Har dere mye/stor kapasitet?

[Anonym bruker]

Nå kaster jeg sikkert brannfakkel her, men hvorfor er så mange kvinner syke, slitne, uføre, har fibro og ryggplager?

Virker som få klarer d meste lenger.

 

Anonymous poster hash: 0dda6...7d6

[Anonym bruker]

Tror det finnes forskning og eksperter som har uttalt seg om den saken utallige ganger tidligere. Bør være en smal sak å google sec frem til.

 

Anonymous poster hash: 017d4...6db

[Anonym bruker]

Aldri noen gang har større prosentandel av befolkningen i Norge vært i jobb, i dagens samfunn skal alle jobbe, helst fulltid.

 

Da blir det jo veldig synlig at en viss prosent av befolkningen ikke makter det. For et par-tre generasjonen var ikke de litt "svakelige" like synlig, for det var helt greit å ikke jobbe, bare jobbe litt, passe et nabobarn eller vaske for gamle fru Hansen e.l

 

Og bare før noen angriper meg med piggene ut, jeg er av de svake som ikke makter full jobb selv. Har migrene og flere autoimune sykdommer som tapper meg for krefter (revmatisme og eksem/allergi)

 

Anonymous poster hash: ef906...985

[Anonym bruker]

Jeg hadde en enorm kapasitet, men så pådro jeg meg betennelser i begge hoftene som førte til feilstilling i bekken og rygg pga feil gange. Hadde jeg blitt sykemeldt og tatt det med ro med en gang kunne jeg nok vært frisk nå, men jeg lider av snill-pike syndromet og lot det drøye i 3 mnd før jeg tok til vettet. Så kapasiteten er virkelig ikke så stor nå,og det plager meg!

 

Anonymous poster hash: 10235...76f

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg er redd jeg vandrer rett inn i et vepsebol nå, men jeg har en formening om hvorfor vi har blitt så sykelige.

 

Jeg mener at veldig mange, for mange, har en kravholdning til samfunnet. Det dreier seg i svært stor grad om hva jeg har krav på av støtte, tilrettelegging og ytelser fra samfunnet, og lite om hvilke plikter man har. Vi har et velferdssystem i Norge som fungerer svært bra, men det er svært mange som utnytter det. Mange tar det så for gitt at de blir nesten sure når ikke de faller utenom ordningene. De tar seg en tredagers fordi de tror det er fridager de har krav på, og passer på å sykmelde seg i ferien så de kan få mere fri.

 

Det går an å gå på jobb selv om man har antydning til hodepine, man trenger ikke kjenne etter om man har vondt noe sted idet man våkner. Man kan gi det et forsøk, og heller dra hjem igjen om det blir verre.

 

Om man er så sliten at man holder på å møte veggen er det lurt å tenke gjennom hva du bruker tiden til. Er det jobben som er uoverkommelig? Eller er det kanskje hele pakka som blir litt for mye. Å justere forventningene til seg selv til et realistisk nivå er for mange det de trenger. Det er ikke noen som forventer at andre skal yte 100% på alle arenaer. Du trenger ikke å prestere på samme nivå som din hjemmeværende mor, hun hadde husmor som yrke.

 

Dette er holdninger som blir gitt videre til barna. Foreldre passer på at ungene får det de har krav på, minst! Det er ikke like viktig å følge opp hva ungene har plikt til. Om ungen er litt skolelei så er det en enkel sak for mange å ta dem ut av skolen, de er jo så faglig sterke at de mister ingenting på det, og vi har selvsagt tenkt å følge opp skolearbeidet selv mens de er borte fra skolen.

 

Er man syk så er man syk. Man går til legen, og forventer at legen har en kur. Men i mange tilfeller kan man, om ikke kurere, så ihvertfall lindre symptomer. Vi har et stillesittende liv, og et dårlig kosthold. Vi er overvektige og inaktive. Ved å bevege seg mer, gjerne ute, får man både dagslys og trent kroppen. Et riktig sammensatt kosthold er også viktig, for noen mer enn andre. Det er urettferdig at noen kan spise hva de vil, ikke pusse tenner og ikke trene uten at det får konsekvenser, men slik er lovet, det ER urettferdig.

 

Og så har vi sosiale medier. Folk publiserer glansbildene av livene sine. Selvsagt, for det er jo dem vi er stolte av, ikke at vi er trøtte, sure og har rotete hjem. Men mange har problemer med å sortere inntrykkene de får fra sosiale medier. Til at vi kun får glimt av noens liv, og ikke engang samme personen. Det er ikke en person som har plettfri hud, passelig med barn, lage all mat fra bunnen av, ingen krangling, drar på utenlandsferier, hytta på fjellet og sjøen, har en strålende karriere, ekteskap og et hus med alt på stell.

 

Når det er sagt så er jeg glad for velferdssamfunnet. Det er ikke perfekt, men det er altfor bra til å ta for gitt. Heldigvis for dem som virkelig trenger det, jeg unner dem det fullt ut.

[Iiiiik]

Lurer du på om jeg har stor kapasitet som du spør om i overskriften? 

Eller ønsker du en debatt om hvorfor kvinner (?) er borte fra arbeidslivet, helt eller delvis? 

 

Ja, jeg har stor kapasitet. Full jobb, tre barn og mange verv. Er så heldig at jeg er frisk, har god råd, har friske barn og en mann jeg elsker som også er frisk. Jeg tror det er flere som meg, men at de ikke nødvendigvis er synlige på DiB. 

[Anonym bruker]

Få klarer det meste? Vi som bor i denne delen av verden får mer å gjøre hele veien - og den utviklingen er først nå på brems, muligens fordi vi nå har fått FOR mye å gjøre? 

Hvis vi går noen tiår tilbake i tid. Far arbeidet, stod for snekring av terrasse, snømåking, regnskap i hjemmet, skifte dekk på bilen osv. Mor passet hus og barn, og drev innkjøp til husholdningen, samt stelt i hagen. På den tiden tror jeg ikke at utbrent og "møtt veggen" var like vanlig som nå. Det hadde sjokkert meg, i hvert fall!

I dag skal begge foreldre jobbe, barna leker mindre i gatene og trenger derfor mer oppfølgning til fritidsaktiviteter. Foreldre må jo også ha noen hobbyer som presses inn i en full timeplan, for å få utløp for det sosiale og opprettholde en sunn og frisk kropp eller sunne og friske interesser. Det hadde man nok før også, men da satt menn på kjøkkenet og drakk kaffe, mens mor satt med venninner i sofaen og strikket. Alt er satt på spissen, såklart. 

Forskjellen er altså stor, på bare kort tid. Og presset er enda større. Vi må få med oss så mye, og prestere på arenaer der krav stilles.

Så spiller det en vesentlig rolle at flere kvinner jobber i dag enn for noen tiår siden. Og kvinner er mer utsatt for sykdom - fra naturens side. At kroppen går gjennom flere svangerskap og fødsler, jobber intensivt 37,5 timer i uken samtidig som barn skal følges opp og kravene fra samfunnet (hva gjelder dugnad, om å holde seg i form, stille som FAU-kandidat and the list goes...)
Det er ikke rart kvinner blir syke, sånn egentlig. Kanskje vi burde roe ned litt, siden vi vet hva et slikt race kan føre til, men samfunnet som det er i dag forventer at vi skal prestere - for mye, for noen. 



Jeg for min del har en sunn kropp. Trener riktig, spiser bra og pleier kroppen min. Fordi jeg vet det forebygger, og jeg har prioritert det siden barneskolen. Nå er jeg fortsatt i tyveårene, så mye kan skje med kroppen fremover, men jeg tar vare på den. 
Likevel kan jeg ikke jobbe som "alle andre". Jeg er psykisk syk med en sykdom som ligger i genene mine, og som jeg derfor vil ha livet ut. Å få behandling for den sykdommen slik at jeg en dag kan leve som jeg vil krever mye. Så mye at jobbing ikke er aktuelt nå, og jeg er så syk at behandling, oppfølging av barn og krav som stilles av samfunnet blir for mye for meg. Derfor trenger jeg hjelp, og har liten kapasitet. Jeg gikk fra å være et barn med mye kapasitet, som var flinkest i klassen faglig, et talent innen ene idretten jeg drev med, ble valgt som elevrådsleder, UKOS-leder og russepresident, var sosialt sterkt og hadde mange venner til å brått få utløst sykdommen min som satte en stopper for alt. 

Mine forfedre hadde ikke det presset, og derfor er det bare noen få i familien min som har samme sykdom som meg, selv om mange trolig har vært disponibel for å få den. Forskjellen på meg og dem er at samfunnet (både ytre faktorer og det jeg selv følte måtte til) stiller så uendelig mange flere krav til meg enn til min bestemor da hun var på min alder. 

Så kan vi nå spørre oss selv om hvordan vi skal matche egen kapasitet og samfunnets krav. Jeg vet ikke svaret, men utviklingen er urovekkende. 
 

Anonymous poster hash: 18c1e...6f4

[Anonym bruker]

Jeg er redd jeg vandrer rett inn i et vepsebol nå, men jeg har en formening om hvorfor vi har blitt så sykelige.

 

Jeg mener at veldig mange, for mange, har en kravholdning til samfunnet. Det dreier seg i svært stor grad om hva jeg har krav på av støtte, tilrettelegging og ytelser fra samfunnet, og lite om hvilke plikter man har. Vi har et velferdssystem i Norge som fungerer svært bra, men det er svært mange som utnytter det. Mange tar det så for gitt at de blir nesten sure når ikke de faller utenom ordningene. De tar seg en tredagers fordi de tror det er fridager de har krav på, og passer på å sykmelde seg i ferien så de kan få mere fri.

 

Det går an å gå på jobb selv om man har antydning til hodepine, man trenger ikke kjenne etter om man har vondt noe sted idet man våkner. Man kan gi det et forsøk, og heller dra hjem igjen om det blir verre.

 

Om man er så sliten at man holder på å møte veggen er det lurt å tenke gjennom hva du bruker tiden til. Er det jobben som er uoverkommelig? Eller er det kanskje hele pakka som blir litt for mye. Å justere forventningene til seg selv til et realistisk nivå er for mange det de trenger. Det er ikke noen som forventer at andre skal yte 100% på alle arenaer. Du trenger ikke å prestere på samme nivå som din hjemmeværende mor, hun hadde husmor som yrke.

 

Dette er holdninger som blir gitt videre til barna. Foreldre passer på at ungene får det de har krav på, minst! Det er ikke like viktig å følge opp hva ungene har plikt til. Om ungen er litt skolelei så er det en enkel sak for mange å ta dem ut av skolen, de er jo så faglig sterke at de mister ingenting på det, og vi har selvsagt tenkt å følge opp skolearbeidet selv mens de er borte fra skolen.

 

Er man syk så er man syk. Man går til legen, og forventer at legen har en kur. Men i mange tilfeller kan man, om ikke kurere, så ihvertfall lindre symptomer. Vi har et stillesittende liv, og et dårlig kosthold. Vi er overvektige og inaktive. Ved å bevege seg mer, gjerne ute, får man både dagslys og trent kroppen. Et riktig sammensatt kosthold er også viktig, for noen mer enn andre. Det er urettferdig at noen kan spise hva de vil, ikke pusse tenner og ikke trene uten at det får konsekvenser, men slik er lovet, det ER urettferdig.

 

Og så har vi sosiale medier. Folk publiserer glansbildene av livene sine. Selvsagt, for det er jo dem vi er stolte av, ikke at vi er trøtte, sure og har rotete hjem. Men mange har problemer med å sortere inntrykkene de får fra sosiale medier. Til at vi kun får glimt av noens liv, og ikke engang samme personen. Det er ikke en person som har plettfri hud, passelig med barn, lage all mat fra bunnen av, ingen krangling, drar på utenlandsferier, hytta på fjellet og sjøen, har en strålende karriere, ekteskap og et hus med alt på stell.

 

Når det er sagt så er jeg glad for velferdssamfunnet. Det er ikke perfekt, men det er altfor bra til å ta for gitt. Heldigvis for dem som virkelig trenger det, jeg unner dem det fullt ut.

Stiller meg bak denne også, kjenner jeg. Sammen med mitt eget svar. Vi har det godt, tross alt, men likevel trenger vi all kapasitet vi kan få. Kanskje feilprioritering er noe å tenke på?

Husker ikke hva det er reklame for, men alle har vel sett reklamen der mor gjør alt i hjemmet, mens au pair'en stiller som regnskapsfører eller hva det er. Fittig, og noe å tenke over 

 

#7 

 

Anonymous poster hash: 18c1e...6f4

[Anonym bruker]

Vet du hva; JA jeg har stor kapasitet i teorien. Klart jeg klarer å ha tre barn, full jobb, ektemann, elsker på si (I wish), hus bil hytte og båt. Og jeg HAR alt det!

 

Men hodet sier stopp! Psyken min har ikke kapasitet til å hele tiden henge med. Ikke at hverdagen er så sinnsykt hektisk, fordi det er den faktisk ikke (tidsklemma brukes vekselsvis som unnskyldning og skryteemne, i mine øyne).

 

Men kravene til å ta stilling til ting hele tiden i jobbsammenheng såvel som på fritid, prate med folk uansett hvor man er, mene noe, bidra med noe, bekymre meg for noe med barna, i tillegg til å ha oversikt over husholdning, klær, ferier, osv - ja, det krever MYE å henge med! Man får ikke avbrekk fra kjøret i hodet, fori uansett hvor man er så tenker man framover på det neste som skal skje.

 

Joda, vi har jo en mann i huset. Men vet du hva; han er ikke spesielt interessert i verken sunt kosthold, teknisk regntøy til barn eller gulvvask! Han gjør det han blir bedt om å gjøre, men koordineringen, organsiseringen faller på meg. Kvinnen, redebyggeren. Media kan fortelle meg så mye de vil at jeg skal overlate mer til mannen. Javel, da har vi nudler til middag tre dager i uken, barna fryser i barnehagen fordi han fatter ikke hvordan å kle på et barn (ja, vi er klok av skade) og huset er halvmøkkete (muligens støvsugd midt på gulvet). Han gjør det han blir bedt om, men mange menn har rett og slett null interresse for husluge sysler. Mannen har en enda mer krevende drømmejobb enn meg og interressen hans ligger der. Jeg kan ikke bare overlate ting til han når jeg VET at jeg ønsker sunn mat, varme barn og et rent hus (joda, har vaskedame, men ofte føles det like belastende, enda et menneske i livet man må forholde seg til og huske å rydde for).

 

Hodet mitt går hele tiden høygir - det blir for mye å forholde seg til. Å ha familie og full jobb, det sliter på et menneske som kanskje ikke har verdens største kapasitet fra før. Jeg forstår godt at enkelte, som kanskje har enda mindre kapasitet enn meg, ikke takler arbeidslivet. Jeg kunne vært en av dem, og kanskje jeg blir det.

 

Vi er forskjellige. Men samfunnet er A4. Da kommer forskjellene frem.

 

 

 

Anonymous poster hash: 6823c...95c

[Ariel83]

Vet du hva; JA jeg har stor kapasitet i teorien. Klart jeg klarer å ha tre barn, full jobb, ektemann, elsker på si (I wish), hus bil hytte og båt. Og jeg HAR alt det!

Men hodet sier stopp! Psyken min har ikke kapasitet til å hele tiden henge med. Ikke at hverdagen er så sinnsykt hektisk, fordi det er den faktisk ikke (tidsklemma brukes vekselsvis som unnskyldning og skryteemne, i mine øyne).

Men kravene til å ta stilling til ting hele tiden i jobbsammenheng såvel som på fritid, prate med folk uansett hvor man er, mene noe, bidra med noe, bekymre meg for noe med barna, i tillegg til å ha oversikt over husholdning, klær, ferier, osv - ja, det krever MYE å henge med! Man får ikke avbrekk fra kjøret i hodet, fori uansett hvor man er så tenker man framover på det neste som skal skje.

Joda, vi har jo en mann i huset. Men vet du hva; han er ikke spesielt interessert i verken sunt kosthold, teknisk regntøy til barn eller gulvvask! Han gjør det han blir bedt om å gjøre, men koordineringen, organsiseringen faller på meg. Kvinnen, redebyggeren. Media kan fortelle meg så mye de vil at jeg skal overlate mer til mannen. Javel, da har vi nudler til middag tre dager i uken, barna fryser i barnehagen fordi han fatter ikke hvordan å kle på et barn (ja, vi er klok av skade) og huset er halvmøkkete (muligens støvsugd midt på gulvet). Han gjør det han blir bedt om, men mange menn har rett og slett null interresse for husluge sysler. Mannen har en enda mer krevende drømmejobb enn meg og interressen hans ligger der. Jeg kan ikke bare overlate ting til han når jeg VET at jeg ønsker sunn mat, varme barn og et rent hus (joda, har vaskedame, men ofte føles det like belastende, enda et menneske i livet man må forholde seg til og huske å rydde for).

Hodet mitt går hele tiden høygir - det blir for mye å forholde seg til. Å ha familie og full jobb, det sliter på et menneske som kanskje ikke har verdens største kapasitet fra før. Jeg forstår godt at enkelte, som kanskje har enda mindre kapasitet enn meg, ikke takler arbeidslivet. Jeg kunne vært en av dem, og kanskje jeg blir det.

Vi er forskjellige. Men samfunnet er A4. Da kommer forskjellene frem.Anonymous poster hash: 6823c...95c

Signerer denne!!

[Anonym bruker]

Vil bare tilføye at jeg forstår godt hvorfor mange kvinner står i lavtlønnsyrker. Dette er (ikke alltid, men ofte) yrker der man kan legge fra seg arbeidet på jobben, og ikke tenke på det før neste dag. Jeg forstår at mange ikke makter mer enn dette.

 

En jobb med ansvar krever at hodet er litt på jobb til enhver tid. Kanskje ikke bare mailer og telefoner døgnet rundt, men man tenker og spekulerer mye uansett. Det tar krefter og tar bort fokus fra hjemmetilværelsen. Jeg mener helt oppriktig at flere kvinner enn menn føler ansvaret for å holde hjemmet i orden (som jeg beskrev). Og da må kravene fra jobben fire. Menn føler ikke dette på samme måte.

 

Jeg vurderer å skifte jobb, til noe med mye mindre ansvar. Jeg har innsett at for oss, er ikke to krevende jobber forenlig med et bra familieliv. Jeg vil ikke knekke sammen mentalt fordi vi prøvde å få til det optimale A4-livet.

 

Helst ville jeg bodd i et hippie-kollektiv der alle sammen bidro like mye og det msterialistiske var uviktig. Men det er mon utopiske fantasi 😊

 

Anonymous poster hash: 6823c...95c

[Anonym bruker]

Kvinner har (eller tar på seg) et stort ansvar for relasjoner. Andres meninger og følelser betyr mye i mange kvinners liv.

 

Når kvinnen slutter å lure på hva naboene vil si på vaskeferdighetene hennes, og om svigermor blir sur for ikke å få mokkakaffe i besøk, når hun slutter å ta inn over seg at læreren ikke syns hennes barn er perfekt i foreldresamtalen, og slutter å gruble på om hun burde ha bedt en perifer venninne i bursdagen sin eller lete etter skjult kritikk i sjefens tilbakemeldinger - da får hun et MYE lettere liv.

 

Og så bør mange kvinner enten snakke hardt til eller kaste ut menn som ødelegger deres livskvalitet. Selv om det betyr stigma fra samfunnet og opprydningsarbeid overfor barna. Vekten av alle andre kan ikke bæres av én.

 

Anonymous poster hash: 0d8da...069

[Anonym bruker]

Hmmm.... Jeg tenker at det ligger mange kollektive forventninger knyttet til å ha stor kapasitet. Det er rett og slett en av de tingene som forventes av oss. De som ikke henger med i svingene møter mye mistenksomhet knyttet til om de egentlig bare er late. Ja, jeg tror at det finnes late mennesker som rett og slett ikke ønsker å bidra med noe i samfunnet og ja, jeg irriterer meg over dem.

 

Likevel er det et faktum at selv om vi jobber færre timer pr uke, så er kravene til effektivitet mye høyere i dagens arbeidsmarked enn det var for 50 år siden. I tillegg er tilnærmet hele den voksne befolkningen i arbeid. Som en skrev over her, så blir det veldig synlig når noen detter ut. Arbeidslivet pr i dag er ikke tilpasset de med begrenset arbeidsevne. Når man leser gjennom stillingsannonser så er det noen begrep som går igjen i nesten alle: Fremoverlent, stor arbeidskapasitet, høyt tempo, mange baller i lufta, travel hverdag, osv.

Det er en stor utfordring at det i mindre og mindre grad finnes jobber for de som ikke klarer å henge med på karusellen. Jeg har jobbet fullt hele livet, har lang utdanning, mye kompetanse og i det store og hele mye å bidra med. Jeg kan jobbe fullt dersom jeg ikke må jobbe på høygir, da blir jeg syk. Etter en infeksjon så har immunforsvaret mitt blitt helt på bærtur. Jeg har tre autoimmune sykdommer og har mindre kapasitet. Jeg får ikke jobb. Jeg fikk ikke forlenget vikariatene mine på min forrige arbeidsplass og selv om jeg fikk skryt for jobbutførelsen, så hadde jeg mye fravær og det teller ikke positivt i en referanse.

 

Jeg er i tillegg alenemor og for lengst lagt fra meg forventninger om et støvfritt hus. Som sagt, jeg vi jobbe, men hvor finner jeg en arbeidsgiver som tør å satse på meg? En jobb med redusert stillingsprosent kan ikke forsørge meg og barnet.

Anonymous poster hash: 9adeb...3bb

[Anonym bruker]

Jeg har mye kapasitet. Jobber i fullstilling, småbarnsmor, hjelper andre.

 

Men vi prioriterer annerledes. Vi nyter fridager sammen. Vi stresser ikke rundt på den ene aktiviteten etter den andre.

Vi går oss en tur i fjæra, eller på fjellet i ro og mak. Unngår stess så mye vi kan. Hater fulle helger, men elsker helger der vi har null planer.

Har mye besøk, for det meste impulsbesøk. Da lager vi f. Eks middag sammen.

 

Har hoppet av interiørmaset. Har det akkurat som jeg vil ha det, ikke alt etter moten.

Treningsmaset er jeg heller ikke med på, så jeg er litt overvektig, men er frisk.

Kall meg ( oss) for livsnytere.

Føles veldig godt faktisk.

Hos oss er folk velkomne😀

 

Anonymous poster hash: 18cf1...07f

[Anonym bruker]

Kan fortelle hvorfor jeg er syk. Det starter vel først og fremst med at jeg ble grovt seksuelt misbrukt fra jeg var liten, min mor brukte vold og psykisk terror på meg, da jeg tok mannen hennes fra henne. Begge var alkoholikere.

Fikk kommet meg vekk som 16 åring, trente da 20 timer i uken, alt måtte ut et sted, så treningen ble min redning. Så droppet jeg ut av skole, startet å jobbe fulltid, fortsatte med trening, venner og en fest i ny og ne. Så møtte jeg mannen i ung alder, ble gravid på prevensjon. Han flyttet rett fra mamma. Så jeg gjorde alt i huset, og tok meg av barn, hadde full jobb. Fikk kyssesyken, legen mente det var bare forkjølelsesvirus, så jeg sto på. Men ble jo aldri frisk, og de fant ut at jeg hadde hatt kyssesyken da.

Ble mange år som syk, kom 1 barn til, og fortsatt en mann som ikke gjorde noe hjemme. Jeg måtte og handle klærne hans, gaver til familien hans, ja egentlig styre hele livet hans. Så jeg ble ikke bedre, før jeg gikk fra han.

Nå er jeg dårlig igjen, det er allergien som har gått helt bananas, så jeg reagerer på alt. Og jeg er sånn som ikke blir psykisk syk, men det psykiske gjør meg fysisk syk. Jeg har gått i terapi, og fått ting mer på plass. Men jeg har fortsatt mer å jobbe med. Og jeg vet ingenting om hvor bra jeg kan bli, nå aner jeg jo ikke om jeg må bli 100% ufør eller om jeg kan klare å komme tilbake til 100% stilling.

 

Legen min sier at det er mange, som blir fysisk syke, men det ligger noe psykisk bak. Og mange kvinner lider av snill pike syndrom, så de gjør det meste av husarbeid, og matlaging, står for organisering av hele familien, tar seg av barna og alt. Jobber 100%, og stiller opp for venner, familie, skole og barnehage. Mannen går på jobb, leker litt med barna, og trener litt. Og nå er det takk og pris ikke alle kvinner som har det sånn da. Noen er heldige og har en mann som deler på ansvaret for hjem og familie.

Anonymous poster hash: 93ac2...cb9

[Anonym bruker]

Jeg hadde ekstremt stor kapasitet frem til jeg var i en stygg ulykke. Hadde drøssevis med verv, var trener og instruktør for barn og unge osv, studerte ved siden av full jobb, hadde bijobber i tillegg osv. Nå lever jeg for kvart maskin og hver dag er en kamp for å holde et minimum av helse på plass.

 

Det er beintøft å bli et nei-menneske når jeg mentalt sett er et ja-menneske.

 

Jeg drømmer om at det en dag skal komme en behandling/operasjon som gjør at jeg igjen kan ha et visst samstem mellom personlighet og kapasitet.

Anonymous poster hash: 40b0c...0c8

[Anonym bruker]

Full jobb, små unger, trene perfekt kropp, være med i alle sosiale sammenhenger... Det er vel det du mener med stor kapasitet. Det er et unormalt liv for menneske-dyret! Har stor kapasitet, men velger et roligere liv. Bedre for meg, familien og kloden.

 

Anonymous poster hash: 3c745...20d

[Hjertefru]

Skal vi ha så stor kapasitet da? Blir nesten litt provosert av hele problemstillingen. Vi er mennesker, ikke maskiner. Alle har et eller annet de sliter med.

At så mange har "dårlig" kapasitet i form av å være syk, utslitt ufør osv henger vel sammen med kravet om å ha stor kapasitet, mange baller i lufta. Det er det som er status i samfunnet. På sosiale medier og på fasadenivå ser det ut som om alle har ubegrenset kapasitet. Det er forventningene vi legger på oss selv og andre som er med på å gjøre oss syke. Det er fortsatt forventet at mor skal være ADm dir i heimen, selv om hun kanskje jobber mer enn far. Huset skal være like støvfritt som bestemors på femtitallet. Sier seg selv at det ikke går an å leve opp til dette, selv om "alle" vet om ei som fikser dette. For ingen kjenner hele sannheten...

Ønsker meg tilbake til syttitallet da det var greit å servere spaghetti ala capri eller skiver til middag en gang i blant. Likestillingspendelen har svingt tilbake....