

 

Anonymous poster hash: ae875...718

[Anonym bruker]

Ja, det er dessverre bare meg som er pårørende som har helse. Det er mulig å få litt hjelp til sosialt av venner av den syke og det får vi litt til, men all bistand fra pårørende er det bare jeg som kan ta (følge til lege, handle, kontakt med offentlige kontorer, annen praktisk hjelp osv).   

Anonymous poster hash: 5976f...496

[Anonym bruker]

Du må bare innse at du er ikke Supermann og velge de gjøremålene/tingene som er mest viktig der og da.

 

Anonymous poster hash: 1cc9d...703

[Anonym bruker]

Har vedkommende nok hjelp fra kommunen, Hi?

 

Kommunen bør kunne hjelpe med det meste av handling, kanskje middager, hjemmehjelp (husvask) og ev. hjemmesykepleier. De kan også tilby psykiatrisk sykepleier. Gjelder det kreft er det mange kommuner som har kreftsykepleiere som også tar hjemmebesøk og støtter psykisk - har bare hørt positive tilbakemeldinger på disse fra ulike kommuner.

 

Om vedkommende ikke kommer seg til lege selv så bør legen kunne bestille drosje via pasientreiser, da blir pasienten hentet hjemme og kjørt tilbake igjen. Om ikke annet så kan det være en løsning innimellom.

 

Har vedkommende nok hjelpemidler hjemme? Om funksjonen er nedsatt så kan det være flere ting som kan være til god hjelp, så kontakt gjerne kommunens ergoterapeut. Tenker da på hjelpemidler som håndtak ved toalett/dusj, forhøyet toalett, dusjstol, håndtak/gelender ut/inn av hus/leilighet, komfyrvakt, regulerbar seng, stol/rullestol/rullator (rullator kan f.eks. være suverent å ha selv om gangstøtten ikke er det vesentlige... den kan brukes til å f.eks. sette en tallerken og glass på og kjøre til stuen om personen har vanskelig for å sitte på kjøkkenstoler), kanskje dørstokker bør fjernes. Dette er bare ting jeg kom på i farta - ikke sikkert det er aktuelt for den du er pårørende til, men ta den telefonen, for det finnes mange smarte løsninger som ergoterapeutene har oversikt over

 

Om vedkommende har hus, kontakt frivillighetssentralen til f.eks. måkehjelp, hagearbeid (eller få en tenåring til å gjøre det, de er ofte glade for å få en jobb i nabolaget). Kan hende dere også kan få annen hjelp der, f.eks. følge til lege, bli hentet og kjørt til sosiale treff for andre i samme aldersgruppe (kommunene har ofte en del tilbud), handle.

 

Og til slutt - aksepter at du bare er én person, døgnet ditt har ikke flere timer enn andres døgn, du har bare to armer og kan bare være på ett sted om gangen. Vanskelig, men jeg tror det er veldig viktig for deg å akseptere dette. Hvis ikke vil du slite deg selv mer ut psykisk fordi du hele tiden føler på alt du ikke har rukket hver eneste dag. Kan du si "jeg gjorde det jeg kunne i dag", da er det bra nok - selv om det ikke er så mye som du kunne ønsket å gjøre. Og ta vare på deg selv, ta en pause en dag om det er mulig, finn små luker hvor du får litt fred og kobler ut, om så bare fem minutter ekstra på doskåla for å ikke ha krav på deg Se om du kan finne en god avspenningdiskett som du kan kjøre hver kveld på deg selv, eller om du har 20 minutter tilovers (kan anbefale en som heter "Slapp av!", tror den tar i underkant av 20 minutter, så rask og effektiv avspenning).

 

Finnes det pårørendegruppe for den diagnosen vedkommende har, ta kontakt der. Kanskje også vedkommende kan ha nytte av en støtteforening for sin diagnose.

 

Ta vare på deg selv oppi dette!

 

Anonymous poster hash: a62d7...8c5