Er det min "plikt" å ta antidepressiva?

[Anonym bruker]

Jeg er på aap nå, for depresjon og ptsd. Da jeg først ble sykemeldt og kom på dps for hhv 1,5 og ett år siden fikk jeg mange spm om å begynne på medisiner, antidepressiva. Jeg takket nei alle gangene og sa at jeg ville virkelig være helt i behov av det før jeg ville begynne på det. En gang hos legen sa jeg at jeg tenkte det var feil av meg, i et samfunnsperspektiv, å ikke begynne på medisiner. I og med at de kunne gjort meg friskere raskere muligens. Da sa han bare at sånn skulle jeg ikke tenke, at det er opp til hver enkelt og det viktige var hva jeg selv ønsket.

 

Jeg føler meg bedre nå enn da jeg ble sykemeldt, men plagene har endret litt form på en måte. Jeg føler fortsatt litt på det at jeg ikke bruker medisiner og lurer iblant på om jeg burde gi det en sjanse. Selvom jeg selv ikke syns depresjon er mitt største symptom.

 

Hva tenker dere om antidepressiva, og ens ansvar for å bli frisk?

 

Anonymous poster hash: 80063...864

[Anonym bruker]

Jeg velger å overlate slike ting til legen, og følger hans råd. Men som legen sier, det er du som velger om du vil følge legens råd.

 

Jeg tror ikke du blir fortere frisk av antidepressiva, men de hjelper deg under depresjonen. Etter hvert som depresjonen blir bedre er det vanlig å trappe ned, for så å slutte helt. 

Anonymous poster hash: 0135c...a0d

[Anonym bruker]

Jeg ble søkt inn på dps for tre år siden, da var livssituasjonen min ganske alvorlig og jeg trengte akutt hjelp. Det fikk jeg ikke. At jeg var på nippet til å bli suicidal var ikke nok, skulle jeg få hjelp der så måtte jeg være suicidal. Uten å vite annet enn at legen hadde gjort det tydelig at jeg trengte hjelp NÅ, så anbefalte de kun at jeg skulle på antidepressiva uten noen som helst form for oppfølging.

 

Jeg har satt meg ganske godt inn i antidepressiva og ønsket ikke å gå på dem. I tillegg sa jeg at siden selvmordsfaren øker de første ukene etter at man begynner med slik behandling, så ville jeg ikke ta risikoen på det uten tett oppfølging, fordi jeg mente det ville være uforsvarlig. Legen tok igjen kontakt med dps, fikk da samme beskjed, ble jeg suicidal på tablettene så ville jeg få hjelp...

Jeg diskuterte dette med legen min, jeg sa at jeg vet at hvis man går på antidepressiva så øker sjansen for å få tilbakevendende depressjoner senere i livet. I tillegg så var årsaken til min depressjon kun relatert til en ekstremt vanskelig og alvorlig livssituasjon og at medisinene ikke ville kunne endre livssituasjonen min.

Legen var klar på at dette var mitt valg, og legen sa at hun var helt enig, siden nyere forskning viser at antidepressiva øker sjansen for gjentatte depressjoner senere i livet så mente hun at i mitt tilfelle så var det ikke riktig å ta disse medisinene. Hun sa at det for andre kan være riktig, men at for meg så var det det å få hjelp til å takle den livssituasjonen som ville være viktig og riktig, ikke bare "dope" ned mine naturlige reaksjoner på en svært alvorlig livssituasjon.

 

Rett etter dette så ble det også påvist at jeg har et problem som i seg selv kan gi depressjoner. Men da må det andre fysiologiske problemet løses, antidepressiva kan ikke løse det problemet fordi det da ikke tar tak i årsaken i kroppen.

 

Det første året etter dette var tøft, tidvis veldig tøft. Så hadde jeg et år som var bedre, og det siste året har jeg være lite deprimert. Det lille som kan komme innimellom nå er pga. den fysiske som har satt store begrensninger i livet mitt og som de foreløpig ikke vet hva det kommer av og hvordan de kan greie å behandle.

 

Har diskutert det med legen flere ganger, og da har hun opprettholdt det at det i mitt tilfelle var riktig å velge bort antidepressiva, og noe av grunnen var at jeg var så bevisst hva som var hva og hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det. Vi diskuterte også det med å ta ansvar for å bli frisk, og var enige i at jeg gjorde det jeg kunne ellers for å komme over depressjonen.

 

Så av og til, Hi, er det riktig å velge det bort, og da skal du ikke ha skyldfølelse for det!

Du skriver at du også har ptsd. Kan det være at den skyldfølelsen du føler for ikke å ta antidepressiva stammer fra "skyldfølelser" relatert til ptsd'en? Jeg aner ikke, bare en tanke som slo meg. Du har jo blitt mye bedre uten antidepressiva, så da mener jeg du ikke skal føle skyldfølelse for ikke å ha tatt tablettene. Du vet jo ikke hvordan du ville ha reagert heller på medisinene, det er ikke alle som har effekt av dem.

 

Stol på det legen din sa, det er opp til den enkelte i samarbeid med legen sin. For meg var det riktig å la være å ta dem, du kommer deg videre uten også. For andre kan det være veldig viktig og ønskelig at de tar dem, for vinningen kan være mye større. Man skal ikke sammenligne med andre, men stole på seg selv og legen og ha en åpen dialog med legen om det.

Anonymous poster hash: 2ed03...462

[Anonym bruker]

Jeg er på aap nå, for depresjon og ptsd. Da jeg først ble sykemeldt og kom på dps for hhv 1,5 og ett år siden fikk jeg mange spm om å begynne på medisiner, antidepressiva. Jeg takket nei alle gangene og sa at jeg ville virkelig være helt i behov av det før jeg ville begynne på det. En gang hos legen sa jeg at jeg tenkte det var feil av meg, i et samfunnsperspektiv, å ikke begynne på medisiner. I og med at de kunne gjort meg friskere raskere muligens. Da sa han bare at sånn skulle jeg ikke tenke, at det er opp til hver enkelt og det viktige var hva jeg selv ønsket.

 

Jeg føler meg bedre nå enn da jeg ble sykemeldt, men plagene har endret litt form på en måte. Jeg føler fortsatt litt på det at jeg ikke bruker medisiner og lurer iblant på om jeg burde gi det en sjanse. Selvom jeg selv ikke syns depresjon er mitt største symptom.

 

Hva tenker dere om antidepressiva, og ens ansvar for å bli frisk?

 

Anonymous poster hash: 80063...864

Det verserer mye frykt og rykter om antidepressiva. Denne typen medisiner er ikke "dop" og de ødelegger ikke følelseslivet ditt. Faktisk kan det være avgjørende for om du kommer videre i livet, fordi man da endelig får rom og krefter til å ta tak i underliggende ting. Ingen er så passiv og "lammet" som en deprimert person, og da går alt tregere - også f eks bearbeidelse av traumer.

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

[Anonym bruker]

Nei!

Jeg var syk for 7 år siden. Veldig syk men de fant ikke ut hvorfor.

Etter tre måneder med sykemelding, masse prøver og masse plager ble jeg deprimert. Legen ville gi meg piller. Jeg sa nei takk, jeg er deprimert fordi jeg er syk, ikke syk fordi jeg er deprimert. Jeg vil finne årsaken til sykdommen og ikke bare behandle symptomer.

Like etter fant sykehuset ut årsaken og jeg fikk den behandlingen jeg trengte.

Det skrives også ut for mye antidepressiva på resept og folk blir oppfordret til å bruke hodet selv. Du vet selv om du trenger det.

Og trenger du det så er ikke det flaut og noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: a3163...cd9

[Anonym bruker]

Nei!

Jeg var syk for 7 år siden. Veldig syk men de fant ikke ut hvorfor.

Etter tre måneder med sykemelding, masse prøver og masse plager ble jeg deprimert. Legen ville gi meg piller. Jeg sa nei takk, jeg er deprimert fordi jeg er syk, ikke syk fordi jeg er deprimert. Jeg vil finne årsaken til sykdommen og ikke bare behandle symptomer.

Like etter fant sykehuset ut årsaken og jeg fikk den behandlingen jeg trengte.

Det skrives også ut for mye antidepressiva på resept og folk blir oppfordret til å bruke hodet selv. Du vet selv om du trenger det.

Og trenger du det så er ikke det flaut og noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: a3163...cd9

Det skrives ut for lite antidepressiva til folk som skremmes fra å bruke det, er mitt bilde av saken!

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

[Iiiiik]

 

Jeg ble søkt inn på dps for tre år siden, da var livssituasjonen min ganske alvorlig og jeg trengte akutt hjelp. Det fikk jeg ikke. At jeg var på nippet til å bli suicidal var ikke nok, skulle jeg få hjelp der så måtte jeg være suicidal. Uten å vite annet enn at legen hadde gjort det tydelig at jeg trengte hjelp NÅ, så anbefalte de kun at jeg skulle på antidepressiva uten noen som helst form for oppfølging.

 

Jeg har satt meg ganske godt inn i antidepressiva og ønsket ikke å gå på dem. I tillegg sa jeg at siden selvmordsfaren øker de første ukene etter at man begynner med slik behandling, så ville jeg ikke ta risikoen på det uten tett oppfølging, fordi jeg mente det ville være uforsvarlig. Legen tok igjen kontakt med dps, fikk da samme beskjed, ble jeg suicidal på tablettene så ville jeg få hjelp...

Jeg diskuterte dette med legen min, jeg sa at jeg vet at hvis man går på antidepressiva så øker sjansen for å få tilbakevendende depressjoner senere i livet. I tillegg så var årsaken til min depressjon kun relatert til en ekstremt vanskelig og alvorlig livssituasjon og at medisinene ikke ville kunne endre livssituasjonen min.

Legen var klar på at dette var mitt valg, og legen sa at hun var helt enig, siden nyere forskning viser at antidepressiva øker sjansen for gjentatte depressjoner senere i livet så mente hun at i mitt tilfelle så var det ikke riktig å ta disse medisinene. Hun sa at det for andre kan være riktig, men at for meg så var det det å få hjelp til å takle den livssituasjonen som ville være viktig og riktig, ikke bare "dope" ned mine naturlige reaksjoner på en svært alvorlig livssituasjon.

 

Rett etter dette så ble det også påvist at jeg har et problem som i seg selv kan gi depressjoner. Men da må det andre fysiologiske problemet løses, antidepressiva kan ikke løse det problemet fordi det da ikke tar tak i årsaken i kroppen.

 

Det første året etter dette var tøft, tidvis veldig tøft. Så hadde jeg et år som var bedre, og det siste året har jeg være lite deprimert. Det lille som kan komme innimellom nå er pga. den fysiske som har satt store begrensninger i livet mitt og som de foreløpig ikke vet hva det kommer av og hvordan de kan greie å behandle.

 

Har diskutert det med legen flere ganger, og da har hun opprettholdt det at det i mitt tilfelle var riktig å velge bort antidepressiva, og noe av grunnen var at jeg var så bevisst hva som var hva og hvorfor jeg hadde det som jeg hadde det. Vi diskuterte også det med å ta ansvar for å bli frisk, og var enige i at jeg gjorde det jeg kunne ellers for å komme over depressjonen.

 

Så av og til, Hi, er det riktig å velge det bort, og da skal du ikke ha skyldfølelse for det!

Du skriver at du også har ptsd. Kan det være at den skyldfølelsen du føler for ikke å ta antidepressiva stammer fra "skyldfølelser" relatert til ptsd'en? Jeg aner ikke, bare en tanke som slo meg. Du har jo blitt mye bedre uten antidepressiva, så da mener jeg du ikke skal føle skyldfølelse for ikke å ha tatt tablettene. Du vet jo ikke hvordan du ville ha reagert heller på medisinene, det er ikke alle som har effekt av dem.

 

Stol på det legen din sa, det er opp til den enkelte i samarbeid med legen sin. For meg var det riktig å la være å ta dem, du kommer deg videre uten også. For andre kan det være veldig viktig og ønskelig at de tar dem, for vinningen kan være mye større. Man skal ikke sammenligne med andre, men stole på seg selv og legen og ha en åpen dialog med legen om det.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462

 

 

Oj, her var det mange bombastiske påstander. Har ikke sett noen dokumentasjon på at bruk av antidepressiva øker faren for nye depressive episoder. Har du noen link? Når det gjelder forhøyet selvmordsrisiko, så er vel det tvilsomt trodde jeg. Det er en forhøyet suicidfare hos deprimerte generelt, det ligger på et vis i sakens natur. Forhåpentligvis er det først og fremst de med alvorlig depresjon som medisineres også, så hvordan kan man vise hva som er hva? Jeg vet det er rapportert at enkelte får høyere forekomst av suicidale tanker etter oppstart medisiner, men tanker og handlinger er jo ikke det samme. 

 

Grublingen og selvbebreidelsene har neppe noe med PTSD-diagosen å gjøre, men kan ha noe med depresjonen å gjøre. Å være deprimert innebærer gjerne lav selvfølelse, "jeg er ikke verdt noe, vet ikke noe, kan ikke noe" og da er det vanskelig å stå for å overprøve legens vurdering. 

 

Jeg synes det er flott at du står på ditt, HI, det virker jo heller ikke som om du trenger antidepressiva for å fungere bedre. Den endringen du har startet opp, beviser jo det. Hos en del leger sitter nok reseptblokka løst, og det er lett å tilby en pille for alt som er ille. Hva med å lage en "deal" med deg selv? Bestem deg for at hvis du fortsatt har et svekket funksjonsnivå f.eks 1. aug, så har dere en seriøs samtale om mulig effekt og potensielle bivirkninger, og så bestemmer du deg da. Evt gjør en avtale med deg selv om at hvis du fortsatt ikke er i jobb innen en viss dato, så prøver du ut medisiner i noen måneder. 

[Anonym bruker]

 

 

Oj, her var det mange bombastiske påstander. Har ikke sett noen dokumentasjon på at bruk av antidepressiva øker faren for nye depressive episoder. Har du noen link? Når det gjelder forhøyet selvmordsrisiko, så er vel det tvilsomt trodde jeg. Det er en forhøyet suicidfare hos deprimerte generelt, det ligger på et vis i sakens natur. Forhåpentligvis er det først og fremst de med alvorlig depresjon som medisineres også, så hvordan kan man vise hva som er hva? Jeg vet det er rapportert at enkelte får høyere forekomst av suicidale tanker etter oppstart medisiner, men tanker og handlinger er jo ikke det samme. 

 

Grublingen og selvbebreidelsene har neppe noe med PTSD-diagosen å gjøre, men kan ha noe med depresjonen å gjøre. Å være deprimert innebærer gjerne lav selvfølelse, "jeg er ikke verdt noe, vet ikke noe, kan ikke noe" og da er det vanskelig å stå for å overprøve legens vurdering. 

 

Jeg synes det er flott at du står på ditt, HI, det virker jo heller ikke som om du trenger antidepressiva for å fungere bedre. Den endringen du har startet opp, beviser jo det. Hos en del leger sitter nok reseptblokka løst, og det er lett å tilby en pille for alt som er ille. Hva med å lage en "deal" med deg selv? Bestem deg for at hvis du fortsatt har et svekket funksjonsnivå f.eks 1. aug, så har dere en seriøs samtale om mulig effekt og potensielle bivirkninger, og så bestemmer du deg da. Evt gjør en avtale med deg selv om at hvis du fortsatt ikke er i jobb innen en viss dato, så prøver du ut medisiner i noen måneder. 

 

 

Jeg orker ikke å finne tak i linker nå, men det var kommet forskning rett før jeg vurderte dette for tre år siden og legen min hadde lest samme studie. Jeg har sett at det er kommet noen studier senere som også har vist det samme, at det er økt risiko for å få depressive perioder senere. Den ene studien mener jeg tok for seg medikamentell behandling sammenlignet med samtaleterapi/kognitiv terapi.

 

Når det kommer til det med økt fare for selvmord så viser studier at dette er større fare for de under 25 år. Leser du produktbeskrivelser for ulike antidepressiva i Felleskatalogen kan du lese om at klinisk erfaring viser at det kan være økt risiko for selvmord i de første fasene mens man tar medikamentet og får bedring, og at pasientene bør informeres om dette og hva de skal være obs på mtp. når de bør søke hjelp. Det står også at man skal følges tett i begynnende fase av behandlingen, nettopp pga. økt fare for selvmord.

 

Det er mange med lettere eller moderate depressjoner som får tilbud om antidepressiva. Ofte blir medikamentell behandling dessverre gitt som en erstatning for samtaleterapi, kognitiv terapi e.l. Det er for mange leger en lettvint løsning, virker det som.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462

[Anonym bruker]

 

 

 

Oj, her var det mange bombastiske påstander. Har ikke sett noen dokumentasjon på at bruk av antidepressiva øker faren for nye depressive episoder. Har du noen link? Når det gjelder forhøyet selvmordsrisiko, så er vel det tvilsomt trodde jeg. Det er en forhøyet suicidfare hos deprimerte generelt, det ligger på et vis i sakens natur. Forhåpentligvis er det først og fremst de med alvorlig depresjon som medisineres også, så hvordan kan man vise hva som er hva? Jeg vet det er rapportert at enkelte får høyere forekomst av suicidale tanker etter oppstart medisiner, men tanker og handlinger er jo ikke det samme.

 

Grublingen og selvbebreidelsene har neppe noe med PTSD-diagosen å gjøre, men kan ha noe med depresjonen å gjøre. Å være deprimert innebærer gjerne lav selvfølelse, "jeg er ikke verdt noe, vet ikke noe, kan ikke noe" og da er det vanskelig å stå for å overprøve legens vurdering.

 

Jeg synes det er flott at du står på ditt, HI, det virker jo heller ikke som om du trenger antidepressiva for å fungere bedre. Den endringen du har startet opp, beviser jo det. Hos en del leger sitter nok reseptblokka løst, og det er lett å tilby en pille for alt som er ille. Hva med å lage en "deal" med deg selv? Bestem deg for at hvis du fortsatt har et svekket funksjonsnivå f.eks 1. aug, så har dere en seriøs samtale om mulig effekt og potensielle bivirkninger, og så bestemmer du deg da. Evt gjør en avtale med deg selv om at hvis du fortsatt ikke er i jobb innen en viss dato, så prøver du ut medisiner i noen måneder.

Jeg orker ikke å finne tak i linker nå, men det var kommet forskning rett før jeg vurderte dette for tre år siden og legen min hadde lest samme studie. Jeg har sett at det er kommet noen studier senere som også har vist det samme, at det er økt risiko for å få depressive perioder senere. Den ene studien mener jeg tok for seg medikamentell behandling sammenlignet med samtaleterapi/kognitiv terapi.

 

Når det kommer til det med økt fare for selvmord så viser studier at dette er større fare for de under 25 år. Leser du produktbeskrivelser for ulike antidepressiva i Felleskatalogen kan du lese om at klinisk erfaring viser at det kan være økt risiko for selvmord i de første fasene mens man tar medikamentet og får bedring, og at pasientene bør informeres om dette og hva de skal være obs på mtp. når de bør søke hjelp. Det står også at man skal følges tett i begynnende fase av behandlingen, nettopp pga. økt fare for selvmord.

 

Det er mange med lettere eller moderate depressjoner som får tilbud om antidepressiva. Ofte blir medikamentell behandling dessverre gitt som en erstatning for samtaleterapi, kognitiv terapi e.l. Det er for mange leger en lettvint løsning, virker det som.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462

Økt fare for depressive perioder kommer vel muligens av at disse medisinene skrives ut til folk som er ganske syke, og som uansett var i faresonen for å få nye perioder senere.

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

[Anonym bruker]

 

Nei!

Jeg var syk for 7 år siden. Veldig syk men de fant ikke ut hvorfor.

Etter tre måneder med sykemelding, masse prøver og masse plager ble jeg deprimert. Legen ville gi meg piller. Jeg sa nei takk, jeg er deprimert fordi jeg er syk, ikke syk fordi jeg er deprimert. Jeg vil finne årsaken til sykdommen og ikke bare behandle symptomer.

Like etter fant sykehuset ut årsaken og jeg fikk den behandlingen jeg trengte.

Det skrives også ut for mye antidepressiva på resept og folk blir oppfordret til å bruke hodet selv. Du vet selv om du trenger det.

Og trenger du det så er ikke det flaut og noe å skamme seg over.

 

Anonymous poster hash: a3163...cd9

Det skrives ut for lite antidepressiva til folk som skremmes fra å bruke det, er mitt bilde av saken!

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

http://www.vg.no/forbruker/helse/helse-og-medisin/slaar-alarm-om-antidepressiva/a/10100761/

 

 

http://www.nrk.no/norge/rekordmange-unge-gar-pa-lykkepiller-1.11831344

 

Anonymous poster hash: a3163...cd9

[Anonym bruker]

 

Økt fare for depressive perioder kommer vel muligens av at disse medisinene skrives ut til folk som er ganske syke, og som uansett var i faresonen for å få nye perioder senere.

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

 

 

Det var selvfølgelig tatt høyde for dette i de forskningsstudiene. Likevel viste det at de som tok antidepressiva hadde større fare for nye depressive perioder senere i livet enn de som fikk samtaleterapi/kognitiv terapi.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462

[Anonym bruker]

Jeg er på aap nå, for depresjon og ptsd. Da jeg først ble sykemeldt og kom på dps for hhv 1,5 og ett år siden fikk jeg mange spm om å begynne på medisiner, antidepressiva. Jeg takket nei alle gangene og sa at jeg ville virkelig være helt i behov av det før jeg ville begynne på det. En gang hos legen sa jeg at jeg tenkte det var feil av meg, i et samfunnsperspektiv, å ikke begynne på medisiner. I og med at de kunne gjort meg friskere raskere muligens. Da sa han bare at sånn skulle jeg ikke tenke, at det er opp til hver enkelt og det viktige var hva jeg selv ønsket.

 

Jeg føler meg bedre nå enn da jeg ble sykemeldt, men plagene har endret litt form på en måte. Jeg føler fortsatt litt på det at jeg ikke bruker medisiner og lurer iblant på om jeg burde gi det en sjanse. Selvom jeg selv ikke syns depresjon er mitt største symptom.

 

Hva tenker dere om antidepressiva, og ens ansvar for å bli frisk?

 

Anonymous poster hash: 80063...864

 

Jeg tenker at en har ansvar for å gjøre sitt for å bli frisk. Dette vil da ikke bare gagne samfunnet, men også deg selv. Nå er det jo slik at alle medikamenter gir bivirkninger, både kjente og ukjente, sikre og usikre. En må veie for og imot for hva som er best, muligheten for bedring og risiko muligens for uønskede virkninger. Jeg tenker at det er lurt og ikke gruble for mye over alt og hva som kan skje (dette er jo ofte en del av sykdomsbildet ved psykiske lidelser), men forsøke de mulighetene en har for å bli frisk.

Du sier du har blitt bedre, men er ikke helt i mål. Hva tenker DU må til nå for at du skal bli frisk?

 

 

Anonymous poster hash: 51a1e...780

[Anonym bruker]

Jeg brukte antidepressive i en kort periode, noe som reddet livet mitt og jeg kom meg på beina igjen i løpet av 3-4 måneder og sluttet helt etter 6 måneder. Har ikke hatt tilbakefall og det er snart 20 år siden!  

Anonymous poster hash: 0e13a...f46

[Anonym bruker]

Jeg tror antidepressiva sjelden er løsningen helt alene.

 

Men jeg synes det er til dels tåpelig å ikke forsøke antidepressiva i kombinasjon med annen behandling, eller i etterkant av denne.

Anonymous poster hash: 0dae3...677

[Merdee]

Jeg er på aap nå, for depresjon og ptsd. Da jeg først ble sykemeldt og kom på dps for hhv 1,5 og ett år siden fikk jeg mange spm om å begynne på medisiner, antidepressiva. Jeg takket nei alle gangene og sa at jeg ville virkelig være helt i behov av det før jeg ville begynne på det. En gang hos legen sa jeg at jeg tenkte det var feil av meg, i et samfunnsperspektiv, å ikke begynne på medisiner. I og med at de kunne gjort meg friskere raskere muligens. Da sa han bare at sånn skulle jeg ikke tenke, at det er opp til hver enkelt og det viktige var hva jeg selv ønsket.

 

Jeg føler meg bedre nå enn da jeg ble sykemeldt, men plagene har endret litt form på en måte. Jeg føler fortsatt litt på det at jeg ikke bruker medisiner og lurer iblant på om jeg burde gi det en sjanse. Selvom jeg selv ikke syns depresjon er mitt største symptom.

 

Hva tenker dere om antidepressiva, og ens ansvar for å bli frisk?

 

Anonymous poster hash: 80063...864

 

Jeg er enig med deg og legen, det skal være nor du ønsker selv. Antidepressiva øker selvmordsfaren en periode etter oppstart og bør følges nøye opp, og det er dessuten en stor andel som ikke får effekt av noen av variantene som finnes på markedet.

 

Ditt ansvar er å være ærlig med legen om hvorvidt du tar antidepressiva eller ei.

[Merdee]

 

 

Økt fare for depressive perioder kommer vel muligens av at disse medisinene skrives ut til folk som er ganske syke, og som uansett var i faresonen for å få nye perioder senere.

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

 

 

Det var selvfølgelig tatt høyde for dette i de forskningsstudiene. Likevel viste det at de som tok antidepressiva hadde større fare for nye depressive perioder senere i livet enn de som fikk samtaleterapi/kognitiv terapi.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462

 

 

Jøss. Absolutt interessant å lese mer om.... Legg gjerne en link her om du finner den.

[Anonym bruker]

Antidepressiva kan øke faren hos svært apatiske pasienter, som kan gjøre et selvmordsforsøk fordi de faktisk kvikner til og er i stand til å gjøre alvor ut av selvmordsplaner. Du virker ikke å være i den kategorien?

 

Jeg mener man kan spekulere i det uendelige om hva medisinene kan eller ikke kan gjøre, eneste måten er å faktisk prøve dem ut, i verste fall slutter man.

 

Alle medisiner har bivirkninger, blodtrykksmedisiner, kolesterolsenkende, insulin, allergimidler osv osv

 

Pas. med psykiske lidelser har ofte et stort kontrollbehov, de ønsker kontroll på alle aspekter av livet og bruker mye energi på å gruble over alt negativt som kan skje.

 

 

 

Anonymous poster hash: edbf1...3ec

[Anonym bruker]

 

 

 

Økt fare for depressive perioder kommer vel muligens av at disse medisinene skrives ut til folk som er ganske syke, og som uansett var i faresonen for å få nye perioder senere.

 

Anonymous poster hash: e146d...04e

 

 

Det var selvfølgelig tatt høyde for dette i de forskningsstudiene. Likevel viste det at de som tok antidepressiva hadde større fare for nye depressive perioder senere i livet enn de som fikk samtaleterapi/kognitiv terapi.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462

 

 

Jøss. Absolutt interessant å lese mer om.... Legg gjerne en link her om du finner den.

 

 

Denne viser til noen andre interessante studier, anbefaler å lese hele, for den har tankevekkende funn gjennom hele artikkelen - viser til annen forskning.

https://www.psychologytoday.com/blog/mad-in-america/201106/now-antidepressant-induced-chronic-depression-has-name-tardive-dysphoria

 

Ovennevnte link er ikke det jeg opprinnelig nevnte, men om medisinering vs. placebotabletter og følgene på lang sikt.

Svært tankevekkende tall...

 

Finner ikke de andre jeg har nevnt nå.

 

Anonymous poster hash: 2ed03...462