Dårlig sosial utvikling på ungdomsskolen

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som klarte seg veldig godt sosialt på barneskolen, hun var livlig og relativt utadvendt.

Da hun kom på barneskolen fikk hun en tøff start med at noen av de beste vennene fra barneskolen fikk nye og "kulere" venner. Min datter er av den snille og uskyldige typen, driver ikke med dette "spillet" mange jenter driver med på ungdomsskolen.

Som om dette ikke var nok, har hun møtt uventet motgang i fritidsaktiviteten hun driver med også. Det har begynt en del nye jenter, noe som har endret dynamikken i det sosiale miljøet ganske radikalt, og min datter sitter igjen som en slags taper etter omveltningene.

Jeg føler nå at den videre utviklingen blir en slags selvoppfyllende profeti, hun har fått en del trøkker, mistet mye selvtillit, og møter jevnaldrende på en underdanig måte som lyser av "jeg er ikke noe verdt".

Jeg har prøvd å både pushe og oppmuntre, gitt henne masse innspill i forhold til hvordan hun kan tenke og hva hun kan gjøre.

Hun er virkelig inne i en dårlig utvikling, der hun helst vil være hjemme, vil kutte ut fritidsaktiviteten etc.

Er det noen som har noen innspill på hva jeg kan gjøre, hva jeg kan si til henne etc.?

Kanskje noen har egne erfaringer, og kan si noe om hva som fikk situasjonen til å snu?

Alt av innspill tas imot med stor takk!

 

Anonymous poster hash: 6e1a7...e4e

[Anonym bruker]

Jeg har en datter som klarte seg veldig godt sosialt på barneskolen, hun var livlig og relativt utadvendt.

Da hun kom på barneskolen fikk hun en tøff start med at noen av de beste vennene fra barneskolen fikk nye og "kulere" venner. Min datter er av den snille og uskyldige typen, driver ikke med dette "spillet" mange jenter driver med på ungdomsskolen.

Som om dette ikke var nok, har hun møtt uventet motgang i fritidsaktiviteten hun driver med også. Det har begynt en del nye jenter, noe som har endret dynamikken i det sosiale miljøet ganske radikalt, og min datter sitter igjen som en slags taper etter omveltningene.

Jeg føler nå at den videre utviklingen blir en slags selvoppfyllende profeti, hun har fått en del trøkker, mistet mye selvtillit, og møter jevnaldrende på en underdanig måte som lyser av "jeg er ikke noe verdt".

Jeg har prøvd å både pushe og oppmuntre, gitt henne masse innspill i forhold til hvordan hun kan tenke og hva hun kan gjøre.

Hun er virkelig inne i en dårlig utvikling, der hun helst vil være hjemme, vil kutte ut fritidsaktiviteten etc.

Er det noen som har noen innspill på hva jeg kan gjøre, hva jeg kan si til henne etc.?

Kanskje noen har egne erfaringer, og kan si noe om hva som fikk situasjonen til å snu?

Alt av innspill tas imot med stor takk!

 

Anonymous poster hash: 6e1a7...e4e

"Da hun kom på ungdomsskolen", skulle det stå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e1a7...e4e

[Anonym bruker]

Høres ut som meg på ungdomskolen...,og vet hvordan datteren din har det. En vanskelig tid. Men hun har i der minste en mamma som bryr seg, det hadde ikke jeg. Følte mere skyld for at jeg ikke var en av de kule ovenfor moren min. Og det hjalp ihvertfall ikke på selvtilliten. Har ikke så mange råd bortsett fra at hun er heldig som har deg. Og ting kan jo endre seg. Ungdomskolen er jo for de fleste en vanskelig tid, men verre for de som ikke "spiller spillet". Det har jo mye med personligheten å gjøre.

 

Anonymous poster hash: e1cbd...9e0

[Anonym bruker]

Høres ut som meg på ungdomskolen...,og vet hvordan datteren din har det. En vanskelig tid. Men hun har i der minste en mamma som bryr seg, det hadde ikke jeg. Følte mere skyld for at jeg ikke var en av de kule ovenfor moren min. Og det hjalp ihvertfall ikke på selvtilliten. Har ikke så mange råd bortsett fra at hun er heldig som har deg. Og ting kan jo endre seg. Ungdomskolen er jo for de fleste en vanskelig tid, men verre for de som ikke "spiller spillet". Det har jo mye med personligheten å gjøre.

 

Anonymous poster hash: e1cbd...9e0

[Anonym bruker]

Høres ut som meg på ungdomskolen...,og vet hvordan datteren din har det. En vanskelig tid. Men hun har i der minste en mamma som bryr seg, det hadde ikke jeg. Følte mere skyld for at jeg ikke var en av de kule ovenfor moren min. Og det hjalp ihvertfall ikke på selvtilliten. Har ikke så mange råd bortsett fra at hun er heldig som har deg. Og ting kan jo endre seg. Ungdomskolen er jo for de fleste en vanskelig tid, men verre for de som ikke "spiller spillet". Det har jo mye med personligheten å gjøre.

 

Anonymous poster hash: e1cbd...9e0

[Anonym bruker]

Høres ut som meg på ungdomskolen...,og vet hvordan datteren din har det. En vanskelig tid. Men hun har i der minste en mamma som bryr seg, det hadde ikke jeg. Følte mere skyld for at jeg ikke var en av de kule ovenfor moren min. Og det hjalp ihvertfall ikke på selvtilliten. Har ikke så mange råd bortsett fra at hun er heldig som har deg. Og ting kan jo endre seg. Ungdomskolen er jo for de fleste en vanskelig tid, men verre for de som ikke "spiller spillet". Det har jo mye med personligheten å gjøre.

 

Anonymous poster hash: e1cbd...9e0

Tusen takk, det var snilt sagt

Jeg håper bare ikke jeg får henne til å føle seg som en taper ved at jeg blander meg inn, gir henne " velmenende " råd etc. Har nemlig tenkt den tanken, men alternativet er å bare stå og se på uten å si/foreta meg noe, og det klarer jeg bare ikke!

Har du det bra i voksen alder da? Når snudde det evt, og hva fikk det til å snu?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e1a7...e4e

[Anonym bruker]

Det er viktigere med en eller to gode venner enn å være populær i en flokk.

 

Finnes det noen venner hun kan ta kontakt med? Finne på noe kjekt i helga?

 

Anonymous poster hash: 6494d...c46

[Anonym bruker]

Tror ungdomskolen er vanskelig for de fleste. Og særlig for jentene som står midt i puberteten når de er 13 år.

Noen er tøffe og spiller spill, hvem vet hvordan de har det innvendig.

Det beste du kan gjøre er å oppmuntre henne til å få nye venner, det er garantert flere som ikke er med i de kules gjeng og som ønsker seg mer nettverk.

Anonymous poster hash: bbe29...265

[Anonym bruker]

 

Høres ut som meg på ungdomskolen...,og vet hvordan datteren din har det. En vanskelig tid. Men hun har i der minste en mamma som bryr seg, det hadde ikke jeg. Følte mere skyld for at jeg ikke var en av de kule ovenfor moren min. Og det hjalp ihvertfall ikke på selvtilliten. Har ikke så mange råd bortsett fra at hun er heldig som har deg. Og ting kan jo endre seg. Ungdomskolen er jo for de fleste en vanskelig tid, men verre for de som ikke "spiller spillet". Det har jo mye med personligheten å gjøre.

 

Anonymous poster hash: e1cbd...9e0

Tusen takk, det var snilt sagt

Jeg håper bare ikke jeg får henne til å føle seg som en taper ved at jeg blander meg inn, gir henne " velmenende " råd etc. Har nemlig tenkt den tanken, men alternativet er å bare stå og se på uten å si/foreta meg noe, og det klarer jeg bare ikke!

Har du det bra i voksen alder da? Når snudde det evt, og hva fikk det til å snu?

 

HI

 

Anonymous poster hash: 6e1a7...e4e

Syntes det er bra du bryr deg. Det beste du kan gjøre er å gi henne selvtillit og vise at du bryr deg😊 og det virker det som at du gjør. Jeg gikk fra den livlige jenta til ei som ikke sa noe og hadde veldig dårlig selvtillit. Snudde seg i slutten av tenårene for meg. Fikk da nye venner på videregående og en del av selvtilliten kom tilbake. Har det greit som voksen men sliter stadig med selvtilliten. Har nok og fortsatt litt problemer med å være den for snille, som stort sett er et bra personlighetstrekk om man ikke møter på feil personer.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e1cbd...9e0