Kan dere se dette fra hans side? (langt innlegg)

[Anonym bruker]

Min eks ringte meg i går og fortalte at han ikke kunne betale fullt barnebidrag (reduserer det med 4000 kroner) fordi han er arbeidsledig. Jeg føler at dette blir feil, men jeg trenger hjelp til å se det fra hans side.

 

Her er bakgrunnen:

 

Vi splittet opp for fire år siden. Vi bor i England (hans hjemland, hans hjemby) og jeg bestemte meg for barna og hans skyld og bli boende der. Dette førte til endel økonomiske problemer for min del - mens han hadde fast jobb og fast inntekt. Jeg hadde "gitt opp karrieren" til fordel for hans, og hadde vært hjemme med barna i endel år. I de siste årene har jeg pådratt meg gjeld til lånekassen og levd på dette, samt barnebidrag, mens jeg har tatt ny utdannelse. Ikke samme Nav-system her som hjemme, så jeg har prøvd å klare dette som best er. 

 

Saken er denne: i løpet av disse årene så har jeg brukt endel penger på å reise til Norge på ferie, for å beholde kontakten med min familie og mine venner der. Det har vært utrolig viktig for meg, fordi jeg faktisk bor i et land hvor jeg har kun et lite sosialt nettverk. Disse utgiftene har han sluppet unna.

 

Gjennom årene har han byttet jobb mange ganger (fordi han ikke takler autoriteter bl.a.). I perioder har han hatt kjempebra lønn og om han ikke har øst rundt seg av penger, så har han i hvert fall brukt det han hadde på seg selv. Han klagde ofte over lite penger og hadde sjelden noe til overs for barna. Han har hatt barna annenhver helg (stort sett) men kun én gang tatt dem med på ferie. Kort fortalt, så har han ofte prioritert seg selv og påstått at han ikke har kunnet ta ferie med dem i lengre tid (selv ikke hjemmeferie).

 

Jeg har levd relativt sparsommelig disse årene og selv om jeg har brukt penger så har det ofte hvert til fordel for barna. Men jeg har også unnet meg noen ferier selv. Jeg har bedt om penger i gave til bursdag og jul og disse har jeg lagt til side for slike ting. 

 

F.o.m. i fjor høst så har han barna ennå mindre, da han har begynt på en utdannelse som foregår i helgene. Jeg har tatt ansvaret for barna i stedet for "å lesse" de av hos hans samboer, som, når hun tar de på lørdag ettermiddag, ofte gjør ting som hun har lyst til å gjøre og drar med seg barna på det (kino på filmer som hun har lyst til å se, shopping for henne osv). 

 

Så jeg har tatt ganske mye ansvar for barna våre, mens han har kjørt på med sine ting og hatt barna når han har måttet. Det er ikke det at han aldri har stilt opp, men det har vært relativt minimalt utover annenhver helg. Han derimot, føler nok at han er en superflink pappa og at det er jeg som er vanskelig.

 

Fordi det ikke er samme SFO-system som i Norge her vi bor, så har ikke jeg kunnet bare ta en hvilken som helst jobb. Jeg har søkt masse, men blir nok diskriminert pga barna - enslig og med to barn, utenlandsk osv. Det er slik jeg føler det. 

 

Jeg overlever økonomisk, men har altså pådratt meg en gjeld i lånekassa som jeg holder på å betale tilbake. Jeg har en liten inntekt i tillegg, men trenger å ordne meg økonomisk. Jeg søker på jobber men det har dessverre gitt lite resultater hittils. I tillegg kan jeg innrømme at jeg faktisk føler meg sliten av alt ansvaret med barna (skole, lekser, husarbeid, fritidsaktiviteter osv). Sånn er det bare, det tar på psykisk og sitte med aleneansvaret for dette - MEN, jeg er ved godt mot og gjør en god jobb.

 

Mens han har hatt en frihet i forhold til jobb, ny samboer (flytting til henne for å spare penger), arbeidstider, utdannelse osv. så har jeg måttet hele tiden balansere det hele mellom barn, økonomi, kontakt med min familie og mitt hjemland osv. Det har vært slitsomt og jeg har mang en gang tenkt på hvor enkelt han faktisk har det som bare kan valse rundt uten å ta virkelig ansvar for sine barn. Han bare henger på, på en måte.

 

Nå mistet han jobben for en måned siden og får mindre utbetalt. Han hadde snakket om at han bare gikk og ventet på de omstruktureringene som skulle komme, så oppsigelsen var ventet. Likevel bestilte de en tre ukers sommerferie som kommer til å koste endel penger, rett før jul. Fordi samboeren hans ville på tur til USA (hvor hun kommer fra).

 

Jeg føler at det blir helt feil at han nå, fordi han faktisk har styrt økonomien sin ved å bruke det han har der og da, og ikke lagt noe til side, at han mener det er rett å revurdere det bidraget han plikter å betale. Jeg skjønner at det er vanskelig for han, men jeg tror at det første han velger å kutte i er bidraget. Jeg vet også at hun på en eller annen måte skyver han dithen og at de begge (og her har de forsåvidt rett) mener at det er feil at han skal betale så høyt bidrag når inntekten hans har fått et støkk.

 

Jeg ser den delen, men jeg ser også at jeg faktisk har pådratt meg gjeld og at jeg ikke sitter med ræva full av penger heller. Jeg har ikke mulighet til å bare velge å flytte meg og barna sammen med kjæresten min, da han bor lenger unna og at det vil si å flytte barna fra sine venner. Det er utelukket for meg. 

 

Jeg ser dermed at jeg har så mye som ikke spiller til min fordel i denne situasjonen, men jeg har aldri klagd over det. Helt til nå. Det han spør om var dråpen for min del, og jeg følte meg ganske nedbrutt. Jeg har vært avhengig av bidraget, og det er IKKE for å tyne min eks for de penger han har, men det har vært nødvendig og jeg har følt det riktig siden jeg ble i hans land selv om vi avsluttet vårt forhold.

 

Dette var mye info og jeg har prøvd å være objektiv så langt som mulig. Jeg forstår at det blir vanskelig for han hvis han forblir arbeidsledig i mange måneder, men hva om han får jobb om tre måneder. Burde han i så fall kanskje betale tilbake. Min økonomiske situasjon vil jo da bare være mer tynnslitt, og mens han kanskje snart får seg fast jobb og fast inntekt og raskt komme seg på bena igjen, så vil jeg sitte der med skjegget i postkassa. Blir det feil å sette dette opp som gjeld til meg (det han ikke betaler nå), for så å se an situasjonen i de neste månedene? Jeg vet han HATER gjeld og ikke vil ha det, men han synes nok det er veldig greit at jeg har det...?

 

Kan jeg få noen synspunkter på dette? Som sagt, dette er IKKE for å tyne han på noe som helst vis. Jeg lever sparsommelig og er veldig flink økonomisk og derfor vil jeg uansett klare meg. Men han sniker seg unna dette "ansvaret" som han for helheten i vår situasjon, min situasjon og det moralske aspektet ved det hele.

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Anonym bruker]

Tenker at her får han enten ha barna mer, sånn så du lettere kan jobbe. Ellers får han fortsette å betale bidrag. Kan han reise til USA og leve bra økonomisk, så får han betale bidrag. Får dere heller se an hvis han blir langvarig arbeidsledig, om dere evt kan gå ned litt da. Her i Norge så tar de ikke hensyn til at far er arbeidsledig, de kan sette ned bidraget litt, men det er snakk om lite. Men ingen drastiske endringer. Synes og det virker som om du har ofret deg veldig, for at han skal kunne ha et forhold til barna, og dermed så burde han faktisk ha de mer og. Ellers hadde jeg vurdert å flytte tilbake til Norge. Høres ut som du har en god del utdannelse.

Anonymous poster hash: f9b11...ff1

[Anonym bruker]

Dytter denne i håp om noen synspunkter. 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Anonym bruker]

La han betale tenker jeg. Blir han arbeidsledig over lengre tid, så be han han ha barna med (slik at du har mulighet for å jobbe)

Anonymous poster hash: 745ba...5d8

[Anonym bruker]

Enten må han ha barna mer eller så får han fortsette å betale

Anonymous poster hash: 047ab...1d3

[Anonym bruker]

Jeg må bare si; USA turen hans koster nok det samme som det beløpet han vil sette ned bidraget med. Blir ikke det bare ufattelig feil å godta!?

 

Du bør begynne å våkne, og se at du brukes. Flytt tilbake til Norge, eller bruk det som pressmiddel ihvertfall.

 

Anonymous poster hash: e2753...0bc

[Anonym bruker]

 

Tenker at her får han enten ha barna mer, sånn så du lettere kan jobbe. Ellers får han fortsette å betale bidrag. Kan han reise til USA og leve bra økonomisk, så får han betale bidrag. Får dere heller se an hvis han blir langvarig arbeidsledig, om dere evt kan gå ned litt da. Her i Norge så tar de ikke hensyn til at far er arbeidsledig, de kan sette ned bidraget litt, men det er snakk om lite. Men ingen drastiske endringer. Synes og det virker som om du har ofret deg veldig, for at han skal kunne ha et forhold til barna, og dermed så burde han faktisk ha de mer og. Ellers hadde jeg vurdert å flytte tilbake til Norge. Høres ut som du har en god del utdannelse.

 

Anonymous poster hash: f9b11...ff1

 

HI

Jeg har tatt en utdannelse som dessverre har gitt meg færre jobbmuligheter enn jeg håpet på Sånn ble det, og jeg tar konsekvensene av det nå og kommer til å starte for meg selv med det mål for øyet å få økonomien til å gå rundt. Kommer ikke til å satse mer enn en ti-tjue tusen kroner på det i månedene som kommer, men det er alle sparepengene mine (med mindre jeg får inntekt som veier opp da). 

 

Derfor kom dette nå som et lite sjokk på meg, fordi han har visst at dette skulle komme (ledighet) og så presenterer han det som om dette kom valsende inn på ei fjøl en morgen. Han har så plutselig bestemt at det er jeg som må lide først og motta mindre - for at han skal kunne få økonomien til å gå rundt. At jeg blir sittende med et "økonomisk tap" er etter alt sigende ikke hans problem. Derfor vurderer jeg å sette dette opp som gjeld. Jeg har god støtte hos mine foreldre og vet at jeg klarer meg - selv om jeg aldri i livet ville misbruke den sikkerheten økonomisk.

 

Jeg tror han til og med nevnte at han først måtte betale husleie til sin samboer, så utdanningen sin - og så var det ikke noe igjen til meg. Det føles litt galt.

 

Det er vanskelig dessverre å flytte til Norge nå, barna er godt integrert her og jeg føler det også blir feil. Men han blir nødt til å stille opp. Fikk nettopp en sms om at han ble nødt til å redusere med 4000 denne måneden men at han kunne betale vanlig neste måned igjen. Og så fikk vi se etter det. 

 

Jeg er fullstendig klar over at han sannsynligvis vil slite økonomisk, men han har også en samboer som har jobb og voksne barn som bor hos faren, som burde kunne stille opp litt på noen utgifter (mat, redusert leie) - de er jo tross alt samboere. Men jeg tviler på at hun gidder det for min del. Hun kan også være ganske manipulerende og jeg vet det er hun som har brakt han inn på denne løsningen.

 

I verste fall vil jeg ønske et budsjett fra hans side om faktiske inntekter og utgifter slik at det kommer svart på hvitt. Og så synes jeg at vi må vurdere dette fra måned til måned og sette opp en plan. Han skylder meg allerede åttetusen kroner - men hvorfor skal jeg sette meg i gjeld når han ikke vil det?

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Den perfekte mor, påan igjen]

Utifra innlegget ditt så synes jeg ikke at alle dine valg har vært riktige heller. Om du har hatt det så trangt som du sier hadde ikke jeg prioritert å legge bort penger til meg selv.

 

Det ville kanskje være bedre for barna om du flyttet til Norge. Vondt å miste mer kontakt med sin far, men de hadde også fått et større nettverk og flere materielle goder.

 

Jeg kjenner ikke systemet i England, men så lenge han ikke har inntekt har han heller ikke mulighet til å betale høyt bidrag. Det hjelper ikke om du påtar deg en martyrrolle.

[Anonym bruker]

Hi

Jeg har hatt det trangt men det har gått rundt. Som sagt,jeg har god kontroll på økonomien.

Jeg prøver ikke å leke martyr men legger frem saken slik den er. Blir det riktig at jeg skal lide fordi han ikke styrer økonomien sin...eller har styrt? Jeg stiller faktisk så mye opp for barna mens han har mer frihet..som han betaler for å ha.

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Den perfekte mor, påan igjen]

Men du fokuserer på din lidelse, ikke barna dine. At du stiller opp for dem er selvsagt bra, men jeg vil også si det er en selvfølge. Akkurat som det burde vært for han. At han er en dårlig far er et faktum, det må bare aksepteres. Men jeg er enig i at du ikke skal "gi lov til" å la han slippe billigere unna enn hva han stengt tatt kan mht lover og regler.

[Anonym bruker]

Han får avlyse USA ferien. Har han ikke råd til barnebidrag har han i alle fall ikke råd til ferie.

 

Anonymous poster hash: 14b3e...525

[Anonym bruker]

Hva er det han egentlig skal betale i bidrag?

 

Jeg har forresten lite til overs for kvinner som sier at de har ofret seg og sine karrieremuligheter for at mannen skulle få sin. Jeg har hatt akkurat de samme mulighetene som min mann, hadde jeg valgt å være hjemme med barn kunne jeg aldri klagd over det senere.

 

Anonymous poster hash: 812a5...6b5

[Anonym bruker]

Men du fokuserer på din lidelse, ikke barna dine. At du stiller opp for dem er selvsagt bra, men jeg vil også si det er en selvfølge. Akkurat som det burde vært for han. At han er en dårlig far er et faktum, det må bare aksepteres. Men jeg er enig i at du ikke skal "gi lov til" å la han slippe billigere unna enn hva han stengt tatt kan mht lover og regler.

HI

Nei, jeg fokuserer ikke på det, men i denne sammenheng blir det viktig for meg å faktisk tenke over hva jeg gjør for at dette skal fungere. Han tenker stort sett utifra sin egen situasjon - evner ikke å ta andre ting i betraktning. F.eks. når han nå er arbeidsledig så spurte jeg om han kunne følge barna til en aktivitet de nylig fikk i bursdagsgave. Første svaret hans ble...eh, nei...jeg kan ikke på lørdager pga skole. Da jeg sa at det var snakk om en onsdag, så snakket han seg ut av det. Det er alltid første reaksjonen hans (fordi han nok mener at det er min jobb å gjøre slikt siden han betaler bidrag) at han ikke kan, så kan jeg evt "presse" han til å gjøre det ved å argumentere, men det er slitsomt hver gang. Da gjør jeg det heller selv - kall meg gjerne martyr men jeg forteller bare situasjonen slik den er, og at jeg har akseptert den - men når han nå plutselig i tillegg skal redusere bidraget så topper det seg for meg.

 

Og ja, det er klart en selvfølge og ikke en last for meg å ta dette ansvaret for barna. Jeg gjør det med stor glede og tanken streifer meg ikke en gang å gjøre dette på en annen måte. Men vi er faktisk TO foreldre til barna våre, og det er vondt på en måte å føle at man sitter med hovedansvaret ene og alene, men en far som stiller opp kun det han må fordi han må. Ikke fordi han ønsker det av hele sitt hjerte. Dessverre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Den perfekte mor, påan igjen]

Du kan ikke stille han til ansvar for dine valg. Du valgte å ta opp lån for å ta utdannelse, du valgte å bli i England. Det var dine valg, og de må du ta konsekvensene av. Du sier du aksepterer at han ikke stiller opp, men du velger likevel å bli skuffet, frustrert og lei. Jeg har forståelse for at det er vanskelig, men når han har vært slik så lenge er det på tide å slutte å regne med han. Han er en dott, en patetisk mann og en dårlig far, men det kan du ikke endre. Det du kan endre er dine forventninger til han.

[Anonym bruker]

Jeg tror at om du gir etter for kravet om å "redusere" barnebidraget bare for en md så vil det bli den nye normen for han.

Du får si til han at selvom hans inntekter har gått ned så er ikke utgiftene i forbindelse med barna minsket. Si at om han ikke betaler vanlig sats så må han overta barna en stund slik du kan få jobbet inn den tapte inntekt. Og da er du jo den snille for du har jo også regninger som skal betales til frist.

 

Evt si at om han kun betaler 2000,- denne måned så må han betale 1000,- mer de neste to til gjelden er betalt.

Anonymous poster hash: 2f7b7...1ca

[Anonym bruker]

Hva er det han egentlig skal betale i bidrag?

 

Jeg har forresten lite til overs for kvinner som sier at de har ofret seg og sine karrieremuligheter for at mannen skulle få sin. Jeg har hatt akkurat de samme mulighetene som min mann, hadde jeg valgt å være hjemme med barn kunne jeg aldri klagd over det senere.

 

Anonymous poster hash: 812a5...6b5

HI

Jeg har ikke hatt de samme mulighetene. Jeg vet det høres dumt ut å si at jeg har ofret meg, men jeg har faktisk lagt forholdene til rette for at han (som har hatt store problemer med å holde på en jobb) for at han har kunnet jobbe. Med dårlig barnehagedekning og annet skolesystem så har noen vært nødt til å ta det ansvaret. Det har jeg gjort. Han har ikke bedt meg om noe som helst, og muligens har valgene mine vært feil, men det har vært til det beste for barna.

 

Man kan godt si at jeg har vært dum i de valgene, men det er nå så. Jeg har fulgt de opp på skole og fritidsaktiviteter og sikret denne delen av oppdragelsen. Samtidig har jeg prøvd å gi dem det jeg kan av støtte og oppfølging i alle livets sider, mens han ofte har vært i konflikt med eldstemann. La oss si det sånn, han er relativt egoistisk - jeg er dessverre i denne sammenheng, det motsatte av han. For meg har det vært viktig å beholde en god tone med han, på tross av de valgene han har tatt, for barnas skyld. Tror ikke det har vært et dumt valg, men det har sine konsekvenser i det lange løp (psykisk) - jeg er rett og slett sliten av dette

 

Du kan ikke stille han til ansvar for dine valg. Du valgte å ta opp lån for å ta utdannelse, du valgte å bli i England. Det var dine valg, og de må du ta konsekvensene av. Du sier du aksepterer at han ikke stiller opp, men du velger likevel å bli skuffet, frustrert og lei. Jeg har forståelse for at det er vanskelig, men når han har vært slik så lenge er det på tide å slutte å regne med han. Han er en dott, en patetisk mann og en dårlig far, men det kan du ikke endre. Det du kan endre er dine forventninger til han.

HI

Okay, jeg føler jeg tar konsekvensene av dette. Når det er vondt å bo så langt unna mitt og mine, så vet jeg at det har vært mitt valg. Når jeg tok min utdannelse, som skar seg litt i forhold til jobbmuligheter, så var det også mitt valg. 

 

Nå kan du si at jeg kan, siden han vil betale mindre, kreve at han har barna mer. Men de trives ikke så godt hos han (pga både han og samboeren) da de ofte føler seg litt på en oppbevaringsplass og ikke på besøk. Så hvis jeg krever dette, så går det på bekostning av barna. Det har jeg ikke samvittighet til. Det blir igjen mitt valg.

 

Jeg aksepterer dette, og ja, jeg kan endre mine forventninger til han. Men så lett er det ikke, det gnager et eller annet sted uansett. Dessverre. Jeg kan bare legge meg ned og si ja til alt han vil - reduksjon i samvær, i bidrag, konflikter som fører til at ett av barna ikke vil dit mer i perioder. Han fraskriver seg all skyld og mener det er barnet som er problemet. Osv osv.

 

Det bare tærer på meg....det er det som gjør det vanskelig

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Anonym bruker]

Han må jo betale skyhøyt bidrag om han vil redusere det med 4.000 kr i måneden, hvor mye betaler han vanligvis?

 

Hadde dere bodd i Norge ville han fått lavere bidrag mens han gikk på dagpenger, skjedde akkurat svogeren min og han fikk nesten halvert bidraget da han gikk på dagpenger. 

 

Litt vanskelig å forstå dette egentlig, du sier du ikke har jobb og han ikke har jobb. Likevel lever du greit økonomisk og kan bruke 10-20.000 i måneden en tid fremover på å starte en egen bedrift og han vil redusere bidraget med 4.000 kroner. Dere må jo ha tilgang til veldig mye penger?

Anonymous poster hash: eb366...b02

[Anonym bruker]

 

Han må jo betale skyhøyt bidrag om han vil redusere det med 4.000 kr i måneden, hvor mye betaler han vanligvis?

 

Hadde dere bodd i Norge ville han fått lavere bidrag mens han gikk på dagpenger, skjedde akkurat svogeren min og han fikk nesten halvert bidraget da han gikk på dagpenger. 

 

Litt vanskelig å forstå dette egentlig, du sier du ikke har jobb og han ikke har jobb. Likevel lever du greit økonomisk og kan bruke 10-20.000 i måneden en tid fremover på å starte en egen bedrift og han vil redusere bidraget med 4.000 kroner. Dere må jo ha tilgang til veldig mye penger?

 

Anonymous poster hash: eb366...b02

 

HI

10-20000 i løpet av seks måneder.

 

Ja, han betaler høyt bidrag, da han har hatt høy inntekt. Ikke samme sosiale systemet her som i Norge, forstå det den som kan. Det er ikke jeg som har fastsatt bidraget. Han betaler ca 12000 totalt pr/mnd. 

 

Jeg lever på dette + litt inntekt hvor jeg ikke har mulighet til å tjene mer. Da må jeg få en annen jobb, og det leter jeg etter. Jeg starter for meg selv i det håp om at det skal åpne for noen muligheter som ikke var der tidligere. Det vil tiden vise.

 

Kan ikke sammenlikne med Norge - det er et helt annet system. Jeg har f.eks ikke hatt OS, dobbel barnetrygd eller andre støtter. Da jeg begynte på utdannelsen min var det for egen kappe, det fikk jeg klar beskjed om her jeg bor. Det var en investering for min del, men som ikke ga de avkastninger som jeg hadde håpet på. Jeg kjemper videre.

 

 

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Anonym bruker]

Har dere en samværsavtale og en skikkelig avtale på hvor mye han skal betale? Hvordan er beregningen av bidraget gjort?

 

Hvis dere har en avtale som han faktisk følger må du godta at det er slik det er. Du har tatt dine dårlige valg med en eller flere utdanninger som ikke gir jobb og ved å bosette deg et sted der du verken har nettverk eller offentlig barnepass. Han har tatt sine dårlige valg. Der dere er nå betyr det at dere begge er økonomisk dårlig stilt. Slik er det dessverre. Du kan godt si han ikke burde bestilt den ferien hvis han regnet med å miste jobben, men da burde strengt tatt ikke du heller reist til Norge så lenge det føret til høyere gjeld og å leve på hans penger.

 

Hvis det finnes en offentlig instans som beregner bidrag der du er kan du jo be dem om hjelp om du ikke allerede har gjort det, men du kan ikke forvente at din x lever på sin nye kjæreste for å kunne betale deg høyere bidrag.

 

Over 4000,- i bidrag høres jo også relativt mye ut i utgangspunktet.

 

Anonymous poster hash: 47239...1ab

[Anonym bruker]

Høres nesten ut som eksen din er fotballspilleren som for tiden står uten klubb  

Anonymous poster hash: d2706...741

[Anonym bruker]

Hi

Haha...ikke akkurat

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Anonym bruker]

Er ikke i samme situasjon som deg, men bor i england med mann og barn selv og har merket noen av forskjellene versus om vi hadde bodd i norge.

 

Har undersøkt litt i forhold til problemstillingen og tror kanskje dere burde bruke en mediator som kan hjelpe dere med å komme til en enighet mens han går arbeidsledig. Dere kan der stille krav (USA tur f.eks. taler imot en stor reduksjon slik han ber om) og forandre på avtalen som var slik at den passer dere begge og ikke bare han mens han nå går arbeidsledig (mer samvær selv om du ikke liker det, fortell også hvorfor barna synes ting er vanskelig hos han og at ønsket er at alle parter skal får det bedre sammen). Når han får en ny jobb så burde det i samme slengen være en ny plan klarlagt- revertering til den gamle ordningen f.eks. samtidig slik at dere begge vet hva dere har å forholde dere til både nå og i fremtiden.

 

Synes ikke dette var lett å svare på siden det er riktig av han å kontakte deg når økonomien hans ikke er like god som den var før og han må legge om budsjettet sitt, men kan heller ikke ignorere at dette var en situasjon han var klar over og han valgte å sløse med penger tiltross for dette som vil da komme på deres bekostning. At han skal ha noe å leve for i forhold til hus, mat og bil osv må tas med i regnskapet selv om han lever med en annen. Men han vil ikke trenge så mye som om han bodde alene. Så jeg vil nok råde dere til å ta en tur til mediator og få ting i orden der. Der vil det kun være dere to og en profesjonell som megler mellom dere for å få til en avtale som er så rettferdig som mulig. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 02b1c...ad7

[Anonym bruker]

 

Er ikke i samme situasjon som deg, men bor i england med mann og barn selv og har merket noen av forskjellene versus om vi hadde bodd i norge.

 

Har undersøkt litt i forhold til problemstillingen og tror kanskje dere burde bruke en mediator som kan hjelpe dere med å komme til en enighet mens han går arbeidsledig. Dere kan der stille krav (USA tur f.eks. taler imot en stor reduksjon slik han ber om) og forandre på avtalen som var slik at den passer dere begge og ikke bare han mens han nå går arbeidsledig (mer samvær selv om du ikke liker det, fortell også hvorfor barna synes ting er vanskelig hos han og at ønsket er at alle parter skal får det bedre sammen). Når han får en ny jobb så burde det i samme slengen være en ny plan klarlagt- revertering til den gamle ordningen f.eks. samtidig slik at dere begge vet hva dere har å forholde dere til både nå og i fremtiden.

 

Synes ikke dette var lett å svare på siden det er riktig av han å kontakte deg når økonomien hans ikke er like god som den var før og han må legge om budsjettet sitt, men kan heller ikke ignorere at dette var en situasjon han var klar over og han valgte å sløse med penger tiltross for dette som vil da komme på deres bekostning. At han skal ha noe å leve for i forhold til hus, mat og bil osv må tas med i regnskapet selv om han lever med en annen. Men han vil ikke trenge så mye som om han bodde alene. Så jeg vil nok råde dere til å ta en tur til mediator og få ting i orden der. Der vil det kun være dere to og en profesjonell som megler mellom dere for å få til en avtale som er så rettferdig som mulig. 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 02b1c...ad7

 

 

Dette svaret synes jeg er det mest fornuftige du har fått her, Hi.

 

Jeg hadde også tenkt å foreslå at dere får hjelp utenfra, for jeg tror det blir vanskelig å gjøre dette selv. Mannen er tydeligvis vant med at du alltid føyer deg, alltid greier deg og alltid ordner opp - mens han gjør som han vil uten å ta ansvar for følgene.

Han virker ikke som en mann som tenker på sine barns beste, det virker som om han først og fremst tenker på seg selv.

 

Likevel, det er positivt at han nå har tatt kontakt med deg ang. økonomien. Selv om du ikke er enig i forslaget hans. Jeg vet ikke hvordan systemet fungerer der borte, men det anonym over her skrev hørtes lurt ut, å få hjelp av en slik mediator.

 

Det at han velger å prioritere dyre ferier fremfor å betale for barna sine som han knapt har samvær med og ikke stiller opp for, det sier alt om hans prioriteringer, og det bør også veie en del med tanke på om du via en mediator kan høre om det han ev. ikke betaler i bidrag nå kan settes som gjeld til deg.

 

Jeg tror det er viktig for deg å akseptere at han aldri kommer til å prioritere barna først. Du har fått kritikk i tråden fordi du "lever på hans penger", men det han betaler i bidrag er jo først og fremst til barna, og som du sier så er det ikke en avtale som dere har kommet til selv, men blitt utregnet som riktig av andre. Selv om beløpet høres høyt ut så er det jo også som du sier et helt annet system der borte, så det kan ikke sammenlignes med hva han ev. hadde betalt i Norge.

 

Ta kontakt med en slik mediator i dag og gi mannen beskjed om når og hvor møtet blir.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: ad758...547

[Anonym bruker]

Hi

Ja, takk for de to siste svarene he. Veldig konstruktivt, jeg skal få undersøkt om det finnea noe slikt her vi bor.

Fram til da så får jeg se hva som akjer...har ikke hørt fra han siden sist sms....og vet ikke helt hva jeg skal si neste gang. Merker at jeg er sur og føler meg urettferdig behandlet.

 

Anonymous poster hash: 46a06...1a3

[Anonym bruker]

Lite konstruktivt svar fra meg, men uff, jeg hadde flyttet hjem for lengst. Se for deg hvordan livet ditt blir når du blir eldre og ungene har flyttet hjemmefra. Med lite nettverk og dårlig økonomi. Skal du da fortsatt leve og ånde kun for å stelle m barna (som sikkert vil leve veldig egne liv en lang periode)? Nei, kom deg til Norge mens du kan, kom inn i ditt gamle nettverk og få deg en jobb her.

 

Anonymous poster hash: 375d3...7f3