Begravelse og barn....

[Anonym bruker]

Storebroren til en min datter går i klasse med skal begraves neste uke, og jeg lurer litt på om vi skal gå eller ikke. De er 9 år og gode venner. Tenker litt på at en skal vise sin støtte, men samtidig så er jeg så usikker. Datteren min visste veldig godt hvem han var, men har ikke vært så mye med han.

Har ikke snakket om begravelse enda, så vet ikke ikke om hun vil gå eller ikke...

 

Anonymous poster hash: 04780...fd0

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg ville gått hvis jenta di vil selv. Det å miste noen som barn kan bli en veldig ensom opplevelse, da kan det kanskje være godt for din datters gode venn å vite at din datter var der i begravelsen. De kan dele et minne sammen.

Anonymous poster hash: ee137...188

[Anonym bruker]

Jeg ville dratt. Her er elste bare 6 men har allerede vært med i mange begravelser. Har forklart i forkant hva som skjer/rekkefølgen og at at de drar til himmelen. Og at det er helt normalt å gråte/være lei seg. Etter at min beste venninne døde litt over 20 år gammel har begravelse blitt en verdig måte å si Farvel på. Sender dere mange klemmer!

 

Anonymous poster hash: 0b830...941

[Mamma_til_2]

Snakk med jenta de forklar hva som skal skje og la henne ta avgjørelsen.

[Nullstress;)]

Jeg ville også tatt henne med. Snakk med henne og forklar hva som skal skje om hun ikke har vært i begravelse før.

Familien vil kun se på det som støtte om dere kommer, så der har du ingenting å bekymre deg for.

[Anonym bruker]

Jeg hadde tatt med barnet. Satt meg bak slik at du kan svare på litt spm.

 

Ungene mine var i begravelse til oldeforeldre når de eldste var tre, for henne var for henne bare noe nytt. Ingen trist begravelse for oss, for oss familie var det godt når de sovnet inn uten å måtte ha en lang syketid. Trist at de døde, men gamle mennesker syns vi ikke det er slik trist med.

Men da læreren hennes døde og hun ville i begravelsen ble det ikke så nytt og skummelt. Vi satte oss bak for at jeg kunne besvare spm som kom. Denne begravelsen var trist, men hun fikk tatt forvel slik hun ønsket. Bare to barn fra klassen var der, hørte i ettertid at andre foreldre var redd for å ta med barna i begravelse.

 

Anonymous poster hash: bdd82...669

[Anonym bruker]

Kompisen til min gutt mistet broren sin.

 

Vi pratet med gutten som døde når vi møtte han, men han besøkte oss aldri. Broren var her ofte.

 

Vi sendte sms til mor (som vi kjenner godt dom mor i klassen) og sa at viss hun hadde lyst kunne vi (noen mødre fra klassen) og gutta komme innom. Det ville hun gjerne og vi voksne satt og pratet om det som hadde skjedd (ulykke) mens gutta lekte. De var da ca 8 år.

 

Vi sendte også sms rett etter at vi hadde hørt om dødsfallet og gav beskjed at broren kunne komme når som helst til oss om han ønsket. I tillegg var vi i forkant en god stund etterpå og sendte sms om at vi gjerne hentet han til fotballkamper og bursdagsselskap. Dette sa mor at hun satte stor pris på, siden det ofte blir for mye å tenke på slike praktiske småting i en stor sorg.

 

Vi valgte også å ta gutta med i begravelsen. Vi satte oss oppe i kirka og var flere mødre med gutter som gikk i klassen til broren som døde.

 

Etter begravelsen var det minnestund for alle. Vi valgte å ikke gå der pga det var utrolig mye folk i kirka osv, og vi følte dette var for de som kjente gutten personlig. Vi visste at det kom mange søskenbarn på alder med broren.

 

Vi gikk hjem til en av mødrene fra kirka. Vi voksne pratet og gutta lekte og kom av og til med spørsmål. Det var utrolig godt for både barn og voksne å ikke gå rett hjem etter begravelsen.

 

Det tøffeste for både barn og voksne var når kista ble senket i jorda. Det MÅ barn forberedes godt på.

 

Gutta hadde mange spørsmål i kirka og særlig om kista. Heldigvis var vi i kirka i god tid og fikk tid til å fortelle og forklare. Vi satt som sagt oppe og gutta hadde nok mange rare spørsmål. Men vi svarte på alle og de som satt rundt hadde forståelse for at dette hadde barna aldri vært med på.

 

Kirka var stappfull 45 min før det startet, så det er lurt å være ute i god tid slik at man finner en plass i bakgrunnen og kan svare barna på spørsmål.

 

Jeg pratet med moren i etterkant og hun sa at gutten hennes og kompisene faktisk hadde pratet om begravelsen. Gutten hennes synes det var godt å ha noen på samme alder å prate med og de synest det var godt vi hadde vært der av den grunn.

 

Hun har også sagt at ungene trengte å komme raskt i hverdagen igjen, de trengte en pause fra sorgen og de voksne hadde og behov å få sørge uten barn en liten stund.

 

Derfor syntes hun det var godt at vi spurte om gutten ville komme på besøk, bli med på ting og sitte på til kamp/bursdager osv.

 

Det verste var folk som tydelig unngikk henne på butikken. Hun hadde fikk forståelse for at ingen visste hva de skulle si. Det var (for henne) nok at man sa "jeg vet ikke hva jeg skal si, dette er bare grusomt" og så prate om vær og vind!

 

Alle sorger er forskjellige. Men dette er iallefall sånn vi gjorde det.

 

Anonymous poster hash: b0b09...4cd

[Anonym bruker]

Kompisen til min gutt mistet broren sin.

Vi pratet med gutten som døde når vi møtte han, men han besøkte oss aldri. Broren var her ofte.

Vi sendte sms til mor (som vi kjenner godt dom mor i klassen) og sa at viss hun hadde lyst kunne vi (noen mødre fra klassen) og gutta komme innom. Det ville hun gjerne og vi voksne satt og pratet om det som hadde skjedd (ulykke) mens gutta lekte. De var da ca 8 år.

Vi sendte også sms rett etter at vi hadde hørt om dødsfallet og gav beskjed at broren kunne komme når som helst til oss om han ønsket. I tillegg var vi i forkant en god stund etterpå og sendte sms om at vi gjerne hentet han til fotballkamper og bursdagsselskap. Dette sa mor at hun satte stor pris på, siden det ofte blir for mye å tenke på slike praktiske småting i en stor sorg.

Vi valgte også å ta gutta med i begravelsen. Vi satte oss oppe i kirka og var flere mødre med gutter som gikk i klassen til broren som døde.

Etter begravelsen var det minnestund for alle. Vi valgte å ikke gå der pga det var utrolig mye folk i kirka osv, og vi følte dette var for de som kjente gutten personlig. Vi visste at det kom mange søskenbarn på alder med broren.

Vi gikk hjem til en av mødrene fra kirka. Vi voksne pratet og gutta lekte og kom av og til med spørsmål. Det var utrolig godt for både barn og voksne å ikke gå rett hjem etter begravelsen.

Det tøffeste for både barn og voksne var når kista ble senket i jorda. Det MÅ barn forberedes godt på.

Gutta hadde mange spørsmål i kirka og særlig om kista. Heldigvis var vi i kirka i god tid og fikk tid til å fortelle og forklare. Vi satt som sagt oppe og gutta hadde nok mange rare spørsmål. Men vi svarte på alle og de som satt rundt hadde forståelse for at dette hadde barna aldri vært med på.

Kirka var stappfull 45 min før det startet, så det er lurt å være ute i god tid slik at man finner en plass i bakgrunnen og kan svare barna på spørsmål.

Jeg pratet med moren i etterkant og hun sa at gutten hennes og kompisene faktisk hadde pratet om begravelsen. Gutten hennes synes det var godt å ha noen på samme alder å prate med og de synest det var godt vi hadde vært der av den grunn.

Hun har også sagt at ungene trengte å komme raskt i hverdagen igjen, de trengte en pause fra sorgen og de voksne hadde og behov å få sørge uten barn en liten stund.

Derfor syntes hun det var godt at vi spurte om gutten ville komme på besøk, bli med på ting og sitte på til kamp/bursdager osv.

Det verste var folk som tydelig unngikk henne på butikken. Hun hadde fikk forståelse for at ingen visste hva de skulle si. Det var (for henne) nok at man sa "jeg vet ikke hva jeg skal si, dette er bare grusomt" og så prate om vær og vind!

Alle sorger er forskjellige. Men dette er iallefall sånn vi gjorde det.Anonymous poster hash: b0b09...4cd

Må bare kommentere en ting ang. å komme tidlig i en begravelse.

Da mamma skulle begraves var jeg utrolig takknemlig for at de som kom tidlig ventet utenfor slik at jeg kunne gå inn i kirka alene først. Da fikk jeg vært litt sammen med mamma en siste gang, kjent på atmosfæren, lest på blomstene og forbredt meg på det som skulle skje. Alt i fred og ro uten at noen så på eller blandet seg. Dette var ekstremt viktig for meg, og var avgjørende for at jeg skulle få en fin avslutning.

 

Skulle det skje noe med en av mine barn eller mannen kommer jeg til å gjøre det samme. Må bare håpe at elle respekterer det nok en gang.

 

 

Anonymous poster hash: b91db...64f

[Anonym bruker]

 

Kompisen til min gutt mistet broren sin.

Vi pratet med gutten som døde når vi møtte han, men han besøkte oss aldri. Broren var her ofte.

Vi sendte sms til mor (som vi kjenner godt dom mor i klassen) og sa at viss hun hadde lyst kunne vi (noen mødre fra klassen) og gutta komme innom. Det ville hun gjerne og vi voksne satt og pratet om det som hadde skjedd (ulykke) mens gutta lekte. De var da ca 8 år.

Vi sendte også sms rett etter at vi hadde hørt om dødsfallet og gav beskjed at broren kunne komme når som helst til oss om han ønsket. I tillegg var vi i forkant en god stund etterpå og sendte sms om at vi gjerne hentet han til fotballkamper og bursdagsselskap. Dette sa mor at hun satte stor pris på, siden det ofte blir for mye å tenke på slike praktiske småting i en stor sorg.

Vi valgte også å ta gutta med i begravelsen. Vi satte oss oppe i kirka og var flere mødre med gutter som gikk i klassen til broren som døde.

Etter begravelsen var det minnestund for alle. Vi valgte å ikke gå der pga det var utrolig mye folk i kirka osv, og vi følte dette var for de som kjente gutten personlig. Vi visste at det kom mange søskenbarn på alder med broren.

Vi gikk hjem til en av mødrene fra kirka. Vi voksne pratet og gutta lekte og kom av og til med spørsmål. Det var utrolig godt for både barn og voksne å ikke gå rett hjem etter begravelsen.

Det tøffeste for både barn og voksne var når kista ble senket i jorda. Det MÅ barn forberedes godt på.

Gutta hadde mange spørsmål i kirka og særlig om kista. Heldigvis var vi i kirka i god tid og fikk tid til å fortelle og forklare. Vi satt som sagt oppe og gutta hadde nok mange rare spørsmål. Men vi svarte på alle og de som satt rundt hadde forståelse for at dette hadde barna aldri vært med på.

Kirka var stappfull 45 min før det startet, så det er lurt å være ute i god tid slik at man finner en plass i bakgrunnen og kan svare barna på spørsmål.

Jeg pratet med moren i etterkant og hun sa at gutten hennes og kompisene faktisk hadde pratet om begravelsen. Gutten hennes synes det var godt å ha noen på samme alder å prate med og de synest det var godt vi hadde vært der av den grunn.

Hun har også sagt at ungene trengte å komme raskt i hverdagen igjen, de trengte en pause fra sorgen og de voksne hadde og behov å få sørge uten barn en liten stund.

Derfor syntes hun det var godt at vi spurte om gutten ville komme på besøk, bli med på ting og sitte på til kamp/bursdager osv.

Det verste var folk som tydelig unngikk henne på butikken. Hun hadde fikk forståelse for at ingen visste hva de skulle si. Det var (for henne) nok at man sa "jeg vet ikke hva jeg skal si, dette er bare grusomt" og så prate om vær og vind!

Alle sorger er forskjellige. Men dette er iallefall sånn vi gjorde det.Anonymous poster hash: b0b09...4cd

Må bare kommentere en ting ang. å komme tidlig i en begravelse.

Da mamma skulle begraves var jeg utrolig takknemlig for at de som kom tidlig ventet utenfor slik at jeg kunne gå inn i kirka alene først. Da fikk jeg vært litt sammen med mamma en siste gang, kjent på atmosfæren, lest på blomstene og forbredt meg på det som skulle skje. Alt i fred og ro uten at noen så på eller blandet seg. Dette var ekstremt viktig for meg, og var avgjørende for at jeg skulle få en fin avslutning.

 

Skulle det skje noe med en av mine barn eller mannen kommer jeg til å gjøre det samme. Må bare håpe at elle respekterer det nok en gang.

 

 

Anonymous poster hash: b91db...64f

Her visste de at det kom til å bli mye folk pga foreldre og barn har svær omgangskrets og aktive innen alt mulig.

 

De hadde vært ute i god tid selv, sett i kirka osv så gikk de hjem (bor i nærheten) og var noen av de siste som kom i kirka til begravelsen.

 

Man går selvsagt ikke inn i kirka uten å avklare med kirketjener (eller lignende) når msn er tidlige til en begravelse.

 

Men det er mange måter å gjøre det på. Men enig med deg, kommer man og ser at nær familie er i kirka så går man ikke inn uten å sjekke.

 

Anonymous poster hash: b0b09...4cd

[Anonym bruker]

Ut fra det du forteller ville jeg sannsynligvis dratt, med mindre barnet var svært tydelig på at hun ikke ønsket det.

 

Jeg har hatt med barna i flere begravelser - til (veldig gamle) oldeforeldre, men jeg har også hatt med et barn i begravelsen til et annet barn. En barnebegravelse er en veldig spesiell situasjon, og det er en mye mer opprivende begravelse enn hvis den døde var 90 år. Det krever mye mer av deg som forelder, både før, under og etter - men det kan være ekstra viktig at barnet er til stede, for bearbeidelsen av det som har skjedd. 

Anonymous poster hash: 38b9d...87c

[Anonym bruker]

Jeg ville dratt.

Anonymous poster hash: a8ab8...ea6

[Anonym bruker]

Jeg ville også dratt.

 

For barnet er det en viktig, om enn trist, lærdom om døden og sorg.

 

For de etterlatte gir barn i begravelse et nødvendig avbrekk fra sorgen. Barn klarer naturlig å veksle mellom sorg og glede. Voksne kan bli for mye i sorgen.

 

Men enig med de andre, barn trenger mye forberedelse. Og Vær forberedt på mange spørsmål. Særlig om hva som skjer med kisten.

 

Anonymous poster hash: 1178c...5b4

[Anonym bruker]

Ville dratt selv med barnet mitt. 

Anonymous poster hash: f2fa6...60c

[TinaK 1990]

Ville absolutt dratt. Helt misforstått at barn skal skjermes for begravelser. Det er en del av livet.

[Anonym bruker]

Vi har bestemt oss for å dra hele familien. Det blir bisettelse.

Tusen takk for mange fine svar ❤ Dette blir min tredje barnebegravelse, men det er like trist og uforståelig. Mange spørsmål kommer, og jeg håper jeg har klart å svare på de på en god måte.

Tusen takk igjen ❤

 

Anonymous poster hash: 04780...fd0