Føler jeg har mistet meg selv....

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget men jeg tror jeg bare føler for å få ting skrevet ned å prøve å samle tankene mine. Muligens komme i kontakt med andre som har/har hatt det slik.

 

Jeg har kommet til ett punkt i livet hvor jeg føler at jeg har blitt en person som jeg ikke kjenner igjen og som jeg ikke ønsker å være. Før var jeg utadvendt, masse godt humør, hadde mange venner(det har jeg forsåvidt ennå men de fleste bor på andre siden av landet), var lett å komme i kontakt med osv. Nå er jeg bare blitt en innesluttet person som ikke bryr seg om noen ting, jeg er helt tom.

 

Jeg har samboer og ett barn på 3 år. Selv er jeg fra andre siden av landet og har ingen familien og få(omentrent ingen) venner her, vi har bodd i denne byen siden jeg var høygravid med barnet vårt. I løpet av disse snart 3,5 årene vi har bodd her har jeg ikke trivdes og bare hatt ett stort ønske om å flytte til hjemplassen min. Jeg har selvfølgelig hatt perioder hvor ting har vært greit, men det har vært 80% prosent dårlige dager for min del. Det eneste som har holdt meg her er selvfølgelig samboeren min og barnet vårt.

Det har skjedd mange ting i livet mitt i løpet av de siste 4-5 årene, uten at jeg orker å skrive ned alt nå. Men greia er at alle disse tingen for seg selv er kanskje ikke så store(noen av de er det) men alt samla og det faktumet at jeg overhodet ikke ønsker å bo på denne plassen har nå hentet meg inn og jeg innser hvor mye alt dette har påvirket meg som person.

 

Jeg og samboeren min har hatt det fint sammen, han er en fantastisk mann og pappa. Han er omsorgsfull, ansvarlig og utrolig snill og god. Vi har minimalt med krangler, det hender at vi diskuterer og er uenig, men det løser seg raskt. Han gikk i høst med på at vi kunne flytte til min hjemplass dersom det var mulighet for jobb. Det er ingenting som tilsier at vi ikke skal ha det bra sammen. Men når har det blitt sånn at vi vet ikke om vi ønsker å ha ett forhold, da vi begge føler at det er som å bo med kameraten sin. Det er lite eller ingenting kjærlighet mellom oss, men vi har det fint sammen og vi e jo glade i hverandre, naturlig nok. Men det er noe som ikke føles riktig.

 

Og oppi alt dette er det meg selv da, som jeg skrev over. Det at jeg ikke vet hvem jeg er lenger, jeg bryr meg ikke om noenting å alt er ett ork og dette skremmer meg. Jeg føler ingenting, hverken glede eller sorg. Jeg føler frykt for hva som skjer hvis vi avslutter forholdet. Det er langt mellom hjemplassene våre, og det er absolutt ingenting som holder meg igjen her om vi ikke er sammen. Jeg tror at hvis jeg må finne meg en leilighet her alene til meg å barnet vil jeg bli dypt deprimert, samtidig kan jeg ikke/vil ikke ta med meg barnet og flytte langt unna så pappaen bare får møte barnet i ferier.

 

Vi har bestilt time hos familievernkontoret og venter på time der.

 

Som jeg skrev, så vet jeg egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget og beklager hvis det ble veldig rotete. Håper uansett noen tar seg tid til å lese, og kanskje har noen erfaringer fra lignende situasjoner.

 

 

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

[Anonym bruker]

Så bra dere venter på time til fvk

 

Et par ting slo meg da jeg leste innlegget ditt. Det ene er at det er ikke så rart at du føler du mister deg selv litt. Det virker som om du har hatt mange påkjenninger de siste årene, og det mens du har bodd et sted du det meste av tiden ikke trives i det hele tatt og heller ikke har fått noe nettverk. Da er det lett for å gå i din egen boble med deg selv, mann og barnet... du får rollen som kone/mor og lite annet, kanskje kollega, men du har ikke så mye igjen som gir deg impulser og gir deg følelse av å være en selvstendig person. Det virker som om du er litt deprimert?

 

Når det blir så mye og du trives så dårlig der dere bor og føler du har mistet deg selv litt, da er det heller ikke så rart om dette smitter over på forholdet. Når man ikke trives med noe av det ytre og i tillegg får mange tøffe belastninger og minimalt med positive impulser, da blir man lav på energi, det blir vanskeligere både å gi og ta imot også i et forhold. Da er det lett å gå i "kompisfella" med mannen, tror jeg.

 

Du skriver dette om mannen din/forholdet deres: "Jeg og samboeren min har hatt det fint sammen, han er en fantastisk mann og pappa. Han er omsorgsfull, ansvarlig og utrolig snill og god. Vi har minimalt med krangler, det hender at vi diskuterer og er uenig, men det løser seg raskt. Han gikk i høst med på at vi kunne flytte til min hjemplass dersom det var mulighet for jobb."

Og så skriver du: "Men når har det blitt sånn at vi vet ikke om vi ønsker å ha ett forhold, da vi begge føler at det er som å bo med kameraten sin. Det er lite eller ingenting kjærlighet mellom oss, men vi har det fint sammen og vi e jo glade i hverandre, naturlig nok. Men det er noe som ikke føles riktig."

 

Den første delen jeg har tatt ut fra det du har skrevet synes jeg viser at du og mannen har de aller beste forutsetninger for å ha et godt forhold. Du skriver videre at det nå er lite eller ingen kjærlighet mellom oss. Jeg får ikke dette helt til å stemme, at det ikke er noen kjærlighet igjen mellom dere, ut fra det du skriver. Det er i hvert fall sjeldent å se noen snakke så fint om sin partner uten at det er sterkere følelser der. Og det samme fra hans side, jeg tror ikke han hadde sagt seg villig til å flytte til andre siden av landet hvis han ikke hadde sterke følelser for deg. Så jeg tror følelsene ligger der og er sterke nok, hvis dere bare får hjelp til å se dem igjen, hjelp å jobbe med forholdet. Men jeg tror også at en del av den "jobben" må være at dere gjør tiltak slik at også du kan få det bedre. Det vil være todelt, tror jeg. På ene siden virker det som om dere trenger å flytte, så da blir det jobbsøking og forberedelser der. På den andre siden så tror jeg du må jobbe med deg selv, kanskje få litt samtaleterapi eller kognitiv terapi for den depresjonen du trolig har nå. Skal dere to finne tilbake til hverandre så må også du finne tilbake til deg selv, tror jeg.

 

Så ikke gi opp forholdet dere har, jeg tror dere har alt dere trenger for å få det godt sammen om dere får litt hjelp både til forholdet, bor et sted begge kan trives og du jobber med deg selv.

 

I mellomtiden, se om det er noe du kan gjøre som kan gi deg litt mer positive impulser. Har du noen hobbyer som du har kuttet ut og savner? Kanskje du kan ta et kurs? Om du ikke trener så er trening en god måte å få tilbake mer følelse av å "stå i egen kropp" og få et bedre forhold til seg selv. Trening kan være alt fra å gå tur og gjøre øvelser på stuegulvet hjemme, til treningssenter, eller kanskje spille innebandy, volleyball e.l. med noenlunde jevnaldrende. Kanskje du kan lære deg noe nytt - f.eks. strikke eller hekle, koselig å gjøre håndarbeid nå på vinteren, gjerne med en stooor kopp te. Kanskje finnes det strikkekafe der du bor også? Få barnevakt og gå og se en film på kino sammen.

 

Håper dere får time på fvk snart, for jeg tror dere kan få god nytte av det

I mellomtiden, gjør det du kan for å få litt mer positive dager, ta vare på deg selv!

Anonymous poster hash: 04934...90e

[Anonym bruker]

 

Så bra dere venter på time til fvk

 

Et par ting slo meg da jeg leste innlegget ditt. Det ene er at det er ikke så rart at du føler du mister deg selv litt. Det virker som om du har hatt mange påkjenninger de siste årene, og det mens du har bodd et sted du det meste av tiden ikke trives i det hele tatt og heller ikke har fått noe nettverk. Da er det lett for å gå i din egen boble med deg selv, mann og barnet... du får rollen som kone/mor og lite annet, kanskje kollega, men du har ikke så mye igjen som gir deg impulser og gir deg følelse av å være en selvstendig person. Det virker som om du er litt deprimert?

 

Når det blir så mye og du trives så dårlig der dere bor og føler du har mistet deg selv litt, da er det heller ikke så rart om dette smitter over på forholdet. Når man ikke trives med noe av det ytre og i tillegg får mange tøffe belastninger og minimalt med positive impulser, da blir man lav på energi, det blir vanskeligere både å gi og ta imot også i et forhold. Da er det lett å gå i "kompisfella" med mannen, tror jeg.

 

Du skriver dette om mannen din/forholdet deres: "Jeg og samboeren min har hatt det fint sammen, han er en fantastisk mann og pappa. Han er omsorgsfull, ansvarlig og utrolig snill og god. Vi har minimalt med krangler, det hender at vi diskuterer og er uenig, men det løser seg raskt. Han gikk i høst med på at vi kunne flytte til min hjemplass dersom det var mulighet for jobb."

Og så skriver du: "Men når har det blitt sånn at vi vet ikke om vi ønsker å ha ett forhold, da vi begge føler at det er som å bo med kameraten sin. Det er lite eller ingenting kjærlighet mellom oss, men vi har det fint sammen og vi e jo glade i hverandre, naturlig nok. Men det er noe som ikke føles riktig."

 

Den første delen jeg har tatt ut fra det du har skrevet synes jeg viser at du og mannen har de aller beste forutsetninger for å ha et godt forhold. Du skriver videre at det nå er lite eller ingen kjærlighet mellom oss. Jeg får ikke dette helt til å stemme, at det ikke er noen kjærlighet igjen mellom dere, ut fra det du skriver. Det er i hvert fall sjeldent å se noen snakke så fint om sin partner uten at det er sterkere følelser der. Og det samme fra hans side, jeg tror ikke han hadde sagt seg villig til å flytte til andre siden av landet hvis han ikke hadde sterke følelser for deg. Så jeg tror følelsene ligger der og er sterke nok, hvis dere bare får hjelp til å se dem igjen, hjelp å jobbe med forholdet. Men jeg tror også at en del av den "jobben" må være at dere gjør tiltak slik at også du kan få det bedre. Det vil være todelt, tror jeg. På ene siden virker det som om dere trenger å flytte, så da blir det jobbsøking og forberedelser der. På den andre siden så tror jeg du må jobbe med deg selv, kanskje få litt samtaleterapi eller kognitiv terapi for den depresjonen du trolig har nå. Skal dere to finne tilbake til hverandre så må også du finne tilbake til deg selv, tror jeg.

 

Så ikke gi opp forholdet dere har, jeg tror dere har alt dere trenger for å få det godt sammen om dere får litt hjelp både til forholdet, bor et sted begge kan trives og du jobber med deg selv.

 

I mellomtiden, se om det er noe du kan gjøre som kan gi deg litt mer positive impulser. Har du noen hobbyer som du har kuttet ut og savner? Kanskje du kan ta et kurs? Om du ikke trener så er trening en god måte å få tilbake mer følelse av å "stå i egen kropp" og få et bedre forhold til seg selv. Trening kan være alt fra å gå tur og gjøre øvelser på stuegulvet hjemme, til treningssenter, eller kanskje spille innebandy, volleyball e.l. med noenlunde jevnaldrende. Kanskje du kan lære deg noe nytt - f.eks. strikke eller hekle, koselig å gjøre håndarbeid nå på vinteren, gjerne med en stooor kopp te. Kanskje finnes det strikkekafe der du bor også? Få barnevakt og gå og se en film på kino sammen.

 

Håper dere får time på fvk snart, for jeg tror dere kan få god nytte av det

I mellomtiden, gjør det du kan for å få litt mer positive dager, ta vare på deg selv!

 

Anonymous poster hash: 04934...90e

Tusen takk for ett langt og utfyllende svar.

Du har veldig rett i det du skriver om at jeg føler meg som en lite selvstendig person, det er nok som du sier forsi jeg har gått inn i denne boblen som kone/mor. Det er kun det jeg er her vi bor nå. Og ja, jeg er nok litt deprimert.

 

Ja, jeg har hatt mange påkjenninger de siste 4 årene. Starten på forholde vårt var tøft pga av ting som skjedde med meg. Vi blei rask gravid og på det tidspunktet ønsket jeg egentlig å flytte til min hjemplass nærmere familie og venner. Men han ønsket ikke det og jeg synes vell egentlig det var helt greit da jeg ikke hadde noe ønske om å flytte fra han. I løpet av disse årene har jeg hele tiden til og fra hatt svært dårlige perioder, men alltid tenkt at jeg må skjerpe meg å heller prøve å tenke positivt. Så da har jeg bare gravd ned disse følelsene, helt til nå når jeg føler at jeg har mistet meg selv helt.

 

Jeg trener ikke, men burde absolutt ha gjort det. Jeg har liksom lyst, men klarer aldri å komme igang. Jeg la på meg masse i graviditeten og jeg er ennå mye større enn det jeg va før jeg ble gravid. Jeg ønsker virkelig å komme tilbake dit jeg var, men allikevel sitter jeg å trykker i meg sjokolade og goderi på kveldstid. Jeg vet jeg ikke burde, men jeg bryr meg ikke. Dette skremmer meg. Hvordan har blitt som dette? Hvorfor har jeg ikke innsett før nå hvor mye disse årene har gjort med meg. Jeg er helt rådvill og jeg vil gjerne jobbe med forholde vårt, jeg vet bare ikke hvordan når jeg har det sånn som jeg har det nå.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

[Anonym bruker]

Anonymous poster hash: 04934...90e

Tusen takk for ett langt og utfyllende svar.

Du har veldig rett i det du skriver om at jeg føler meg som en lite selvstendig person, det er nok som du sier forsi jeg har gått inn i denne boblen som kone/mor. Det er kun det jeg er her vi bor nå. Og ja, jeg er nok litt deprimert.

 

Ja, jeg har hatt mange påkjenninger de siste 4 årene. Starten på forholde vårt var tøft pga av ting som skjedde med meg. Vi blei rask gravid og på det tidspunktet ønsket jeg egentlig å flytte til min hjemplass nærmere familie og venner. Men han ønsket ikke det og jeg synes vell egentlig det var helt greit da jeg ikke hadde noe ønske om å flytte fra han. I løpet av disse årene har jeg hele tiden til og fra hatt svært dårlige perioder, men alltid tenkt at jeg må skjerpe meg å heller prøve å tenke positivt. Så da har jeg bare gravd ned disse følelsene, helt til nå når jeg føler at jeg har mistet meg selv helt.

 

Jeg trener ikke, men burde absolutt ha gjort det. Jeg har liksom lyst, men klarer aldri å komme igang. Jeg la på meg masse i graviditeten og jeg er ennå mye større enn det jeg va før jeg ble gravid. Jeg ønsker virkelig å komme tilbake dit jeg var, men allikevel sitter jeg å trykker i meg sjokolade og goderi på kveldstid. Jeg vet jeg ikke burde, men jeg bryr meg ikke. Dette skremmer meg. Hvordan har blitt som dette? Hvorfor har jeg ikke innsett før nå hvor mye disse årene har gjort med meg. Jeg er helt rådvill og jeg vil gjerne jobbe med forholde vårt, jeg vet bare ikke hvordan når jeg har det sånn som jeg har det nå.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

 

 

Det er derfor jeg tror du må ta tak i det fra to sider. Det ene er at du må ta tak i deg selv, det kan ikke mannen ha ansvar for, det er ditt ansvar. Bestill deg en time til legen din og be om timer til psykolog, vil tro kognitiv terapi kan være nyttig for deg.

Og så begynner du å bevege deg litt mer og trene litt. Noen få minutter hver dag er langt bedre enn ingenting, og når du er dårlig trent vil du kjenne raskt forskjell på kroppen selv bare etter få uker.

Du må ta tak i din egen depresjon, for den repareres ikke av seg selv. Så be legen din om hjelp, bestill en time i morgen

 

Når du får litt hjelp for depresjonen din så vil det også bli lettere for dere som par å jobbe med forholdet sammen med fagfolk.

 

Bestem deg for at I DAG blir den dagen du tar tak i ting og begynner å snu livet ditt. Det tar tid, så ett skritt om gangen, ha tålmodighet i prosessen og vær snill i tankene med deg selv

 

Anonymous poster hash: 04934...90e

[Anonym bruker]

Det at du ikke trives på en plass vil gå utover følelsene for mannen din. Det gjorde det hos meg... han var så bastant da vi flyttet sammen, og krevde at vi flyttet til hans hjemplass der vi kunne kjøpe billig bolig. Ung som jeg var, ble jeg villig med på lasset og var ulykkelig i 11 år (!!!) før alt gikk til helvete. Jeg var utro over lengre tid, og ville forlate han. Redningen vår (vi måtte prøve pga to felles barn) var å flytte fra den plassen. Finne drømmehuset og vegynne på nytt. Det reddet oss, alt er ikke perfekt men jeg følte meg mye mye bedre når vi kom oss bort fra den deprimerende hjemplassen hans.

Så mitt råd er; flytt og start et nytt spennende liv som et prosjrkt dere har sammen! Dere har alt å vinne på det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

[Anonym bruker]

Igjen, takk 😊 Jeg har legetime til mandag, så jeg skal ta opp alt dette da.

Var deilig å få luftet tankene mine her inne, og samtidig høre hva utenforstående tenker om situasjonen. Jeg må tenke på meg selv akkurat nå. Så håper jeg at jeg klarer å presse meg selv til å gå ut på noen turer. Takk for oppmuntringen 😊

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

[Anonym bruker]

Så bra du har legetime allerede mandag, da er du i gang.

 

Ut og gå en liten kveldstur i kveld eller ta noen få øvelser på stuegulvet hjemme også, så markerer du starten også

 

Lykke til

Anonymous poster hash: 04934...90e

[Anonym bruker]

Det at du ikke trives på en plass vil gå utover følelsene for mannen din. Det gjorde det hos meg... han var så bastant da vi flyttet sammen, og krevde at vi flyttet til hans hjemplass der vi kunne kjøpe billig bolig. Ung som jeg var, ble jeg villig med på lasset og var ulykkelig i 11 år (!!!) før alt gikk til helvete. Jeg var utro over lengre tid, og ville forlate han. Redningen vår (vi måtte prøve pga to felles barn) var å flytte fra den plassen. Finne drømmehuset og vegynne på nytt. Det reddet oss, alt er ikke perfekt men jeg følte meg mye mye bedre når vi kom oss bort fra den deprimerende hjemplassen hans.

Så mitt råd er; flytt og start et nytt spennende liv som et prosjrkt dere har sammen! Dere har alt å vinne på det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

Huff, det er grusomt. Det er dette jeg mener, jeg har vært ulykkelig i snart 3,5 år. Kan ikke leve sånn lengre. Jeg er ganske sikker på at forholdet vårt vil mye bedre om vi flyttet, men nå vet jo ikke han om han bil det lengere fordi han er usikker på forholdet. På den andre siden er ikke akkurat hjemplassen min verdens navle og dermed er det langt mellom jobbtilbudene. Så jeg er redd for at vi aldri kommer til å få fast jobb der, og dermed aldri flytte. Huff, dette er ikke lett.

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

[Anonym bruker]

 

Det at du ikke trives på en plass vil gå utover følelsene for mannen din. Det gjorde det hos meg... han var så bastant da vi flyttet sammen, og krevde at vi flyttet til hans hjemplass der vi kunne kjøpe billig bolig. Ung som jeg var, ble jeg villig med på lasset og var ulykkelig i 11 år (!!!) før alt gikk til helvete. Jeg var utro over lengre tid, og ville forlate han. Redningen vår (vi måtte prøve pga to felles barn) var å flytte fra den plassen. Finne drømmehuset og vegynne på nytt. Det reddet oss, alt er ikke perfekt men jeg følte meg mye mye bedre når vi kom oss bort fra den deprimerende hjemplassen hans.

Så mitt råd er; flytt og start et nytt spennende liv som et prosjrkt dere har sammen! Dere har alt å vinne på det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

Huff, det er grusomt. Det er dette jeg mener, jeg har vært ulykkelig i snart 3,5 år. Kan ikke leve sånn lengre. Jeg er ganske sikker på at forholdet vårt vil mye bedre om vi flyttet, men nå vet jo ikke han om han bil det lengere fordi han er usikker på forholdet. På den andre siden er ikke akkurat hjemplassen min verdens navle og dermed er det langt mellom jobbtilbudene. Så jeg er redd for at vi aldri kommer til å få fast jobb der, og dermed aldri flytte. Huff, dette er ikke lett.

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

Er det kun deres to hjemplasser som er aktuelle? Hva med å tenke litt alternativt? Hva vil dere i livet, hva er drømmen deres? Hva slags 'ville' planer hadde dere sammen før alt ble sånn? Realiser det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

[Anonym bruker]

 

 

Det at du ikke trives på en plass vil gå utover følelsene for mannen din. Det gjorde det hos meg... han var så bastant da vi flyttet sammen, og krevde at vi flyttet til hans hjemplass der vi kunne kjøpe billig bolig. Ung som jeg var, ble jeg villig med på lasset og var ulykkelig i 11 år (!!!) før alt gikk til helvete. Jeg var utro over lengre tid, og ville forlate han. Redningen vår (vi måtte prøve pga to felles barn) var å flytte fra den plassen. Finne drømmehuset og vegynne på nytt. Det reddet oss, alt er ikke perfekt men jeg følte meg mye mye bedre når vi kom oss bort fra den deprimerende hjemplassen hans.

Så mitt råd er; flytt og start et nytt spennende liv som et prosjrkt dere har sammen! Dere har alt å vinne på det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

Huff, det er grusomt. Det er dette jeg mener, jeg har vært ulykkelig i snart 3,5 år. Kan ikke leve sånn lengre. Jeg er ganske sikker på at forholdet vårt vil mye bedre om vi flyttet, men nå vet jo ikke han om han bil det lengere fordi han er usikker på forholdet. På den andre siden er ikke akkurat hjemplassen min verdens navle og dermed er det langt mellom jobbtilbudene. Så jeg er redd for at vi aldri kommer til å få fast jobb der, og dermed aldri flytte. Huff, dette er ikke lett.

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

Er det kun deres to hjemplasser som er aktuelle? Hva med å tenke litt alternativt? Hva vil dere i livet, hva er drømmen deres? Hva slags 'ville' planer hadde dere sammen før alt ble sånn? Realiser det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

For min del tror jeg ikke jeg ville fått det bedre med å bare flytte til en random plass. Greia er jo at jeg savner familie å venner. Rett å slett det å ha ett nettverk rundt seg. For meg er det ikke aktuelt å flytte til en ny plass hvor jeg heller ikke kjenner noen, har hatt det tøft nok de siste årene. Jeg kunne kanskje flyttet til en by som er nærmere min hjemplass(i underkant av 3 timer bilkjøring), da ville jeg hatt mulighet til å reise hjem oftere.

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

[Anonym bruker]

 

 

 

Det at du ikke trives på en plass vil gå utover følelsene for mannen din. Det gjorde det hos meg... han var så bastant da vi flyttet sammen, og krevde at vi flyttet til hans hjemplass der vi kunne kjøpe billig bolig. Ung som jeg var, ble jeg villig med på lasset og var ulykkelig i 11 år (!!!) før alt gikk til helvete. Jeg var utro over lengre tid, og ville forlate han. Redningen vår (vi måtte prøve pga to felles barn) var å flytte fra den plassen. Finne drømmehuset og vegynne på nytt. Det reddet oss, alt er ikke perfekt men jeg følte meg mye mye bedre når vi kom oss bort fra den deprimerende hjemplassen hans.

Så mitt råd er; flytt og start et nytt spennende liv som et prosjrkt dere har sammen! Dere har alt å vinne på det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

Huff, det er grusomt. Det er dette jeg mener, jeg har vært ulykkelig i snart 3,5 år. Kan ikke leve sånn lengre. Jeg er ganske sikker på at forholdet vårt vil mye bedre om vi flyttet, men nå vet jo ikke han om han bil det lengere fordi han er usikker på forholdet. På den andre siden er ikke akkurat hjemplassen min verdens navle og dermed er det langt mellom jobbtilbudene. Så jeg er redd for at vi aldri kommer til å få fast jobb der, og dermed aldri flytte. Huff, dette er ikke lett.

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

Er det kun deres to hjemplasser som er aktuelle? Hva med å tenke litt alternativt? Hva vil dere i livet, hva er drømmen deres? Hva slags 'ville' planer hadde dere sammen før alt ble sånn? Realiser det!

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

For min del tror jeg ikke jeg ville fått det bedre med å bare flytte til en random plass. Greia er jo at jeg savner familie å venner. Rett å slett det å ha ett nettverk rundt seg. For meg er det ikke aktuelt å flytte til en ny plass hvor jeg heller ikke kjenner noen, har hatt det tøft nok de siste årene. Jeg kunne kanskje flyttet til en by som er nærmere min hjemplass(i underkant av 3 timer bilkjøring), da ville jeg hatt mulighet til å reise hjem oftere.

 

Anonymous poster hash: 01297...da3

Gjør det! Hopp i det!! Finn et koselig hus som dere sikkert har drømt om, i en by nærmere din hjemplass, i et nabolag med mye barnefamilier (det er mye mer sjangs for å trives om dere bor i et nabolag med mange andre som dere). Det må jo være bedre å prøve det enn å gi opp fordi dere føler dere låst på hans deprimerende hjemplass pga jobbsituasjon? Og forholdet ødelegges av det?!

I andre land flytter folk villig vekk for å få seg jobb og nytt liv. Ikke vær så fastlåst. Følg drømmene deres. Nå er bedre, mens barnet er lite.

 

Anonymous poster hash: 592c0...9b3

[Gjest Antarctica]

Syns det høres ut som om du allerede er på vei inn i depresjonen. Vantrivselen har puffet deg dit. Kan du ikke gjøre en avtale med mannen din? Det er jo bare dumt om dere skulle bli skilt av feil årsaker (din depresjon, "feil" boplass osv) hvis dere har det så godt som du sier? Dere er jo ikke i konflikt. Nå har du latt deg trekke ned og vært ensom i fire år - hva med å avtale at dere bruker de 4 neste på at du får det godt igjen? I mellomtiden avtaler dere at dere ikke legger press på hverandre mht "romantikk" og sånt - la det komme naturlig.