Kjæresten min vil rett og slett ikke bo sammen med meg!

[Anonym bruker]

Vi er 40 og 45 år, han har en sønn på 8 og jeg har en sønn på 7 og en datter på 5. Vi har vært sammen i snart to år og barna kjenner hverandre godt og går godt sammen. Den siste tiden har han villet være mer alene med barna sine; greit nok!

 

Jeg spurte han litt rundt tanker om fremtiden i går og han sa han syntes vi har det fint og vil fortsette på samme måte.. samtidig synes jeg han glipper litt unna for meg.. de siste månedene har jeg vært sammen med han et par kvelder i uken bare.. det blir lite synes jeg, og jeg savner han. Men han savner tydeligvis ikke meg siden det er uaktuelt å bo sammen 😯 Jeg er redd han distanserer seg og har begynt å tvile på oss - selv om han nekter å det..

 

Huff, jeg har avpassert i dag fordi jeg er så lei meg.. jeg bare gråter .. selv om jeg prøver å la være.. gråten er liksom der hele tiden i halsen uansett hva jeg driver på med.. : ( Noen som har oppmuntrende ord til meg?

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

[Anonym bruker]

Snakk med han. Spør om akkurat det du spør om her.

 

Anonymous poster hash: 210d7...70a

[Anonym bruker]

Om jeg skulle ha truffet en ny mann ville jeg absolutt gjort det sånn. Vært fri hjemme hos meg selv, hatt mine vaner og uvaner, og ikke forandret noe for barna mine. Men vært kjærester, spist sammen, besøkt hverandre. Tanten min traff en ny etter hun ble enke, de har hatt det sånn i mange år nå, og begge trives med det.

Men du må jo prate med ham, og si hva du tenker. Få frem hvordan han tenker, om det er for avstand, eller for å beholde ting som de er...

 

Anonymous poster hash: bc573...39f

[Anonym bruker]

Jeg forstår han godt.

Om jeg skulle bli skilt vil jeg også bare ha kjæreste ( særboere).

 

Kjenner flere som har det slik og det høres nydelig ut.

Anonymous poster hash: 44f48...4df

[Anonym bruker]

Snakk med han. Spør om akkurat det du spør om her.

 

Anonymous poster hash: 210d7...70a

Jeg prøvde jo det i går men fikk en vond magefølelse etter den samtalen.. Han sa at ingenting var endret, han synes vi har det fint osv, men han virket også litt defensiv og lite åpen.. : (

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

[Anonym bruker]

Om jeg skulle ha truffet en ny mann ville jeg absolutt gjort det sånn. Vært fri hjemme hos meg selv, hatt mine vaner og uvaner, og ikke forandret noe for barna mine. Men vært kjærester, spist sammen, besøkt hverandre. Tanten min traff en ny etter hun ble enke, de har hatt det sånn i mange år nå, og begge trives med det.

Men du må jo prate med ham, og si hva du tenker. Få frem hvordan han tenker, om det er for avstand, eller for å beholde ting som de er...

 

Anonymous poster hash: bc573...39f

Enig. Har flyttet sammen med mann og mine dine barn og jeg savner å bo alene. Så jeg hadde nytt det. Da får man både i pose og sekk. Men siden du HI ønsker noe annet, så er det kun å prate med han som hjelper.

 

Anonymous poster hash: 8445f...1a9

[Anonym bruker]

Samboerskap med mine og dine barn er er stor sak. Jeg vet ikke om jeg hadde villet det om jeg ble skilt og fant ny.

Og jeg vet med meg selv at hadde min kjæreste presset på når jeg ikke var klar hadde nok jeg fått betenkeligheter med hele forholdet. Rett og slett fordi vi forskjellige ønsker.

 

 

Anonymous poster hash: 58b8f...5a3

[Gjest Antarctica]

 

Snakk med han. Spør om akkurat det du spør om her.

 

Anonymous poster hash: 210d7...70a

Jeg prøvde jo det i går men fikk en vond magefølelse etter den samtalen.. Han sa at ingenting var endret, han synes vi har det fint osv, men han virket også litt defensiv og lite åpen.. : (

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

Tror du må slå deg til ro med dette svaret.

Kjenn etter: gråter du egentlig fordi du har forventninger og ble skuffa?

[Anonym bruker]

Kjenner noen som flytta sammen med mine og dine , ungene var kjempe gode venner , men 3 tenåringer er utfordringer , de er nå perlekjærester og bor hver for seg

 

Anonymous poster hash: 6af3b...6d2

[Anonym bruker]

Jeg bare tenker at hvis han hadde vært ordentlig glad i meg så ville han vel ønsket mer tid med meg og?

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

[Anonym bruker]

Tid sammen kan fort bli til krangling med dine mine osv . Her får dere det beste fra alle parter

 

Anonymous poster hash: 6af3b...6d2

[Elsker livet]

Har du lest menn er fra mars og kvinner er fra venus der det sies at menn er som gummistrikker? Det betyr at menn går i en syklus der de blir strekt som en stikk, og når strikken er helt utstrakt vil den bli slapp og begynne syklusen igjen. Altså de gir og gir en periode, for deretter trenge en pause. Det vil si at de trekker seg litt unna i en periode. Da vil kvinnen tro det er noe galt, at han ikke bryr seg like mye og har endret syn på forholdet, mens det egentlig bare er en naturlig fase for mannen. I hans hodet er det ingenting galt, han trenger bare litt tid å hente seg inn for å komme like sterkt tilbake. Husker du på dette kan det være lettere å takle at han føles avvisende i perioder.

Endret 3. mars 2016 av Elsker livet

[Anonym bruker]

Jeg kjenner flere kjærester med særkullsbarn som er særboere, tror det blir mer vanlig?

 

Skjønner det godt, en storfamilie med dine og mine krever ofte mye, kanskje mer enn det smaker. Så jeg er enig med kjæresten din i at dette er den beste måten så lenge man har hjemmeboende barn...

 

Problemet er at du ikke synes det, og det sårer deg. Men hva skal han gjøre egentlig? Han har jo nå forklart deg at han er tilfreds med hvordan dere har det og ikke ønsker noe mer, han kan jo ikke flytte sammen med deg for din skyld heller når han ikke ønsker det selv...

 

Anonymous poster hash: 45c00...a92

[Anonym bruker]

Det er ikke det at jeg absolutt må bo sammen med han. Egentlig er det mye som er supert med å bo hver for oss.. men jeg blir redd når han trekker seg unna og jeg får ikke vært der med han i dårlige perioder liksom.. og når vi skal treffes så kreves det en innsats.. av og til er tanken på å bare strekke et en hånd i sofaen fristende, framfor å avtale møtetidspunkt osv..

 

Jeg lurer på om jeg er for usikker til å kunne ha det sånn. Jeg kjenner meg usikker på forpliktelsen hans og på følelsene hans rett og slett. Jeg elsker han, synes han er nydelig og vil gjerne være sammen med han hele tiden, savner han når jeg ikke ser han.. og i og med at han er så tydelig på at han ikke vil bo sammen så kan han vel ikke føle det på samme måte..

 

Det gjør meg redd og trist..

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

[Anonym bruker]

Problemet er vel i hovedsak at dere har forventninger om fremtiden og et videre samliv som tydeligvis ikke er helt kompatible :/

 

Ser mange her forsvarer særboing, og for mange kan det sikkert være bra. Men om man ikke ønsker særboerskap, da tror jeg ikke det har noen fremtid å bli i et forhold til en mann som ønsker å være særbo.

Ikke noe galt i noen av valgene, men jeg tror ikke man kan finne gode nok kompromiss når den ene ønsker å bo for seg selv, den andre ønsker å bo sammen. Da tror jeg det er bedre å gå hver til sitt.

 

Jeg har lest boken Elsker livet nevner, og har vært bevisst akkurat det fenomenet hun beskriver. Jeg har vært lugn og rolig når jeg har vært med menn som har trukket seg litt tilbake, har ikke stresset med det, ikke mast, men gitt dem litt rom. Men min erfaring er at man skal stole på magefølelsen. For jeg har i hvert fall tilgode at menn som trekker seg tilbake slik kommer tilbake. Har diskutert det med noen venninner også, og de har akkurat samme erfaring. Menn som trekker seg unna kommer sjelden tilbake. De fleste som trekker seg unna er bare rett og slett for feige til å innrømme at de egentlig er blitt veldig usikker på forholdet og ønsker å avslutte det.

 

Så selv om det ikke er det du ønsker å høre, Hi, så synes jeg du skal stole på magefølelsen din. Hvis du har merket at mannen har trukket seg unna en stund og han blir defensiv når du tar det opp, da tror jeg ikke han er like mye i forholdet som han engang var.

 

Ro deg ned et par uker, tenk nøye gjennom hva DU selv ønsker av livet ditt. Ønsker du å bo sammen med en livspartner og er helt sikker på det, da synes jeg du skal formidle dette rolig til mannen. Ikke kritiser ham, bare fortell ham at det er det du ønsker av livet ditt, og at hvis dere har så forskjellige ønsker på dette området så er det bedre dere avslutter nå.

 

Klem

Anonymous poster hash: f6188...e32

[Gjest Antarctica]

Jeg bare tenker at hvis han hadde vært ordentlig glad i meg så ville han vel ønsket mer tid med meg og?

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

Eller omvendt: hvis du var ordentlig glad i ham, ville du ikke risikere forholdet deres...?

Mine/dine/våre-livet er et minefelt!

[Anonym bruker]

Jeg elsker min kjæreste utrolig høyt. Men jeg vil ikke bo sammen med han på mange år. Først den dagen barna er nesten på vei ut. Vi har barn begge to. Jeg trenger og min alenetid med barna mine, og min alenetid med meg selv. Men jeg elsker ikke han noe mindre av den grunn. Men vi er jo alle forskjellige, med forskjellige behov.

Anonymous poster hash: 20a5a...f92

[Anonym bruker]

Eksen min er motsatt, her flytter han inn med ny kjæreste etter få måneder og forlover seg kjapt etter det. Så går forholdet til helvete og ny dame kommer inn i bildet. Han er på tredje runden på 6 år nå. Dette sliter ungene helt ut da han forventer "one happy family" fra dag en.

Pga alle disse damene og alt styret rundt har jeg valgt å gjøre motsatt. Jeg roet heeelt ned. Hadde en kjæreste i et år, han møtte ikke engang ungene. Får jeg ny kjæreste nå kommer vi også til å være særboere i lang tid. Ikke for å være kjip mot mannen, men for å gi barna mine ro og stabilitet.

Det blir nemlig noe helt annet å flytte sammen enn å bare tilbringe litt tid sammen med hans barn i hverdagen.

Barna mine skal få minst mulig omveltninger hos meg, og jeg ønsker ikke å fylle hjemmet vårt med enda flere (eller flytte dem vekk fra nettverket sitt), la barna måtte bo sammen med "fremmede" bare fordi jeg er forelsket.

 

Jeg dømmer ikke dere som har flyttet sammen med ny mann, jeg gjorde det samme selv da jeg kun hadde eldstemann, men for meg og mine barn ville jeg valgt likt som kjæresten din på dette tidspunktet i livet, hi! Og hvis han virkelig elsker meg håper jeg han forstår, og respekterer, at dette ikke dreier seg om ham, men om barna mine.

Men jeg forstår at du savner ham og ønsker mest mulig tid med ham, for all del!

 

Prøv å ikke ta det personlig, hi! For som du ser, vi er flere som ønsker å være særboere, ihvertfall for en stund

Bare fortsett å være deg selv og nyt forholdet og kjærligheten dere har. Plutselig en dag har ting forandret seg, barna blir eldre, og da kan dere heller snakke om å flytte sammen

 

Tørk tårene, og lykke til!

 

Anonymous poster hash: 21069...4d4

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere begge har ganske små barn enda og at dere faktisk ikke har vært sammen så lenge. Jeg er selv alene med to som er noen år eldre enn dine og jeg ville absolutt tatt meg god tid og tenkt nøye gjennom evt samboerskap. En magefølelse er vanskelig å overse og jeg mener ikke at du skal bagatellisere den, men hva ønsker du egentlig skal komme ut av denne sitasjonen? 

 

1. du konfronterer kjærsten med den dårlige magefølelsen og han repeterer det han sa, for det er det han mener og du er ikke noe lenger annet enn at du muligens lager en litt klein situasjon.

 

2. du avventer det hele og prøver å leve i nuet. Kos deg med situasjonen sånn som den er og kjenn etter hva DU ønsker deg. Om du etter noen uker ikke føler deg fornøyd i forholdet så kjenn godt etter hvor skoen egentlig trykker.

 

Anonymous poster hash: 7090b...2af

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt masse i dag, og tror jeg er inne på hva som gjør at jeg reagerer så veldig på dette - fordi jeg vil egentlig ikke bo sammen med han, jeg synes det er fint å fokusere på mine små, ha våre rutiner og når kjæresten er her er han gjest +. Men, jeg skulle ønske at han var mer lidenskapelig opptatt av meg, forelsket i meg, redd for å miste meg.. og når han gir uttrykk for at han synes vi har det fint som det er nå.. så høres det så nonchalant ut i mine ører. Jeg får følelsen av at jeg som person ikke er så viktig for han, men at han synes det er fint å ha et passe avslappet og lite forpliktende forhold til en dame.. det får meg til å føle at jeg er en eller annen dame for han, og ikke et unikt menneske som han ikke kan unnvære. Skjønner dere? Det får meg til å tenke at han kunne ha det like greit med mange andre og at det er tilfeldigheter som gjorde at vi ble sammen..

 

Jeg føler meg litt tatt for gitt.. og lite interessant i hans øyne..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

[Anonym bruker]

Jeg har tenkt masse i dag, og tror jeg er inne på hva som gjør at jeg reagerer så veldig på dette - fordi jeg vil egentlig ikke bo sammen med han, jeg synes det er fint å fokusere på mine små, ha våre rutiner og når kjæresten er her er han gjest +. Men, jeg skulle ønske at han var mer lidenskapelig opptatt av meg, forelsket i meg, redd for å miste meg.. og når han gir uttrykk for at han synes vi har det fint som det er nå.. så høres det så nonchalant ut i mine ører. Jeg får følelsen av at jeg som person ikke er så viktig for han, men at han synes det er fint å ha et passe avslappet og lite forpliktende forhold til en dame.. det får meg til å føle at jeg er en eller annen dame for han, og ikke et unikt menneske som han ikke kan unnvære. Skjønner dere? Det får meg til å tenke at han kunne ha det like greit med mange andre og at det er tilfeldigheter som gjorde at vi ble sammen..

 

Jeg føler meg litt tatt for gitt.. og lite interessant i hans øyne..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

Forstår deg så godt i de følelsene der. Og helt ærlig så bør man ikke ta til takke med et slikt forhold når man ønsker å finne den store kjærligheten. Min kjæreste ville ikke være uten meg en eneste natt etter vi treftes, og uansett hva vi faktisk gjorde med det, så var det den følelsen av å bli forgudet og elsket som gjorde at jeg følte meg sikker på han.

 

Så, uansett hvor fornuftig og avbalansert andre mener man bør være i starten av et forhold (date i årevis, ikke flytt sammen før barna er voksne, elsk din frihet, osv) så er realiteten sånn at vi ønsker lidenskap og følelsen av å være spesiell i noens øyne.

 

Dersom du ikke føler dette snart med denne mannen, bør du fortelle deg selv at du fortjener bedre. Fordi detgjør du!

 

Anonymous poster hash: 81d33...e72

[Gjest Antarctica]

Jeg har tenkt masse i dag, og tror jeg er inne på hva som gjør at jeg reagerer så veldig på dette - fordi jeg vil egentlig ikke bo sammen med han, jeg synes det er fint å fokusere på mine små, ha våre rutiner og når kjæresten er her er han gjest +. Men, jeg skulle ønske at han var mer lidenskapelig opptatt av meg, forelsket i meg, redd for å miste meg.. og når han gir uttrykk for at han synes vi har det fint som det er nå.. så høres det så nonchalant ut i mine ører. Jeg får følelsen av at jeg som person ikke er så viktig for han, men at han synes det er fint å ha et passe avslappet og lite forpliktende forhold til en dame.. det får meg til å føle at jeg er en eller annen dame for han, og ikke et unikt menneske som han ikke kan unnvære. Skjønner dere? Det får meg til å tenke at han kunne ha det like greit med mange andre og at det er tilfeldigheter som gjorde at vi ble sammen..

 

Jeg føler meg litt tatt for gitt.. og lite interessant i hans øyne..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

Hmm, da har dere egentlig samme mål: beholde en viss grad av selvstendighet, men likevel være kjærester. Og så har du din romantiske side, som trenger bekreftelse.

 

Hva med å planlegge noen ting uten barn innimellom? En langhelg med kjærestetid, et sted langt fra hverdagen, der dere bare dyrker hverandre og forholdet? (Og har støyende sex uten å lytte etter tassende barneføtter 😂)

 

Sett av tid en eller to ganger i året til kun dette. Se om det ikke vil være en vitaminpille?

[Luksusdyret]

Jeg personlig hadde ikke klart å leve med en kjæreste jeg så to ganger i uka og måtte AVTALE (!) møtetidspunkt med. Forelskelse og flørting med avtalte dater går kanskje i ett års tid, etter det blir det bare kleint for min del. Men alle er forskjellige.

[Luksusdyret]

 

Jeg har tenkt masse i dag, og tror jeg er inne på hva som gjør at jeg reagerer så veldig på dette - fordi jeg vil egentlig ikke bo sammen med han, jeg synes det er fint å fokusere på mine små, ha våre rutiner og når kjæresten er her er han gjest +. Men, jeg skulle ønske at han var mer lidenskapelig opptatt av meg, forelsket i meg, redd for å miste meg.. og når han gir uttrykk for at han synes vi har det fint som det er nå.. så høres det så nonchalant ut i mine ører. Jeg får følelsen av at jeg som person ikke er så viktig for han, men at han synes det er fint å ha et passe avslappet og lite forpliktende forhold til en dame.. det får meg til å føle at jeg er en eller annen dame for han, og ikke et unikt menneske som han ikke kan unnvære. Skjønner dere? Det får meg til å tenke at han kunne ha det like greit med mange andre og at det er tilfeldigheter som gjorde at vi ble sammen..

 

Jeg føler meg litt tatt for gitt.. og lite interessant i hans øyne..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

Hmm, da har dere egentlig samme mål: beholde en viss grad av selvstendighet, men likevel være kjærester. Og så har du din romantiske side, som trenger bekreftelse.

 

Hva med å planlegge noen ting uten barn innimellom? En langhelg med kjærestetid, et sted langt fra hverdagen, der dere bare dyrker hverandre og forholdet? (Og har støyende sex uten å lytte etter tassende barneføtter )

 

Sett av tid en eller to ganger i året til kun dette. Se om det ikke vil være en vitaminpille?

 

 

Hun sier jo at de må avtale møter og de ser hverandre max to ganger i uka. For lite til å opprettholde et forhold over tid, når man ikke bor sammen har man vanligvis ikke tid til timelange telefonsamtaler hver dag, Skype osv for å pleie forholdet. For øvrig ser jeg at det er flere som sier at det er så fint å være særboere og så fælt å bo sammen når man har særkullsbarn, som selv bor sammen med mannen sin. Dobbeltmoral, eller så er dere så drittlei det dårlige forholdet deres at dere skulle ønske dere ikke bodde sammen.

[Gjest Antarctica]

 

 

Jeg har tenkt masse i dag, og tror jeg er inne på hva som gjør at jeg reagerer så veldig på dette - fordi jeg vil egentlig ikke bo sammen med han, jeg synes det er fint å fokusere på mine små, ha våre rutiner og når kjæresten er her er han gjest +. Men, jeg skulle ønske at han var mer lidenskapelig opptatt av meg, forelsket i meg, redd for å miste meg.. og når han gir uttrykk for at han synes vi har det fint som det er nå.. så høres det så nonchalant ut i mine ører. Jeg får følelsen av at jeg som person ikke er så viktig for han, men at han synes det er fint å ha et passe avslappet og lite forpliktende forhold til en dame.. det får meg til å føle at jeg er en eller annen dame for han, og ikke et unikt menneske som han ikke kan unnvære. Skjønner dere? Det får meg til å tenke at han kunne ha det like greit med mange andre og at det er tilfeldigheter som gjorde at vi ble sammen..

 

Jeg føler meg litt tatt for gitt.. og lite interessant i hans øyne..

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med disse følelsene..

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 3ac78...85f

Hmm, da har dere egentlig samme mål: beholde en viss grad av selvstendighet, men likevel være kjærester. Og så har du din romantiske side, som trenger bekreftelse.

 

Hva med å planlegge noen ting uten barn innimellom? En langhelg med kjærestetid, et sted langt fra hverdagen, der dere bare dyrker hverandre og forholdet? (Og har støyende sex uten å lytte etter tassende barneføtter )

 

Sett av tid en eller to ganger i året til kun dette. Se om det ikke vil være en vitaminpille?

Hun sier jo at de må avtale møter og de ser hverandre max to ganger i uka. For lite til å opprettholde et forhold over tid, når man ikke bor sammen har man vanligvis ikke tid til timelange telefonsamtaler hver dag, Skype osv for å pleie forholdet. For øvrig ser jeg at det er flere som sier at det er så fint å være særboere og så fælt å bo sammen når man har særkullsbarn, som selv bor sammen med mannen sin. Dobbeltmoral, eller så er dere så drittlei det dårlige forholdet deres at dere skulle ønske dere ikke bodde sammen.

Øøøøh... Er det toppen av lykke å bo sammen? Tror det et mye illusjoner ute og går.

 

Men uansett hvordan det er, om de må avtale møter eller ikke, så kan man da dra på en langhelg nå og da.