Hva er ditt syn på barneoppdragelse? Langt innlegg!

[Anonym bruker]

Jeg har to barn i barnehagealder. Jeg kunne ikke veldig mye om barn og barneoppdragelse før jeg fikk barn og var den første i vennegjengen som fikk, så jeg har ikke hatt så mange å prate med og spørre til råds. 

Har lest mye på nettet og i foreldre-hylla på biblioteket etter hvert som ungene har vokst til, og synes vel at den sette-seg-ned-og-prate -metoden som blant annet Jesper Juul skriver om virker mest fornuftig, selv om jeg ikke er enig i alt. Men det inntrykket jeg har etter å ha lest mye av 2000-tallets foreldrelitteratur er vel at det er dette som er den rådende "veien" nå. For eksempel om en to-åring som slår skal ikke kjeftes på, men heller si rolig og vennlig "nei," og trøste etterpå og si "oi, så sint du ble nå. Hvordan kjentes det å bli så sinna?" 

Det er et typisk råd som jeg har funnet i fra flere kilder.

 

Så kommer virkeligheten. 

I går for eksempel overhørte jeg en samtale rett ved siden av meg, det var to gamle venninner som traff hverandre tilfeldig på biblioteket, i voksenavdeligen. Den ene hadde et barn på ca. 2,5-3. De skravlet og oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd siden sist. Hun med barnet hadde begynt på førskolelærerutdanning. Etter en god og lang stund ble barnet utålmodig, i voksenavdelingen med alle vinterklærne på. Da vendte moren seg ned og sa: "Hvis du ikke slutter å mase NÅ så går jeg fra deg her på biblioteket!" 

 

Og det eksempelet er en typisk holdning jeg har møtt i så mange sammenhenger i samfunnet rundt meg. Barn skal være lydige, og de får gjerne skremmes eller tvinges ved første tegn til protest. Det virker som det er et stort glapp mellom 2010-tallets foreldrelitteratur og folks faktiske syn på barneoppdragelse i dag. Jeg synes den autroritære stilen er mer og mer på vei inn, og at folk presser hverandre til å vise hvor flinke de er å sette grenser. 

 

For å ha det sagt, jeg mener også at noen grenser er viktige for barn. Det har hendt at tenner ha blitt børstet med tvang også her i huset MEN det var ETTER at samtale-metoden og historien-om-tanntrollet var prøvd ut uten framgang. 

 

Hva synes du? Vil gjerne høre mange meninger  

Anonymous poster hash: 0aa70...5b1

[Anonym bruker]

Det finnes vel en mellomting. Jeg har ikke tenk å dulle og dægge og forstå ihjel en unge som får trassanfall og slår, da setter jeg meg ned og sier tydelig "Nei! Det er ikke lov å slå!" Om ungen fortsetter har jeg enten sagt " om du slår vil jeg ikke være med deg akkueat nå" og gått bort ( hjemme, ikke ute et sted) eller satt i en time out til hun roer seg.

 

På en annen side ville jeg aldri truet med ting som " jeg går fra deg" eller " det blir ikke barne tv"

 

Anonymous poster hash: 217ca...8af

[Anonym bruker]

 

Jeg har to barn i barnehagealder. Jeg kunne ikke veldig mye om barn og barneoppdragelse før jeg fikk barn og var den første i vennegjengen som fikk, så jeg har ikke hatt så mange å prate med og spørre til råds.

Har lest mye på nettet og i foreldre-hylla på biblioteket etter hvert som ungene har vokst til, og synes vel at den sette-seg-ned-og-prate -metoden som blant annet Jesper Juul skriver om virker mest fornuftig, selv om jeg ikke er enig i alt. Men det inntrykket jeg har etter å ha lest mye av 2000-tallets foreldrelitteratur er vel at det er dette som er den rådende "veien" nå. For eksempel om en to-åring som slår skal ikke kjeftes på, men heller si rolig og vennlig "nei," og trøste etterpå og si "oi, så sint du ble nå. Hvordan kjentes det å bli så sinna?"

Det er et typisk råd som jeg har funnet i fra flere kilder.

 

Så kommer virkeligheten.

I går for eksempel overhørte jeg en samtale rett ved siden av meg, det var to gamle venninner som traff hverandre tilfeldig på biblioteket, i voksenavdeligen. Den ene hadde et barn på ca. 2,5-3. De skravlet og oppdaterte hverandre på hva som hadde skjedd siden sist. Hun med barnet hadde begynt på førskolelærerutdanning. Etter en god og lang stund ble barnet utålmodig, i voksenavdelingen med alle vinterklærne på. Da vendte moren seg ned og sa: "Hvis du ikke slutter å mase NÅ så går jeg fra deg her på biblioteket!"

 

Og det eksempelet er en typisk holdning jeg har møtt i så mange sammenhenger i samfunnet rundt meg. Barn skal være lydige, og de får gjerne skremmes eller tvinges ved første tegn til protest. Det virker som det er et stort glapp mellom 2010-tallets foreldrelitteratur og folks faktiske syn på barneoppdragelse i dag. Jeg synes den autroritære stilen er mer og mer på vei inn, og at folk presser hverandre til å vise hvor flinke de er å sette grenser.

 

For å ha det sagt, jeg mener også at noen grenser er viktige for barn. Det har hendt at tenner ha blitt børstet med tvang også her i huset MEN det var ETTER at samtale-metoden og historien-om-tanntrollet var prøvd ut uten framgang.

 

Hva synes du? Vil gjerne høre mange meninger

 

Anonymous poster hash: 0aa70...5b1

En mellomting! Wow! "Ble du sint nå? Hvordan føles det..." Hveeeer gang han trasser?

 

Ikke les for mye... Du må se hva som passer for dine barn.

 

Anonymous poster hash: 336a5...ce8

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg synes det blir feil å ikke kunne si et tydelig NEI til toåringen, når han eller hun slår. Det er måte på hvor vag og pedagogisk riktig man skal være. Et så lite barn tar ingen skade av å høre at det han eller hun holder på med, er uakseptabelt og at det ikke er lov. Man må kunne tørre å sette klare grenser.

 

Det å true er heller ikke greit. En mellomting funker best vil jeg tro :-)

 

Synes for øvrig at man ikke skal leve slavisk etter all litteratur om barneoppdragelse. Min søster og mannen gjør det. De har funnet ut at de ikke skal kjefte, men heller rose når noe er bra. De har noen skikkelig masete og kranglete barn. De er direkte slitsomme, og hører overhodet ikke etter når man irettesetter dem.

[Anonym bruker]

Mitt syn på barneoppdragelse er at barn trenger (og liker) faste rammer, klare avtaler og regler. Innenfor disse rammene har barna mine mye frihet. Jeg er opptatt av konsekvenser som står til handlingen og tomme trusler er bortkastet tid og energi.
Jeg vil at barn skal synes og høres, innenfor rimelighetens grenser. De må lære at man snakker med dempet stemme på biblioteket, man sparker ikke i buss/flysetet foran seg, man står ikke i stoler, seter o.l. med sko på (tenker buss, venteværelser o.l.), men de skal også få lov å si meningen sin og gi uttrykk for noe de er misfornøyd med. 
På torget i sentrum kan de løpe rundt, leke og herje litt, men de skal også ta hensyn til andre som er og kjøper blomster og/eller grønnsaker. 

Jeg er opptatt av normal folkeskikk, men ikke overdrevent høflighet. Barna mine får lov å miste tålmodigheten på f.eks handleturer og når jeg står og skravler med andre voksne, men de får ikke viljen sin av den grunn. I tilfellet HI beskriver, ville jeg tatt av uteklær og sko, tatt med venninnen til barneavdelingen og latt mini lese og kose seg der.  
Jeg har tro på å snakke MED barna og ikke så mye TIL. Samtidig er jeg klar på at "nei" betyr "nei", det er ingen vits å diskutere da, da blir jeg bare irritert.

Kunne sikkert at skrevet en særoppgave om dette, men tror poenget mitt har kommet frem.

Er utdannet førskolelærer, btw  

Anonymous poster hash: 58bb0...149

[Anonym bruker]

 

Mitt syn på barneoppdragelse er at barn trenger (og liker) faste rammer, klare avtaler og regler. Innenfor disse rammene har barna mine mye frihet. Jeg er opptatt av konsekvenser som står til handlingen og tomme trusler er bortkastet tid og energi.

Jeg vil at barn skal synes og høres, innenfor rimelighetens grenser. De må lære at man snakker med dempet stemme på biblioteket, man sparker ikke i buss/flysetet foran seg, man står ikke i stoler, seter o.l. med sko på (tenker buss, venteværelser o.l.), men de skal også få lov å si meningen sin og gi uttrykk for noe de er misfornøyd med. 

På torget i sentrum kan de løpe rundt, leke og herje litt, men de skal også ta hensyn til andre som er og kjøper blomster og/eller grønnsaker. 

 

Jeg er opptatt av normal folkeskikk, men ikke overdrevent høflighet. Barna mine får lov å miste tålmodigheten på f.eks handleturer og når jeg står og skravler med andre voksne, men de får ikke viljen sin av den grunn. I tilfellet HI beskriver, ville jeg tatt av uteklær og sko, tatt med venninnen til barneavdelingen og latt mini lese og kose seg der.  

Jeg har tro på å snakke MED barna og ikke så mye TIL. Samtidig er jeg klar på at "nei" betyr "nei", det er ingen vits å diskutere da, da blir jeg bare irritert.

 

Kunne sikkert at skrevet en særoppgave om dette, men tror poenget mitt har kommet frem.

 

Er utdannet førskolelærer, btw

 

Anonymous poster hash: 58bb0...149

 

Og jeg har nok brølt både "neeeeeeei!!!" og "aaaaaaau!!!" til ungene noen ganger for mye. Særlig under bite/klypeperioden..

 

Anonymous poster hash: 58bb0...149

[Anonym bruker]

Klare og faste regler tenker jeg er det beste. Jeg er nok en bedre mamma nå, enn når jeg fikk mitt første barn. Har 5 stykker, og med erfaring lærer man mye.

Tror ikke det er en fasit på hvordan oppdra barn, og barn er dessuten forskjellige. Det viktigste jeg har lært er nok å velge "kampene" sine. Forskjellige farger på sokkene og støvler når solen skinner er ingen krise

Anonymous poster hash: 59d88...eee

[Gjest Antarctica]

Syns hun som skulle gå fra barnet høres ut som en idiot. Og jeg er ingen dulletante... Man kan jo ikke legge opp dagen uten å ta inn over seg at et barn ikke kan sitte stille i timesvis.

[Superdolly]

 

Mitt syn på barneoppdragelse er at barn trenger (og liker) faste rammer, klare avtaler og regler. Innenfor disse rammene har barna mine mye frihet. Jeg er opptatt av konsekvenser som står til handlingen og tomme trusler er bortkastet tid og energi.

Jeg vil at barn skal synes og høres, innenfor rimelighetens grenser. De må lære at man snakker med dempet stemme på biblioteket, man sparker ikke i buss/flysetet foran seg, man står ikke i stoler, seter o.l. med sko på (tenker buss, venteværelser o.l.), men de skal også få lov å si meningen sin og gi uttrykk for noe de er misfornøyd med. 

På torget i sentrum kan de løpe rundt, leke og herje litt, men de skal også ta hensyn til andre som er og kjøper blomster og/eller grønnsaker. 

 

Jeg er opptatt av normal folkeskikk, men ikke overdrevent høflighet. Barna mine får lov å miste tålmodigheten på f.eks handleturer og når jeg står og skravler med andre voksne, men de får ikke viljen sin av den grunn. I tilfellet HI beskriver, ville jeg tatt av uteklær og sko, tatt med venninnen til barneavdelingen og latt mini lese og kose seg der.  

Jeg har tro på å snakke MED barna og ikke så mye TIL. Samtidig er jeg klar på at "nei" betyr "nei", det er ingen vits å diskutere da, da blir jeg bare irritert.

 

Kunne sikkert at skrevet en særoppgave om dette, men tror poenget mitt har kommet frem.

 

Er utdannet førskolelærer, btw

 

Anonymous poster hash: 58bb0...149

 

Dette.

 

Og hun som truet med å gå fra barnet var dum.

[Anonym bruker]

Trusler er aldri greit. MEN når det er sagt, så har jeg også "truet" mitt barn. F.eks. hvis du ikke klarer å høre/legge fra deg ipaden, så forsvinner den for en stund.

 

Jeg har også "gått fra henne" en gang (var veldig bevisst på hvor jeg gjorde det og hvor langt jeg gikk fra - dessuten visste hun hvor vi skulle og var kjent der). Rett og slett fordi jeg var møkk lei av at hun aldri kunne høre. Hun har verdens beste tid bestandig og når jeg skal følge henne i en butikk for at hun skal få noe, så forventer jeg at hun kommer når jeg sier at hun skal når jeg har sagt det på en hyggelig/morsom måte 3 ganger og hun fremdeles soser rundt.

 

7 år.

 

Jeg er faktisk mer opptatt av alle de barna som rett og slett helt åpenbart ikke har fått med seg tilstrekkelig oppdragelse slik at de kan opptre i en sosial sammenheng og på skolen. Jeg blir matt av unger som ikke kan klare å være stille å følge med, ikke høre etter, slår, ødelegger andres ting osv.

 

(Jajadajada - jeg vet det er noen diagnoser på enkelte barn - og selv for dem så er det faktisk mulig å få inn litt normaladferd. Det har jeg sett flere eksempler på)

 

 

Anonymous poster hash: 618e0...52b

[Hjertefru]

Jeg er tildels enig med deg at det i det siste har gått sport i å ha strengest mulig grenser for barn. For meg ser det ut som det nesten har blitt status og ha flest grenser og regler. Så er jeg enig med KariMari i at det sjeldent er lurt å forlese seg på teorier om barneoppdragelse.

Det er viktig å ha klare grenser for barna, men hovedfokuset ligger ikke der. Hovedfokus er omsorg, og etterhvert slippe opp slik at de blir ansvarlige mennesker i stand til å ta fornuftige avgjørelser. Å våre sammen med barna, og vise ved eksemplets makt hvordan være et skikkelig menneske. Å la dem få finne ut av ting selv, men alltid være en ansvarlig voksen i bakgrunnen. En de har tillit til, slik at de tør å komme med sine problemer og mistak. Kort sagt å leve sammen med dem. Det er sånn jeg tolker Jesper Juul, det lille jeg har lest.

 

Syns mange gjør barneoppdragelse for komplisert.

[Gjest Antarctica]

Jeg er tildels enig med deg at det i det siste har gått sport i å ha strengest mulig grenser for barn. For meg ser det ut som det nesten har blitt status og ha flest grenser og regler. Så er jeg enig med KariMari i at det sjeldent er lurt å forlese seg på teorier om barneoppdragelse.

Det er viktig å ha klare grenser for barna, men hovedfokuset ligger ikke der. Hovedfokus er omsorg, og etterhvert slippe opp slik at de blir ansvarlige mennesker i stand til å ta fornuftige avgjørelser. Å våre sammen med barna, og vise ved eksemplets makt hvordan være et skikkelig menneske. Å la dem få finne ut av ting selv, men alltid være en ansvarlig voksen i bakgrunnen. En de har tillit til, slik at de tør å komme med sine problemer og mistak. Kort sagt å leve sammen med dem. Det er sånn jeg tolker Jesper Juul, det lille jeg har lest.

 

Syns mange gjør barneoppdragelse for komplisert.

Jeg syns i eksempelet HI gir ("er du ikke stille nå, så går jeg fra deg"), der handler det ikke om å ha strenge grenser. Der viser jo moren bare at hun ikke forstår seg på barns behov. Hvis en mor tror "sitt stille og ikke lag lyd" er oppnåelig, bør hun ikke ha barn...

Det er noe helt annet enn å ha strenge grenser som korresponderer med barnets alder. Hvis en tolvåring ikke klarte å vente, ville det være en helt annen historie.

[Hjertefru]

 

Jeg er tildels enig med deg at det i det siste har gått sport i å ha strengest mulig grenser for barn. For meg ser det ut som det nesten har blitt status og ha flest grenser og regler. Så er jeg enig med KariMari i at det sjeldent er lurt å forlese seg på teorier om barneoppdragelse.

Det er viktig å ha klare grenser for barna, men hovedfokuset ligger ikke der. Hovedfokus er omsorg, og etterhvert slippe opp slik at de blir ansvarlige mennesker i stand til å ta fornuftige avgjørelser. Å våre sammen med barna, og vise ved eksemplets makt hvordan være et skikkelig menneske. Å la dem få finne ut av ting selv, men alltid være en ansvarlig voksen i bakgrunnen. En de har tillit til, slik at de tør å komme med sine problemer og mistak. Kort sagt å leve sammen med dem. Det er sånn jeg tolker Jesper Juul, det lille jeg har lest.

Syns mange gjør barneoppdragelse for komplisert.

Jeg syns i eksempelet HI gir ("er du ikke stille nå, så går jeg fra deg"), der handler det ikke om å ha strenge grenser. Der viser jo moren bare at hun ikke forstår seg på barns behov. Hvis en mor tror "sitt stille og ikke lag lyd" er oppnåelig, bør hun ikke ha barn...

Det er noe helt annet enn å ha strenge grenser som korresponderer med barnets alder. Hvis en tolvåring ikke klarte å vente, ville det være en helt annen historie.

Enig i det.

[Anonym bruker]

Ja, det er flott å få høre ulike meninger om dette.

 

Barn er jo også veldig forskjellige, det ble spesielt tydelig etter at jeg fikk nummer 2. Min eldste sønn har alltid oppført seg eksemplarisk ved bordet, fra 1 års alder satt han rolig med maten, spiste uten søl og takket pent for maten. Lillesøster er en helt annen type, hun koser seg med maten, griser og søler, klatrer gjerne opp på bordet for å hente mer fra gryta. Så med nummer 1 var det aldri behov for noe oppdragelse, han var jo født med bordsskikk. Nummer 2 må minnes på å sitte pent ved bordet hver dag.

 

Så det er vanskelig å si kanskje, at en mal skal fungere for alle barn. Men det virker som det ofte er det folk rundt meg tenker.

 

Ved barnehagestart i storebrors barnehage hadde de en regel at alle småbarn skulle spennes fast med sikkerhetsbelte i tillegg til den bøyle-tingen på tripp-trapp stolen. Jeg fortalte allerede første dag på tilvenningen at han ikke var vant med å bli spent fast, og at det aldri var nødvendig hjemme hos oss. Men jo, han skulle spennes fast, og han hatet det og protesterte vilt. Jeg prøvde igjen å si på en vennlig måte at de kanskje skulle prøve uten det beltet, og fikk tilslengt av en ansatt; "ja, hjemme har dere vel ingen grenser men her i barnehagen får han det!" 

Ja, etter noen uker med ville protester tok den yngre pedagogen bort det beltet og han satt igjen pent og fint ved bordet, fikk bare høre hvor flink han var etter dette. 

 

Mange slike eksempler, når det er sagt er jeg helt enig i at barn trenger regler altså.

Jeg har selv lidd av det hjemme, at jeg ikke fikk beskjed på forhånd hva som var bra oppførsel, men heller kjeft i ettertid.

Så det var noen "kultursjokk" da jeg begynte å vanke hjemme hos venner, men jeg er i dag takknemlig for de foreldrene som sa ifra på en hyggelig måte at her i huset har vi slike og slike regler. Noen foreldre kunne derimot få meg til å føle meg dårlig og mislykket fordi jeg manglet noen sosiale koder, og det gjorde bare vondt. 

 

Så derfor er jeg er veldig opptatt av hvordan man snakker til barna, og vil helst sette meg ned og forklare i stedet for å skambelegge dårlig oppførsel.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 0aa70...5b1

[Anonym bruker]

Ser at teksten ser litt rar ut, prøvde å fikse det men det er et par taster som ikke fungerer på dataen min så jeg må klippe og lime og da ble det tydeligvis sånn HI

Anonymous poster hash: 0aa70...5b1